onsdag 2. mai 2012

Ketil Raknes: Høyrepopulismens hemmeligheter

Høyrepopulismens Hemmeligheter
Jeg er litt sent ute med anbefalingen av denne boken som kom for omkring en måned siden og som forfatteren Ketil Raknes var så grei å sende meg i posten. Siden da har Raknes steget i gradene og blitt ny SV-statssekretær i Miljøverndepartementet, noe som i hvert fall ikke gjør boken mindre interessant som dagsaktuelt politisk dokument.

Dette er en god oversiktsbok over utviklingen av såkalte høyrepopulistiske partier i Sverige, Danmark, Nederland og Norge. Her ser Raknes først og fremst på særtrekk ved disse fire landene som har gjort at høyrepopulismen har hatt ulike forutsetninger, har kommet på litt ulike tidspunkter og og har fått ulik karakter i de fire landene. Gjennomgangen er analytisk og saklig, og veldig lite emosjonell, noe som er positivt, men uvanlig når folk på venstresiden skriver om partier som Sverigedemokratene, Fremskrittspartiet og Dansk Folkeparti.

Boken har også et veldig interessant kapittel om høyre- og venstrepopulisme i USA, med hovedvekt på hvordan det demokratiske partiet,  som tidligere "eide" sørstatene, måtte velge bort sitt gamle kjerneområde. Noen av de som tapte denne politiske kampen i det demokratiske partiet, som guvernør George Wallace i Alabama, bidro sterkt til å legge grunnlaget for republikanernes suksess blant hvite arbeidere under Ronald Reagan. Raknes har studert ved Georgetown University i Washington DC og jobbet med kommunikasjon i Burson-Marsteller, og viser at han behersker dette stoffet, selv om han naturligvis er farget av sitt politiske ståsted når han skriver.

Det mest oppsiktsvekkende med boken er ikke beskrivelsen av historien til de høyrepopulistiske partiene, selv om den er forbausende nøktern til å komme fra en sentral SVer. Det mest oppsiktsvekkende er at analysen av hva slags fenomen dette er og hva slags strategier man skal møte det med, strider mot alt Martin Kolberg, Magnus Marsdal og stort sett alle andre på venstresiden har anbefalt av mottiltak til nå.

Ketil Raknes poeng er at Fremskrittspartiet, og lignende partier i andre land, er forbausende normale partier som mener det samme som andre politiske partier på forbausende mange områder. Flere av dem (men i mindre grad FrP i Norge) er nokså sentrum-venstreorienterte i blant annet velferdspolitikken og skattepolitikken. Det er særlig tre myter om høyrepopulister Raknes tar et effektivt og veldig interessant oppgjør med i boken:

For det første avviser han på en elegant måte en populær teori på venstresiden om at disse høyrepartiene lurer velgerne sine. Tanken er at de har er en utspekulert og kynisk ledelse som hver dag lurer velgerne til å tro at de vil få det bedre økonomisk, mens de egentlig vil ta bort velferdsordninger og rettigheter. Raknes siterer Tor Mikkel Wara som i Samtiden for noen år siden skrev at:

"I min tid som politiker var det først når jeg leste avisen at jeg skjønte hvor smarte vi hadde vært. Men om jeg ble fremstilt som lurere enn det jeg var, ble til gjengjeld velgerne mine fremstilt som dummere enn de var. Og den dag i dag ligger historien om de smarte og kalkulerende Frp-politikerne, som lurer uopplyste og fordomsfulle velgere til å stemme mot sine egne interesser, som et uuttalt premiss bak altfor mange av forklaringer på Frps suksess."

Raknes minner om partiene på venstresiden langt oftere prøver å få velgerne til å stemme for en politikk som isolert sett er i strid med egne interesser, for eksempel vil SV ha sine relativt høytlønte velgere til å betale mer skatt, men at det ikke er noen grunn til å tro at FrPs eller Dansk Folkepartis velgere stemmer slik de gjør fordi de er blitt lurt eller fordi de ikke forstår sine egne interesser. Det er tvert imot grunn til å tro at de stemmer i tråd med sine egne meninger og interesser..

For det andre avliver Raknes myten om at høyrepopulistiske partiers fremgang skyldes at sosialdemokratene har gått til høyre politisk og blitt mer for markedsløsninger og globalisering. Tanken er at venstresiden på denne måten skulle ha forlatt den arbeiderklassen de en gang representerte og overlatt arenaen til høyrepopulistene. Problemet med denne teorien er i følge Raknes dels at det ikke er særlige store velgeroverganger mellom sosialdemokratene og disse høyrepartiene. Og dels at de overgangene som skjer snarere skyldes det motsatte: at sosialdemokratiske partier i noen av landene henger fast i en tradisjonell og overfladisk retorikk i innvandringsdebatten og ikke tar debatten om de reelle utfordringene mange av deres tidligere velgere opplever.

Og for det tredje avviser han effektivt myten om at høyrepopulismens vekst skyldes at andre borgerlige partier - konservative og liberale - har beveget seg nærmere disse partiene og dermed legitimert dem. Nå har riktignok Dansk Folkeparti og Geert Wilders PVV i Nederland hatt forpliktende samarbeidsavtaler med borgerlige regjeringer nylig (som i begge tilfeller nå har opphørt), men som Raknes påviser i boken er en viktig årsak til at det i det hele tatt har blitt borgerlige regjeringer at de dominerende borgerlige partiene, som Venstre i Danmark og Moderaterna i Sverige, har flyttet seg inn mot det politiske sentrum. I den grad disse borgerlige partier har bidratt til høyrepopulistiske partiers vekst er det ikke ved å bli mer like dem, men ved å bli mer forskjellige. Det er økt avstand som har skapt større plass til høyrepopulistiske partier, skriver Raknes.

Ketil Raknes råd til norsk venstreside er å slutte å snakke om "FrP-koden" og begynne å behandle velgerne til FrP som normale mennesker som man bør diskutere med om saker de er opptatt av. Det er et godt råd, men det er vel ikke så veldig sannsynlig at det blir fulgt.