Nyttig å vite om Pokemon Go

Som helsepolitisk tiltak, i en tid der vi sitter alt for mye stille, må Pokemon Go være noe av det mest innovative og helsefremmende som er gjort noen gang. Man kan rett og slett ikke spille spillet uten å rive seg løs fra stillesitting ved PC-skjermer og TV-skjermer, komme seg ut og gå langt. Spillet er ikke så dumt som kunst- og kulturtiltak heller, for mange av stoppestedene i spillet er ulike statuer og annen kunstnerisk utsmykning man ofte ikke legger merke til.

Innovasjon er nøkkelordet for suksessen til Pokemon Go. Ikke innovasjon i betydning utvikling av en helt ny teknologi, men innovasjon i betydning at man tar eksisterende produkter og teknologier og sette dem sammen på helt nye måter.

Selve pokemonfigurene, som kommer fra ordene "pocket monsters", er slett i kke nye. Min datter Marianne spilte kortspillet og byttet pokemonkort da hun gikk i 1. klasse på Lysaker barneskole i 1999, og har i grunnen vært ekspert på pokemon siden. Og omtrent samtidig som samlekortene kom de første dataspillene som dengang var på Nintendos håndholdte Gameboy-plattform, der man fanget, trente, utviklet og kjempet kamper mot andre pokemon.

Siden har det kommet en rekke nye spill, basert på de samme pokemon-figurene og -spillereglene, til Nintendo 64 (den første TV-spillkonsollen i vårt hus), Gamecube, Nintendo Wii og Nintendo DS. En av de store nyhetene nå er at Pokemon Go er laget for smarttelefoner og brett generelt, og ikke bare. Men Pokemon Go handler ikke bare om å gjør det samme som før på nye plattformer,

Det virkelig innovative er koblingen av ideen bak de gamle pokemonsoppene, som tidligere tidligere foregikk på en skjerm i en rent virtuell verden, til en jakt som foregår ved å bevege seg rundt i den virkelige verden, via smarttelefonens GPS og Google Maps kartplattform. Financial Times hadde for et par uker siden en interesant artikkel om John Hanke, mannen bak selskapet Niantic som har utviklet Pokemon Go. Hans bakgrunn er ikke akkurat tilfeldig. Financial Times skriver:

"The company, which is named after a Gold Rush-era ship that now lies buried under downtown San Francisco, was incubated inside Google before spinning out last October. Mr Hanke, now 49, had spent more than a decade with the search giant after it acquired his previous company, Keyhole, whose rich digital cartography and satellite images formed the basis of both Google Earth and Maps."

Litt forenklet er med andre ord selskapshistorikken til John Hanke at han arbeidet i Keyhole, et selskap som utviklet kart- og lokaliseringsteknologi og som Google kjøpte opp for å utvikle Google Earth og Google Maps. Så spant Google ut dette miljøet i oppstartsselskapet Niantic som hadde som mål å koble kart- og lokaliseringsteknologi med underholdningstjenester og spill, og å gjøre dette via smarttelefonen. Og da er jo ikke en allianse med noen som er gode på spill og innhold, som Nintendos pokemon, så dumt.

For oss som har spilt spill i en del år, og sett spillene bli langt mer brukervennelige, er det morsomt å konstatere at Pokemon Go er nokså minimalistiske når det gjelder å forklare spillerne hva de egentlgi skal gjøre. Man får ingen råd om hvordan det er lurt å legge opp spillet. I en tid der vi får detaljforklaringer på alt mulig er det herlig "retro" å bare slippe spillerne løs uten noen råd og tips.

For alle som har ventet, men nå skal kaste seg på spillingen fordi badeværet i helgen ikke blir så bra, og er redde for at kaster bort verdifull spill tid på ting som kunne vært gjort mer effektivt (og det gjør man helt garantert) så finnes det noen nyttige tips. Jeg kan for eksempel anbefale "Ten Things I Wish I Knew When I Started Pokemon GO" i Forbes Magazine, som blant annet har noen gode tips om hvilke rekkefølge man bør gjør ting i. Og når man synes man må ha enda flere tips kan man lese "Ten more things I wish I knew when I started Pokemon GO".

Trenger man å bruke penger for å lykkes med Pokemon Go? Egentlig ikke, det er fullt mulig å spille gratis hele veien, men enkelte ting tar da lengre tid. Her er en guide som gir tips om hva det ikke er nødvendig å bruke penger på, og hva man kan vurdere å kjøpe hvis man har litt penger, men ikke så god tid.

Norge nr 4 i verden på ny digital rangering

I følge World Economic Forums "Networked Readiness Index", som måler hvor godt 139 land bruker informasjonsteknologi for å øke landets konkurransevne og bedre levestandarden, har Norge nå klatret opp til en fjerde plass. Bare Singapore, Finland og Sverige ligger foran Norge. På topp 10-listen ellers, men bak Norge, er USA, Nederland, Sveits, UK, Luxemburg og Japan. Og deretter 129 andre land. WEF skriver blant annet dette om landene i toppen:

"Gains from information technology are widely shared in Singapore, and it makes excellent use of digital technologies to provide access to basic and government services, and ensure that schools are connected. Finland ranks at number two. The country has extremely good access to the latest technologies as well as venture capital, and its businesses are highly connected. Norway moves up to fourth place ahead of the United States, which has also risen this year. The US stands out in terms of its extremely favourable business and innovation environment, which has led to one of the most agile and digitized business sectors in the world."

Som denne bloggens lesere sikkert vil huske, skrev jeg i mars om en tilsvarende digital rangering EU har gjort av landene i Europa, der Norge hadde rykket opp fra femteplass i fjor til andreplass i år. Men rangeringen til World Economic Forum (WEF) er som sagt en global sammenligning og da er jo en fjerdeplass svært oppmuntrende. WEFs og EUs rangeringer har det felles at de har en bred tilnærming til digitalisering der de både er opptatt av digitalisering i næringlivet og offentlig sektor, av kompetanseutvikling, av kvaliteten på den digitale infrastrukturen, av innbyggernes bruk av ulike digitale tjenester og av de økonomiske og samfunnsmessige effektene av å digitalisere.

At slike rangeringer ikke er noen eksakt vitenskap ser vi blant annet ved at Danmark, som er plassert øverst på EU-rangeringen, og er det eneste landet i Europa foran Norge der, er på en 11. plass på WEFs undersøkelse, bak både Finland, Sverige og Norge. Norge får ros for å gå i riktig retning i begge disse to rangeringene. I omtalen av Norge som er en del av denne rapporten, og ligger på nettsiden kan man også se hvor Norge er plassert på de ulike indikatorene, Der står det blant annet følgende om Norges evne til å ta i bruk informasjonsteknologi:

"Norway moves up one rank to 4th place, with small but positive score changes in all four subindexes. The country seems to have reached a plateau, with little movement in its total NRI score in recent years. Its digital economy is built on the very solid basis of top regulatory and innovation environments (6th and 7th, respectively) as well as the world’s best ICT infrastructure. Although fixed broadband prices are relatively high (71st) there has not been a further increase this year, and with 96.3 percent of the population online (2nd for individuals using the Internet), the high prices do not seem to act as an access barrier. Similar to the situation in Sweden, Norwegian firms are capitalizing on the high ICT literacy among the general population and workforce by using digital technologies heavily in their interactions with consumers as well as among each other (8th and 7th, respectively)."

WEFs Networked Readyness Index rangerer landene basert på summen av rangeringen av 10 ulike delområder, som WEF kaller "pilarer", som hver består av mellom 3 og 9 ulike indikatorer, Det skulle bli litt over 50 indikatorer til sammen. Et ganske omfattende materiale med andre ord som ligger åpent tilgjengelig på nettsidene til WEF, Jeg skal derfor ikke gå detaljert inn i alle vurderingene, men kort oppsummere Norges plassering på de 10 delområdene.

Det første delområdet, der det er brukt hele ni indikatorer er politiske og regulatoriske rammebetingelser for digitalisering og IT-anvendelse. Her er Luxemburg på topp foran Singapore, med Norge på 6. plass. Andre område er rammebetingelser for næringsvirksomhet, entreprenørskap og innovasjon, der Singapore er på første plass, mens Norge er på 7. plass, som beste land i Norden. Storbritannia på 5. plass er det eneste europeiske landet foran Norge på dette delområdet.

Tredje område er digital infrastruktur, som handler om energiforsyning, mobilnett, bredbånd og sikre internettservere. Her er Norge på førsteplass i verden delt med Taiwan, og foran Finland, Sverige, Korea og USA. Fjerde område er pris, eller "affordability" som WEF kaller det, som handler om i hvor står grad innbyggere og næringsliv har råd til å ta i bruk digitale tjenester og infrastruktur. Her ser listen nokså annerledes enn mange av de andre fordi noen land har at langt lavere prisnivå enn andre, med Pakistan på førsteplass foran Tyrkia og Vietnam. Finland er på 13. plass mens Norge er på 28. plass. 

Femte område er utdanning og kompetanse. Her handler det ikke så mye om IT-utdanning spesifikt, men om kvaliteten på skolesystemet generelt og på realfagsutdanningen spesielt. Dessuten er rapporten opptatt av andelen som tar videregående utdanning og av hvor mange som kan lese og skrive. Singapore og Finland er på topp, mens Norge er på en 12. plass. Sjette område er befolkningens bruk av digitale verktøy, det vil si hvor mange som bruker mobiltelefon, PC, internett, bredbånd og sosiale medier. Her er Danmark på topp mens Norge er på 3. plass. At Norden er verdensledende når det gjelder innbyggernes bruk av teknologi understrekes av at fire nordiske land er blant de syv øverste på listen..

Område nummer syv er næringlivets IT-bruk, som også inkluderer innovasjonskapasitet, antall patentsøknader og noen andre temaer som er mer eller mindre beslektede med hovedtemaet. Her er Sveis på topp, foran Sverige, Japan og USA, mens Norge er på en 11. plass. 

Område åtte er myndighetens digitalisering.. Dette er også et av områdene der rekkefølgen er litt annerledes enn på de fleste andre indikatorene. Singapore er på topp, men deretter følger de Forenede Arabiske Emiratene, Bahrain, Korea, Qatar og Malaysia. Beste europeiske land er Estland på en åttende plass (noe som er konsistent med EUs vurdering av samme tema), Beste nordiske land er Norge på en 18. plass, mens Finland er nr 21, Sverige nr 23 og Danmark er nr 38. Det er jo interessant i og med at Danmark ofte trekkes frem i den norske debatten som et forbilde. Hvor mye vi bør vektlegge akkurat denne indikatoren er jeg derfor litt usikker på, men det er uansett slik at vi i Norge har et forbedringspotensiale innenfor flere statlige etater, i kommunene og i bruken av informasjon og data på tvers i det offentlige. Det er grunnen til at regjeringen har vært opptatt av å øke digitaliseringstempoet i offentlig sektor, Og her er WEF og EU enige med oss i at utviklingen går i merkbart riktig retning i offentlig sektor i Norge. WEF skriver om Norge at:

There has also been a visible positive move in government usage (importance in vision, success in ICT promotion, and government efficiency), moving the country up six places to the 18th rank in the government usage pillar. Unsurprisingly, these strong digital foundations are reflected in two 8th ranks for the two Impact pillars."

Niende delområde er målte økonomiske effekter av digitalisering og IT-bruk. der en av underkategoriene er sysselsettingen i kunnskapsintensive sektorer og en annen er hva teknologibruk har gitt av organisatorisk innovasjon i virksomheter. Her er Finland på topp, foran Sveits og Sverige, mens Norge er på 8. plass. Tiende og siste område er samfunnsmessige effekter, blant annet digital deltagelse i befolkningen generelt og bruk av ikt i skolen spesielt, Også her er Singapore på topp, mens Norge er på en 8. plass, og er best i Norden på dette området.

Oppsummeringsvis er det derfor grunn til å være veldig fornøyd med at Norge ligger så høyt på en global rangering av bruk av informasjonsteknologi og at Norge klatrer på flere av indikatorene, Men det er også grunn til å slå fast at vi ikke på noen måte er ferdige med jobben. I offentlig sektor gjenstår det en stor jobb og det er viktig å fortsette med et høyt digitaliseringstempo. Ikke fordi digitalisering er et mål i seg selv, men fordi digitalisering både gjør det mulig å lage mer brukervennlige tjenester og gjør at vi kan øke produktiviteten ved å bruke pengene mer effektivt.og kompetans mer målrettet. De mulighetene har vi ikke råd til å la være å ta i bruk.

Positive og negative landsmøtetaler

The Economist har gjort en ganske innovativ analyse av landsmøtetalene til USAs presidentkandidater gjennom de siste 36 årene. De har tatt for seg alle landsmøtetalene de to presidentkandidatene har holdt på de store partienes landsmøter fra 1980 og frem til 2016, i alt 20 taler, og sett på hvor mange positive og hvor mange negative ord det er setning for setning gjennom hele talen.

Bakgrunnen er den enorme kontrasten det var i toneleiet mellom Hillary Clintons tale og Donald Trumps taler i år. Clinton snakket om et USA lykkes og som er mulighetenes land, mens Trumps hovedtema var krise og problemer. Men hvordan pleier det egentlig å være i slike taler rett før et valg?

Den historiske analysen viser at landsmøtetaler stort sett pleier å balansere det positive og negative underveis, slik Hillary Clinton gjorde i sin landsmøtetale i år, men noen presidentkanditater har opp gjennom historien ligget høyt over nullinjen og vært langt inne i positivt terreng i store deler av talene sine, som Ronald Reagan i 1984, både Bill Clinton og George Bush i 1992, George Bush jr i 2004 og Barack Obama i 2008. Donald Trumps tale er i følge denne analysen det store unntaket av de 20 landsmøtetalene ved at den stort sett var negativ i språkbruken. De få positive delene av talen, helt mot slutten, handlet om Trumps egen familie. The Economist skriver:

"By this metric, Mr Trump delivered the most negative speech in recent memory, warning that America was “at a moment of crisis”. (His speech only became sunnier near the end, as he shifted his focus to his family.) In contrast, Mrs Clinton gave one of the most level-headed speeches of the past four decades, choosing to stay mildly and uniformly positive."

Lang musikk til lange feriedager (37)

En høyst fortjent kritikk av denne spalten er at den i usedvanlig grad er opptatt av musikk som ble laget på sent 70-tall og tidlig 80-tall. Nå heller jeg i retning av å mene at musikken faktisk var bedre da, og at det absolutte toppunktet var i 1979, men jeg har jo også skrevet en god del om artister som var best før dette (Bob Dylan, Rolling Stones, Johnny Cash) eller etter dette (The Smiths, Smashing Pumpkins og Johnny Cash).

For å ytterlige bevise at det er fullt mulig å høre på musikk fra 1990- og 2000-tallet er turen kommet til å teste ut om et samlealbum fra Oasis kan brukes som soundtrack til en solfylt dag på badestranden. Det aktuelle samlealbumet er deluxe-utgaven av "Time-flies... 1994-2009" et samlealbum som samler de 27 singlene Oasis ga ut i UK i bandets til tider turbulente levetid, i en ikke helt kronologisk rekkefølge. Nå er jo dette litt kort til å holde en dag på stranden, men i deluxe-versjonen av albumet får man i tillegg med 20 live-låter ekstra som er hentet fra en Oasis-konsert i London i 2009, og da blir det en passelig lengde.

Og for å ta svaret med en gang: Denne samlingen handler ikke om b-sider og sjeldenhenter, og heller ikke om en komplett oversikt over alt Oasis har gjort som fortjener å være på et samlealbum. Det er en singel-samling, og en god innføring i mye av det beste og mest kjente Oasis har gitt ut er dette en nesten helt perfekt pakke. Oasis er kjent for å skape sjangeren "britpop", sammen med de de andre i "the big four", Blur, Suede og Pulp, og hadde sin aller største stjernestatus da de to første albumene kom i 1994 og 1995. Derfor kommer hitlåtene som perler på en snor innledningsvis, som "Supersonic", "Roll with it", "Live forever", "Wonderwall" og "Don't look back in anger", med to andre tidlige hitlåter, "Some might say" og "Whatever" plassert litt lenger ute i rekkefølgen enn kronologien skulle tilsi.

Jeg er blant dem som mener at Oasis ikke var det samme oppkommet av like mange bra låter og ikke holdt det samme nivået i fortsettelsen som helt i begynnelsen, men på en samling med høydepunkter fra hele karrieren blir det jo aldri helt kjedelig det heller. Og "I'm outta time" som de gjorde litt før de imploderte helt er jo en flott låt.

På live-delen med de 20 låtene fra en iTunes-konsert i London i 2009 er det naturligvis mange av de samme låtene som kommer igjen på nytt i bra live-versjoner. Men fordi noen av Oasis beste sanger aldri kom ut som a-side på singel (noen var b-sider) er også blant annet "The Masterplan", "Slide Away", "Half the world away" (en låt som senere er covret av Aurora Aksnes og ble nr 11 på de britiske hitlistene i 2015) og "Champagne supernova". Og det hele avsluttes med en cover av "I am the walrus" av the Beatles, bandet Oasis aldri la skjul på at var deres store forbildet og målestokken for alt de laget.

-------

Og her er lenke til alle tidligere og alle fremtidige bidrag (etter hvert som de kommer) i spalten Lang musikk til lange feriedager.

Web people vs. Wall people

I sin bestselger fra 2005 om at verden blir flatere, den glimrende boken "The world is flat" skrev Thomas L. Friedman at den egentlige motsetningen i amerikansk politikk ikke går mellom demokrater og republikanere. Den går mellom åpen og lukket. Mellom folk som vil bygge nettverk sammen med hverandre og folk som vil bygge murer mot hverandre, Det er "Web people" vs. "Wall people".

I New York Times denne uken, etter at de to store partiene har gjennomført sine landsmøter har han i sin faste spalte vendt tilbake til dette temaet, nettopp under overskriften "Web People vs. Wall People" og skriver at der nå er klarere enn noen gang at den viktigste skillelinjen ikke går mellom partiene, men tvers igjennom begge partier. Donald Trump og Bernie Sanders fremstiller seg som motpoler, men begge argumenterer for mer proteksjonisme og høyere murer mot andre. Friedman skriver:

"The primary focus of Wall People is finding a president who will turn off the fan — the violent winds of change that are now buffeting every family — in their workplace, where machines are threatening white-collar and blue-collar jobs; in their neighborhoods, where so many more immigrants of different religions, races and cultures are moving in; and globally, where super-empowered angry people are now killing innocents with disturbing regularity. They want a wall to stop it all.(...) Wall People have two candidates catering to them: Donald Trump, who boasts that he is “The Man” who can stop the winds with a wall, and Bernie Sanders, who promises to stop the winds by ending our big global trade deals and by taking down “The Man” — the millionaires, billionaires and big banks. I don’t see how the country could afford either man’s plans, but they have a simple gut appeal, and there is overlap between them."

"Web-people" forstår at ingen av disse strategiene er mulige i møtet med stadig raskere teknologiendringer og mer globalisering, skriver Friedman. Man kan ikke skru av teknologiutviklingen som gjør at innholdet i jobbene må endre seg eller at kommunikasjonsteknologi gjør at verden blir knyttet tettere sammen. Det er gjennom forskning og innovasjon, strategier for livslang læring, gjennom en styrt arbeidsinnvandring for å dekke behov i arbeidsmarkedet og gjennom bedre handelsavtaler mellom land, som også inkluderer tjenestesektoren og legger til rette for økte utenlandske investeringer, vi må møte forandringene.

Det republikanske partiet har allerede sprukket langs denne konfliktaksen og særlig de som er opptatt av det globalt orienterte næringslivets behov, eller av å ta ansvar for å løse globale sikkerhetsutfordringer, sliter med å støtte en presidentkandidat som har som viktigste svar å ikke delta. Thomas Friedman mener at Hillary Clinton, blant annet fordi hun har vært utenriksminister, forstår disse utfordringene men at Clinton, i frykt for en lignende splittelse i sitt parti, er nølende til å ta et oppgjør med de mest proteksjonistiske kreftene i eget parti:

"So, rather than take on Wall People in her party — and saying to Sanders, “Socialism was the wrong answer for the industrial age, so it sure isn’t the right answer for the information age” — she is tacking toward Wall People. She is opposing things she helped to negotiate, like the Pacific trade deal, and offering more benefits from government but refraining from telling people the hardest truth: that to be in the middle class, just working hard and playing by the rules doesn’t cut it anymore. To have a lifelong job, you need to be a lifelong learner, constantly raising your game."

At dette nå er blitt en dominerende konfliktlinje i USA understrekes også av at The Economist har en forside og en leder om "The new political divide", og en litt mer omfattende briefing om samme tema . The Economist minner oss om at det er enormt mye som står på spill:

"Start by remembering what is at stake. The multilateral system of institutions, rules and alliances, led by America, has underpinned global prosperity for seven decades. It enabled the rebuilding of post-war Europe, saw off the closed world of Soviet communism and, by connecting China to the global economy, brought about the greatest poverty reduction in history. A world of wall-builders would be poorer and more dangerous. If Europe splits into squabbling pieces and America retreats into an isolationist crouch, less benign powers will fill the vacuum."

Jeg vil også anbefale den litt lengre analysen i "Drawbridges up" som beskriver hvordan proteksjonistiske høyrepopulister og venstrepopulister er i fremgang i mange land for tiden. Summen av disse partienes oppslutning i Europa er omtrent fordoblet siden 2000. Artikkelen peker på flere konkrete politiske endringer som er kommet i kjølvannet av dette og på ytterligere problemer som kan komme, for eksempel når det gjelder konsekvensene av brexit og manglende vilje til å inngå nye handelspolitiske avtaler. Og i verste fall tilbakerulling av avtaler som allerede er inngått, for eksempel i WTO. Men denne artikkelen avsluttes i en tross alt litt optimistisk tone når den peker på at de yngre velgerne åpenbart er langt mer negative til proteksjonisme og til å bygge nye murer mot andre land enn de eldre velgerne, Problemet er det kan skje mye uheldig i mellomtiden:

"As young people flock to cities to find jobs, they are growing up used to heterogeneity. If the Brexit vote were held in ten years’ time the Remainers would easily win. And a candidate like Mr Trump would struggle in, say, 2024. But in the meantime, the drawbridge-raisers can do great harm. The consensus that trade makes the world richer; the tolerance that lets millions move in search of opportunities; the ideal that people of different hues and faiths can get along—all are under threat. A world of national fortresses will be poorer and gloomier."

Betyr så dette at det vi vanligvis forbinder med høyreside og venstreside i politikken blir mindre viktig enn den nye konfliktdimensjonen åpen vs lukket ,som både Thomas Friedman og The Economist skriver om? Går det nye skillet mellom "the web" og "the wall"? Jeg tror det vil være å overdrive å si at dette blir den ene store konfliktdimensjonen og jeg tror slett ikke tradisjonelle skillelinjer mellom høyre og venstre vil forsvinne. Det vil fortsatt være slik at sosialister vil ønske at staten skal blande seg inn og detaljregulere på langt flere områder enn liberale og konservative. Det vil også være ulike syn på hvor høye skattene på innbyggere og næringsliv skal være.

Men politikken har aldri vært endimensjonal. Det har alltid vært slik at noen viktige konfliktsaker går på tvers av det tradisjonelle ideologiske høyre-venstre-skillet. Synet på hvor mye samarbeid vi skal ha på tvers av nasjonale grenser og konflikten mellom tilhengere av frihandel og tilhengere av handelsmurer og proteksjonisme er slike saker som også historisk har skapt uenighet innad i partier. Jeg tror den konflikten vil være spesielt vanskelig å håndtere i land med to-partisystemer, som opplever at det nå er andre konflikter enn de partiene var laget for å løse som kommer i forgrunnen, og kan avgjøre valg. I et land som Norge er det lettere fordi vi har lang tradisjon for at partisystemet mer mer mangfoldig og i større grad har fanget opp opp at politikken består av flere dimensjoner,. Men også vi vil merke at svarene på hva vi gjør med en stadig raskere teknologiutvikling og med en globalisering som merkes stadig bedre, vil ta en mer sentral plass i den politiske debatten.

Europas befolkningsutfordring

For noen dager siden hadde Aftenposten en interessant artikkel om at det i 2015 for første gang i EUs historie var flere i EU-landene som døde enn som ble født. Men som grafen viser har vi vært nær et fødselsunderskudd i EU tidligere også, ja helt siden midten av 90-tallet har det vært nokså nær nullinjen.

Når EUs befolkning likevel vokste med 1,8 millioner personer, til 510,1 millioner i fjor skyldes det innvandring. Men når de store etterkrigskullene nå blir gamle vil fødselsunderskuddet øke ytterligere. Alle land i Europa vil oppleve at den eldre delen av befolkningen øker kraftig i årene som kommer. I 2060 vil det i EU være to yrkesaktive for hver pensjonist, mens det i dag er fire. Og i 2060 vil 11,8 prosent av befolkningen i EU være over 80 år, mot 5,1 prosent i dag.

Men i noen europeiske land er tallene langt mer utfordrende enn dette gjennomnittet. Flere land i Europa har svært lave fødselstall og vil oppleve fallende folketall frem mot 2060 hvis dagens trend fortsetter. EU lager selv regelmessig rapporter om denne utviklingen der de også bryter ned tallene på de enkelte medlemslandene (her er en PDF-fil med grafer og statistikk for alle landene). For EU samlet er prognosen at det vil være 523 millioner innbyggere i 2060, mot 510 millioner i dag, en vekst på bare tre prosent, men antall yrkesaktive vil synke fra 211 millioner til 202 millioner, en nedgang på 4,4 prosent.

Noen land vil oppleve en befolkningsnedgang frem mot 2016, til dels ganske kraftig. I Bulgaria vil befolkningen synke fra 7,3 til 5,5 millioner innbyggere. I Ungarn, som Aftenpostens artikkel handler spesielt om, vil befolkningen falle fra 9,9 til 9,2 millioner. I Hellas krymper befolkningen fra 11,0 til 8,6 millioner. De baltiske landene har en svært krevende befolkningsutvikling. I Estland vil innbyggertall falle fra 1,3 millioner til 1,1 millioner, i Latvia fra 2,0 til 1,4 millioner og i Litauen fra 3,0 til 1,8 millioner. Polens folketall vil falle fra 38,5 millioner til 33,2 millioner. Og i Romania vil det falle fra 20,0 til 17,4 millioner.

Men de lave fødselstallene som etter hvert slår ut i befolkningsnedgang er ikke bare et øst-europeisk fenomen. Og det er ikke slik at man i det katolske sør får flere barn enn i det protestantiske nord. I Spania er det en flat utvikling der 46,6 millioner blir til 46,1 millioner. Portugal blir mindre når dagens 10,5 millioner blir til 8,2 millioner i 2060. Og kanskje mest dramatisk: Tysklands 81,3 millioner blir til 70,8 millioner, en nedgang i folketallet på 13 prosent.

Men hvis EU totalt vokser litt frem mot 2060, hvor er det så denne veksten kommer? Storbritannia vokser ganske mye og 64,1 millioner blir til 80,1 millioner. Da blir Storbritannia, hvis de klarer å holde sammen, større enn Tyskland, men også større en Frankrike som også har vekst, men ikke like kraftig. Der blir dagens 65,7 millioner til 75,7 millioner i 2060. Hva så med Italia, landet som kanskje er best kjent for at kvinnene ikke vil ha mange barn lenger? Italia vil faktisk vokse litt, fra 60,2 millioner til 66,2 millioner innbyggere.

På dette kartet kan man også se hvor stor prosentvis befolkningsvekst det er i de enkelte EU landene. Sverige er nær toppen, rett bak Belgia, med en vekst på 36,3 prosent frem til 2060. Storbritannias befolkningsvekst frem mot 2060 er beregnet til å bli 25 prosent. Danmark og Finland har en vekst på rundt 15 prosent, mens det i motsatt ende er størst prosentvis nedgang i Latvia og Litauen med et fall i folketallet på over 30 prosent.

Alt dette er selvfølgelig bare prognoser. Vi vet ikke om det blir slik og det er definitivt mulig å påvirke tallene, noe forskjellene mellom EU-landene viser. Men prognosen er basert på dagens trender og er urovekkende fordi den, dersom ingenting gjøres, vil føre til at det blir færre som skal dele regningene og færre som skal levere tjenestene, mens det blir et mye større behov innenfor helse- og eldreomsorg enn i dag. Da er det lurt å tenke igjennom flere ting, blant annet om mulighetene folk har for å både få barn og jobbe er gode nok (de er gode i Norden, men dårlige i mange andre land), om offentlig sektor er dyktig nok til å effektivisere og utnytte nye teknologiske muligheter, blant annet innenfor eldreomsorg. Og om vi legger godt nok til rette for at store grupper friske og aktive eldre kan bidra i arbeidslivet lengre enn i dag.

Tre av fire rådmenn er for sammenslåing

Jeg tror det er en ganske vanlig myte at ansatte og ikke ikke minst ledere i norske kommuner er negative til kommunesammenslåinger fordi det kan føre til endringer i jobben. For en del toppledere er det ikke sikkert den jobben de har i dag finnes lenger i en ny kommune. Dette at de er negative har imidlertid ikke vært mitt inntrykk. Jeg opplever tvert imot at både ledere og fagfolk i norske kommuner er svært ærlige og gjerne ganske tydelige når de forteller at en kommunesammenslåing vil være positivt for både ansatte og innbyggere. Det gjelder både i store og små kommuner.

Derfor var det spennende å om Kommunal Rapports årlige undersøkelse av hva rådmenn i norske kommuner mener om ulike spørsmål bekrefter dette inntrykket. Og det gjør det til de grader. Hele 73 prosent av rådmennene som har svart mener at dere egen kommune bør slå seg sammen med andre. Kommunal Rapport skriver:

"På spørsmål om hva rådmennene oppfatter som den mest positive effekten ved sammenslåing, er det i hovedsak fire forklaringer som toppsjefene samler seg om: Bedre tjenester, mer effektiv kommunesektor, mer helhetlig areal- og transportplanlegging og flere oppgaver og større ansvar til kommunene."

Dette stemmer som sagt godt med det inntrykket jeg har fått etter å ha møtt mange kommunale ledere over hele landet de siste tre årene. Begrunnelsene de bruker kan være litt ulike, og gjerne farget av hva slags utfordringer det er i kommunen, og ikke minst hvor stor den er. I mange små kommuner blir det fremhevet hvor sårbare viktige fagmiljøer er og hvor avhengig man er av veldig få nøkkelpersoner. Noen steder er man i tillegg bekymret for at demografien blir en mye større utfordring i årene som kommer fordi det blir langt flere pensjonister, og ikke minst mange flere av de aller eldste eldre, i forhold til den yrkesaktive befolkningen, Det blir behov for flere tjenester innenfor helse og omsorg og det blir færre innbyggere i yrkesaktiv alder som kan levere disse tjenestene.

I større kommuner er det, slik Kommunal Rapports undersøkelse også bekrefter, mangelen på samsvar mellom dagens kommunegrenser og det som er naturlige regioner for areal- og transportplanlegging som blir fremhevet. Man ønsker seg også flere oppgaver som i dag blir løst av andre forvaltningsnivåer, eller der ansvaret er delt mellom flere nivåer, og denne oppsplittingen kommer i veien for gode helhetsløsninger for den enkelte innbygger som trenger hjelp fra det offentlige.

Men hvis rådmennene ikke er misfornøyde med kommunesammenslåinger så må de vel i hvert fall være misfornøyd med økonomien i kommunen sin? Men også dette ser ut til å være en myte. I følge Kommunal Rapports nye undersøkelse ser rådmennene langt lysere på økonomien nå enn for et år siden, og bare hver femte rådmann mener økonomien er dårligere enn i fjor:

"Av de rådmennene som har svart, sier fire av fem at økonomien er like god eller bedre enn for ett år siden. Bare én av fem mener økonomien er dårligere nå. I fjor var et rekordår i nyere tid for Kommune-Norge, med det beste netto driftsresultatet på ti år. Likevel mener altså mange rådmenn at det økonomisk sett står enda bedre til nå."

Nå er det naturligvis ikke slik at det hagler med aller høyeste terningkast når rådmenn skal si hvor fornøyde de er med egen økonomi. Det er neppe noen steder man vil si at man har alle pengene man trenger eller kan si at alle utfordringer er løst. Mange har dessuten også både vekstutfordringer, utfordringer knyttet til bosetting av flyktninger og mange har innbyggere som av ulike grunner krever ekstra mye ressurser fra kommunen. Men det er verdt å merke seg at Kommunal Rapport nå registrerer det høyeste nivået på tilfredshet med egen økonomi i norske kommuner på de tre årene de har gjennomført denne undersøkelsen:

"Målt mot tidligere år er det (...) en lavere andel av dem som har svart, som karakteriserer egen kommuneøkonomi som dårlig (svaralternativene 1-3). I 2014 var 58 prosent av svarene på nedre del av karakterskalaen. I år er det 44 prosent som gir egen kommuneøkonomi denne karakteristikken. For første gang i de tre årene vi har stilt spørsmålet, er det et flertall som gir karakterene 4 til 6."

Lang musikk til lange feriedager (36)

Nesten alle som mener noe om Ramones vil insistere på at det er de fire første albumene, som kom fra 1976 til 1978, og gjerne også livealbumet It's Alive, som kom i 1979, som er viktigst å høre på. Perioden da dette rare New York-bandet, som hørtes ut som en krysning mellom Beach Boys og Sex Pistols, spilte sangene dobbelt så fort som alle andre, så ut som hippier i svarte skinnjakker og laget musikk som inspirerte punkere og rockere over hele verden.

Og det er jo fullstendig riktig at de fire første albumene er en viktig del av moderne musikkhistorie. Men man bør ikke høre etter dersom noen påstår at dette er det eneste men trenger å høre på av Ramones, for selv om de senere albumene har større avstand mellom de helt store låtene, og bandet hadde gått av moten og slet med å finne vinneroppskriften, ble det laget veldig mye bra musikk av Ramones også etter 1980. Selv har jeg ikke fått med meg så veldig mye av denne senere perioden. Og da er det lange samlealbumet "The Crysalis Years Anthology" en utmerket mulighet til å fordype seg i en viktig del av dette låtmaterialet.

"The Chrysalis Years Anthology" samler ikke alt Ramones laget etter 1980, men de fire siste albumene Ramones ga ut, fra 1989 til 1995, Brain Drain, Acid Eaters, Mondo Bizarro og Adios Amigos. i tillegg til livealbumet Loco Live fra 1991. I alt 85 låter. Det er litt berg-og-dalbane, og ikke på langt nær så tettpakket med høydepunkter som på de første albumene, men det er også mye veldig bra her. Siden samlingen rett og slett er en samling av tidligere utgitte album er den helt tro mot album- og låtrekkefølge slik det ble gitt ut, mens livealbumet kommer til slutt. For å ta det hele i tur og orden:

Albumet "Brain Drain" fra 1989 var ikke noe stort Ramones-album, men innholder gode låter i åpningen "I Believe in Miracles" og avslutningen, julesingelen "Merry Christmas, I Don't Want to Fight Tonight", samt "Pet Sematary", som var laget som filmmusikk til en Stephen King-film.

Neste album er "Acid Eaters" et album som bare består av coverlåter som stort sett Ramones-favoritter fra 60-tallet. Her er er det veldig mye hørbart. Det som særlig fortjener å fremheves er The Whos "Substitute", Rolling Stones "Out of Time", The Animals "When I Was Young", Bob Dylans "My Back Pages", The Seeds "Can't Seem to Make You Mine" og Creedence Clearwater Revivals "Have You Ever Seen The Rain?". Alle låtene i karakteristisk lynraskt Ramones-tempo.

Så kommer "Mondo Bizarro", der den nye bassisten CJ Ramone erstattet Dee Dee Ramone, som slet med mye forskjellig og havnet i fengsel, men bidro med noen av låtene. Klare høydepunkter er de to singlene og Dee Dee Ramone-låtene "Strength to Endure" og "Poison Heart". Men også "Main Man" og "I Won't Let i Happen" er klassisk Ramones-pop. Og albumet er slett ikke så verst ellers.

Fjerde album er "Adios Amigos", det aller siste ordinære Ramones albumet, som kom i 1995. Albumet er preget av at de nok var ganske slitne, tempoet er satt ned fordi Joeys stemme ikke lenger klarte å henge med, og det var vel ikke helt ukompliserte forhold innad i bandet heller. Men flere høydepunkter er det definitivt. Tom Waits-coveret "I Don't Want to Grow Up" kunne like gjerne vært skrevet av Ramones. "It's Not for Me to Know" og "Life's a Gas" er bra. Og den såre "She Talks to Rainbows" er helt der oppe blant det aller beste Ramones har laget.

Resten av denne samlingen består av de 33 låtene fra livealbumet "Loco Live" som ble utgitt i 1991. Ramones var et legendarisk live-band. Live-opptaket er fra en konsert i 1991 i Spania, men låtene de spiller er fra hele karrièren og de spiller naturligvis mange låter hentet den første og mest kreative perioden. Må man velge bare et album som dokumenterer det Ramones gjorde live må det bli legendariske "It's Alive" fra 1979, et dobbeltalbum med 29 sanger som er at av de beste livealbumene som er laget noen gang. Men, bevares, selv om "Loco Live" ikke er like legendarisk er det en utmerket del av denne samlingen. Og egner seg meget bra til en lang og varm sommerdag på badestranden, særlig for oss som har litt å ta igjen når det gjelder Ramones.

-------

Og her er lenke til alle tidligere og alle fremtidige bidrag (etter hvert som de kommer) i spalten Lang musikk til lange feriedager.

Lang musikk til lange feriedager (35)

I denne serien med ulike varianter av lange samlealbum, som holder til en hel dag på badestranden i det fine været, har jeg igjen vendt tilbake til Bob Dylan. For femte gang. Og det er jo ikke så rart. For å i det hele tatt ha laget en samling med outtakes, b-sider og sjeldne versjoner, eller til og med en stor greatest-hits samling, på minst 40 låter, må man jo ha laget en del musikk.

Bob Dylan har sannsynligvis laget mer musikk enn nesten alle andre i verden. Mye av det er gitt ut på ordinære album, og noen meget  bra samlealbum, men det er så mye annet som har ligget i skuffer og skap at det stadig kommer ut samlinger med tidligere uutgitte ting. Bob Dylan fant vel egentlig opp konseptet "box-set" meg "Biograph" i 1985 (som jeg blogget om her) og har siden 1991 hatt en egen serie utgivelser som under tittelen "The Bootleg Series" (jeg blogget om volum 1-3 her) har hatt som mål å få ting ut av skuffer, skap og arkiver, og ut til sultne Dylan-fans som har alt fra før, men som vil ha enda mer.

Man skulle kanskje tro at det bra materialet tar slutt en gang, men volum 11 i "The Bootleg Series" som heter "Bob Dylan and The Band - The Basement Tapes" er en fantastisk samling for alle som liker Bob Dylan. Som mange vet finnes det også et ordinært dobbeltalbum fra 1975 med Bob Dylan and The Band som heter The Basement Tapes, med sanger Bob Dylan og The Band spilte inn sammen i 1967. Men av ulike grunner har man sett på den utgivelsen som mangelfull, dels fordi det i produksjonen og i utvelgelsen av låter ble mer The Band enn Bob Dylan, og dels fordi det var så veldig mye mer som ble spilt inn enn det som ble utgitt på den platen med 24 låter. Nå er endelig disse innspillingene kommet frem i lyset, sånn omtrent 40 år etter.

Den nye The Basement Tapes finnes til og med i to utgaver, en "Complete" med rubb og rake, i alt 139 låter, der noen låter finnes i flere innspillingversjoner. Jeg synes derimot "Complete" virket som i overkant utflytende og satset på "Raw", der høydepunktene er plukket ut og det er med i alt 38 låter, noe jeg syntes ble akkurat passe når en også tenker på at her er det høydepunkter på rekke og rad, og svært lite fyllmasse.

Hva skal man så trekke frem her? Som sagt er det jo bra hele veien, men jeg kan jo trekke frem "I'm not there", "Quinn the Eskimo", "I Shall Be Released", "One for the Road", "Blowin' in the Wind" (i en veldig laid-back versjon), "This Wheel's on Fire" og "You Ain't Goin' Nowhere".  Bare for å nevne noen.

-------

Og her er lenke til alle tidligere og alle fremtidige bidrag (etter hvert som de kommer) i spalten Lang musikk til lange feriedager.

Den nye økonomiens nye spilleregler - i 1999

Akkurat nå leser jeg Kevin Kellys nye bok "The Inevitable: Understanding the 12 Technological Forces That Will Shape Our Future", men etter å ha lest et par kapitler fant jeg ut at jeg først ville ta en tidsreise tilbake nesten 20 år, til Kevin Kellys første bok om internett, "New Rules for the New Economy". Den kom høsten 1999, da dot.com-hypen var på sitt høyeste og Kelly bidro ikke akkurat til å dempe forventningene til den teknologi- og nettverksrevolusjonen vi stod foran.

Det er alltid morsomt å lese hva folk som mener de er eksperter på fremtiden mente for mange år siden om dagens samfunn. Spesielt når folk er så grunnleggende teknologioptimistiske og såpass spissformulerte som magasinet Wireds gründer og redaktør Kevin Kelly. Da er faren for å stikke hodet litt for langt frem ganske overhengende, og det kan i verste fall bli ganske pinlig å lese om alle forandringene man trodde ville komme for 20 år siden, og som aldri ble noe av.

Boken er nærmest formulert som et slags manifest om hvordan ulike nettverk på kryss og tvers av geografi, og med det åpne internettet som kjerne, vil prege utviklingen av tjenester og forretningsmodeller på stadig nye områder, ja kanskje de aller fleste. For min del ble dette en viktig bok som satte ord på og forklarte sammenhengene i mye av det litt forvirrende som skjedde rundt årtusenskiftet med nye internettbaserte selskaper og tjenester, og ganske mye hype om hvordan dot.com-selskaper ville ta over. Men hvordan har så Kevin Kellys ganske radikale spådommer klart seg nå når det har gått 17 år og man, i etterpåklokskapens klare lys, vet hva som har skjedd?

Hovedinntrykket mitt er at Kellys beskrivelser av fremtiden på mange områder har vist seg å være forbausende gode. Særlig når man tenker på at det i 1998 bare var 120 millioner mennesker, eller bare 2 prosent av verdens befolkning som hadde tilgang til internett, og noen i fullt alvor mente at vi etter hvert ville bli lei av å bruke nettet eller at ingen ville gidde å produsere nok innhold. I dag har over halvparten av verdens befolkning tilgang, de fleste via en mobiltelefon. Da Kelly skrev boken hadde han ingen grunn til å nevne Google, som nettopp var etablert som selskap. YouTube, Facebook og Twitter fantes ikke enda, Amazon fantes, men de solgte ikke Kindle og e-bøker, mens Apple var et selskap som var i ferd med å dø. IPod, iTunes, iPad og iPhone tilhørte fremtiden.

Kelly kunne ikke vite noe om disse produktene, tjenestene og plattformene. Han visste ikke om dagens sosiale medier. Likevel argumenterte han svært overbevisende i løpet av knappe 200 sider for at nettverkseffektene som skapes av internett vil endre måten vi samhandler med hverandre, både som kunder, med andre privatpersoner og med kolleger og samarbeidspartnere i arbeidslivet. Kelly var på sitt mest profetiske da han forklarte hvordan innovasjon blir annerledes når bedrifter kobles sammen i nettverk, fordi veldig mye mer kan og bør skje gjennom relasjoner med noen utenfor virksomheten, og ofte vil kundene kunne bidra direkte i produktutviklingen.

Han har gode refleksjoner om hvordan gratis kopiering og distribusjon gjør at man må tenke helt nytt om priser og forretningsmodeller. Og han var kanskje litt kontroversiell når det gjaldt behovet for mellommenn av ulike slag. Mens mange tok til orde for at internett ville gjøre mellommenn og meglere overflødige fordi leverandører og kunder ville få direkte kontakt på helt nye og gjerne automatiserte måter, argumenterte Kelly for at en nettverksøkonomi består av noder der alle er koblet til alle, noe som ville skape en helt rekke nye koblere, meglere og agenter av ulike slag, Ikke nødvendigvis de samme som før, mange eksisterende virksomheter kan bli borte, men på områder der teknologien, fordi den gjøre det mulig ha mye større rekkevidde enn før,  ville gjøre det mulig å finne helt nye og spesialiserte nisjer å etablere seg i for den som klarer å tilføre noe nytt og unikt.

Tok Kevin Kelly feil på noen områder? Ja, selvfølgelig er det områder der det har blitt annerledes, for eksempel ved at produkter og tjenester har kommet til. Det er noe som heter at vi alltid overvurderer teknologiutviklingen på et års sikt, mens vi undervurderer endringene som skjer i løpet av ti år. Denne boken er også litt preget av det. Mens mange den gang kritiserte Kelly for å være alt for teknologioptimistisk, at han nesten ikke så noen negative konsekvenser av teknologiutviklingen og beskriver en slags post-kapitalistisk utopi (en berettiget kritikk, etter min mening), er det 18 år etter også lett å se at han på noen områder var alt for lite optimistisk på teknologiutviklingens vegne.

Som nevnt kunne han ikke vite om YouTube, Facebook, Twitter eller Kindle. Og generelt var han alt for lite optimistisk når det gjaldt hva eksponentiell vekst i båndbredde kunne brukes til og ville føre til av nye tjenester og nye distrubusjonsformer. I Kevin Kellys bok var fremtidens butikker i stor grad nettbutikker, men de drev likevel fortsatt med distribusjon av fysiske CDer, DVDer og bøker. Og det er jo ikke så veldig rart. På slutten av 90-tallet var multimedia noe man kjøpte på CD-ROM, ikke noe som var praktisk mulig over internett. Det var fortsatt mange år til Netflix, i 2007, endret strategi fra å sende leie-DVDer hjem til folk i posten til å streame film over internett.

Men den mest spektakulære mangelen hos Kelly er en annen ting man ikke kunne vite i 1999, hvordan det i løpet av noen var smarttelefoner utstyrt med nettleser og apper som ble selve verktøyet for å bruke internett. I Kevin Kellys bok beskrives det en utvikling der alle rom i hjemmet er utstyrt med egen fasttelefon, men der du har et eget personlig nummer som følger deg rundt til den telefonen som er nærmest. Slik ble det jo av åpenbare grunner ikke, men at det ikke endte slik forutsatte et mobilt internett med en båndbredde som det ikke var så mange som så for seg. I 1999 fikk mobiltelefonene noe som het WAP, en teknologi som var omtrent like praktisk som tekst-TV, det vil si såvidt bedre enn ingen ting i det hele tatt. At jeg i 2016 skulle se overføring av Stabæk-kamper live på en mobiltelefon var, for å si det forsiktig, ikke noe man så for seg da WAP eller GPRS var det siste nye.

Men, som sagt, selv om Kevin Kelly ikke kunne spå nøyaktig hvilke nye produkter, tjenester og sosiale medier som ville komme på internett, og hvor mye mobil båndbredde vi ville få, hadde han noen gode analyser av hvilken hovedretning digitalisering og internett ville dytte store deler av næringslivet i. På slutten av boken oppsummert han det hele som 10 spissformulerte regler for alle som vil klare seg i det som den gang fortsatt ble omtalt som "den nye økonomien". Det begrepet ble diskreditert i dot.com-kollapsen våren 2000, men de 10 "reglene" står seg godt fortsatt. I dag er ikke dette fullt så radikalt som det virket i 1999, men det er ikke nødvendigvis så lett å gjøre det likevel:

"1) Embrace the Swarm. As power flows away from the center, the competitive advantage belongs to those who learn how to embrace decentralized points of control.

2) Increasing Returns. As the number of connections between people and things add up, the consequences of those connections multiply out even faster, so that initial successes aren't self-limiting, but self-feeding.

3) Plentitude, Not Scarcity. As manufacturing techniques perfect the art of making copies plentiful, value is carried by abundance, rather than scarcity, inverting traditional business propositions.

4) Follow the Free. As resource scarcity gives way to abundance, generosity begets wealth. Following the free rehearses the inevitable fall of prices, and takes advantage of the only true scarcity: human attention.

5) Feed the Web First. As networks entangle all commerce, a firm's primary focus shifts from maximizing the firm's value to maximizing the network's value. Unless the net survives, the firm perishes.

6) Let Go at the Top. As innovation accelerates, abandoning the highly successful in order to escape from its eventual obsolescence becomes the most difficult and yet most essential task.

7) From Places to Spaces. As physical proximity (place) is replaced by multiple interactions with anything, anytime, anywhere (space), the opportunities for intermediaries, middlemen, and mid-size niches expand greatly.

8) No Harmony, All Flux. As turbulence and instability become the norm in business, the most effective survival stance is a constant but highly selective disruption that we call innovation.

9) Relationship Tech. As the soft trumps the hard, the most powerful technologies are those that enhance, amplify, extend, augment, distill, recall, expand, and develop soft relationships of all types.

10) Opportunities Before Efficiencies. As fortunes are made by training machines to be ever more efficient, there is yet far greater wealth to be had by unleashing the inefficient discovery and creation of new opportunities."

Og så kommer jeg om noen dager tilbake med en omtale av Kevin Kellys nye bok, som følger opp flere tråder fra boken fra 18 år siden, men også handler om roboter, lærende maskiner, ulike typer kunstig intelligens og veldig mye annet.

Lavere eksport, svakere handelsbalanse

Nok en gang kommer det noen viktige økonomiske nøkkeltall som viser at Norge er i "en ny normal" der olje- og gassinntekter ikke betyr like mye som før. Vi må ha nye ben å stå på, og SSBs ferske eksporttall viser at nye eksportinntekter ikke er noe som plutselig dukker opp av seg selv.

Det er ikke bare olje- og gasseksporten som faller, men verdien av eksporten fra fastlands-Norge har faktisk falt med 3,7 prosent i årets første seks måneder sammenlignet med de første seks månedene i 2015. Handelsbalansen for fastlands-Norge er negativ med 96,6 milliarder kroner, en svekkelse på 10,7 prosent. Og fordi både olje og gasseksporten har falt med over 20 prosent siden første halvår i fjor er Norges handelsbalanse fortsatt positiv, men hele 45,3 prosent svakere enn i fjor.

Et av de store poengene da de svakere eksporttallene for 2015 ble offentlige var at gasseksporten hadde passert oljeeksporten i verdi for første gang i historien. Hvordan ser dette ut i første halvår 2016? Vel, verdien av oljeeksporten faller videre, men fordi gassprisene har falt enda litt mer er det nå igjen slik at verdien av oljeeksporten er såvidt høyere enn gasseksporten. SSB skriver:

"Råoljeeksporten utgjorde 13,8 milliarder kroner og falt 28,3 prosent sammenlignet med juni i fjor. Tilbakegangen skyldes en kombinasjon av redusert eksportvolum og lavere priser. Planlagt vedlikehold dempet oljeproduksjonen i juni og eksportvolumet var på sitt laveste siden juni 2014. Utførselen endte på 34,7 millioner fat, en nedgang på 16,2 prosent fra i fjor. Oppadgående oljepris bremset nedgangen i eksportverdien. Sammenlignet med mai i år økte oljeprisen med 8,3 prosent til 398 kroner fatet. Prisen er likevel 14,4 prosent lavere enn juni i fjor. Betydelig fall var det også i eksportverdien for naturgass som endte på 9,7 milliarder kroner og gikk ned 35,5 prosent mot juni i fjor. Bakenforliggende årsak er lavere gasspriser. Eksportvolumet av naturgass i gassform var 7,6 milliarder standard kubikkmeter og var på samme nivå som juni i fjor."

Et det så noen lyspunkter? Ja, det er noen flere deler av det eksportrettede næringslivet som nyter godt av lave kronekurser, og for noen er det i tillegg en god utvikling i både priser og volumer. Og selv om de noen ganger havner litt i skyggen av de enorme eksportverdiene olje- og gassproduksjonen bringer inn til landet, er det viktig at summen av veldig mange andre næringer, både råvarebaserte og andre, opplever vekst. Det beste eksemplet på en slik suksess akkurat nå er sjømatnæringen der særlig lakseeksporten fra Norge opplever svært gode tider:

"Eksportverdien for fisk fortsetter å stige. I juni var eksportinntektene 6,9 milliarder kroner, en økning på 23,1 prosent sammenlignet med juni i fjor. Oppgangen drives av utviklingen i lakseprisene: Prisen på fersk hel laks har steget 60,0 prosent de siste tolv månedene og nådde 65 kroner kiloen i juni. Volumet har gått ned 15,9 prosent fra i fjor. Eksportverdien for utgjorde 56,0 prosent av fiskeeksporten i juni."

http://bloggurat.net/minblogg/registrere/a3003b77eee62cd1feb2df1d428773211b6ce5c7

Et nytt kommunekart i Møre og Romsdal

Som jeg blogget om for litt over en uke siden har 138 kommuner i Norge, med omkring halvparten av innbyggerne i landet, gjort positive vedtak om kommunesammenslåinger. 70 av disse kommunene har allerede gjort gjensidige vedtak som vil resultere at de 70 kommunene blir til 29 nye kommuner, mens det i de øvrige gjenstår litt, og i noen tilfeller ganske mye, før de er i mål.

Men det at så mange kommuner har vedtatt at de slår seg sammen, og skal jobbe med å bygge nye og bedre organisasjoner og fagmiljøer, fører til at det blir en del markeringer i tiden som kommer. I noen fylker skjer de så store endringer at en stor del av innbyggerne vil bo i nye kommuner fra senest 2020.

Et av fylkene det er verdt å merke seg er Møre og Romsdal, som Jan Tore Sanner besøkte i dag for å åpne jazzfestivalen i Molde og for å markere hele tre store kommunesammenslåinger som er vedtatt. Det gjelder Ålesund, Skodje og Sandøy, som vil ha omkring 55 000 innbyggere, Molde, Midtsund og Nesset, som vil ha omkring 33 000 innbyggere og Fræna og Eide som vil ha omkring 13 000 innbyggere i 2020. I et par av disse vedtatte nye kommunene er det også slik at man er åpen for at flere slutter seg til dersom det var slik at de trodde at det ikke ville bli noe av disse sammenslåingene eller arbeidet for et annet alternativ, men nå har ombestemt seg når de ser at rammebetingelsene er forandret.

I tillegg er det slik at Halsa kommune på Nordmøre og Hemne kommune i Sør Trøndelag har vedtatt å slå seg sammen. Volda kommune på Sunnmøre slår seg sammen med Hornindal kommune i Sogn og Fjordane. Og som jeg nevnte her på bloggen tidligere i sommer slik at Ulstein og Hareid har skrevet under på en ny intensjonsavtale om sammenslåing. Og det er også noen kommuner helt sør på Sunnmøre og helt nord i Sogn og Fjordane som har positive vedtak om sammenslåinger, men med vedtak som går litt på kryss og tvers må de må rydde litt opp i hvem som skal være partnere.

Alt dette gjør at Møre og Romsdal er blitt et av fylkene der det skjer størst forandringer som et resultat av kommunereformen. Det nye kommunekartet vil være veldig forskjellig fra dagens, ikke minst rundt Ålesund og på Sunnmøre og rundt Molde. Ser man på kartet over Møre og Romsdal ser man raskt at det er noen gode grunner til at disse endringene bør komme. Det er i dag 36 kommuner i fylket, med kommunegrenser som i stor grad ble til da båt var den mest praktiske transportformen, men der det for lengst er kommet til nye veier, broer og tunneler, slik at dagens administrative grenser ikke lenger samsvarer med bo- og arbeidsmarkedsregionen innbyggerne er en del av. Det har også utløst noen krav om flytting av kommunegrenser i kommuner som har sagt nei til sammenslåing.

Med de viktige beslutningene som så langt er tatt blir ikke alle utfordringer borte, men det vil bli en kommunestruktur og kommunegrenser som er langt mer tilpasset både dagens og fremtidens utfordringer.