Mer makt til velgerne

Vi har akkurat gjennomført et lokalvalg der velgerne har bestemt hvor mange representanter de ulike partiene har fått inn i kommunestyrene , men i stor grad også hvilke personer som er blitt valgt. Partienes nominasjonsmøter lager valglisten og kan tildele noen kandidater ekstra personstemmer, gjennom såkalt forhåndkumulering, men ut over det er det velgerne som bestemmer personsammensetningen i kommunestyret når de gir ekstra personstemmer til personer de vil at skal bli valgt.

Slik har det ikke vært ved Stortingsvalg. Helt siden dagens ordning ble laget i 1921 har det i praksis vært nominasjonsmøtene i partiene og ikke velgerne som bestemmer hvilke personer som skal representere partiene på Stortinget. I teorien kan man faktisk endre rekkefølgen på listen også ved stortingsvalg, men da må over 50 prosent av partiets velgere sette kryss ved en kandidat. Det skjer aldri i praksis.

Regjeringen foreslår nå å endre dette og sender et forslag til ny personvalgordning ut på høring. Dette er også en oppfølging av et enstemmig vedtak i Stortinget i juni 2012 som lød:

"Stortinget ber regjeringen utrede endringer av valgordningen for stortingsvalg slik at velgerne gis mulighet til å påvirke rekkefølgen av partienes kandidater, samtidig som hensyn til partienes mulighet til å sikre innflytelse over hvilke kandidater som velges, sikres. Stortinget ber om at en slik reform for stortingsvalg utredes slik at den eventuelt nye valgordningen kan innføres ved stortingsvalget i 2017."

Forslaget som nå sendes ut på høring går ut på å innføre den samme personvalgordningen ved stortingsvalg som vi har ved fylkestingsvalg. Den foreslåtte ordningen beskrives slik i omtalen på Kommunal- og moderniseringsdepartementets nettsider i dag:

"Det betyr at velgerne kan gi kandidatene på stemmeseddelen så mange personstemmer de ønsker med en sperregrense på åtte prosent. Åtte prosent av velgerne må altså gi samme kandidat personstemme for at det skal få innvirkning. I dag er denne sperregrensen på hele 50 prosent. Velgerne kan sette kryss utfor kandidatens navn, som ved kommunevalg og fylkestingsvalg. Det er ikke mulig å slette eller føye til navn, men man kan gi ekstrastemmer til personer som allerede står på lista."

Litt forenklet kan man si at den foreslåtte modellen ligger et sted mellom dagens ordning ved stortingsvalg som i praksis gjør det umulig å påvirke personsammensetningen og dagens ordning for kommunevalg der alle kandidatene i utgangspunktet stiller likt og en enkelt stemme er nok til å løfte en kandidat til toppen. Med en sperregrense på åtte prosent må naturligvis ganske mange sette kryss ved en person for at det skal endre rekkefølgen, men erfaringsmessig er det jo ganske mange velgere som retter på listene når man vet at det har betydning. Hvis flere kandidater ligger over denne sperregrensen på personstemmer på åtte prosent er det den med flest stemmer som vinner, som ved kommunevalg.

Hvis valgloven endres i 2016 vil endringene gjelde allerede fra neste stortingsvalg i 2017. Vil så en slik endring ha betydning? Jeg er overbevist om at det vil være positivt for den politiske interessen om velgerne ikke bare kan stemme på et parti, men også avgjøre hvilke personer som skal representere dem på Stortinget. Det vil flytte makt fra partienes nominasjonsmøter og til velgerne. Som Jan Tore Sanner sier til Aftenposten i dag kan dette være med på å gjøre stortingsvalg enda mer interessante og det kan styrke båndet mellom velgere og folkevalgte.

Noen lyspunkter ved valget

At valgresultatet kunne vært bedre for Høyre er det ingen tvil om. Det hjelper naturligvis litt å minne om at det i historisk sammenheng er et godt valg og at Høyre bare tre ganger, i 1979, 1983 og 2011 har gjort bedre kommunevalg enn denne gangen, men samtidig er det trist å miste lederrollen i Oslo og Bergen hvor det er gjort så mye positivt de siste årene.

Resultatene både der og andre steder minner oss dessuten om noe viktig: Noen ganger kan det skje at Høyre mister oppslutning, men nyter godt av at borgerlig side samlet likevel lykkes. Andre ganger er det slik, som i Oslo denne gangen, at Høyre isolert sett gjør et veldig godt valg, men fordi samarbeidspartier mister velgere så blir det ingen maktposisjon likevel. Derfor er det viktig å ha to mål, både at Høyre gjør det godt, men også at de borgerlige partiene samlet blir større enn venstresiden.

Hvordan er så situasjonen mellom blokkene i norsk politikk etter dette valget? Aftenposten har laget en interessant oversikt over hvordan Stortinget ville sett ut dersom lokalvalget var et stortingsvalg. De har valgt å bruke fylkestingsvalget og ikke kommunevalget som sammenligningsgrunnlag. Selv om valgdeltagelsen er litt lavere ved fylkestingsvalg tror jeg det er en riktigere sammenligning fordi man da ikke tar med alle de bygdelistene og lokalpartiene som bare stiller i enkeltkommuner og som i noen tilfeller får mange stemmer, men ikke deltar i Stortingsvalg og heller ikke i fylkestingsvalg.

En slik stortingsoversikt basert på årets valg viser at det borgerlige flertallet fra Stortingsvalget i 2013 ville være tapt, men at det heller ikke er noe rødgrønt flertall. Man må ha 85 representanter for å få flertall. Nydalen-partiene H, FrP, V og KrF har 77 representanter. De tidligere rød-grønne regjeringspartiene AP, SP og SV har 81 representanter. På vippen er MDG med 9 mandater og Rødt med et mandat. Det er for øvrig slik at det kan bli trangt om plassen i konkurransen mellom SV og MDG ved neste valg og stor risiko for at noen havner under sperregrensen. Legger man årets fylkestingsvalg til grunn er SV nå såvidt under sperregrensen, noe som er en ytterligere påminnelse om det er fullt mulig for borgerlig side å vinne stortingsvalget i 2017.

Et kommunevalg er imidlertid ikke et stortingsvalg, men 428 ulike lokalvalg, pluss 18 fylkestingsvalg. Også her er det flere lyspunkter sett med Høyre-øyne, og mye som kan trekkes fram. Jeg har særlig lyst til å nevne Halden kommune der Høyres Thor Edquist har vært ordfører og brukt de siste årene til å rydde opp i en katastrofal kommuneøkonomi, med tøffe tiltak. Det har velgerne belønnet med 39,6 prosent av stemmene, en fremgang på over fem prosentpoeng. I Østfold er det flere andre gode resultater, blant annet 43,8 prosent i Eidsberg og 36,1 prosent i Askim, der Høyre har ordførere i dag. Dessuten kan Høyre få ordføreren i Spydeberg etter å ha blitt største parti.

I den andre enden av landet har Vadsø kommune i Finnmark hatt SV-ordfører i forrige periode, men Høyre har fått 38 prosent ved dette valget, en fremgang på 9 prosent. Og i Nordland fylke er det flere gode resultater, blant annet har sittende Bodø-ordfører Ole Hjartøy bidratt til at Høyre har økt med 10,6 prosent til 33,8 prosent. I Evenes har Høyre 40,7 prosent, som riktignok er litt ned og i Sortland har den populære ordføreren Grete Ellingsen bidratt til at Høyre har fått 36,8 prosent ved valget. Her mangler imidlertid H og FrP et mandat for å få flertall og MDG er på vippen.

I nabokommunen Andøy har også Høyre ordføreren i dag og gikk frem til 41,3 prosent ved dette valget. I Vågan kommune i Lofoten der Høyres Eivind Holst er ordfører, gikk Høyre frem til 32,3 prosent. Og i Narvik der Høyres Tore Nysæter har vært ordfører er det såvidt jeg kan se i media uavklart om AP, SV eller Høyre får ordføreren, men Høyre har gått frem 6,4 prosentpoeng til 30,4 prosent, mens Arbeiderpartiet har falt 4,5 prosentpoeng.

Det finnes mange flere slike eneklteksempler rundt om i landet og kanskje kommer jeg tilbake til flere fra andre deler av landet her på bloggen når det blir klart hvem som kommer i posisjon i flere kommuner. Det er selvfølgelig også en del skuffende valgresultater, men disse gode enkeltresultatene viser at kombinasjonen av Høyre i regjering og borgerlige partier i posisjon i lokalpolitikken ikke behøver å være noen ulempe. Tvert imot blir det mulig for velgerne å se konkrete politiske resultater de liker, selv om kommunen ligger langt fra hovedstaden.

Noen meningsmålinger på vei inn i valgdagen

Nettstedet Poll of polls, som er obligatorisk lesestoff for oss politikere i en valgkamp, har skrevet at det til sammen er gjennomført over 500 ulike meningsmålinger om kommune- og fylkesvalg siden november 2014. Da har vi naturligvis alle funnet noen vi liker veldig godt og andre vi ikke synes var fullt så bra.

Men det er velgerne som avgjør. Snart skal stemmene telles opp og interessen for alle disse målingene vil gå litt ned igjen. Men før vi kommer så langt har jeg lyst til å nevne fire målinger som har kommet helt på slutten, og som det blir spennende å se om treffer når det gjelder å si noe relevant for selve valgresultatet.

Den første er en måling TV2 har publisert på nettsiden sin søndag kveld der folk er spurt om hvilken partileder de mener har gjort det best i valgkampen. Her er Erna Solberg suveren vinner med 38,9 prosent, med Jonas Gahr Støre på andre plass med 25 prosent. Knut Arild Hareide har åtte prosent og Siv Jensen seks prosent. Nå er det selvfølgelig ikke nok å ha en dyktig partileder hvis man skal vinne valg, man må ha en politikk folk støtter også, men det er jo ingen ulempe å ha en partileder som, helt fortjent etter min mening, får en slik støtte. Og det er heller ingen ulempe at de borgerlige partilederne samlet gjør det klart best. Ikke fordi de selv stiller til valg ved dette valget, men fordi de gir verdifull støtte og drahjelp til sine lokale kandidater over hele landet.

Den andre målingen jeg vil nevne er Aftenpostens siste meningsmåling før valget som kom lørdag. Mens TV2 og VG har pepret oss med daglige målinger og laget store poenger ut av svært små endringer, har Aftenpostens målinger kommet sjeldnere og skiller seg litt ut både når det gjelder partienes oppslutning og har også noen interessante tendenser nå mot slutten. Det mest interessante er at Arbeiderpartiet måles til bare 29,4 prosent. Det er en nedgang på 2,8 prosent og en av de få nasjonale målingene i hele valgkampen der AP ligger godt under resultatet i 2011 på 31,7 prosent. Høyre ligger også under resultatet i 2011, men 25,8 prosent er likevel over det en del andre målinger har vist, særlig de TV2 har brukt når de har lagt ut om hvilke partier som har problemer. Det skal bli interessant å se hvem som har truffet best.

Og så må jeg nevne kveldens meningsmåling i Bodø som viser at Høyre ligger på 32,9 prosent, opp fra 25,8 prosent i juni, mens Arbeiderpartiet har gått fra 33,9 prosent i juni til 29,8 prosent nå. Det ser også ut som det blir et borgerlig flertall. Og en viktig grunn til det er nok en annen måling som også ble offentliggjort i kveld som viser at Ole Hjartøy, Høyres populære ordførerkandidat er blitt enda mer populær og har støtte fra hele 43,9 prosent av befolkningen, Det som kan rote ting til i Bodø, i følge denne målingen, er en kraftig fremgang for Rødt. Det er merkelig nok noen som fortsatt ønsker forsøk med kommunal kommunisme i Norge.

Siste måling er jeg mer i tvil om hvordan man skal tolke, men jeg må nevne den likevel. Det er en meningsmåling TV2 presenterte i 21-nyhetene i kveld om hvilke partier velgerne som har forhåndsstemt har stemt på, en slags valgdagsmåling (exit poll) med andre ord. TV2 fremstilte det i sin nyhetssending som at man kan bruke dette til å måle endringer sammenlignet med velgere som forhåndsstemte i 2011 og meldte at både Høyre og Arbeiderpartiet går tilbake med omtrent 3,5 prosentpoeng. Jeg har litt problemer med å forstå at man kan lage en helt troverdig måling på denne måten, av to grunner:

For det første er det ikke de samme folkene som forhåndsstemmer nå som gjorde det i 2011, og derfor ikke mulig å vekte dagens velgere mot disse. Dessuten er det alltid slik at noen partier opplever en stor endring i oppslutning, opp eller ned, helt i innspurten av valgkampen. Men det er forskjellige partier som opplever dette ved ulike valg (i 2011, gikk f.eks FrP en del ned i innspurten, mens Høyre gikk frem). Det mest interessante ved TV-undersøkelsen synes jeg er at Arbeiderpartiet ligger hele 3,3 prosentpoeng under 2011-valget. Det er litt spesielt når samtlige TV2--meningsmålinger det siste året har plassert AP høyere enn 2011-valget, men det er ikke noe poeng å spekulere så mye mer i dette nå. Heldigvis er det ikke de politiske kommentatorene som skal avgjøre hvem som vinner valget i landets kommuner og fylker, men velgerne.

Samarbeid mellom frivillige og kommuner

Årets valg er et kommune- og fylkestingsvalg. Vi skal velge folkevalgte som skal ta seg av noen av de viktigste oppgavene og tjenestene vi er avhengige av og benytter oss av som lokalbefolkning: skole, eldreomsorg, barnehager, arealplanlegging, boligbygging, kultur og næringutvikling. Da er det viktig å vite hvordan de ulike partiene vil løse disse oppgavene, og hvem de vil samarbeide med for å få jobben gjort.

Regjeringen er opptatt av å støtte opp om de kommunene og kommunepolitikerne som ønsker å trekke frivillige organisasjoner inn i arbeidet med å skape bedre tjenester i kommunene. Frivillig sektor har spilt en avgjørende rolle i utviklingen av velferdssamfunnet vårt. Frivillige organisasjoner har ofte gått foran, og de har noen ganger tatt ansvar der offentlige velferdstilbud mangler. Det var for eksempel frivillig sektor som etablerte de første helsestasjonene tidlig i forrige århundre, mens det først seksti år senere, i 1972, ble vedtatt en lov om helsestasjoner som gjorde dette til et kommunalt ansvar.

I dag ser vi i mange kommuner en vekst i sosialt entreprenørskap som kombinerer det å løse samfunnsmessige utfordringer med en entreprenørskapsånd som får frem nye og innovative måter å løse vanskelige utfordringer på, noen ganger ved å koble fagkompetanse og tjenester på tvers av tradisjonelle sektorer og fagområder. Samarbeidet med frivillig sektor er viktig fordi det gir mer mangfold og bedre kvalitet i velferdstilbudet.

For å vise hvordan kommunene og frivillige kan jobbe godt sammen og inspirere til enda mer samarbeid i fremtiden, har regjeringen laget et inspirasjonshefte som blant annet trekker frem gode eksempler på kommuner som har løftet tilbudet til innbyggerne ved å samarbeide med frivillige; Leksehjelp i Oslo-skolen, arbeid mot banefattigdom i Drammen, samarbeid om å løse helse- og omsorgsoppgaver i Arendal, samarbeid om å løse sikkerhets og beredskapsoppgaver i Skien og Surnadal. Eksemplene viser at det er mulig å få gode resultater sammen både i store og midre kommuner.

Inspirasjonsheftet har også en veiledningdel som forklarer hvorfor og hvordan det er viktig å følge regelverket for offentlige anskaffelser og en del der det er tatt med helt konkrete avtaler som er skrevet mellom kommuner og frivillige organisasjoner, som inspirasjon for andre kommuner og kommunepolitikere som kunne tenke seg å prøve lignende ting i sin kommune. Eller som Jan Tore Sanner sier i innledningen:

"Vårt ønske er at dette heftet skal inspirere og være til hjelp på veien for andre kommuner til å inngå samarbeid med frivillige organisasjoner, og dermed skape et sterkere og varmere samfunn med muligheter for alle."

Selve inpirasjonsheftet finner man på KMDs nettsider,

Ittepå imårå - i Sauda

Både i min nåværende jobb og i tidligere jobber har jeg vært så heldig å kunne reise mye i Norge. Men selv om jeg noen gange tenker at jeg har vært nesten over alt er det fortsatt noen hvite flekker på kartet. Et av disse stedene, som jeg endelig fikk besøkt på onsdag, er Sauda, det flotte industristedet langt inne i Ryfylke. Dit kom jeg ved å fly til Haugesund og så bli kjørt i to timer innover fjorden til Sauda av to veldig hyggelige damer fra Haugaland Vekst  Det er på turer som dette, på veldig smale og svingete veier, at man forstår hvorfor samferdselspolitikk og særlig veiprosjekter er så viktige politiske temaer.

Anledningen var en konferanse om kompetanse med det flotte navnet "Ittpå imårå". Kompetanse for å sikre vekst i næringslivet og utvikling i regionen, og diskusjon om hvordan ulike aktører må jobbe på tvers av kommunegrenser, statlige sektorer, og skillet mellom offentlig og privat for å sikre at vi får tak i den kompetansen vi trenger for å være nyskapende og innovative i fremtiden. I Norge blir vi ikke billigst. Da må vi være best på det vi holder på med og en forutsetning for å være best er å ha den beste kompetansen. Har vi det kan vi etablere og trekke til oss næringsliv som har internasjonale ambisjoner

Dette handler også om regionalpolitikk og om hvordan vi samarbeider i større regioner om å løfte attraktiviteten, det som gjør at bedrifter kommer til vår region og ikke dra et helt annet sted. I stedet for å late som forholdet mellom by og land er et slags nullsumspill der distriktene taper hvis byene lykkes og omvendt, er utfordringen å jobbe bedre sammen, slik at blant annet kunnskapsbedrifter, forskningsmiljøer og utdanningsvirksomheter blir enda bedre samarbeidspartnere for næringslivet i utkantene. I min innledning nevnte jeg også noen eksempler på den type virkemidler som er blitt styrket, blant annet byregionprogrammets fase to, der Haugesunds-regionen og Ryfylke er aktivt med, og en ordning for å støtte nye utdanningstilbud som utvikles i samarbeid med regionale næringsklynger. Begge deler har jeg blogget om tidligere.

Det ble en god konferanse med mang gode innspill og det er veldig bra at denne type fremtidsrettede samspillsutfordringer også er tema i valgkampen. En god politisk debatt mellom fylkestingskandidatene i Rogaland om hva de kan bidra med var det også. Men det bidraget jeg synes var aller best var fabrikkdirektør Kåre Bjarte Bjellands beskrivelse av de utfordringene Sauda smelteverk, som nettopp feiret 100-års jubileum, har vært igjennom og har i dag. En ting er politikere som forteller hvordan de mener verden burde se ut, men ofte kan det være vel så verdifullt å høre noen som er helt avhengige av internasjonale markeder og konjunkturer fortelle hvordan verden faktisk er. For smelteverket i Sauda har det handlet om en kontinuerlig omstilling i 100 år, der stadig mer av arbeidet er automatisert og effektivisert, slik at de 200 ansatte som i dag driver smelteverket produserer større verdier enn 1400 ansatte gjorde da bemanningen var på sitt høyeste.

Det er mulig å drive lønnsom industri i Norge, og i dag hjelper det med lav kronekurs og lave kraftpriser, men industrien i Norge vil måtte omstille seg og effektivisere også fremover. Skal man lykkes forutsetter det politiske rammebetingelser som er konkurransedyktige. Og noe av det aller viktigste, også i denne næringen, er god tilgang på kompetanse i form av fagarbeidere og ingeniører som er blant de beste i verden. Vi skal dessuten inn i et "grønt skifte" der utslipp skal ned og ressursene skal brukes enda mer effektivt. Da gjelder det å ikke gjøre industri basert på ren norsk vannkraft til et problem, men tvert imot bruke den kompetansen vi har på miljøvennlig industriproduksjon til å videreutvikle prosesser og materialer som hele verden trenger mer av.

Et annet høydepunkt for min del var å møte selveste Kjartan Fløgstad på hjemmebane i Sauda. Han var invitert for å åpne konferansen, og fortalte litt om Sauda som samfunn og leste diktet sitt "Ittepå imårå", som han sa han pleier å oversette til "i overimorgen" for å få østlendinger ti å forstå hva uttrykket betyr. Han minnet meg også på, fra talerstolen, at vi hadde en sterk felles opplevelse i et fullstappet Maritim Hall i Haugesund i 1994 da vi begge var på scenen i forbindelse med et arrangement i innspurten av EU-debatten, men der vi den kvelden begge ble fullstendig satt i skyggen av et nytt lokalt sangtalent på omkring 20 år som vi aldri hadde hørt om. Hun het Herborg Kråkevik.

Litt om skolevalget 2015

Det er litt delte meninger om hvor opplysende og konstruktive skolevalgdebattene er, men jeg tror vi som en gang (for ganske lenge siden, riktignok) følte at vi behersket denne debattformen har beholdt interessen og følger godt med når resultatene kommer. Skolevalg er kanskje den mest krevende politiske debattarenaen av alle, med et meget kritisk publikum, noe som gjør det til en god opplæring for unge politikere.

Så er det gjerne også litt delte meninger om hvor mye resultatene fra skolevalgene sier om selve valget. Det man i hvert fall kan være enig om er at det svinger veldig mye mer fra gang til gang enn ved de vanlige valgene, slik man ser av figuren over. Og det er jo forsøk på å tolke disse svingningene som gjorde at jeg skrev om skolevalg her på bloggen både i 2009 (da jeg spådde borgerlig valgserier på bakgrunn av skolevalget, men tok feil), 2011 og 2013. Særlig de to siste gangene var det hyggelig å blogge om skolevalgene sett fra et Høyre-perspektiv. I 2013 gjorde Høyre sitt beste skolevalg noen gang med 28,2 prosent og var også størst for første gang.

Hva skal man så si om årets skolevalg? Det man i hvert fall kan si er Arbeiderpartiet har gjort det godt. 31,9 prosent er det beste resultatet noe parti har gjort i et skolevalg, litt over to prosent bedre enn APs resultat i 2011. Arbeiderpartiet har tradisjonelt hatt langt lavere oppslutning ved skolevalg enn ved ordinære valg, men det kan virke som den forskjellen er i ferd med å forsvinne. For de tre rødgrønne partiene (AP, SV og SP) samlet er resultatet 44,9 prosent, omtrent 5 prosent høyere enn i 2011.

Høyre er med 16,4 prosent oppslutning nest størst, men har hatt en stor nedgang sammenlignet med skolevalgene for to år siden og fire år siden, og er tilbake til nivået i 2009. Et resultat som ikke er så dårlig i et lengre historisk perspektiv, men som selvsagt en skuffende nedgang for Unge Høyre etter to veldig gode skolevalg. Summen av de fire "Nydalen-partiene" H, FrP, V og KrF er 36,6 prosent, ned fra 50,3 prosent i 2011 og 53,4 prosent i 2013.

Så kan man jo spekulere videre på om disse resultatene beskriver en generell venstredreining blant de yngste velgerne eller om det mer er et uttrykk for at skoleungdom oftere støtter partier som er i opposisjon til en sittende regjering enn de som er i regjering. Hvis vi ser hvordan det gikk med regjeringspartier ved skolevalget i kommunevalgår tidligere, kan vi for eksempel slå fast at Høyre var helt nede i 12,2 prosent ved kommunevalget i 2003 da Bondevik II-regjeringen styrte. Arbeiderpartiet har noen lignende erfaringer med 16,8 prosent i 1991 og 21,2 prosent i 2007.

Så ser jeg at noen medier mener at MDG og kanskje også SV er store vinnere ved skolevalget. Det er jeg i tvil om stemmer. Jeg vil vel tro at disse partiene er ekstra avhengig av mye støtte blant førstegangsvelgerne for å gjøre det virkelig godt i selve valget (SV hadde i glansdagene over 20 prosent ved skolevalg) og at henholdsvis 6,7 prosent og 7,5 prosent er litt lavt. På den annen side kan det jo også hende at disse partiene ikke er så avhengige av de yngste velgerne som de var tidligere,

Og så bør man også huske at skolevalgene gjennomføres såpass lang tid før valgdagen at de noen ganger kan gå glipp av enkelthendelser eller trender som kommer helt i innspurten av valgkampen, som Høyres sluttspurt i 2001 eller Venstres sluttspurt i 2005. Valget er ikke over før valglokalene stenger på valgdagen, så partiene gjør lurt i å stå hele løpet ut.

Det digitale Oslo

Det borgerlige byrådet i Oslo varslet i dag en virkelig spennende nyhet, som er omtalt i papirutgaven av Finansavisen. I løpet at de neste fire årene skal 100 nye digitale tjenester rettet mot innbyggere og næringsliv tas i bruk. Deler av arbeidet er alt i gang, blant annet er 30 nye tjenester og helt nye hjemmesider allerede lansert, men de skal nå få løs på en storsatsing som har fått øremerket 550 millioner kroner. Byrådsleder Stian Berger Røsland sier dette om målet med den nye satsingen:

"Målet med dette er at innbyggerne enklere skal kunne bruke tjenestene våre, uten å måtte benytte seg av våre folk. Dermed kan de fokusere på de sakene som trenger vurdering, og slik håper vi å få ned saksbehandlingstiden. De to ønsker å bli målt på det, og har satt 20 prosent raskere saksbehandlingstid på bygge-
saker og 30 prosent raskere på søknader om servering og salg som mål. I tillegg skal også kemneren bli raskere. - Å søke om ambulerende skjenkebevilling til eksempelvis et bryllup kunne ta lengre tid enn ekteskapet varte, men nå går det på ett sekund, forklarer Røsland"

Denne tankegangen, der de skal rulle ut nye digitale tjenester fortløpende og ikke prøver å lage noe som skal løse alt på en gang, er åpenbart riktig. Og med mitt ståsted i Kommunal og moderniseringsdepartementet kan jeg legge til at noe av det viktigste for å få dette til er å ha et godt samspill med staten, slik at løsningene Oslo tar i bruk kan benytte seg av registre, felleskomponenter og tjenester som allerede finnes, i stedet for å finne opp alt på nytt. Oslo kommune har tidligere blitt kritisert for å være litt bakpå når det gjelder digital selvbetjening, men dagens byråd kan ikke beskyldes for verken manglende ambisjoner eller manglende gjennomføringskraft. De har laget en plan for at Oslo skal være blant de aller fremste.

En annen spennende del av den digitale satsingen i Oslo er at de bruker de kommunale bibliotekene som et sted der man som innbygger kan få praktisk hjelp til kontakten med det offentlige. Bibliotekene kan blant annet brukes til å gi innbyggerne opplæring i hvordan man skal bruke et nettbrett eller en smarttelefon til å komme i kontakt med kommunen digitalt og få løst et problem:

"De to møter Finansavisen på biblioteket på Majorstuen. Stedet er ikke tilfeldig valgt; flere bibliotek får en viktig rolle i kommunens «Innbyggerservice». De som ikke ønsker å ta det via telefon eller chat - som også er på trappene - kan få rettledning om spørsmål knyttet til kommunen og hjelp til å gjøre ting digitalt, dersom det ikke skulle sitte i fingrene. - Vi vil også utvide åpnings-tidene til kommunen, slik at det er mulig å gjøre dette også når barna er i seng, sier Lae Solberg."

Men det kanskje viktigste av alt her er at digitaliseringen ikke er noe mål i seg selv, men en måte å fornye, forenkle og forbedre innbyggernes møte med de offentlige tjenestene. Det oppsummeres i en liten tekstramme i artikkelen som slår fast at de tre enkle og overordnede målene for den nye moderniseringsplanen er at:

1. Møtet med kommunen skal bli enklere. 

2. Kvaliteten på tjenestene skal bli bedre. 

3. Bedre organisering skal gi mer tid til det som teller.

Det skal bli spennende å følge fortsettelsen av dette viktige arbeidet Oslo kommune har satt i gang. Og når selve moderniseringsplanen legges frem tirsdag skal jeg passe på å lenke til den her.

Litt velgerstatistikk

Om en uke er det valg. Valgkampen, med debatter, stands og husbesøk, er en viktig forpostfekting, men det er valget hver enkelt av oss gjør i valglokalet som avgjør hvordan norske kommunestyrer og fylkesting skal være sammensatt de neste fire årene.

Da kan det jo være greit å vite hvordan det norske velgerkorpset ser ut 14. september 2015. Og det finner vi ut mer om ved å lese en fersk oversikt på Statistisk Sentralbyrås (SSB) nettsider, Her kan vi lese at det for første gang i historien er over 4 millioner personer som har stemmerett ved et norsk valg. Tallet er 4 025 950 personer. Dette inkluderer omlag 9 000 16- og 17-åringer som har stemmerett i noen kommuner som har prøveordning med valg for 16-åringer. Fratrukket disse viser tabellene i oversikten at det er 4 016 624 stemmeberettigede over 18 år i Norge, mens det var 3 798 561 ved kommunevalget i 2011.

Vi kan også lese om hvor mange utlendinger det er som har stemmerett ved kommunevalget, og hvor i verden de kommer fra. Det er jo slik at flere har stemmerett ved kommunevalg enn ved Stortingsvalg i Norge, fordi det er tilstrekkelig for utlendinger å ha bodd i landet i tre år før valgdagen for å kunne stemme. For nordiske borgere holder det å ha bodd i Norge siden 31. juni i år. Ved dette valget er det 533 031 personer med utenlandsk bakgrunn som har stemmerett mens det i 2011 var 386 664, SSBs nettside sier også følgende om hvor de stemmeberettigede med utenlandsk bakgrunn kommer fra:

"Av disse har om lag 13 prosent bakgrunn fra Norden. Dette innebærer en nedgang på 3 prosentpoeng fra 2011. Nær 42 prosent har bakgrunn fra ett av de øvrige europeiske landene. Denne andelen har derimot vokst 6 prosentpoeng siden forrige lokalvalg. Den nest største gruppen regnet etter landbakgrunn kommer fra Asia og utgjør nær 30 prosent, mens 11 prosent har afrikansk bakgrunn. Den største landgruppen er polakker som har doblet seg siden 2011 og nå utgjør nær 62 000 velgere. 35 000 svensker har stemmerett og utgjør dermed den nest største gruppen. Antall stemmeberettigede fra Litauen har vokst raskt og utgjør nå vel 21 000."

Velgerne med bakgrunn fra andre land er ikke akkurat jevnt fordelt utover landet. I Oslo har hele 28 prosent av velgerne utenlandsk bakgrunn (det vil si at de er innvandrere eller norskfødte med innvandrerforeldre), noe også partienes valgmateriell i stands og valgboder bærer preg av. I Nord-Trøndelag har derimot mindre enn seks prosent av velgerne bakgrunn fra andre land.

Oslo, som både er kommune og fylke, har flest personer med stemmerett, hele 512 200. Blant fylkene er Akershus nest størst med 447 071 stemmeberettigede, mens Hordaland har 393 098 og Rogaland har 348 942. Minst er Finnmark med 58 352 , Sogn og Fjordane med 83 810 og Aust-Agder med 89 001 potensielle velgere. Bare 10 kommuner i Norge har over 50 000 velgere, mens hele 49 norske kommuner har under 1000 innbyggere med stemmerett. Fordelen da er vel at det går raskere å telle stemmer valgnatten. 

130 642 velgere, eller 3,3 prosent av alle, er vanlige førstegangsvelgere, personer i alderen 18-19 år som var for unge til å stemme ved stortingsvalget i 2013. I tillegg er det 89 700 førstegangsvelgere som er innvandrere over 20 år og aldri har hatt stemmerett i Norge tidligere. Hvor mange av alle disse førstegangsvelgerne som faktisk velger å bruke stemmeretten sin ved dette valget vil kunne ha stor betydning. Det er også mulig å øke valgdeltagelsen i andre deler av befolkningen når vi vet at valgdeltagelsen ved kommunevalg de siste gangene har ligget på 60-65 prosent, en god del lavere enn valgdeltagelsen ved stortingsvalg. Derfor vil vi oppleve stor aktivitet fra partiene hele den siste uken av valgkampen, og helt inn mot valgdagen.

Blå sanger (2): Tangled Up In Blue

Dagens blå musikalske bidrag kommer med en vennlig tanke til sentrumspartiene. Venstre og KrF er gode og nødvendige samarbeidspartnere i Stortinget og i veldig mange av landets kommunestyrer for å få gjennomført politikk, både store reformer og små forbedringer. Siden de to partiene ikke kaller seg blå, og noen ganger føler at samarbeidet med de blå partiene kan være litt komplisert, blir dagens blå bidrag Bob Dylans "Tangled Up in Blue". Bob Dylans politiske plassering kunne man nok skrevet mye om også, den har åpenbart endret seg en del over tid og det er til og med forsket på saken, men folk blir ikke helt enige. Derfor får det holde med en video med "Tangled Up In Blue", utgitt i 1975. Med ønske om et forsatt godt samarbeid mellom partiene på ikke-sosialistisk side.

Blå sanger (1): True Blue

Vi går nå inn i den siste innspurten i valgkampen. Mange har stått på lenge, noe som for de fleste er en innsats som kommer på toppen av vanlig jobb, og derfor kan være behov for litt kulturelt energipåfyll for å holde innsatsen oppe hele veien inn. Og hva er vel bedre enn en dose blå kvalitetsmusikk. Nå må det understrekes her at artistene ikke nødvendigvis er på høyresiden politisk, det holder i massevis at ordet "blå" eller "blue" er med i sangtittelen.  Og hva er da mer naturlig enn å starte med selveste "True Blue" med Madonna:

Lokalpolitikere vil ha sammenslåinger

Nok en gang leverer Nationen en gladnyhet om oppslutningen om kommunereform. Tidligere har jeg kritisert dem for veldig upresis fremstilling av hva meningsmålingstallene egentlig viser, både da de omtalte en måling som viser at to av tre innbyggere vil ha færre og større kommuner og en måling som viste at et flertall i befolkningen vil at egen kommune skal slå seg sammen med noen andre,

Dagens gradnyhet er det derimot ikke noen grunn til å kritisere for feilaktig fremstilling. Nationen dekker forsiden sin med et stort bilde av Jan Tore Sanner og teksten "45 prosent støtter sammenslåing". Inne i avisen er saken dekket over to sider, med intervjuer med lokalpolitikere i Hordaland som er i gang med nabopraten og en god graf som viser hvor mange lokalpolitikere i de ulike partiene som vil slå sammen egen kommune. Artikkelen  finnes på papir og bak en betalingsmur på nettet, men jeg har klippet inn grafen til høyre og kan oppsummerer hovedpoengene her:

1008 lokalpolitikere har svart på spørsmålet om egen kommune bør slå seg sammen med en eller flere av nabokommunene. Undersøkelsen er gjennomført fra midten av august, det vil si etter at kommunereform var blitt et hett tema i årets valgdebatter. Og det svarene viser er at 45 prosent svarer at de er for sammenslåing av egen kommune, 43 prosent er mot og 12 prosent vet ikke. I partiene er det slik at 75 prosent er positive i Høyre, 62 prosent i FrP, 60 prosent i Venstre, 54 prosent i KrF og 39 prosent i Arbeiderpartiet.

At så mange som 17 prosent av Senterpartiets kommunepolitikere er for sammenslåing av egen kommune er i grunnen ikke så overraskende det heller. Flere av de sammenslåingene som har blitt gjennomført de siste årene har skjedd i kommuner der Senterpartiet har hatt ordføreren i minst en av kommunene. De har vist politisk lederskap og forhandlet gode avtaler om hvordan en ny felles kommune skal innrette seg, Og slik vil det også være i de kommunene som nå har konkrete diskusjoner om sammenslåing og der politikere fra flere partier tar ansvar sammen.

Dette er en av mange meningsmålinger og undersøkelser den siste tiden som, enkelt oppsummert, viser at tiden er overmoden for å gjennomføre en kommunereform i Norge. Det er bare noen dager siden jeg blogget om en annen undersøkelse som viste at 2 av 3 listetopper, fra alle partier og i alle kommuner mener at vi skal ha færre kommuner enn i dag. Det er viktig å minne om disse tallene når noen påstår at regjeringen tvinger igjennom en reform kommunene ikke vil ha. Listetopper og lokalpolitikere i Norge vil ha kommunereform fordi den er nødvendig for å styrke fagmiljøene i kommunene. Den er nødvendig for å styrke lokaldemokratiet og unngå outsourcing av enda flere oppgaver til interkommunale selskaper. Og den er nødvendig for å få administrative grenser som er mer i samsvar med de bo- og arbeidsregionene folk forholder seg til i hverdagen.

Stor satsing på marin forskning

Havet har alltid betydd mye for Norge, både som transportåre lokalt og globalt, og som en gave fra naturen der vi har kunnet fiske og hente ut andre ressurser. Det som imidlertid er overraskende for mange er at havet sannsynligvis vil bety enda mer for Norge i fremtiden, i hvert fall hvis vi klarer å ta en verdensledende rolle og utvikle den kunnskapen som kreves når nye muligheter skal utforskes og utnyttes.

Hvordan kan det være slik i en tid der tjenestenæringer og kunnskapsnæringer tar en stadig større rolle at vi skal leve av ressursene i havet? Tilhører ikke det en annen tid? Svaret er at nøkkelen til å løse mange av de utfordringene verden står overfor, nok mat og sunnere mat til en stadig større befolkning, mer og renere energi og nye og bedre legemidler, bare for å nevne noe, i økende grad finnes i havet, Derfor var forskning på marine ressurser og andre ting som har med havet å gjøre en av seks langsiktige prioriteringer i langtidsplanen for forskning og høyere utdanning 2015-24 som kom i fjor.

Men også de seks hovedområdene må konkretiseres og tildeles ressurser for at det virkelig skal bli noen satsing. Og tirsdag la statsminister Erna Solberg og fiskeriminister Elisabeth Aspaker frem det regjeringen har kalt en Masterplan for marin forskning, en handlingsplan som beskriver satsingsområder og virkemidler. I kapitlet om marine vekstmuligheter i planen står det at::

"Potensialet for vekst- og verdiskaping i marin sektor er betydelig. Det gjelder innen fiskeri, havbruk, sjømatindustri og andre næringer basert på ressursene i havet. Og i tillegg kommer de mange virksomhetene som leverer teknologi og tjenester til de marine næringene. Rapporten Verdiskaping basert på produktive hav i 20505 anslår at omsetningen i marin sektor kan seksdobles innen år 2050, dersom visse premisser er på plass. En av disse premissene er investering i forskning og utvikling. En annen premiss er globale og nasjonale utviklingstrekk som skaper økt etterspørsel."

Og vidrere om nye muligheter for næringsutvikling står det at:

"Forskning og innovasjoner gjør det mulig å bruke råstoffet fra havet på nye måter. Det gjelder særlig forskning innen moderne bioteknologi og nyskapinger i den industrielle prosessteknologien. Det er også store muligheter for å utvikle nye næringer basert på marint råstoff innen bioenergi, industrikjemikalier, bioplast, næringsmidler, helsekost, dyrefôr, farmasøytiske produkter m.m."

Samtidig med offentliggjøringen av denne handlingsplanen for marin forskning tirsdag kom også nyheten om at regjeringen i neste års statsbudsjett vil bruke 170 millioner kroner på å utvikle den forskningsinfrastrukturen som trengs for å ha miljøer som er verdensledende innen marin forskning, blant annet vil pengene gå til oppgradering av forskningsfartøyene våre.