Utkast til nytt partiprogram

Jeg har vært så heldig at jeg har fått være med i den fine gruppen som det siste året har arbeidet med å skrive et nytt partiprogram for Høyre, det vil si den politikken Høyre går til valg på å gjennomføre i neste stortingsperiode, 2017-2021. Og fordi Høyre sitter i regjering nå, og vi har tenkt å fortsette i fire år til, skjønner jo alle at dette arbeidet er veldig viktig. Vi har et stort ansvar for å beskrive både hva de viktigste utfordringene er og hvordan Høyres svar skal være.

Programkomiteen er nå kommet til den fasen der vi har fått tusenvis av sider med innspill, reist rundt i landet og bedt om synspunkter, og hatt timevis med gode diskusjoner i programkomiteen, noe som gjør at vi har lagt frem et førsteutkast til nytt partiprogram. Ikke det ferdige programmet, men et utkast som skal diskuteres både innad i partiet og utad, slik at vi kan lage et nytt program i forkant av landsmøtet til våren. Og så er det landsmøtet som gjør de endelige beslutningene om hva Høyre skal mene.

Jeg synes vi har klart å produsere et spennende og godt førsteutkast til program som burde være et bra grunnlag for diskusjoner. Jeg kommer nok til å blogge litt fremover om noen av de temaene vi løfter frem og der vi foreslår noen nye virkemidler og tiltak. Det er mye som fortjener og og bli nevnt, både politikk for å stimulere til norsk eierskap i bedrifter, tiltak for å få flere fra passivitet og inn i jobb, modernisering av offentlig sektor og en teknologioptimistisk og markedsbasert vei til det grønne skiftet. Bare for å nevne noen få av de mange temaene der programkomiteen legger frem forslag om Høyres politikk for årene som kommer.

Men jeg tenker noe av det aller viktigste å si noe om nå er hvorfor dette programmet i sitt toneleie skiller seg litt ut fra programmet Høyre vant valget på i 2013. Og som gjør at noen kommer i skade for å kalle programmet mer "tannløst" og forsiktig enn det som ble laget i forkant av forrige valg. Det stemmer ikke. Programmet er enda mer tydelig på at vi trenger mer omstilling i både offentlig og privat sektor fremover. Men det er mer snakk om trygghet og sikkerhet i dette partiprogrammet. . Det er særlig to grunner til det:

Den ene er at omgivelsene våre, de ytre tingene vi påvirkes av og som utgjør rammebetingelsene for å drive politikk i Norge, skaper mer bekymring enn de gjorde for tre år siden. Oljeprisen er betydelig lavere, ledigheten er høyere, flyktningetilstrømningen har økt og den sikkerhetspolitiske situasjonen er mer krevende. Det stiller enda større krav til å prioritere de helt grunnleggende oppgavene i politikken,som et modernisert og sterkt forsvar, en streng, men rettferdig flyktningepolitikk og en politikk for å skape flere arbeidsplasser i privat sektor. Vi må skape verdiene før vi kan begynne å dele dem. Og vi må bli enda mer opptatt av å få best mulige resultater av den innsatsen vi setter inn når vi skal løse ulike problemer.

Den andre grunnen er at Høyre nå er i regjering og allerede er i ferd med å gjennomføre en rekke reformer og omprioriteringer som ble beskrevet i det forrige partiprogrammet. Mye er allerede gjennomført, noe er igangsatt, men tar tid å iverksette. Mange av disse reformene var overmodne, men nettopp derfor er det viktig å holde fast på den nye kursen som ble lagt opp etter åtte år med rødgrønn regjering. Den viktigste jobben nå er å gjennomføre alt det vi har sagt at vi skal gjennomføre på en ordentlig måte, ikke å finne på veldig mange helt nye ting.

Vi må tydeliggjøre at det i en situasjon med lavere oljeinntekter til offentlig sektor og økte behov i helse- og omsorgssektoren på grunn av flere eldre, ikke er slik at vi kan bruke penger på alt samtidig. Vi må prioritere hardere og frigjøre ressurser til de prioriterte oppgavene ved å effektivisere, jobbe smartere og bygge mer kunnskap og kompetanse, Utkastet til nytt partiprogram beskriver hva si skal gjøre for å lykkes med dette.

Vekst i handel og tjenester på internett

Selv om befolkningen i Norge er helt på verdenstoppen i bruk av internett allerede, er det alltid interessant å se Statistisk Sentralbyrås undersøkelse av "Bruk av IKT i husholdningene".  For det er ikke slik at vesten stopper opp, men tvert i mot slik at vi både handler mer enn før, bruker flere tjenester enn før og har mer kontakt med offentlige myndigheter enn før - på internett.

For å ta netthandel først. Der er det slik at over halvparten av befolkningen i løpet av det siste året har brukt internett til å kjøpe reiser eller overnatting, billetter og klær. Og om tallene for de siste tre månedene skriver SSB at:

"59 prosent av befolkningen mellom 16 og 79 år har handlet på internett de siste tre måneder – akkurat det samme som i fjor. 25 prosent har brukt nettlommebok til å betale for en handel på nett. Det er mest vanlig å bestille reiser og innkvartering på nett, og i løpet av de siste 12 måneder har 72 prosent av de som har netthandlet bestilt slike tjenester. Dette er en liten oppgang fra 71 prosent året før. 85 prosent av netthandlerne har handlet av en norsk leverandør. Dette er opp fra 78 prosent i 2015. 56 prosent har handlet hos utenlandske leverandører."

Men netthandel dreier seg ikke bare om varekjøp. Den kraftigste veksten skjer innenfor strømming av musikk og film. SSB skriver at:

"50 prosent av befolkningen har strømmet filmer og serier fra kommersielle tilbydere i løpet av de siste tre måneder, mens 69 prosent har sett video fra gratis videodelingstjenester. 64 prosent av befolkningen har hørt musikk over internett, enten gratis gjennom nettradio eller gjennom betalingstjenester."

Det er også gledelig å se at det er stadig flere som har kontakt med offentlige tjenester på nett og at den kraftigste veksten er blant de som er over 70 år. SSB skriver at:

"83 prosent av befolkningen mellom 16 og 79 år har hatt en eller annen form for kontakt med offentlige myndigheter over internett de siste 12 måneder. Dette er en oppgang fra 79 prosent i 2015, og det er i størst grad de eldste i undersøkelsen som står for oppgangen. 38 prosent i aldersgruppen 75-79 år hatt kontakt med offentlige myndigheter på nett de siste 12 måneder, mot 27 prosent i fjor. Av de ulike tjenestene har 76 prosent skaffet seg informasjon fra offentlige myndigheters nettsider, mens 60 prosent har brukt internett både til å laste ned offentlige skjema og til å sende inn utfylte skjemaer til offentlige myndigheter.

Enklere offentlige innkjøp

DN: Anbudsgrensen heves

Da Dagens Næringsliv sommeren 2014 gikk til frontalangrep på reglene og formalitetene rundt offentlige anskaffelser sa en av regelverkets forfattere at "Vi har skapt et monster". Det var kanskje å sette ting på spissen, men det er ingen tvil om at regelverket har vært svært komplisert, lite fleksibelt og ganske upopulært både i bedriftene og i offentlig sektor.

I offentlige virksomheter har mange pekt på at byråkratiet rundt anskaffelser er en av de aller største tidstyvene som stjeler tid fra andre oppgaver. Og i næringslivet har de små og mellomstore bedriftene klaget over at det har vært for komplisert å delta i anbudskonkurranser. Kreative og kunnskapsintensive bedrifter har klaget over at det den lave terskelverdien for full anbudskonkurranse etter EØS-regelverket har gjort at kostnadene ved å delta i konkurransen ikke står i forhold til gevinsten.

I fjor sommer sa derfor næringsminister Monica Mæland at hun ville gå løs på dette monsteret. Det betyr naturligvis ikke at vi skal være uten et godt og tydelig regelverk. Når det offentlige hvert år kjøper inn varer og tjeneste for over 400 milliarder kroner er det ekstremt viktig å ha et klart regelverk som sikrer åpen anbudskonkurranse, hindrer lukkede prosesser og forebygger korrupsjon, slik at næringlivet opplever at det er konkurranse på like vilkår. Men det er særlig to ting det har vært viktig å gjøre noe med og som regjeringen nå følger opp gjennom noen nye forskrifter som trer i kraft fra 1. januar 2017:

For det første har det vært viktig å forenkle det kompliserte regelverket rundt de minste anskaffelsene slik at byråkratiet og tidsbruken ikke blir helt urimelig og slik at vi kan bruke full pakke med EU-regler bare på de større innkjøpene, slik det er i EU-landene. Dette sikres nå gjennom to endringer, Den ene er allerede gjort gjennom en lovendring som slår fast at anskaffelserregelverket gjelder for anskaffelser over 100 000 kroner. I de nye forskriftene er det i tillegg bestemt at terskelverdien for når innkjøp skal følge EU-prosedyrene heves fra 500 000 kroner, der de har ligget siden 2005, til 1,1 millioner kroner. NFD skriver i sin pressemelding at:

"Den nasjonale terskelverdien øker fra 500 000 kroner til 1,1 millioner kroner. Det betyr at innkjøp under 1,1 millioner kroner ikke lenger må kunngjøres og følge detaljerte regler. Det betyr en betydelig forenkling for flere tusen anskaffelser hvert eneste år. Innkjøp under terskelverdien må likevel fortsatt følge grunnleggende krav til konkurranse og likebehandling, og det offentlige må kunne dokumentere hvordan konkurransen er gjennomført."

Dette med krav til konkurranse, åpenhet og likebehandling er selvfølgelig helt sentralt for å sikre at man ikke kaster bort skattebetalernes penger på unødvendig dyre varer og tjenester, og i verste fall risikerer korrupsjon, men disse hensynene kan ivaretas også uten de mer rigide formalkravene som gjelder for innkjøpene over terskelverdien. Da vil vi få en fleksibilitet som gjør at vi buker mest tid på det som er vanskeligst og mindre tid på det som er lett.

For det andre har det vært viktig å også øke fleksibiliteten i innkjøpsprosessen for anskaffelser over terskelverdien ved å ha et regelverk som gjør det mulig for innkjøperne å forhandle med leverandørene etter at fristen for å levere inn anbud har gått ut. Det betyr ikke at det er noe mål å bruke mye tid på dette og det er helt klart en fordel om alt er klart og tydelig nå tilbudene kommer. Problemet er at ikke alt kan detaljspesifiseres på forhånd, I kompliserte anskaffelser kan det oppstå et behov for å unngå feil og mangler, et ønske om å presisere ting, eller rett og slett være et behov for at det gjennomføres en mer innovativ anskaffelse enn det en prosess uten dialogmulighet tillater. NFD skriver:

"For innkjøpene som fremdeles må kunngjøres nasjonalt, innføres en ny og enklere prosedyre. Forhandlingsforbudet fjernes. Nye regler åpner for at leverandører og oppdragsgivere kan gå i dialog når det er behov for det for å få en god anskaffelse."

Hvem er så vinnere med dette nye og mer fleksible regelverket for offentlige anskaffelser? Den mest åpenbare vinneren er alle de offentlige virksomhetene som har pekt på anskaffelsesreglene som en av de store tidstyvene i hverdagen. Ved å forenkle prosessen for de mindre anskaffelsene kan man kutte kostnader og bruke ressursene et annet sted, eller rett og slett klare seg med mindre. En annen vinner er småbedrifter som ikke har tid og ressurser nok til å delta i anbudskonkurranser hvis de administrative byrdene er for store eller ikke når opp når dokumentasjonskravene går ut over det som er relevant for jobben som skal utføres. Og sist men ikke minst vinner konkurransen. Når regelverket som skal sikre konkurranse blir for byråkratisk og formalistisk blir sluttresultatet at færre deltar i konkurransen, Derfor er det nye og forenklede anbudsregelverket som sikrer mer konkurranse gode nyheter også for skattebetalerne

I tillegg er det sendt ut på høring en forskrift fra Kunnskapsdepartementet om plikt til å stille krav om bruk av lærlinger ved offentlige anskaffelser over terskelverdien. Dette kravet vil gjelder både for norske og utenlandske leverandører. Det gjør at regelverket for offentlige anskaffelser også vil bli et viktig redskap for å øke antall lærlingeplasser, og dermed også et bedre verktøy for å støtte opp om seriøse arbeidsgivere og bekjempe arbeidslivskriminalitet.

Follobanen

Det bygges jernbane som aldri før i Norge. For omkring et halvt år siden blogget jeg om gjenåpningen av Stabekk, Høvik og Blommenholm stasjoner på den nye lokaltogstrekningen det ble mulig å bygge etter at det nye dobbeltsporet mellom Oslo og Asker ble fullført i 2011. Det nye dobbelsporet går i en 17 km tunnel mellom Lysaker og Sandvika, mens lokaltoget går i dagen.

I dag handlet det om den nye Follbanen som går ut på den andre siden av Oslo sentrum. Statsminister Erna Solberg døpte de to tunnelboremaskinene Eufemia og Ellisiv som de neste to årene skal spise seg gjennom Ekebergåsen og lage Norges lengste jernbanetunnel på 20 km. Maskinene er 150 meter lange og veier 2400 tonn. Navnene har de fra to norske middelalderdronninger Eufemia av Rügen og Ellisiv av Kiev. Disse to vil etter hvert få følge av to maskiner til

Follobanen er Norges største byggeprosjekt på fastlandet og derfor også det største samferdselsprosjektet i nyere tid. Det er del av en storsatsing på jernbane som er nødvendig fordi folketallet vokser kraftig og kapasiteten på Østfoldbanen er sprengt. Det er et stot behov for bedre samferdselsinfrastruktur,. Med den nye Follobanen vil reisetiden Oslo-Ski bli omkring 12 minutter, en halvering sammenlignet med i dag. Mer om dette kan man lese i Aftenpostens omtale av prosjektet i dag

Follobanen skal stå ferdig i desember 2021. For de som er interessert i å vite mer om Follobanen kan jeg anbefale Jernbaneverkets presentasjon av prosjektet som inneholder mye interessant informasjon om hva som skal bygges og hvilke utfordringer som må løses, blant annet på veien ut av fra Oslo S der det er trangt om plassen og banen skal passere Middelalderparken.

Færre grensehandelsturer

Statistisk sentralbyrå har ringt rundt til folket og funnet ut at antall dagsturer over grensen for å handle billige varer har gått ned det siste året. I andre kvartal i fjor var det 2,2 millioner dagsturer, mens det bare var 2,0 millioner turer i første kvartal 2016. Det er en nedgang på over 10 prosent.

 Fordi tidspunktet for påsken varierer litt fra år til år, og sikkert kan påvirke kvartalsresultatene på en område som dette, er det også gjort en sammenligning av hvor mye det ble handlet for i løpet av året frem til og med 2. kvartal 2015 sammenlignet de fire kvartalene til og med 2. kvartal 2016. SSB skriver:

"Nordmenn handlet for 13,5 milliarder kroner på dagsturer til utlandet i firekvartalsperioden fra 3. kvartal 2015 og til og med 2. kvartal 2016. Dette er en reduksjon på 660 millioner, eller 5 prosent, sammenlignet med foregående firekvartalsperiode."

Vi ser også av tabellen over at det i 2. kvartal 2016 ble handlet for 3,5 milliarder kroner, en nedgang på 5.9 prosent fra 2. kvartal 2015. 

Hva kommer denne nedgangen av? Det sier artikkelen fra SSB ingenting om, men det er vel ikke helt usannsynlig at den viktigste forklaringer en at den norske kronen har vært betydelig svakere sammenlignet med den svenske i den senere tid. Derfor blir det ikke så mye penger å spare på svenskehandelen som det var før. Og et av mange gode eksempler på at lavere inntekter fra olje og gass i norsk økonomi bidrar til å skape litt mer plass for de virksomhetene som er mest sårbare for en høy kronekurs, som industriproduksjon, reiselivsnæring og varehandel som påvirkes av grensehandel.

USAs velgere på vandring

At bare 76 prosent av de som stemte Mitt Romney ved presidentvalget for fire år siden sier at de vil stemme på Donald Trump nå er ikke så merkelig. Mitt Romney er blant Trumps mest skarpe kritikere og har gjort det tydelig at han selv ikke vil stemme på Trump.

Det som er mer oppsiktsvekkende med den oversikten The Economist har over hva Barack Obamas og Mitt Romneys velgere i 2012 har tenkt å stemme nå, er at bare 79 prosent av Barack Obamas velgere i 2012 har tenkt å stemme på Hillary Clinton. 7 prosent av Obamas velgere sier at de skal stemme på Donald Trump. Og det er faktisk flere enn andelen Romney-velgere fra 2012 som sier de vil stemme på Hillary Clinton. The Economist skriver:

"Mrs Clinton doesn’t fare much better. Polling data for the month of August show that she converts only a sliver more of Barack Obama voters, 79%, to her cause. Most surprisingly, more backers of Mr Obama in the 2012 election are flocking to Mr Trump, about 7.0%, than Romney voters are to Mrs Clinton, only 4.6%. The surprising cohort of erstwhile hope-and-changers who now seek to make America great again are disproportionately white, less educated, and male—a mirror of his usual base".

Det er med andre ord ikke bare slik at Donold Trump sliter med å overbevise sitt egent partis velgere fra forrige gang, Clinton sliter nesten like mye. Begge lekker velgere til andre kandidater og til hjemmesitterne.

IKT-bruk og digitalisering i næringslivet

Statistisk Sentralbyrå har etter hvert opparbeidet seg en lang tradisjon når det gjelder å måle både enkeltpersoners og bedrifters bruk av IKT og internett. Det er interessante tidsserier som sier mye om hvordan Norge er i endring.

Men det er noen utfordringer med slike målinger. En er at teknologiutviklingen går så fort at "alle" etter noen år har det man var opptatt av å måle fremgang på. Å bruke veksten i andelen med mobiltelefonabonnement i Norge som indikator på fremgang gir for eksempel ingen mening lenger nå når det er mer enn et abonnement pr innbygger. Samtidig dukker det opp nye produkter og tjenester det plutselig er interessant å måle, men som er så nye at ingen hadde hørt om dem bare for noen få år siden. Det er ikke lett å lage gode og lange tidsserier når det er slik.

Likevel er det mye nyttig informasjon i SSBs nye tall for næringslivets bruk av IKT i 2016, både der vi har nådd et metningspunkt og det flater ut, og der det kommer nye interessante ting som kan måles. Blant de områdene vi ser at fremgangen har flatet ut fordi vi har nådd mer eller mindre full uttelling, er bedriftenes bruk av bredbånd, der 93 prosent oppgir at de har bredbånd, det samme som for fire år siden, 80 prosent av bedriftene oppgir av det har en hjemmeside, samme andel som for fire år siden. Og 57 prosent av bedriftene oppgir at de utfører elektronisk handel, den samme andelen som for fire år siden.

På andre områder er vi inne i en rivende utvikling, Selv om andelen bedrifter som har bredbånd flater ut er hastighetene de må ha stadig høyere, I 2013 oppga 25 prosent at bredbåndet de benyttet var raskere enn 30 megabits pr sekund. I 2015 sa 44 prosent at de minst hadde denne hastigheten.

Et annet område der det for tiden er en rivende utvikling i næringslivet er i bruken av sosiale medier. SSB skriver:

"67 prosent av føretaka nyttar sosiale nettverk som Facebook og LinkedIn. Det er ein auke på 8 prosentpoeng frå 2015 og 16 prosentpoeng frå 2014. Bruk av nettsider for deling av multimediainnhald har auka 2 prosentpoeng frå i fjor til 15 prosent i år.(...) Felles for bruken av dei ulike sosiale media er at dei aukar med storleiken på føretaka. 77 prosent av føretaka med minst 100 sysselsette nyttar nettverk, medan 65 prosent av føretaka med 10-19 sysselsette gjer dette."

SSBs nye statistikk for viser også at netthandel fortsatt er i kraftig vekst. Bedriftene oppgir at hindringene for netthandel er blitt mindre, noe som bidrar til at netthandelens andel av den totale omsetningen i bedriftene øker ytterligere:. 

"Samla verdi av elektronisk sal i 2015 er utrekna til 723 milliardar norske kroner, og utgjorde dermed 24 prosent av total omsetning i næringane som er med i undersøkinga. Det er ein auke på 4 prosentpoeng frå 2014 og 5 prosentpoeng frå 2013."

Også bedriftenes kjøp av tjenester i nettskyen er økende:

"40 prosent av føretaka kjøper nettskytenester. Det er ein auke på 2 prosentpoeng frå 2015 og 11 prosentpoeng frå 2014. Dei fleste som kjøper slike tenester, nyttar skya til lagring av filer og e-post. Høvesvis 71 og 70 prosent av føretaka som kjøper skytenester nyttar skya til lagring av filer og e-post. Delen som kjøper nettskytenester aukar med storleiken på føretaka. 60 prosent av føretak med minst 100 sysselsette kjøper nettskytenester. Til samanlikning kjøper 34 prosent av føretaka med 10-19 sysselsette slike tenester."

Lover og regler på et språk folk kan forstå

En av tre sier i følge VG at de opplever at de ikke forstår lover og forskrifter. Og når lover er formulert slik at de er vanskelige å forstå så vil ofte ulike veiledere, retningslinjer, dokumenter og brev fra myndighetene som beskriver hva man må forholde seg til være like vanskelige å forstå.  VG har også utstyrt artikkelen sin med en ordliste med begreper som ofte blir brukt, men som er vanskelige å forstå, og derfor kan trenge en forklaring.

Når lover og regler er skrevet på en unødvendig vanskelig språk er det dyrt for samfunnet fordi offentlig ansatte må bruke mye tid i telefonen på å forklare hva vi egentlig mener med de vanskelige formuleringene. Noen har regnet ut at dette til sammen kan koste flere hundre millioner kroner i året, penger som kunne vært brukt på andre og viktigere ting. Og så blir det naturligvis også et demokratisk problem dersom mange i befolkningen ikke forstå hva lovene sier og hvilke rettigheter de har eller hva som står i brev fra offentlige myndigheter.

Hva kan vi så gjøre med dette? Det må selvsagt alltid arbeides for at både lover, regler og andre dokumenter fra myndighetene må være så klare og forståelige som mulig. Men fordi det å bruke unødig komplisert fagspråk kan stikke ganske dypt i enkelte fagmiljøer, er kan det noen ganger være nødvendig å gjøre noe mer enn å komme med vennlige oppfordringer om å skrive så folk forstår det.

Derfor skal vi begynne å trene dagens jusstudenter i å skrive et klart og godt juridisk språk, og gjøre det til en del av undervisningen, slik at vi sikrer at fremtidens jurister blir flinkere til å formidle juridiske problemstillinger på en klar og tydelig måte. Kommunal- og moderniseringsdepartementet skal bidra med penger for å støtte opp om klarspråkarbeidet i juristutdanningen og den juridiske forskningen ved Universitetet i Oslo og har inngått en avtale med UiO om innretningen på dette arbeidet. KMD skriver i sin pressemelding om avtalen at:

"KMD støtter det Det juridiske fakultetet med tre millioner kroner årlig frem til 2026. Fakultetet vil etablere en fast professorstilling og tre stipendiatstillinger til fagområdet. Etter 2026 videreføres klart juridisk språk som en fast og integrert del av jusutdanningen ved fakultetet."

Og det virker som det juridiske fakultetet ved Universitetet i Oslo er svært klare til å sette i gang med denne oppgaven. Dekan Dag Michaelsen ved fakultetet sier i VG at:

"Juristene har alltid blitt utdannet til å tolke rettskilder og formidle juridisk kunnskap til hverandre. I tillegg er det viktig at juristene lærer å formidle jussen slik at den er forståelig for vanlige folk enten de leser et vedtak eller en lovtekst. Klart språk styrker rettsikkerheten, men rettsreglene vil også bli bedre, sier Michalsen."

Det blir med andre ord ikke bare mer rettsikkerhet av at folk forstår hva som står i lovene, men det blir også bedre lover.

Færre barn i flere land

I mange land over hele verden blir det nå født langt færre barn enn for bare noen få år siden. Det er en svært interessant artikkel i siste nummer av The Economist om en spørreundersøkelse som er gjort i 19 land i ulike deler av verden der folk er blitt spurt om to ting; Hva mener de er den ideelle familiestørrelsen? Og tror de at størrelsen på egen familie blir større enn mindre enn det de har mener er idealstørrelsen?

Undersøkelsen viser noen svært interessante forskjeller på hva man svarer i ulike land. Særlig to ting er verdt å merke seg: For det første så er det ikke lenger slik at folk i vesten skiller seg ut når de mener den ideelle familien er liten, mens folk i for eksempel store land i Asia vil ha store familier. I Asias tre største land, Kina, India og Indonesia er det nå slik at familiestørrelsen folk mener er en idealfamilie er mindre enn det folk i USA og Storbritannia oppgir som sin idealfamilie.

Det andre interessante i denne spørreundersøkelsen er forskjellen mellom hvor mange barn foreldre ønsker seg og hvor mange de faktisk regner med å få. Fra å ha en situasjon der store deler av verden av dominert av familier som fikk flere barn enn de egentlig hadde ønsket seg er det nå slik at antall barn er blitt lavere enn ønsket. Eller som The Economist litt mer spissformulert skriver: "...more suffering is caused by having too few babies than too many". The Economist skriver dette om forskjellen mellom ulike land:

"Of the 19 countries we polled, eight are overshooting—that is, the ideal family size is smaller than the number of children people expect to have. Nigerians have gone furthest awry: on average, they think the ideal family contains 5.4 children but are on course to have 7.7. Eleven countries are undershooting. A few barely miss the target, but others fall well short. Russians regard 2.3 children as ideal; Spaniards favour 2.4; Greeks think 2.6 best. In all three, people reckon that they will end up with 1.7 children on average. Because the replacement fertility rate is about 2.1, the difference between the ideal and expected number of children in these countries is the difference between healthy natural population growth and natural decline."

Når mange familier i rike land får færre barn enn det de ideelt hadde ønsket seg, henger det ofte sammen med de av økonomiske og praktisk grunner begynner å planlegge å få barn mye senere enn det som var vanlig før:

As our poll shows, people in wealthy countries consistently want bigger families than they get. Couples start having children late and find it increasingly difficult. A 30-year-old woman has a roughly 20% chance of getting pregnant each month, falling to about 5% by the age of 40. The resulting baby shortfall is painful for couples and alarming for governments, which worry about the long-term solvency of old-age-pension systems.

Ada Hegerberg er årets spiller i Europa

Torsdag kveld stod Ada Hegerberg på scenen sammen med Christiano Ronaldo, foran millioner av TV-seere etter å ha blitt kåret til årets kvinnelige fotballspiller i Europa. Hun scoret 54 mål på 34 kamper for franske Lyon forrige sesong.og vant Champions League. Mens Ronaldo har rukket å bli 31 år gammel er Ada Hegerberg bare 21.

Og så er det jo slik at vi som holder med Stabæk blir minnet på at det ikke er så veldig lenge siden Ada Hegerberg var spiss på Stabæk og særlig husker cupfinalen i 2012, da hun bare var 17 år gammel, og avgjorde cupfinalen mot Røa på nesten på egenhånd ved å score tre mål i første omgang. Et ekte hattrick.

Året før vant Stabæk en svært dramatisk cupfinale på Telenor Arena 7-6 mot Røa etter at det ble nødvendig med ekstraomganger og en straffekonkurranse.for å avgjøre. I 2012 var det derimot fullstendig Stabæk-dominans i finalen som ble spilt på Åråsen med de to 17-åringene Ada Hegerberg og Caroline Graham Hansen i spissen, Caroline Graham Hansen, som spilte sin første toppserikamp for Stabæk da hun var 15 år gammel, fastsatte sluttresultatet til 4-0 i annen omgang med et Maradona-lignende raid fra midtbanen. Det er herlig å se at begge har lykkes så godt internasjonalt og at Ada Hegerberg nå er kåret til den beste i hele Europa.

Og skulle noen ha glemt cupfinalen i 2012 er det mulig å se målene her på NRKs nettsider: https://www.nrk.no/video/PS*85819

Perspektivkonferansen 2016

Våren 2013 blogget jeg om den daværende regjeringens perspektivmelding. Litt kritikk for persspektiver som manglet, men først og fremst en oppfordring om at flere burde interesserte seg for de store, langsiktige og strukturelle utfordringene som begrenser eller utvider handlingsrommet vårt i tiårene som kommer.

Men bortsett fra Eirik Newth, tror jeg ikke det var så mange andre utenfor politikk og embetsverk som innrømmet offentlig at de hadde lest perspektivmeldingen. Nå skal det lages en ny perspektivmelding, som kommer vinteren 2017. Denne gangen er prosessen åpnet opp, med ulike seminarer og innspillsmuligheter. I dag hadde alle de fire borgerlige samarbeidspartiene en felles perspektivkonferanse der stortingsrepresentanter fra de fire partiene og statsråder og andre i politisk ledelse i de to regjeringspartiene for en gangs skyld satt og lyttet, mens ekspertene innledet om hva de tenker om utviklingtrekk og utfordringer fremover. Her er en video fra dagens konferanse:

Jeg tenker at det er minst to veldig viktige ting med en konferanse som dette. Den ene er at det noen ganger er viktig å finne frem til de riktige spørsmålene før man kommer med de riktige svarene. Arbeidet med perspektivmeldingen er slik. Det handler om å bruke litt tid på å bli enige om hva som er de virkelig store og krevende oppgavene som må løses, uten at man nødvendigvis har svar på alt i dag. Det er lettere å komme frem til gode svar om man er enige om hvilke oppgaver som skal løses. Her gjorde innlederne en meget god jobb med å beskrive langsiktige utfordringer på en rekke områder, som redusert oljeproduksjon, eldrebølge, klimaendringer, kompetansebehov, migrasjon og velferdsstatens bærekraft.

Det andre viktige er at de fire samarbeidspartiene bruker tid på å identifisere disse utfordringene sammen. Tanken er selvfølgelig at dersom man finner frem til en felles virkelighetsoppfatning når det gjelder de virkelig store og vanskelige spørsmålene, og en felles holdning til hvor politikken kan bidra til å flytte ting i riktig regning, så blir det også lettere å samarbeide i det daglige om de mindre sakene. Fire partier som samarbeider skal ikke være enige om alt, da ville det ikke være fire ulike partier, men alle fire lykkes bedre om vi er enige om hovedretningen.

Japan gir utviklingsbistand til flest land

The Economist har en interessant interaktiv grafikk på sine nettsider som viser hvor mange land de store bistandsgiverne gir penge til, og hvor mye penger som går til hvert land. Selv om mange sier at de er opptatt av å konsentrere bistanden om færre land, er det stort sett slik at de store giverne gir penger til veldig mange land.

Øverst på rangeringen over flest land som man gir bistand til finner vi Japan som bruke penger i 141 land i verden. Deretter følger USA med 132 land, Sør Korea som gir til 131 land, Frankrike 130, Australia 127, Tyrkia 125, UK 123, Tyskland 119 og Norge som gir utviklingbistand til 111 ulike land. Forbausende høyt på listen finne vi også lille Luxemburg som bruker penger på bistand i 74 land, til tross for at det totale bistandsbudsjettet er mindre enn USA bruker i Burkina Faso alene.

I grafikken kan man også se hvor mye penger de store giverne bruker i hvert enkelt land, Nå er disse tallene fra 2014. De som er opptatt av å finne ut hvor mye Norge bruker på de største mottakerne bør heller se på Norads nettsider for å finne 2015-statistikker. Der vil man blant annet se at de 10 største mottakerne av norsk bistand i 2015 var Brasil, Afghanistan, Palestina, Malawi, Syria, Nepal, Sør-Sudan, Etiopia, Tanzania og Uganda.