Kunnskapsarbeid øker mest

På tide med noen nye tall. I følge Statistisk Sentralbyrås arbeidskraftundersøkelse for 2008 (kom i februar, men jeg oppdaget det ikke før i dag i en lenke i et innlegg om krav til skolen hos Vampus) er det slik at:

"To tredeler av sysselsettingsveksten fra 2007 til 2008 kom i yrker som krever utdanning på høyskole- eller universitetsnivå. Nær 4 av 10 arbeider nå innenfor disse yrkesgruppene. Sammenliknet med 2007 har sysselsettingen innenfor disse yrkene økt med 54 000 personer eller 6 prosent. Kvinner hadde en noe sterkere økning enn menn"

Det har med andre ord vært en kraftig vekst i antall kunnskapsarbeidsplasser i Norge siste året. Går en inn på et litt mer detaljert nivå vil en se at denne veksten i arbeidsplasser med krav til akademisk utdanning eller høyskoleutdanning har kommet i et bredt spekter av ulike yrker i både offentlig og privat sektor. 

En tredel av de sysselsatte i Norge jobber i offentlig sektor. Det er en veldig stor forskjell mellom offentlig og privat sektor i Norge i forhold til kjønn. Mens 50 prosent av kvinnene jobber i offentlig sektor er det bare 20 prosent av mennene som jobber der.

I dag har Statistisk Sentralbyrå lagt fram en ny rapport om behovet for helsepersonell i Norge fram mot 2030. Der heter det at:

"Fram mot 2030 vil det bli en betydelig økning i behovet for helsepersonell. Det utdannes altfor få helsefagarbeidere, og det kan også bli mangel på sykepleiere, bioingeniører, fysioterapeuter, helsesøstre og jordmødre."

Det vil med andre ord være et stadig økende behov for kunnskapsarbeidere i helsesektoren i årene som kommer.  Og kunnskapsbedriftene i privat sektor vil møte hard konkurranse om å tiltrekke seg de kloke unge hodene.

SV vil legge ned alle private skoler

Det har vært skrevet en del i media og særlig i Dagens Næringsliv i helgen om hvorfor ingen er redde for SV i regjering lenger. De gjør jo ingen ting som minner om sosialisme likevel. Alt er overlatt til embetsverket i Finansdepartementet.

Nå kan det se ut som om landsmøtet til SV i helgen vil gjeninnføre sosialismen. I følge VG er SV-ledelsen stemt ned av Landsmøtet som dermed har gått på tvers av forliket i Stortinget da de erstattet Friskoleoven med dagens Privatskolelov. I et vedtak om private skoler i Arbeidsprogrammet til SV heter det at:

"Pedagogiske og religiøse alternativer skal på sikt avvikles. Barn som har behov for alternativ pedagogikk skal få det i den offentlige skolen."

SV vil med andre ord ikke bare forby private skoler som konkurrerer med de offentlige om å få elever. De sier helt eksplisitt at de også vil stenge skoler som står for pedagogiske eller religiøse alternativer, en skoletype som i dag er tillatt og kan få offentlige tilskudd i følge privatskoleloven.

Formuleringen "Barn som har behov for alternativ pedagogikk..." er ganske interessant. Det er offentlige myndigheter som skal avgjøre om dette behovet finnes, ikke foreldre. Og skulle en dertil egnet offentlig instans finne ut at barnet har behov for en alternativ pedagogikk så må man pent finne seg i å gå på en offentlig skole likevel. Og håpe at den kan gi det alternativet man er ute etter.

Dette er svært ytterliggående og temmelig oppsiktsvekkende. For det betyr som flere medier og kommentatorer har pekt på allerede, at man vil at staten skal ta kontroll over skoler med et alternativt livssynsmessig fundament. Og min gode kollega Inge Jan Henjesand skriver klokt om hvordan dette standpunktet til SV kommer i konflikt med behovet for toleranse og mangfold i et stadig mer globalisert kunnskapssamfunn.

Men jeg synes en annen side av dette også er svært alvorlig. Det er at man ikke annerkjenner at andre enn kommuner kan tilføre nødvendig nytenking og alternativer når det gjelder det organisatoriske, ledeslsesmessige eller pedagogiske i skolen. Også en offentlig skole må hente impulser og ideer fra et sted. Og de frittstående private skolene er nettopp noe av det som kan utfordre og utvikle de offentlig skolene der flertallet av elevene går.

Mens vi i resten av samfunnet har glede av at mangfold og valgmuligheter skaper innovasjon og utvikling, tror SV tydeligvis at alle tanker det er verdt å tenke allerede er tenkt. Ingen grunn til å prøve noen nytt. Og siden SV mener at for eksempel Steinerskolen er ferdigtenkt så kan man like gjerne nasjonalisere den. Før i tiden kalte vi dette for stalinisme.

AIG - hva er 173 milliarder USD brukt til?

Jeg synes det er lett å gå litt surr i alle de store tallene i denne finanskrisen. For eksempel 173,3 milliarder dollar til AIG for seks måneder siden (jeg skrev om det i september). 

Hva bruker man egentlig så mye penger til i AIG? Bonuser til ledere? Amerikanske bankers forsikrede utlån? Amerikanske delstaters versjoner av Terra-skandaler? Eller går det til utenlandske banker som har forsikret utlånene sine i AIG?

Grafikken over viser på en pedagogisk måte hvordan pengene er brukt. Det er noen av verdens største banker, både amerikanske og europeiske, som har fått mesteparten. De har forsikret råtne lån i AIG og AIG må betale ut når kundene ikke betaler tilbake til bankene. 

Men hva med bonusutbetalingene? Hvorfor ser man ikke dem i grafen? De er på 165 millioner dollar, en promille (1/1000) av redningspakken og synes derfor ikke. Når en bedrift bruker skattepenger til å betale ut millionbonuser til ledere i en virksomhet som i realiteten er dundrende konkurs, er det selvsagt et gigantisk moralsk og politisk probleml. Men rent økonomisk er effekten av bonusene mer beskjedent i den store sammenhengen.

Han som har laget grafen heter Nick Rapp, jobber i Associated Press og har en egen blogg med flere bra illustrasjoner av denne typen. Blant annet en der han viser hvor 820 milliarder USD i "the stimulus bill" skal anvendes for å få fart på amerikansk økonomi.

Ponzimonium

Charles Ponzi var en av de største svindlerne i amerikansk historie og er blitt stående i historien som opphavsmannen bak "The Ponzi scheme". 

I et typisk ponzi-opplegg loves investorene unormalt høy avkastning, men pengene som betales tilbake til investorer i starten kommer egentlig fra nye deltageres innskudd. Det er ingen egentlig avkastning fra investeringene (i noen tilfeller er det ikke noen underliggende investeringer i det hele tatt), så når tilfanget av nye investorer avtar vil det hele kollapse.

Det ser ut til å avdekkes stadig flere Ponzi schemes. Bernard Madoff står bak den største svindelen av denne typen i historien og har svindlet investorer for 50 milliarder USD. Men den siste tiden har vi også opplevd Stanford-skandalen i Latin Amerika der investorer er svindlet for 8 milliarder USD og Satyam-skandalen i India der en milliard USD er borte. 

Espen Andersen har skrevet litt om Satyam Computer Services fra Hyderabad på bloggen sin og hvordan 10 000 av de ansatte som fikk utbetalt lønn rett og slett ikke finnes. Jeg ser at Satyam nå har hentet inn Kiran Karnik, tidligere president i den indiske it-organisasjonen NASSCOM, som ny styreleder (Karnik har jeg faktisk møtte en gang hos NASSCOM i New Dehli). Vi får håpe at Karnik og den nye konsernsjefen får ryddet opp i dette.

Financial Times skriver om "Ponzimonium". Commodities Futures Trading Comission (CFTC) er nå i ferd med å etterforske hundrevis av saker. Mens det i hele fjor var 13 som ble siktet er det så langt i år tatt ut siktelser mot 15 ulike Ponzi schemes

Gamle musikkhelter: Thåström

En av funksjonene i iTunes jeg har glede av er "My Alerts" der det dukker opp nye album (og noen ganger oppgraderte versjoner av gamle album) fra artister jeg allerede har i samlingen.

For en som egentlig har sin styrke på post-punk og lignende litt depressive fenomener tidlig på 80-tallet, og deretter mistet mye av oversikten i hvert fall fram til iTunes ble installert 20 år etter, er slike tips gull verdt hvis man skal klare å følge med på de gamle heltene.

I dag lå det et nytt tips i "My Alerts", svenske Joakim Thåströms "Kärlek är för dom". "Punk Lundell" skriver Aftenposten i sin anmeldelse. I dag låter han vel mer som en Nick Cave eller Joe Strummer. Og i likhet med dem var det vel strengt tatt punk bare helt i starten for snart 30 år siden. Deretter var det mange år med mer rett fram høyenergi rock. I dag er tempoet lavere og stemningen mørkere.

For å minnes hvordan det var i Imperiets glansdager (jeg så dem live i Roskilde og såvidt jeg husker også på Sardines midt på 80-tallet) har jeg funnet videoen under med Imperiet live anno 1985 med "CC Cowboys":

Kommunikasjonsteknologi - mot strømmen under krisen?

Økonom, forfatter og journalist Diane Coyle har noen interessante tanker om hvordan kommunikasjons- og nettverksteknologier rammes under finanskrisen. Hun mener både historiske erfaringer og de konkrete nytteeffektene tilsier at spredningen av kommunikasjonsteknologi vil fortsette raskere enn vi skulle vente og at disse delene av næringslivet derfor ikke behøver å bli så hardt rammet.

I en artikkel i The Indepentent skriver Diane Coyle:

"The closest historical parallel to the present events in the financial markets and economy is the crash of 1929 and the Great Depression. The 1920s had seen the introduction of several important new technologies, including radios and telephones. In 1920 there were no radio sets in the United States. By 1930, just after the Crash, there were 12 million, and by 1941 30 million, owned by more than 90 per cent of US households. The spread of radio in the UK was even faster, with 2.25 million licences for sets in 1926 and 8.5 million by 1938, representing 98 per cent of the British population. 

Telephone connections displayed a similar, although less dramatic, pattern, with 35 per cent of US households owning a phone in 1930 and nearly 75 per cent by the late 1940s. The share price crashes and subsequent bankruptcies did not halt the spread of compelling technologies; nor did the economic disaster of the Depression and the collapse of international trade. 

These patterns are testament to the value people derive from communications and network technologies. More recent evidence points in the same direction. One example is the spread of mobile telephony in developing countries. Researchers have consistently found that poor people in developing countries spend a surprisingly high proportion of their meagre cash incomes on phone calls. The reason is that mobiles provide their cheapest (or only) access to communications, and usage can save them money by cutting the need to travel, or helping them find better prices, or alternatively raise their incomes."

Tim Berners-Lee: The next web

Vi feirer i disse dager 20-årsjubileum for world wide web og Tim Berners-Lee har i den anledning holdt et foredrag om hvordan han mener fremtidens web vil bli. Tim Berners-Lee var oppfinneren av world wide web da han jobbet ved CERN i Sveits. 

Selve kjernen i world wide web er muligheten til å binde dokumenter sammen gjennom hyperlinker. Fremtidens web vil i følge Berners-Lee ta dette et skritt videre og lenke sammen også dataene som ligger inne i dokumentene. Det betyr at vi kan samle og sette sammen data som finnes i ulike filer og databaser, eller som fanges i sanntid av for eksempel sensorer. Det kan være persondata, stedsdata, tidsdata og informasjon om ting og deres egenskaper, og ikke minst informasjon om relasjonen mellom ulike data. 

Dette vil kreve en del arbeid for å lage standardiserte beskrivelser av alle disse dataene som gjør dem lesbare på tvers av ulike applikasjoner. Det er vel dette som ofte kalles en "semantisk web" og samler deltager fra norsk oljeindustri, it-bedrifter og ledende universiteter til store konferanser om fremtidens web.

Computerworld har i anledning 20-årsjubileet samlet noen historiske bilder av webben slik den engang var.

Legger ned papiravis - satser på nett

Bildet til venstre er en historisk avisforside fra i dag. Det er forsiden til siste utgave av The Seattle Post-Intelligencer som kommer ut på papir. De har holdt på siden 1863, men etter 17. mars 2009 blir det fortsatt avis, men ikke på papir. Heretter blir det bare www.seattlepi.com.

Seattle er en by som er litt større enn Oslo og befinner seg i Washington som er en del større enn Norge. Avisen er en nummer to-avis som har hatt et papiropplag på rundt 120 000, noe som er på størrelse med Dagbladet her i Norge. Og som plasserte Seattle P-I som en av topp 100- avisene i USA.

Det blir lagt merke til av andre medier når en tradisjonsrik papiravis med en historie på 146 år bestemmer seg for å satse utelukkende på nettavis. New York Times (som selv sliter ganske kraftig for tiden) skriver:

"And the way The P-I is changing might hint at a path for future newspaper closings. To some extent, in shifting its business model, it will enter a new realm of competition. It will compete not just with the print-and-ink Times, but also with an established local news Web site, Crosscut.com, a much smaller nonprofit organization that focuses on the Northwest. The move shows how some newspapers, in the future, may not vanish but move the battle from print to the digital arena."

Jeg synes det er litt rart at vi ikke har sett mer av dette tidligere.  Kanskje det ikke var nok med en internettrevolusjon, vi trengte en finanskrise i tillegg. Så langt i år er to aviser på topp 100 listen i USA borte. Rocky Mountain News fra Denver med et opplag på 250 000 aviser la ned i februar. Jeg tror dette bare er begynnelsen på noe som kommer til å skje fort og kan komme til å bli vedig mye større. I så måte er det interessant å lese Helge Øgrims refleksjoner om hva en bærekraftig avisstrategi kan være for Dagbladet.

Wal-Mart satser på elektroniske pasientjournaler

New York Times skriver at Wal-Mart Stores nå skal bli stor leverandør av elektroniske pasientjournaler til leger på små legekontorer. Det er der flertallet av amerikanske leger befinner seg.

 Wal-Mart skal samarbeide med Dell når det gjelder å levere hardware (desktop pc eller tablet pc) og med eClinicalWorks når det gjelder softwareløsning for elektronisk pasientjournal.  Dette er forøvrig en "Software as a Service" løsning med lite behov for drift og vedlikehold lokalt, noe som er et viktig bidrag til lave driftskostnader.

Overraskende at Wall-Mart satser på e-helse? Ikke når man tenker på at de har helseklinikker inne i flere av supermarkedene sine. Og i hvert fall ikke når man tenker på at Wall-Marts hisoriske suksess handler om å utsette andre for disruptiv innovasjon:

"Wal-Mart says its package deal of hardware, software, installation, maintenance and training will make the technology more accessible and affordable, undercutting rival health information technology suppliers by as much as half. “We’re a high-volume, low-cost company,” said Marcus Osborne, senior director for health care business development at Wal-Mart. “And I would argue that mentality is sorely lacking in the health care industry.”

Akkurat. Halv pris for et produkt som selges til brukere som ellers ikke ville fått noe produkt i det hele tatt. En klassisk modell for disruptiv innovasjon der Wal-Mart og partnerne ikke tar sikte på å konkurrere om brukere som allerede har e-helse software, for eksempel i sykehus. De tar i stedet sikte på å få kunder som kan betale mindre, men som er i en målgruppe som er langt større:

"Only about 17 percent of the nation’s physicians are using computerized patient records (...) The use of electronic health records is widespread in large physician groups, but three-fourths of the nation’s doctors work in small practices of 10 physicians or fewer. Wal-Mart, however, has the potential to bring not only lower costs but also an efficient distribution channel to cater to small physician groups. Traditional health technology suppliers, experts say, have tended to shun the small physician offices because it has been costly to sell to them. Taken together, they make up a large market, but they are scattered.“If Wal-Mart is successful, this could be a game-changer,” observed Dr. David J. Brailer, former national coordinator for health information technology in the Bush administration."

Og så hjelper det nok også at Obamas administrasjon nå skal bruke 19 milliarder dollar i insentiver for å fremme digitalisering av helsesektoren i USA.

Når jobbene forsvinner

The Economist har en artikkel med en bred analyse av den økende arbeidsløsheten som nå kommer i kjølvannet av finanskrisen. Det er blitt dramatisk mange steder, men det varierer hvor hardt ulike land er rammet. Og også den politiske responsen varierer en del.

I en lederartikkel reflekterer The Economist over hva riktig politisk dosering av tiltak for å møte den økte ledigheten bør være. For historen har selvsagt lært oss at politikerne må gjøre noe:

"Nothing evokes the misery of mass unemployment more than the photographs of the Depression. You can see it in the drawn faces of the men, in their shabby clothes, in their eyes. Their despair spawned political extremism that left a stain on society; but it also taught subsequent generations that public policy has a vital part in alleviating the suffering of those who cannot get work. Thanks to welfare schemes and unemployment benefits, many of which have their origins in those dark days, joblessness no longer plunges people into destitution, at least in the developed world."

Men hva skal man gjøre? Noe av problemet er at det kan være en motsetning mellom hva som er lurt og nødvendig på kort sikt for å bekjempe fattigdom og stimulere kortsiktig etterspørsel og hva som er lurt på lang sikt for å modernisere næringsstrukturen og få kapital til å flytte fra områder med lav lønnsomhet over til områder med høyere lønnsomhet. Gradvis må det legges om fra en hovedstrategi med krisetiltak til en arbeidsmarkedspolitikk som fremmer omstilling fleksibilitet og mobilitet. Der det investeres i kunnskap hos den enkelte slik at det blir lettere å få en ny jobb. Og helst bør vi fremme omtilling og fleksibilitet fra starten:

"Governments are piling in with short-term help for workers. In America, which has one of the lowest social safety nets in the rich world, extending unemployment benefits was, rightly, part of the recent stimulus package. (...) In general, however, it makes more sense to pay companies to keep people in work than to subsidise unemployment. Many countries are topping up the earnings of workers on shortened weeks or forced leave.These are sensible measures, so long as they are time-limited; for, in the short term, governments need to do all they can to sustain demand. 

But the jobs crisis, alas, is unlikely to be short-lived. Even if the recession ends soon (and there is little sign of that happening), the asset bust and the excessive borrowing that led to it are likely to overshadow the world economy for many years to come. Moreover, many of yesterday’s jobs, from Spanish bricklayer to Wall Street trader, are not coming back. People will have to shift out of old occupations and into new ones. Over the next couple of years, politicians will have to perform a difficult policy U-turn; for, in the long term, they need flexible labour markets."

Slumdog Millionaire

Var på kino i går og fikk sett Slumdog Millionaire, den store vinneren under årets Oscarutdeling. Låten i videoen er en versjon av en M.I.A. låt fra 2007 som heter "Paper Planes", som blant annet er kjent for å låne et riff fra The Clash "Straight to Hell" helt innledningsvis. (Finnes for øvrig i diverse remikser der jeg tror i hvert fall denne er laget spesielt for Slumdog Millionaire).

Filmen fikk blant annet Oscar for beste film, beste regi (Danny Boyle), beste originalmusikk (A. R. Rahman) og beste sang (Jai Ho - A. R. Rahman). Jai Ho er i originalversjon fra filmen under, men er nettopp også utgitt i en ny versjon med Pussycat Dolls.

Dette er en "britisk indisk" film, noe som har utløst enkelte kontroverser (det er en egen oppføring på Wikipedia om kontroversene). I starten av filmen snakker hovedpersonene hindi sammen, men de går plutselig over til å snakke veldig godt engelsk etter et opphold i Taj Mahal. Det er vel fordi skuespillerne som spiller de voksne rollene er etablerte indiske filmskuespillere som snakker engelsk, mens barnerollene som Salim og Latika blir spilt av to barn som også i den virkelige verden bor i slummen utenfor Mumbai. 

Dette er en fantastisk film på alle måter som man blir glad av å se. Men også utrolig kontrastfylt. Handlingen er lagt til et Mumbai med 20 millioner mennesker, der mange lever i en moderne verden med høy levestandard, men der mange også lever i en helt ekstrem fattigdom og noen utnyttes på det aller groveste. Og derfor er dette også en tankevekkende film som forteller noe viktig om at verden ikke er blitt helt flat enda. Det er fortsatt ganske humpete.

Kreative problemløsere

I dag hadde Abelia et halvdagsseminar der en ny rapport om "Kreative bedrifter - spesialister i kommunikasjon og form" ble lagt fram.  Mer om selve arrangementet på Abelias websider.

Og skulle noen synes dette navnet høres litt langt og litt fremmed ut så er det helt på sin plass. For dette er en del av næringslivet som ikke har noe godt navn alle er enige om. Noen (for eksempel regjeringen og Østlandsforskning i sin nye rapport) snakker om "kulturnæringer", noen omtaler det som "kreative næringer" og Econ Pöyry har i sin nye rapport begynt å snakke om "problemløsere innen kommunikasjon og form". 

Navnene dekker en delvis, men ikke helt overlappende gruppe bedrifter. Og Richard Florida snakker om "The Creative Classes", en mye større gruppering som inneholder det meste av personer i kunnskapsbedrifter. Hvorfor er dette viktig? Rett og slett fordi dette er noe av det raskest voksende næringslivet i Norge. Dette er næringsiv som tiltrekker seg unge talenter og som spille en stadig viktigere rolle for andre bedrifter og i norsk økonomi.

Norske byer som i tidligere tider hadde mye industri er i dag dominert av kunnskapsbedrifter og andre tjenestytende bedrifter. Og de kreative bedriftene innenfor blant annet design, reklame, kommunikasjon, arkitektur, TV- og filmproduksjon blir stadig flere. Eller som Econ Pöyry skriver i rapportens sammendrag:

"Det har de siste årene vokst fram flere bedrifter som kan defineres som kreative problemløsere innen kommunikasjon og design. Bedriftene inngår i næringer som ofte blir omtalt som kreative næringer, en voksende del av moderne næringsliv. Det er imidlertid ingen omforent oppfatning om hva som generelt menes med kreative næringer, men kreative bedrifter som leverer varer og tjenester til andre bedrifter, står fram som en gradvis mer tydelig næringsgruppe. Næringsgruppen vokser som følge av behov for ekstern hjelp fra bedrifter som ønsker å nå bedre ut med sine varer og tjenester. De kreative bedriftene kjennetegnes av at de kombinerer kreativitet med kunnskap. Bedriftene er unge, både som bedrifter og medarbeidere. De er alle lokalisert i Oslo, eller en annen stor by. Deres største utfordring ligger i å vokse fra små til stabile og mellomstore bedrifter. Politikk betyr lite, men enkelte virkemidler kan bidra til å forenkle møtet mellom kunde og bedrift."

Rapporten er laget på oppdrag fra Abelia og er støttet av Nærings- og Handelsdepartementet som har vært med på å finansiere den.