Det er Klassekampen og Nationen som årlig får Sentio til å spørre folket om hva de mener om EØS, og aldri har støtten vært så stor som nå. Jeg blogget om en tilsvarende måling i 2017 under overskriften "Sterk støtte til EØS-avtalen". Da var det 56 prosent som var for og 27 prosent som var mot. Solid støtte det også, men den har økt med nesten 10 prosentpoeng de siste tre årene.
Klassekampen og Nationen presenterer nyheten om den økte oppslutningen om EØS på en god måte, men de er temmelig dårlige til å lage grafiske fremstillinger som forklarer tallene. Klassekampens graf er kuttet i 2019 og mangler tall for 2020 (oppslutningen om EØS økte fra 61 til 64 prosent det siste året), mens Nationens forsøk på å vise oppslutningen om EØS i partiene er helt hinsides rotete.
Heldigvis har Klassekampen, i grafen jeg har klippet inn over, klart å få frem på en god måte hvordan støtten til EØS er blant de ulike partienes velgere akkurat nå. Her ser vi at Høyre og Arbeiderpartiet har en enorm overvekt som er for EØS, med henholdsvis 77-12 og 71-13. I Venstre er det 100-0 og i MDG 88-6 for EØS. Oppsiktsvekkende klare tall, men samtidig ikke så rart med tanke på EU-samarbeidets avgjørende betydning for å få på plass kvotesystemer og andre mekanismer for å få ned klimagassutslippene internasjonalt, også de norske.
Minst like interessant er det at det blant Senterpartiets velgere er 49 prosent som ville stemt ja til dagens EØS-avtale, mens 39 prosent ville stemt mot. Og i SV er hele 71 prosent tilhengere av EØS mens 16 prosent er mot. Begge deler er jo litt underlig med tanke på at disse partiene ønsker å si opp EØS-avtalen. Kanskje er det slik at velgerne deres ikke har oppdaget at det står i partiprogrammet? Eller ikke tror at de klarer å gjøre det de sier at de skal gjøre?
Det eneste partiet som kan skryte av en overvekt av EØS-motstand i rekkene er Fremskrittspartiet, med 49 prosent mot og 40 prosent for EØS, og de har så vidt jeg vet ikke vedtatt at de ønsker noen utmelding.
Hvorfor er det så slik at støtten til EØS er så massiv? Jeg tror det er flere gode forklaringer på dette. Akkurat nå spiller det helt sikkert inn at veien til å få tilgang til en covid-19 vaksine går gjennom EU. Alle alternativer til et internasjonalt samarbeid her er svært dårlige. Det er mulig noen drømmer om en egen norsk statlig legemiddel- og vaksineproduksjon, som en dag skal gjøre oss selvforsynt med alt, men milliardsatsingen på vaksineprogrammer viser jo nettopp at det er stor risiko og usikkerheten i slike store forskingssatsninger. Hva hvis det Norge har satset på bommer og vi er uten alternativ? Da er det mye smartere å satse på et samarbeid der flere land og mange selskaper og forskningsmiljøer deltar, og der man sprer risikoen og får frem flere kandidater.
Også mange andre av vår tids største og viktigste utfordringer kan bare løses dersom vi arbeider sammen med andre likesinnede land. Vi skal utvikle og ta i bruk ny teknologi, elektrifiserer og digitalisere, for å redusere klimagassutslipp og løse andre miljøutfordringer. Vi skal håndtere en situasjon der store digitale plattformselskaper vokser seg enda større både i økonomisk makt og i rekkevidde, og må være opptatt av hvordan vi ivaretar personvernet, konkurransen og utvider rommet for innovasjon. Det er bare gjennom et tett europeiske samarbeid vi kan lage felles spilleregler, reguleriner og rammebetingelser som virker.
Noen partier går snart til valg på at norsk alenegang er svaret på de største utfordringene vi skal løse og vil ha mindre forpliktende internasjonalt samarbeid. Det kan se ut som selv ikke deres egne velgere tror at det er noen god ide.
Ingen kommentarer :
Legg inn en kommentar