17. mai på Snarøya

Petter, Cathrine og Lisa venter på toget

Været ble heldigvis langt bedre enn værmeldingen, noe som også bidro til en flott markering av 17. mai her på Snarøya. Marianne er russ i år, og har ikke vært observert på over et døgn, men vi andre var som vanlig ute og så på toget gå forbi huset og fulgte det opp til Snarøya barneskole der selve arrangementet foregår hvert år.

17. mai er ganske store og velorganiserte greier på Snarøya, der hele nabolaget, både med og uten barn på skolen, kommer til skolen for å høre taler, spise pølser og kaker, synge Snarøyasangen og prate med naboer og venner. Det er foreldrene i 4. klasse som alltid har ansvaret, og det er en ganske stor jobb der alle må bidra for at det skal bli en suksess. Noe jeg tror vi som har vært med på å arrangere tidligere år er ekstra oppmerksomme på.

I år var arrangementet litt ekstra toppet ved at Maria Haukås Mittet sang både nasjonalsangen og "Hold On Be Strong" fra Grand Prix for fire år siden. Hun steppet inn på kort varsel for Helene Bøksle som skulle være der, men satt fast på en flyplass i utlandet. At arrangørene i år hadde fått med store navn som dette tror jeg har sammenheng med at Jan Fredrik Karlsen var blant foreldrene som stod bak arrangementet i år. Det satt i hvert fall en ekstra spiss på et godt gjennomført opplegg.

Eneste lille utfordring er at skoleplassen på Snarøya skole begynner å bli litt liten, etter all innflyttingen til Fornebu-området som har skjedd i det siste. Jeg tror vi opplever at prognosene for hvem som skulle flytte hit også har vist seg å være litt feil. Kommunale planleggere har nok regnet med at det ville være en stor overvekt av eldre mennesker som ville flytte ut villaer med eplehager og inn i nye og mer praktiske leiligheter, men det virker som det er flere småbarnsfamilier som kommer en det man har trodd. At det flytter inn både eldre og unge er flott for miljøet, men det krever noen tilpasninger - for eksempel at man må vurdere hvor man skal arrangere 17. mai når det kommer enda flere.

Kutt på seks milliarder?

adressa.no om kutt på 6 milliarder

Regjeringen la fram sitt reviderte budsjett for 2012 i dag. NTB var raskt ute med en melding om at det der gjennomføres kutt i statens utgifter på seks milliarder kroner. Nå er tydeligvis dette med oljematematikk ganske krevende, så selv næringslivsaviser gjenga denne NTB-meldingen om et slikt kutt. E24 skrev for eksempel:

"Regjeringen kutter 6 milliarder kroner i forhold til vedtatt statsbudsjett. Det er 16 milliarder mindre enn handlingsregelen tilsier."

Den siste setningen er riktig, men den første er bare tull. Det er ikke utgiftene som kuttes med seks milliarder, men det såkalte strukturelle oljekorrigerte underskuddet som reduseres med seks milliarder. Fordi det går godt i Norge øker andre statlige inntekter enn inntekter fra oljevirksomhet, noe som gjør at det trengs mindre oljepenger for å finansiere utgiftene. Dessuten har arbeidsløsheten gått ned og sykefraværet gått ned, noe som reduserer behovet for å bruke penger på disse områdene. Men dette er ikke det det samme som kutt.

En utmerket tabell som viser disse sammenhengene er tatt inn på side 33 i Revidert Nasjonalbudsjett 2012. Her vil en se at statens inntekter utenom petroleumsvirksomheten øker med hele 3.8 milliarder kroner. Utgiftene utenom petroleumsvirksomheten reduseres med 4,8 milliarder, der reduserte dagpenger til arbeidsledige utgjør en milliard og redusert sykefravær i følge proposisjonen om tilleggsbevilgninger utgjør reduserte kostnader på 2,6 milliarder kroner. Denne gunstige utviklingen i Norsk økonomi gjør at regjeringen ikke kutter, men foreslår en hel den nye utgiftsøkninger i revidert budsjett, og likevel er det oljekorrigerte underskuddet 8,6 milliarder kroner lavere enn i Statsbudsjettet.

I et Europa der mange land faktisk er i ferd med å kutte kraftig i budsjettene sine, er Norge det store unntaket. Den nominelle veksten i statsbudsjettet for 2012 i forhold til statsbudsjettet for 2011 er på utrolige 6,2 prosent. Eller som det heter i Finansdepartementets språkbruk:

"Den underliggende realveksten i statsbudsjettets utgifter anslås til 3,1 pst. fra 2011 til 2012, jf. figur 3.2B. Dette tilsvarer 28,5 mrd. kroner og er ½ prosentenhet høyere enn gjennomsnittet for de siste 25 årene. Den nominelle veksten anslås til 6,2 pst., mens prisveksten er beregnet til 3,0 pst."

Vesten i statens utgifter er med andre ord svært høy og høyere enn gjennomsnittet de siste 25 årene. Man kan mene mye om både nivået og innretningen på statens pengebruk, men kutt er i hvert fall ikke et dekkende uttrykk når veksten i statens utgifter ligger langt over veksten i norsk BNP.

De virkelig store tallene i budsjettet er som følger: Statens inntekter utenom olje er på 865 milliarder. Statens utgifter utenom olje er på 976 milliarder. Det gir et underskudd for Norge uten olje på 111 milliarder. Men fordi oljen går med vanvittige 378 milliarder i overskudd er Norges samlede driftsoverskudd på 266 milliarder. I tillegg kommer finansinntektene fra pengene som er plassert i Petroleumsfondet på 115 milliarder. Sluttsummen blir pluss 381 milliarder (et tall som interessant nok er høyere enn overskuddet fra oljevirksomheten, noe som gjør at Norge i 2012 går litt i pluss også uten olje, men med petroleumsfond).

Norge er i internasjonal sammenheng i en veldig heldig og privilegert situasjon. Ikke bare har staten et enormt overskudd, men skatteinntektene går opp og arbeidsløsheten og sykefraværet går ned, klare tegn på en bedret økonomi. Tankekorset midt oppe i det hele må være at vi ikke klarer å bruke dette handlingsrommet bedre og vri mer av de rekordhøye utgiftene i retning av vekstfremmende formål som utdanning, forskning, entreprenørskap og innovasjonsfremmende investeringer.

Om sykehus, leger og informasjonsteknologi

Via en bra blogg fikk jeg nylig et tips om et fantastisk foredrag på YouTube om IT i helsesektoren. Ikke av den typen et departement eller direktorat holder om alt de planlegger å gjøre, men et foredrag om hvordan en sykehusleges hverdag ser ut i dag og hvordan denne legens teknologihverdag er helt forskjellig fra det medarbeidere i stort sett alle andre moderne virksomheter opplever.

Det er Linn Brandt ved sykehuset på Gjøvik som stiller spørsmål om hvorfor man ikke bruker mail og internett, ikke har tilgang til pasientopplysninger fra fastleger eller fra andre sykehus, ikke har tilgang til pasientens medikamenthistorikk, men printer ut skjemaer og sender dem med telefax og laster ned og printer ut veiledere som PDF-filer. Hun har også et par egenopplevde eksempler på hvordan personvern setter flere menneskeliv i fare i helsesektoren enn veldig mye annet. Dette er vel verdt å se:



Linn Brandt var også med i en artikkel i VG for et par år siden om utfordringer med IT-systemene i helsesektoren. Videoen over er for øvrig fra konferansen Healthworld 2011, en stor konferanse med en rekke ulike foredrag fra både myndighetene, helsesektorens aktører og IT-leverandørene. Mange av disse foredragene ble filmet og er lagt ut på YouTube av arrangøren IDG, slik at også andre kan ta del i denne kunnskapen.

Bortgjemte musikalske perler (6)

Blant de største innen norsk rock er naturligvis Jokke og Valentinerne, som hadde sin storhetstid på slutten av 80-tallet og begynnelsen av 90-tallet. I den perioden ga de ut fem album: Alt kan repareres, Et hundeliv, III, Frelst! og Alt kan repeteres. Samtlige album er klassikere som det er vel verdt å ha i samlingen, og det aller meste bandet ga ut av låter er å finne på disse fem albumene.

En bra sang som imidlertid aldri ble utgitt på noe ordinært Jokke-album er St Olavs Plass 1, her i et klipp på YouTube:



Sangen kom ut i 1988 på samlealbumet Norske Utslipp, et støttealbum for miljøorganisasjonen Bellona, som var blitt etablert av Fredrik Hauge og Rune Haaland to år tidligere. Miljøsak og bærekraftig utvikling var stort på den tiden, og Bellona var de unge og handlekraftige som gjorde ting når andre bare pratet. De fikk med seg hele toppsjiktet i norsk musikkliv på denne platen, inkludert alle "de fire store", De Lillos, Dum Dum Boys, Raga Rockers og Jokke og Valentinerne. Men også mer etablerte stjerner som Ole Paus, Dollie, Anne Grethe Preus, Jørn Hoel og Åge Aleksandersen. Samt den noe mindre mainstream "Sissel Rønnbeck er en snegle" med Morten Jørgensen og Spekkhoggerne.

Hvorfor synger Jokke om adressen St Olavs plass 1? Det er adressen til Edderkoppen teater og hotellet Scandic Edderkoppen. Men på den tiden sangen ble skrevet het teatret ABC-Teatret og resten av huset det holdt til i var et hybelhus. I følge biografien Gutta bodde Joachim Nilsen der en periode, og det er sannsynligvis den enkle forklaringen på sangtittelen. Det har i hvert fall ikke noe med miljøvern å gjøre, men det er en bra sang. Og sangen er det mulig å få tak i. For selv om albumet Norske Utslipp ikke er å finne noe sted, så har et par samleplater med Jokke og Valentinerne, for eksempel den utmerkede dobbelt CDen Prisen for popen fra 2002, tatt med sangen St Olavs plass 1.

Om valgene i Hellas og Frankrike

Velgerne i Hellas og Frankrike sørget for at uken som gikk ikke akkurat ble noen opptur for eurosamarbeidet eller planene om å iverksette de tiltakene som må til for å redde de sør-europeiske økonomiene. Vinnerne ble populistiske politikere som forteller velgerne at det ikke er så farlig om staten bruker langt mer penger enn den har. En høyst bekymringsfull utvikling, med andre ord.

The Economist har en omfattende dekning av dette i dagens nummer, blant annet en svært god lederartikkel som advarer mot å gå vekk fra en holdning om at det må gjøres tøffe valg, og skli inn i en drømmeverden der man tror at ting kan løses enkelt. The Economist skriver:

"Now they have lurched into dreamland. France is the most obvious example. Mr Hollande is right that growth would transform Europe’s prospects, by making debt more manageable, restoring banks and curtailing unemployment. But that truth is undone by two falsehoods. Although he pays lip-service to fiscal consolidation, he has, above all, promised to spend and tax his way out of the crisis, leaving French voters with the fantasy that the rich can pay and that their own hardship will be limited. And he has told them that liberalism, privatisation and deregulation are to blame for Europe’s crisis: France is now committed to the idea of sheltering behind the very barriers to enterprise that have made its economy uncompetitive."

Jeg opplever at akkurat dette er det sentrale poenget nå. Det er ikke nødvendigvis det helt kortsiktige som er hovedproblemet, det kan godt hende at man skal øke pengebruken på enkelte områder, for eksempel på kunnskapsinvesteringer og på infrastruktur. Testen er om man samtidig, og på lengre sikt, klarer å gjennomføre de nødvendige reformere som tiltrekker seg private investeringer til næringslivet og oppmuntrer til mer entreprenørskap. Det er jo ikke vanskelig å bruke mer penger. Problemet er å gjøre de endringene som gjør at man kan finansiere en slik pengebruk på mellomlang og lang sikt. Faren er at valgene som nå er gjennomført reduserer viljen til å gjøre nødvendige reformer.

The Economist har i tillegg til lederartikkelen hele tre "briefings" om utviklingen i Europa akkurat nå, etter de to valgene: Et om konsekvensene av valget i Hellas for EUs redningspakke der, et om effektene av det som skjer i Hellas på de andre landene med størst problemer, særlig Irland og Portugal, og en artikkel om  konsekvensene av presidentvalget i Frankrike. Den siste konkluderer med at det mest sannsynlig er slik at den innkommende President Hollande og Angela Merkel vil finne ut av det med hverandre, Frankrike er tross alt ikke Hellas, og at mange av hans velgere derfor kan bli skuffet. Men det blir ikke så lett for Hollande å holde løftet om 60 000 nye lærerjobber og nedsatt pensjonsalder fra 62 til 60 år for noen grupper hvis han også skal lage et felles program med Merkel.

20 år siden Windows 3.1 ble lansert

Computerworld minner oss om at det nå er 20 år siden Windows 3.1 ble lansert av Microsoft. Egentlig skulle vel Windows 3.1 være en slags "bugfix" og litt oppgradering for å få Windows 3.0 fra 1990 mer stabil, men i realiteten ble det starten på det virkelig store gjennombruddet for Windows. Min første hjemme-PC kjørte Windows 3.1. Det var en steindyr bærbar PC fra Compaq med svart-hvit skjerm som jeg brukte til tekstbehandling og noen enkle spill.

Den versjonen av Windows 3.1 jeg husker aller best het Windows for Workgroups 3.11 og kom i 1993, en versjon av denne generasjonen Windows-programvare som også kunne brukes i nettverk (som den gang ikke var det samme som internett). Det var dette operativsystemet blant annet Stortinget tok i bruk da terminalene fra Norsk Data ble erstattet med PCer og alle representanter og ansatte måtte på Windows-kurs. På den tiden brukte jeg Windows for Workgroups 3.1 både på jobb og på den enkle hjemme PCen.

Nå var jo Windows 3.1 temmelig primitivt sett med dagens øyne, men den gang var dette et ganske fantastisk stykke programvare, der man brukte Apples ideer om grafisk brukergrensesnitt med vinduer og ikoner, men Microsoft gjorde det slik at det kunne brukes sammen med programvare fra andre leverandører og slik at det kunne brukes på alle slags PCer, enten de kom fra HP, Compaq, Toshiba eller IBM. IBM hadde for øvrig også sitt eget operativsystem som het OS/2, og som mange på den tiden mente var bedre og kanskje ville utkonkurrere Windows over tid, men mens Windows gjerne var forhåndsinstallert på PCer, måtte man kjøpe OS/2 separat. Dessuten var Microsoft flinke til å samarbeide med tredjepartsutviklere av både maskinvare og programvare. Slik ble OS/2 en parentes, selv om det i ulike versjoner var i salg helt til 2005.

Det som etter hvert skulle erstatte Windows 3.1 og få det til å se veldig gammeldags ut, var Windows 95, et nytt operativsystem fra Microsoft som lignet langt mer på dagens skrivebord. Med oppgavelinje nederst og startknapp nede i venstre hjørne. Men internett manglet fortsatt. Troen på internett var ikke større enn at man i Windows 95 hadde integrert programvare for å komme seg inn på The Microsoft Network (MSN), et oppringt nettforum som konkurrerte med Compuserve og America Online, men det var ikke med programvare for å komme seg på internett, som TCP/IP-støtte og en nettleser. De oppdaget nok raskt at det ikke var så lurt, for Windows 95 ble lansert i august 1995, to uker etter Netscapes spektakulære børsnotering som senere fikk æren for å utløse dot.com-bølgen.

I de påfølgende oppgraderingene kom både internettstøtte og en nettleser som het Internett Explorer. Og senere har vi fått Windows 98, Windows 2000, Windows XP, Windows Vista og Windows 7. Jeg tror jeg har brukt samtlige, og de har alle bygget på designet som kom i Windows 95. Men i år er det noe helt nytt på gang, Windows 8, som i følge Microsoft er Windows reimagined and reinvented. Det blir spennende å se hvor fornyet det er.

På landsmøte i Høyre

Høyres landsmøte på Flickr

Høyre hadde landsmøte i helgen og jeg var invitert dit på lørdag for å delta i et lunsjseminar i regi av utdanningsfraksjonen, om høyere utdanning og forskning. Det er alltid hyggelig å være på partilandsmøter. Man treffer mennesker som er så opptatt av samfunnet at de bruker en hel helg til å diskutere og utvikle politikk. Og mange av dem jeg traff på lørdag kjenner jeg jo fra før i ulike sammenhenger.

Partiene som har landsmøter  hvert år gjør gjerne landsmøtene sine i de årene det ikke er valg til en salgs politiske verksteder der man skolerer og diskuterer. Hos Høyre var lagt opp til flere parallelle diskusjoner, men ganske mange fant veien til dette seminaret. I panelet satt jeg sammen med ny KS-leder Gunn-Marit Helgesen, rektor Kristin Ørmen Johnsen ved Høyskolen i Buskerud og Kim Kantardijev som leder Norsk Studentorganisasjon. Debatten ble ledet på en utmerket måte av stortingsrepresentant Svein Harberg.

Med en slik sammensetning av panelet var ikke poenget å være mest mulig uenige, men å belyse utfordningene universitets- og høyskolesektoren står overfor fra litt ulike innfallsvinkler. Min jobb var derfor å trekke inn et næringslivs- og arbeidslivsperpektiv og særlig behovene det fremvoksende kunnskapsbaserte næringslivet har for relasjoner til universiteter som holder høy kvalitet på både utdanning og forskning. Jeg brukte mine tilmålte minutter til å snakke om tre ting vi bør være opptatt av å få til, og som vil gjøre at vi bruker ressursene bedre enn vi gjør i dag:

For det første bør vi sørge for at pengene som brukes til forskning ved universitetene faktisk resulterer i forskningsresultater. I dag er det slik at ansatte forskere normalt både skal undervise og forske, og får ressurser i form av tid til å gjøre begge deler. Men det er ikke alle universiteter som krever at det skal leveres resultater for å få penger og tid til å forske. En undersøkelse ved universitetet i Tromsø i 2011 viste at 20 prosent av forskerne ikke hadde oppnådd et eneste publikasjonspoeng i løpet av fire år. Noen institusjonsledelser har begynt å styre forskningstiden som tildeles, slik at de som produserer mest får mest ressurser. De lederne som på denne måten bidrar til at vi får mer ut av de ressursene vi bruker på forskning i Norge fortjener full støtte.

For det andre kan det være et poeng å gjøre noen justeringer i finansieringssystemet for å bidra til at det i enda større grad fremmer det vi ønsker - utdanning og forskning av høyere kvalitet. Jeg mener for eksempel at den resultatbaserte forskningskomponenten burde økes. I dag er det slik at når summen av all studentproduksjon i Norge øker, så øker pengene staten bruker til undervisning. Forskning er derimot et nullsumspill. Selv om alle forsker mer enn før blir det likevel ikke mer penger totalt, Bare de som øker mer enn gjennomsnittet får økte bevilgninger. Man burde også gjøre basisbevilgningen, som i dag er et resultat av historiske tilfeldigheter, til et mer strategisk redskap som bidrar til å finansiere opp fagområder og satsinger som man er spesielt opptatt av å utvikle, som teknologi- og realfag.

For det tredje mener jeg at en forutsetning for å ha flere universiteter er at vi får mer distinkte universiteter, og ikke flere mindre kopier av "breddeuniversitetene" i Oslo og Bergen. Vi trenger ikke enda flere steder som i beste fall tilbyr utdanningsprogrammer som holder et gjennomsnittsnivå på områder der det er mer enn nok tilbud i Norge allerede. Det vi trenger er distinkte og tydelige institusjoner som tør å gjøre noe annet en det alle andre gjør. En aktør kunne for eksempel ha ambisjoner om å være et verdensledende forskningsuniversitet, og konsentrere seg om tilby høyere grads-utdanning til de beste lavere grads-studentene fra andre universiteter i og utenfor Norge. Et annet universitet kan ha en ambisjon om å være best til å utdanne til velferdsstatens behov for helse- og omsorgskompetanse, og bygge opp en forskningsportefølje som støtter opp en slik ambisjon.

En tredje institusjon kan ha ambisjoner om å være en fortrukket innovasjonspartner for næringslivet i regionen, og vil derfor være opptatt av å utvikle forskning og utdanning som skjer i et nært samspill med bedrifter. En fjerde  institusjon kan ha som ambisjon å være en foretrukket leverandør av etter- og videreutdanning som er tilpasset arbeidslivets kompetansebehov og organisert slik at det kan kombineres med det å være i arbeid. Vi har behov for alle fire typer institusjoner, og kanskje noe ytterligere varianter, men ingen enkelt institusjon kan klare å være ledende på alle områder samtidig. Derfor må politikken bidra til at institusjonene tør å tydeliggjøre sine prioriteringer og strategier, ikke til at alle blir kopier av hverandre.

Frøken Norge - Abelias årskonferanse 2012

Abelia skal ha årets årskonferanse 6. juni på nye Quality Hotel Expo på Fornebu, fra lunsj og utover. Konferansen har fått navnet "Frøken Norge", med undertittelen "om attraktivitet, kompetanse og endringsvilje". I forbindelse med markedsføringen av konferansen har noen flinke folk i Citomedia laget denne lille filmen for oss:

(...ikke lenger å finne på nett, dessverre)

Den globale konkurransen blir stadig hardere, noe Arne Jon Isachsen og Amir Sasson skal beskrive for oss på begynnelsen av konferansen. Det gjør at Frøken Norge må være mer opptatt av hvordan hun skal være attraktiv nok. Og som alltid i Abelia, nesten uavhengig av hva spørsmålet er, så er svaret mer kompetanse, enten det er snakk om et land eller en region som skal trekke til seg arbeidsplasser, en bedrift som skal lykkes i konkurransen eller et individ som skal finne ut hva man gjør når endringene kommer stadig fortere.

Del 2 handler om hvordan bedrifter kan bygge mer kunnskap, kreativitet og innovasjonsevnen, og hva som egentlig skal til for å bli mer attraktive. Sesjonen har fått tittelen "Skjønnhet kommer innenfra", og Frøken Norges utfordring beskrives slik i denne delen av programmet:

"Frøken Norge innser at kompetanse er den eneste måten hun kan bli attraktiv på. Kunnskap og ideer vil spres og deles på andre og flere måter enn før. Hun trenger medarbeidere med kompetanse som stadig videreutvikles. Hun må kunne tiltrekke seg de mest talentfulle kunnskapsarbeiderne – fra hele verden. Hun må utnytte den innovasjonskraften som ligger i tette relasjoner mellom kunder, leverandører og kunnskapsmiljøer. Er lille Frøken Norge villig til å gjøre det som kreves av henne?"

I denne delen av programmet skal jeg lede en samtale med noen svært spennende personer som med litt ulike innfallsvinkler har synspunkter på temaer som kreativitet, innovasjon, omstilling og konkurranse. Vi skal blant annet snakke om hva som vil kreves av virksomheter som ønsker ål lykkes når ting går fortere og konkurransen blir hardere. Jeg tror det kan bli veldig interessant.

Som en ser av programmet begynner vi med det store og globale bildet, beveger oss videre til hva som vil kreves av ledere og ansatte i den enkelte bedrift, og ender opp med å reflektere over prestasjoner på individnivå. Hva er det Frøken Norge selv må gjøre for å kunne lykkes i en verden der kunnskap, kreativitet og innovasjon betyr mye mer enn før? Konferansen er åpen for både medlemmer av Abelia og andre, og melde seg på kan man gjøre her.

Enda en ny Kindle

Kindle og iPad (foto: Amazon)

Husstanden har nå anskaffet sin fjerde Kindle fra Amazon, denne gangen den aller enkleste versjonen, som bare heter Kindle. Den består av en 6'' skjerm og noen få knapper, har WiFi, men ikke 3G, og koster 109 dollar, betydelig mindre enn 259 dollar som jeg betalte i oktober 2009 da Kindle 2 ble tilgjengelig internasjonalt.

Jeg blogget om kjøpet av Kindle 2 her og om de gode erfaringene med å ha den med på sommerferie i 2010 her. I august 2010 kjøpte jeg den nye og oppgraderte 3. generasjons Kindle og blogget om den her og her. Denne har vi nå to av i huset. Begge fungerer helt utmerket. Amazon selger den fortsatt, den koster 189 dollar og har både 3G og WiFi.

Så hvorfor en ny Kindle som er litt mindre avansert enn den forrige (og også mindre avansert enn den nye Kindle Touch)? Først og fremst fordi den er det som er hele poenget med en Kindle, den er liten, lett og har lang batterilevetid. Den enkleste og billigste Kindle har samme skjermstørrelse som før, men er enda litt mindre og lettere. Veksten er nå nede i 187 gram og den er så liten at det passer i en stor lomme (ja, også så liten at det for eksempel er skummelt lett å glemme den igjen i setelommen i et fly). Batterilevetiden er oppgitt til en måned med WiFi avslått, litt kortere enn Kindle Touch og Kindle 3G, men nok i massevis i de aller fleste situasjoner. Brettet er allerede i bruk og det er ingen tvil om det dette er det lesebrettet jeg kommer til å bruke fremover.

Det hender folk spør meg om forholdet mellom en Kindle og en iPad. Svaret er at en Kindle bare kan brukes til å lese tekst, så det er forholdsvis få overlappende bruksområder. En iPad kan naturligvis også brukes til å lese tekst, men som en ser på bildet over, som er hentet fra Amazons nettsider, så kan det være nokså vanskelig å lese en bok på en iPad i sollys. Batterilevetiden er dessuten begrenset, så til lesing av bøker er Kindle og tilsvarende lesebrett suverent best. Men til alt mulig annet, inkludert det å lese aviser og magasiner, er en  iPad mye bedre. Så det har etter hvert blitt mer enn én iPad i huset også.

Derfor er det ikke noe poeng å sammenligne, dette er glimrende hardwareprodukter som brukes til helt ulike ting, på samme måte som en PC er et klart mye bedre verktøy til å lage presentasjoner eller skrive dokumenter og blogginnlegg på, mens en TV med stor skjerm er best hvis du skal se på en fotballkamp. Selv om det foregår en konvergens i form av at alt digitaliseres og flyttes rundt i standardiserte filformater over internett, og kan leses på alle typer skjermer, betyr ikke det at vi vil ende opp med å eie bare én skjerm som gjør alt. Den nye Kindlen er et godt eksempel på en motsatt trend, der utstyret blir designet til å være enda et hakk bedre til å gjøre den ene tingen det virkelig bør brukes til.

En helt fersk og interessant nyhet er at Amazons bokhandlerkonkurrent Barnes and Noble lager et nytt joint venture sammen med Microsoft. I dette nye selskapet legges lesebrettet Nook, som i dag har 21 prosent av markedet for lesebrett i USA (Amazon har 75 prosent, men siden Nook bare selges i USA er Amazons globale dominans større). Avtalen verdsetter det nye selskapet til 1,8 milliarder dollar, som er det dobbelte av verdien av Barnes and Noble før avtalen.

Jeg tror alliansen  av Barnes and Noble og Microsoft er uttrykk for en bra utvikling som også kan gi en sunnere konkurranse i bokmarkedet. Både forlag, bokhandlere og elektronikkprosenter som Sony har slitt med å utfordre Amazon fordi de hatt problemer med å finne robuste forretningsmodeller. Noe som også slår inn i et land som Norge der konsekvensen av at forlagene ikke vil samarbeide med Amazon er, tross noen halvhjertede satsinger, at det ikke er noe reelt ebokmarked for norske bøker i det hele tatt. Bildet kan endre seg når Amazon ikke bare skal konkurrere med Apples iBooks, men nå også med et selskap som tar Microsoft med seg inn i bokmarkedet. Mer konkurranse blir det, men det gjenstår å se om vi får oppleve den når det gjelder norske bøker.

Arbeidsgiverorganisasjoner i Norge

Konferanse om kønnsoppgjøret

Fredag arrangerer Abelia et av årets viktigste og beste besøkte treff. Det er konferansen om lønnsoppgjøret i 2012, en konferanse som til tross for at den i motsetning til mye annet vi gjør bare er åpen for medlemsbedrifter, trekker rundt 150 deltagere. Og de som kommer er typisk sentralt plasserte ledere i mellomstore og store virksomheter, ofte med titler som HR-direktør eller personalsjef..

Grunnen til at det kommer så mange tror jeg har med en kombinasjon av et veldig sterkt program, med innledere som Gudmund Hernes, Harald Magnus Andreassen, Nina Melsom og Birgit Abrahamsen, som snakker om alt fra store globale makrobetingelser ned til helt konkrete forhandlingsproblemstillinger. Men det har også med at dette er veldig nyttig. Selv om man er leder i en bedrift der lønn fastsettes lokalt og ikke i sentrale oppgjør (og det gjelder omtrent alle i Abelia), er det veldig viktig å ha oppdatert og korrekt informasjon om hvor landet ligger, og ikke minst å treffe andre som har de samme ansvaret som en har selv i andre bedrifter.

Tilfeldigvis kom Statistisk Sentralbyrå ut med offisielle og oppdaterte tall for antall medlemmer i arbeidstaker- og arbeidsgiverorganisasjoner på torsdag. Der går tidsseriene tilbake ti år, så det er mulig å sammenligne og se om antall medlemmer tyder på at de kollektive regimene for lønnsdannelse er i ferd med å forvitre. Når det gjelder arbeidstakerorganisasjoner har medlemstallet økt. Totalt er det nesten 1,7 millioner organiserte ansatte, en oppgang på i underkant av 200 000 fra 2003. 880 000 er organisert i LO og 220 000 i YS, som begge har hatt en viss vekst. UNIO har vokst mer, til over 300 000 medlemmer. Akademikerne vokser også, de har 163 000 medlemmer, en vekst på 30  000 siden 2003, til tross for at Forskerforbundet meldte overgang til Unio for noen år siden. En annen organisasjon som har vokst mye det siste tiåret og som har mange medlemmer i Abeliabedrifter er ingeniørorganisasjonen NITO med 69 000 medlemmer.

I vår sammenheng er det jo også interessant å studere statistikken over hvordan arbeidsgiverorganisasjonene klarer seg. Nå kan man utmerket godt være medlem i en arbeidsgiverorganisasjon uten at de ansatte er organisert (i mange bedrifter i Abelia er det slik, de er medlem for å delta i det næringspolitiske arbeidet og få tilgang til ulike møteplasser), så det er ikke nødvendigvis noen direkte sammenheng mellom flere fagorganiserte ansatte og flere arbeidsgiverorganiserte bedrifter. Når man måler medlemskap i arbeidsgiverorganisasjoner er det gjerne to ting man måler, antall bedrifter og antall sysselsatte i bedriftene. Jeg kommenterer bare dette siste tallet her, for jeg synes antall personer gir det beste bildet av nedslagsfeltet til de ulike organisasjonene.

Og så må man huske på at når man måler antall sysselsatte i stedet for antall årsverk (slik vi pleier internt i NHO) fører det til at virksomheter med mange deltidsansatte, som helse, omsorg, varehandel og arbeidsintensive tjenester virker større, mens industri, oljevirksomhet og kunnskapsbedrifter med nesten bare fulltidsansatte virker mindre enn om man teller årsverk, men det er nå slik SSB har valgt å gjøre det.

Tallene for antall sysselsatte i bedrifter som er med i arbeidsgiverorganisasjoner viser at NHO er størst med 538 000 personer ansatt i NHO-bedrifter. Nest størst er KS (med de fleste medlemmene der er kommuner og ikke bedrifter) med 478 000 personer, og i sterk vekst. Arbeidsgiverforeningen Virke (tidligere HSH) har 204 000 sysselsatte, mens Arbeidsgiverforeningen Spekter som organiserer offentlige sykehus og en del statlige monopolvirksomheter, har 187 000 sysselsatte. Det interessante er at alle disse organisasjonene har opplevd god vekst de siste ti årene. Veksten er nok sterkest i offentlig sektor både når det gjelder arbeidstaker- og arbeidsgiversiden, men også arbeidsgiverorganisasjonene på privat side vokser.

I tillegg til tallene for hovedorganisasjonene finner man på SSBs nettsider også tall for enkeltforbund på arbeidstakersiden og de ulike landsforeningene i NHO. Man kan se hvordan utviklingen har vært siden 2003, inkludert hvordan det har gått med Abelia siden 2003. Leter man seg frem til disse tallene vil man se at Abelia har vokst kraftig både i antall medlemsbedrifter og i antall sysselsatte i medlemsbedriftene. Abelia er fortsatt mindre enn for eksempel Norsk Industri og Byggenæringen, men har passert for eksempel Oljeindustriens Landsforening og Norsk Teknologi.

Abelia hadde 337 medlemsbedrifter (137 med tariffavtale) i 2003. 583 medlemsbedrifter (238 med tariffavtale) i 2007 og 1066 medlemsbedrifter (399 med tariffavtale) ved utgangen av 2011. Ser vi på veksten i Abelias nedslagsfelt målt i ansatt sysselsatte i medlemsbedriftene var det 14 559 i 2003, 22 250 i 2007 og 35 927 sysselsatte ved utgangen av 2011. Det må man vel kalle en bra vekst, og den ser ut vil å fortsette. Denne veksten er naturligvis også en viktig del av forklaringen på at det kommer flere på konferansene og møteplassene våre.

Ketil Raknes: Høyrepopulismens hemmeligheter

Høyrepopulismens Hemmeligheter

Jeg er litt sent ute med anbefalingen av denne boken som kom for omkring en måned siden og som forfatteren Ketil Raknes var så grei å sende meg i posten. Siden da har Raknes steget i gradene og blitt ny SV-statssekretær i Miljøverndepartementet, noe som i hvert fall ikke gjør boken mindre interessant som dagsaktuelt politisk dokument.

Dette er en god oversiktsbok over utviklingen av såkalte høyrepopulistiske partier i Sverige, Danmark, Nederland og Norge. Her ser Raknes først og fremst på særtrekk ved disse fire landene som har gjort at høyrepopulismen har hatt ulike forutsetninger, har kommet på litt ulike tidspunkter og og har fått ulik karakter i de fire landene. Gjennomgangen er analytisk og saklig, og veldig lite emosjonell, noe som er positivt, men uvanlig når folk på venstresiden skriver om partier som Sverigedemokratene, Fremskrittspartiet og Dansk Folkeparti.

Boken har også et veldig interessant kapittel om høyre- og venstrepopulisme i USA, med hovedvekt på hvordan det demokratiske partiet,  som tidligere "eide" sørstatene, måtte velge bort sitt gamle kjerneområde. Noen av de som tapte denne politiske kampen i det demokratiske partiet, som guvernør George Wallace i Alabama, bidro sterkt til å legge grunnlaget for republikanernes suksess blant hvite arbeidere under Ronald Reagan. Raknes har studert ved Georgetown University i Washington DC og jobbet med kommunikasjon i Burson-Marsteller, og viser at han behersker dette stoffet, selv om han naturligvis er farget av sitt politiske ståsted når han skriver.

Det mest oppsiktsvekkende med boken er ikke beskrivelsen av historien til de høyrepopulistiske partiene, selv om den er forbausende nøktern til å komme fra en sentral SVer. Det mest oppsiktsvekkende er at analysen av hva slags fenomen dette er og hva slags strategier man skal møte det med, strider mot alt Martin Kolberg, Magnus Marsdal og stort sett alle andre på venstresiden har anbefalt av mottiltak til nå.

Ketil Raknes poeng er at Fremskrittspartiet, og lignende partier i andre land, er forbausende normale partier som mener det samme som andre politiske partier på forbausende mange områder. Flere av dem (men i mindre grad FrP i Norge) er nokså sentrum-venstreorienterte i blant annet velferdspolitikken og skattepolitikken. Det er særlig tre myter om høyrepopulister Raknes tar et effektivt og veldig interessant oppgjør med i boken:

For det første avviser han på en elegant måte en populær teori på venstresiden om at disse høyrepartiene lurer velgerne sine. Tanken er at de har er en utspekulert og kynisk ledelse som hver dag lurer velgerne til å tro at de vil få det bedre økonomisk, mens de egentlig vil ta bort velferdsordninger og rettigheter. Raknes siterer Tor Mikkel Wara som i Samtiden for noen år siden skrev at:

"I min tid som politiker var det først når jeg leste avisen at jeg skjønte hvor smarte vi hadde vært. Men om jeg ble fremstilt som lurere enn det jeg var, ble til gjengjeld velgerne mine fremstilt som dummere enn de var. Og den dag i dag ligger historien om de smarte og kalkulerende Frp-politikerne, som lurer uopplyste og fordomsfulle velgere til å stemme mot sine egne interesser, som et uuttalt premiss bak altfor mange av forklaringer på Frps suksess."

Raknes minner om partiene på venstresiden langt oftere prøver å få velgerne til å stemme for en politikk som isolert sett er i strid med egne interesser, for eksempel vil SV ha sine relativt høytlønte velgere til å betale mer skatt, men at det ikke er noen grunn til å tro at FrPs eller Dansk Folkepartis velgere stemmer slik de gjør fordi de er blitt lurt eller fordi de ikke forstår sine egne interesser. Det er tvert imot grunn til å tro at de stemmer i tråd med sine egne meninger og interesser..

For det andre avliver Raknes myten om at høyrepopulistiske partiers fremgang skyldes at sosialdemokratene har gått til høyre politisk og blitt mer for markedsløsninger og globalisering. Tanken er at venstresiden på denne måten skulle ha forlatt den arbeiderklassen de en gang representerte og overlatt arenaen til høyrepopulistene. Problemet med denne teorien er i følge Raknes dels at det ikke er særlige store velgeroverganger mellom sosialdemokratene og disse høyrepartiene. Og dels at de overgangene som skjer snarere skyldes det motsatte: at sosialdemokratiske partier i noen av landene henger fast i en tradisjonell og overfladisk retorikk i innvandringsdebatten og ikke tar debatten om de reelle utfordringene mange av deres tidligere velgere opplever.

Og for det tredje avviser han effektivt myten om at høyrepopulismens vekst skyldes at andre borgerlige partier - konservative og liberale - har beveget seg nærmere disse partiene og dermed legitimert dem. Nå har riktignok Dansk Folkeparti og Geert Wilders PVV i Nederland hatt forpliktende samarbeidsavtaler med borgerlige regjeringer nylig (som i begge tilfeller nå har opphørt), men som Raknes påviser i boken er en viktig årsak til at det i det hele tatt har blitt borgerlige regjeringer at de dominerende borgerlige partiene, som Venstre i Danmark og Moderaterna i Sverige, har flyttet seg inn mot det politiske sentrum. I den grad disse borgerlige partier har bidratt til høyrepopulistiske partiers vekst er det ikke ved å bli mer like dem, men ved å bli mer forskjellige. Det er økt avstand som har skapt større plass til høyrepopulistiske partier, skriver Raknes.

Ketil Raknes råd til norsk venstreside er å slutte å snakke om "FrP-koden" og begynne å behandle velgerne til FrP som normale mennesker som man bør diskutere med om saker de er opptatt av. Det er et godt råd, men det er vel ikke så veldig sannsynlig at det blir fulgt.

Narvik i nettskyen

Digi.no om Narvik i nettskyen

Det er vel nokså nøyaktig et år siden Terra-rammede Narvik kommune erklærte at de for å spare penger ville benytte Google Apps som nettskyløsning for epost, kalender og samhandlingsverktøy. Noe som fikk blant annet Abelias styreleder Terje Wold til å stille spørsmål på bloggen sin om denne løsningen er sikker nok og ivaretar de nødvendige personvernmessige hensynene i stor nok grad.

En kommune har ansvar for en del oppgaver der sikkerhet og personvern må stå svært sentralt og kan ikke velge bort dette ansvaret for å spare penger. Nå er det ingen tvil om at cloud computing, tjenester som benytter data som ligger lagret ute i nettskyen, er både fremtidsrettet og fornuftig. Kostnadene for kunden blir lavere og fleksibiliteten for blir større fordi leverandøren håndterer så store mengder data fra mange ulike kunder. Men dette forutsetter naturligvis at bedrifter og borgere som bruker tjenestene opplever at dataene deres oppbevares trygt.

Det er dessuten viktig å ha et tydelig og forutsigbart offentlig regelverk for at ulike it-leverandører skal kunne konkurrere på lik linje, og ikke må gjette seg til hva slags regler som skal gjelde i fremtiden. EU-kommisjonen har etablert et Article 29 Working Party, som består av de europeiske datatilsynene, som i disse dager går igjennom disse problemstillingene og blant annet ser på Googles nye personvernvikår. I den forbindelse har de stilt 69 spørsmål om disse i et brev til Google. Dette arbeidet må også sees i sammenheng med at EU-kommisjonen i januar foreslo en ny forordning om personvern som vil erstatte direktivet fra 1995 som EU-kommisjonen mener er implementert så forskjellig i medlemslandene at de nå vil erstatte det med en forordning som er bindende for bedrifter og borgere i EU.

Narvik kommunes valg av løsning blir fulgt med en viss interesse rundt om i Europa fordi Narvik er blant de aller første kommunene i Europa som har varslet at de ønsker å bruke Google Apps. Datatilsynet vårt har behandlet saken og kom frem til at Narvik kommunes planlagte løsning i nettskyen ikke var bra nok i forhold til gjeldende lovverk og sendte et brev i januar i år med et varsel om et negativt vedtak. Et varsel om vedtak er ikke endelig, men gir den virksomheten det gjelder mulighet til å gjøre justeringer og redegjøre for hva de har gjort, slik at de kommer innenfor det som er tillat. I følge Digi.no i mars har Narvik kommunes rådmann og kommuneledelse nettopp vært på besøk hos Datatilsynet og fortalt om sine planer for å imøtekomme innvendingene..

Det er vel grunn til å tro at Datatilsynet snart vil komme med en endelig beslutning i Narvik-saken. Siden nettskyløsninger i en eller annen form er kommet for å bli, er spørsmålet her hvordan man skal balansere dette i forhold til at bedrifter og privatpersoners kan være sikre på at sikkerhet og personvern blir ivaretatt, og at opplysninger man oppgir ikke kan bli brukt til helt andre formål enn det de var ment til. Jeg tror det ville være lurt om Datatilsynet i denne saken samordner seg med de øvrige europeiske datatilsynene i Article 29 Working Party, og venter på nødvendige avklaringer der, slik at vi ikke risikerer et særnorsk avvik i den ene eller andre retningen. Både kunder, it-leverandører og borgere vil være bedre tjent med en felles EU-praksis på dette området enn vedtak som bare gjelder for Norge.