Stortingsvalget 2020 - hvem og hva vant?

Ved alle valg i Norge, både stortingsvalg og lokalvalg, som gjerne også har et sterkt rikspolitisk preg, foregår det en kamp om historiefortellingen. Det er viktig å være blant vinnerne, og forklare hvorfor man er blant vinnerne også når det ikke er helt opplagt at man faktisk vant. 

Men minst like viktig er det kunne forklare hvorfor man vant og hvorfor noen andre tapte. Om det var et "klimavalg", en markant "venstredreining" eller kanskje en seier for "dieselpopulismen"? Eller ikke så mye noen av delene, men mest misnøye med noe regjeringen har gjort? Eller kanskje litt av alt? 

Svaret er ikke alltid helt opplagt fordi det kan være flere, og til dels motstridende trender samtidig. Hvis innvandring får mye oppmerksomhet i valgkampen kan det være en fordel for partier som er for mer innvandring og for mindre innvandring, samtidig. Når bymiljø og bilisme er tema kan både miljøpartier, dieselpopulister og bompengemotstandere vinne på det, samtidig. Og så er svaret på hvem som har vunnet og tapt også litt avhengig av hva man sammenligner et partis oppslutning med. Forrige Stortingsvalg? Forrige kommunevalg for to år siden? Eller kanskje meningsmålingene rett før sommerferien? Alt dette kan være både riktig og relevant for fortellingen.

Hvem var det så som vant? For å ta dette med "klimavalg" først, der det også har vært mye omtale i media av at dette valget ikke innebar noen klar framgang for de mest markante miljøpartiene Venstre, SV, og i særdeleshet MDG. Nå gikk for så vidt all disse tre litt frem sammenlignet med forrige stortingsvalg, men resultatene var ikke spesielt gode sammenlignet med forventningene. Venstre er nok temmelig fornøyd med å være greit over sperregrensen etter en periode i regjering og dessuten en krevende intern partilederdebatt og helt elendige målinger i lang tid. MDG er motsatt mest misfornøyd etter en periode med stor oppmerksomhet om klima og fryktelig gode målinger, men et valgresultat som er langt unna det de regnet med.

I grafen over er det også tatt inn en sammenligning med lokalvalget i 2019, som for mange velgere ble et bompenge- og miljøvalg. MDG har gått tilbake 3,6 prosent nasjonalt sammenlignet med valget for to år siden, og mye mer i Oslo. Så i den grad et klimavalg betyr at MDG går frem har dette årets stortingsvalg ikke vært et klimavalg. Men dette en stor forenkling. Folk kan utmerket godt være veldig opptatt av klima og stemme Venstre, SV eller Høyre. Heldigvis.

Har det så vært en "venstredreining" ved valget? Det har i hvert fall ikke vært noen høyredreining sammenlignet med 2017. Høyre og FrP taper mest. til sammen omkring 8,3 prosentpoeng. Men det er samtidig heller ikke slik at det vi pleide å omtale som venstresiden i norsk politikk, AP og SV, gjør det så veldig bra nå sammenlignet med valget de tapte i 2017. Summen av en liten nedgang for AP og en liten oppgang for SV er et samlet pluss på 0,5 prosentpoeng. De går noe mer frem sammenlignet med lokalvalget i 2019. Men sammenlignet med 2019 går FrP mest frem, med 3 prosentpoeng. (En del av disse stemmene har nok kommet fra anti-bompengepartiene som preget valget i mange kommuner for to år siden).

Venstredreiningen ved valget i 2021 handler derfor ikke om AP og SV, men om at Senterpartiet og Rødt øker med henholdsvis 3,2 og 2,3 prosentpoeng. Den mandatmessige effekten er enda sterkere fordi Rødt går fra å være under til å komme over sperregrensen samtidig som KrF faller litt under. Når SV samtidig går litt mer frem enn AP går tilbake tenker jeg det er korrekt å beskrive summen av alt dette som en venstredreining, selv om både SP og SV nok hadde regnet med enda bedre resultater enn de fikk.

Hva så med "distriktsopprøret", dieselpopulismen og ønske om storstilt reversering av den avgående regjeringens reformer? Her er det litt tidlig å konkludere med hva som egentlig vant, tror jeg. At motstand mot en eller flere endringer som har skjedd de siste årene har påvirket valgresultatet er det neppe noen tvil om. Men er det virkelig slik at det er et sterkt ønske om å bruke masse krefter og penger på å omgjøre vedtatt gjort i det forrige Stortinget? Svaret på det kan ikke leses ut av valgresultatet, men vil komme som et resultat av forhandlinger mellom de partiene som har gitt uttrykk for at de vil ha en annen regjering. Og de kan komme til å mene ganske ulike ting om disse reverseringsprosessene skal settes i gang i det hele tatt.

Noen kloke kommentarer om valget

Jeg må nok kommentere valget og valgresultat ganske snart jeg også, og de ulike fortellingene som blir laget i den viktige kampen om å definere hvem og hva som egentlig vant valget (jeg skrev litt her på bloggen om 2017-valget). Men i dag, dagen derpå, nøyer jeg meg med å legge ut et opptak av en flott oppsummeringsdiskusjon Eirik Løkke i Civita ledet i dag med Jan Erik Larsen, Tone Sofie Aglen og Kristin Clemet ved lunsjtider i dag. 

De er innom hvilke saker som egentlig avgjorde - og hvilke som betød mindre enn vi kanskje trodde, de ulike partienes valgresultat og hvor fornøyde eller misfornøyde de er - og hva som vil skje videre med både mulige regjeringskamerater og opposisjonspartier. Disse tre kommentatorene er blant de som kjenner det politiske miljøet aller best, både som deltagere og kommentatorer, men har alle såpass avstand at de er i stand til å forstå situasjonen sett fra de ulike partienes perspektiver og kan dessuten også si akkurat hva de mener om dagens situasjon. Derfor er de vel verdt å lytte til alle tre. Det blir veldig spennende i dagene og ukene som kommer, og akkurat hva som er lett og hva som blir vanskelig er de også innom:

Sanger om valg (2): Election Day

Jeg er litt usikker på om denne sangen egentlig handler om valg, det er i hvert fall lite i tekst og video som tyder på at dette har noe med politiske valg å gjøre. Men denne singelen fra 1985 er uansett interessant av andre grunner.

Hvis noen synes dette høres ut og ser ut som Duran Duran er det helt riktig, men Arkadia var et sideprosjekt Simon Le Bon, Nick Rhodes Roger Taylor hadde mens de to andre Taylorene, Andy og John Taylor holdt på med Power Station. "Election Day" var Arkadias første singel og gikk til topp 10 på listene i mange land, inkludert UK og USA.

En annen interessant saksopplysning, og i hvert fall en fun-fact, om denne sangen, og ikke minst denne remiksen av sangen, er at det var første gang Duran Duran-sfæren ga ut en singel med mer enn en remiks av hovedversjonen. "Election Day" kom i rundt syv ulike versjoner, blant annet denne lange "Consensus Mix", som jo også er et begrep som kan være relevant i forbindelse med politiske veivalg.

Massiv (og økende) støtte til EØS

Oppslutningen om EØS-avtalen har gjort et nytt byks oppover og har aldri før vært så stor som nå. Det er nå slik at 64 prosent sier at de ville stemme ja i en folkeavstemning mens bare 21 prosent sier nei. Og denne støtten ser ut til å være stor og økende i alle partier, også de som vil si opp EØS-avtalen, med et lite unntak for FrP.

Det er Klassekampen og Nationen som årlig får Sentio til å spørre folket om hva de mener om EØS, og aldri har støtten vært så stor som nå. Jeg blogget om en tilsvarende måling i 2017 under overskriften "Sterk støtte til EØS-avtalen". Da var det 56 prosent som var for og 27 prosent som var mot. Solid støtte det også, men den har økt med nesten 10 prosentpoeng de siste tre årene.

Klassekampen og Nationen presenterer nyheten om den økte oppslutningen om EØS på en god måte, men de er temmelig dårlige til å lage grafiske fremstillinger som forklarer tallene. Klassekampens graf er kuttet i 2019 og mangler tall for 2020 (oppslutningen om EØS økte fra 61 til 64 prosent det siste året), mens Nationens forsøk på å vise oppslutningen om EØS i partiene er helt hinsides rotete. 

Heldigvis har Klassekampen, i grafen jeg har klippet inn over, klart å få frem på en god måte hvordan støtten til EØS er blant de ulike partienes velgere akkurat nå. Her ser vi at Høyre og Arbeiderpartiet har en enorm overvekt som er for EØS, med henholdsvis 77-12 og 71-13. I Venstre er det 100-0 og i MDG 88-6 for EØS. Oppsiktsvekkende klare tall, men samtidig ikke så rart med tanke på EU-samarbeidets avgjørende betydning for å få på plass kvotesystemer og andre mekanismer for å få ned klimagassutslippene internasjonalt, også de norske.  

Minst like interessant er det at det blant Senterpartiets velgere er 49 prosent som ville stemt ja til dagens EØS-avtale, mens 39 prosent ville stemt mot. Og i SV er hele 71 prosent tilhengere av EØS mens 16 prosent er mot. Begge deler er jo litt underlig med tanke på at disse partiene ønsker å si opp EØS-avtalen. Kanskje er det slik at velgerne deres ikke har oppdaget at det står i partiprogrammet? Eller ikke tror at de klarer å gjøre det de sier at de skal gjøre? 

Det eneste partiet som kan skryte av en overvekt av EØS-motstand i rekkene er Fremskrittspartiet, med 49 prosent mot og 40 prosent for EØS, og de har så vidt jeg vet ikke vedtatt at de ønsker noen utmelding. 

Hvorfor er det så slik at støtten til EØS er så massiv? Jeg tror det er flere gode forklaringer på dette. Akkurat nå spiller det helt sikkert inn at veien til å få tilgang til en covid-19 vaksine går gjennom EU. Alle alternativer til et internasjonalt samarbeid her er svært dårlige. Det er mulig noen drømmer om en egen norsk statlig legemiddel- og vaksineproduksjon, som en dag skal gjøre oss selvforsynt med alt, men milliardsatsingen på vaksineprogrammer viser jo nettopp at det er stor risiko og usikkerheten i slike store forskingssatsninger. Hva hvis det Norge har satset på bommer og vi er uten alternativ? Da er det mye smartere å satse på et samarbeid der flere land og mange selskaper og forskningsmiljøer deltar, og der man sprer risikoen og får frem flere kandidater.

Også mange andre av vår tids største og viktigste utfordringer kan bare løses dersom vi arbeider sammen med andre likesinnede land. Vi skal utvikle og ta i bruk ny teknologi, elektrifiserer og digitalisere, for å redusere klimagassutslipp og løse andre miljøutfordringer. Vi skal håndtere en situasjon der store digitale plattformselskaper vokser seg enda større både i økonomisk makt og i rekkevidde, og må være opptatt av hvordan vi ivaretar personvernet, konkurransen og utvider rommet for innovasjon. Det er bare gjennom et tett europeiske samarbeid vi kan lage felles spilleregler, reguleriner og rammebetingelser som virker. 

Noen partier går snart til valg på at norsk alenegang er svaret på de største utfordringene vi skal løse og vil ha mindre forpliktende internasjonalt samarbeid. Det kan se ut som selv ikke deres egne velgere tror at det er noen god ide.