I England feirer de som om europamesterskapet er vunnet allerede. Det kan jo være greit å minne om at både Italia, Spania og Belgia fortsatt er med, og at en av disse tre ganske sikkert vil være i finalen 11. juli.
Men det positive for England er at de ikke kan møte noen av disse før i en eventuell finale, slik at veien dit kan virke en del lettere når det er Ukraina og vinneren av Danmark-Tjekkia som må slås først. Og hvis det skjer vil England være i sin første og eneste mesterskapsfinale siden 1966, for 55 år siden.
Men den virkelige store lettelsen etter kampen mot Tyskland handler ikke om en lett eller vanskelig vei til finalen, men om at det var selveste Tyskland som ble slått. Det største av alle spøkelsene. The Guardians sportskommentator skriver om lettelsen da dommeren blåste av kampen etter 90 minutter (og ingen ekstraomganger eller straffer):
"There were lingering hugs and bellows of joy around the stands, but above all a feeling of relief as the crowed blinked and boggled at this most unexpected chain of events. Football may or may not be coming home. It doesn’t really matter much. But these England players created a moment of their own here, a team playing without fear, without baggage, not haunted by the ghosts of the past, and uplifting in all the right ways."
Ingen kommentarer :
Legg inn en kommentar