Yrkesfag, studieforberedende og utenforskap

Statistisk sentralbyrå (SSB) har publisert en interessant ny statistikk om sammenhengen mellom utdanningsnivå og det å være utenfor arbeidsliv eller ytterligere utdanning . Den har særlig et interessant funn.

Men først til hovedbildet, som burde være svært kjent: Det er en klar sammenheng mellom utdanningsnivå og utenforskap. Totalt var det 508 000 personer i alderen 20–61 år utenfor arbeid, utdanning og arbeidsmarkedstiltak i 4. kvartal 2020. Det tilsvarer 16,9 prosent av alle i denne aldersgruppen.

Deler vi de som er utenfor opp etter hvor lang utdanning de har er det slik at hele 36 prosent av de som bare har utdanning på grunnskolenivå er utenfor arbeid, utdanning og arbeidsmarkedstiltak. For de som har fagskole som lengste fullførte utdanning er tallet 12 prosent og for de som har en fullført høyere utdanning er tallet 10 prosent. 

Men det mest interessante funnet handler om de som har videregående skole skole som lengste fullførte utdanning. Her er det nemlig slik at utenforskapet er lavere blant de som har fullført en yrkesfaglig utdanning enn blant de som har fullført en studieforberedende utdanning. 13 prosent mot 15,3 prosent. Og som grafen viser finnes dette forskjellen i alle aldersgrupper bortsatt fra 20-24 år, der vi kanskje må anta at de veldig mange av de som går ut av studieforberedende er i gang med en høyere utdanning. For i gruppen 25-29 år er det brått helt motsatt. SSB skriver:

"I aldersgruppen 25–29 år var derimot hele 16,8 prosent utenfor blant de med studieforberedende som høyeste fullførte utdanning, mens det samme gjaldt for 8,2 prosent blant de med yrkesfaglig utdanning.  Forskjellen mellom de to utdanningsgruppene var størst i aldersgruppen 30–39 år på hele 10,8 prosentpoeng. I de eldste aldersgruppene reduseres forskjellen betraktelig."

Norge har høyt konsum og høye priser

Norge ligger i Europa-toppen i prisnivå, men likevel er personlig konsum i Norge også blant de høyeste i Europa. Det er EUs statistikkbyrå som gjennomfører disse sammenligningene som er publisert på Statistisk sentralbyrås nettsider. Når det gjelder prisnivået i ulike land skriver SSB:

"Sveits hadde Europas høyeste prisnivå for konsum i husholdningene, 67 prosent over Island, Norge og Danmark hadde relative prisnivåer på henholdsvis 50, 46 og 40 prosent over EU-snittet. I den andre enden lå Tyrkia, Nord-Makedonia og Bulgaria, med prisnivå fra 60 til 44 prosent under EU-gjennomsnittet."

I grafen over er landene i toppen og bunnen av listen med, og som vi ser er det ganske stor forskjell. De fleste land i Europa ligger godt plassert mellom disse ytterpunktene. 

Når det gjelder personlig konsum er også Norge blant de som ligger øverst på listen, faktisk helt oppe på andreplass bak lille Luxemburg. Men her er det et knippe land som ligger ganske tett på Norge, blant annet Danmark, Sveits, og Island. SSB har også lagt enn en egen sammenligning mellom de nordiske landene, som er ganske relevant i denne sammenhengen, og sammenlignet hvor mye vi bruker på ulike varetyper. Mye er ganske likt, men det er noen interessante forskjeller. SSB skriver:

"Blant de fem nordiske landene hadde Norge og Danmark det høyeste nivået på personlig konsum per innbygger i fjor. Når vi ser på klær og sko topper Norge med en indeks på 157, mot Finland som har en indeks på 93. Det samme gjelder også for møbler, husholdningsartikler og vedlikehold, hvor Norge er på topp med en indeks på 162. Island har høyest konsum for gruppene kultur og fritid samt hotell og restauranttjenester sammenlignet med de andre nordiske landene. For matvarer og alkoholfrie drikkevarer var det små forskjeller mellom landene, og Island hadde høyest forbruk med en indeks på 117."

Strategier for sikker energiforsyning og nullutslipp

The Economists kvartalsvise bilag Technology Report har en veldig god gjennomgang av de største forretningsmessige og teknologiske hindringene i energisystemene som må overkommes for å nå nullutslippsambisjonene. Og de har noen tilhørende gode drøftinger av veivalg og hvilke realistiske strategier som må følges for å nå målene.

Veldig mye i denne store transformasjonen til fornybarsamfunnet handler om å erstatte annen energibruk med mer elektrisitet. Både i transportsektoren og andre steder. Men hvor er det elektrisitet brukt direkte er mest fornuftig (for eksempel i varmepumper) og hvor er det fornuftig å gå veien om å bruke elektrisitet til å produsere hydrogen eller ammoniakk? Flytende hydrogen som kan transporters på skip krever en temperatur på 253 kuldegrader. Energien som kreves tilsvarer 30 prosent av hydrogenet. Derfor er slike veivalg viktige.

Det kanskje største dilemmaet i disse diskusjonene er i hvor stor grad denne omstillingen bør gå rett på helt utslippsfrie energibærere, som elektrisitet og hydrogen produsert med elektrolyse, og i hvor stor grad naturgass er en mer kostnadsmessig og infrastrukturmesssig realistisk bro over til nullutslipp. Med karbonfangst og lagring kan jo også naturgass gjøres mer eller mindre utslippsfri, men også her er det et spørsmål om tilstrekkelig skala og om kostnadsreduksjoner. The Economist skriver blant annet dette om utslippsfri naturgass:

"For greens, the preferred form of hydrogen is made with renewable electricity and electrolysers, known as “green hydrogen”. The repowereu plan says that “renewable hydrogen will be key to replacing natural gas”. But this is an idea whose time has not yet come. Capacities are small, and costs are high, which makes green hydrogen a non-starter in terms of energy security. There is no plausible path leading to Russian gas being entirely replaced by green hydrogen in a decade. The alternative is a two-stage greening, dependent on “blue hydrogen” made by reacting natural gas with steam, keeping the hydrogen thus produced and disposing of the concomitant CO2 in the sort of underground dump used for dac and ccs. A two-stage blue-hydrogen strategy for Europe would quickly replace Russian natural gas with imports from elsewhere, mostly in the form of lng, and, over time, it would use more of that natural gas in the form of blue hydrogen. Thus it hopes to achieve both climate and energy security.

Et annet viktig tema The Economist har en egen artikkel om er hvordan et fornybart energisystem krever mer langtidslagret elektrisitet, Sol- og vindkraft som varierer i produksjon med vær og vind, bokstavelig talt, og har en øvre grense på 60-70 prosent av energiproduksjonen dersom systemet ikke har noen måter å lagre ren energi som kan hentes frem når solen ikke skinner og vinden ikke blåser . De skriver:

"... a promising crop of firms seeking to upend the field of long-duration energy storage, or ldes. Such technologies, which can provide large amounts of electricity for hours, days or weeks when called on, are important complements to intermittent renewables—especially in systems which aim to do without any fossil-fuel or nuclear power stations. “ldes allows you to go from 60-70% renewables on the grid to 100%,” says Godart van Gendt of McKinsey, who works in the field."

I motsetning til batterier i elbiler som skal være så små og lette som mulig, men ikke må lagre energi veldig lenge, kan stasjonær lagring av strøm tilkoblet nettet godt veie mye og ta en del plass, men det må kunne lagre veldig mye energi, og helst over en del tid. Den mest brukte teknologien i dag er i følge The Economist pumpekraft, vann som blir pumpet tilbake til reservoaret i et vannkraftanlegg når strømprisen er lav nok. Men som hovedstrategi for å skaffe nok "reservestrøm" vil det ikke fungere, i følge The Economist, fordi det ikke er nok vannkraftkapasitet i verden. Og stor utbygging av ny vannkraft er de fleste steder omstridt. 

The Economist går igjennom en del andre alternativer for nettilkoblet energilagring, både andre elektrokjemiske batteriteknologier, løsninger basert på lagring av varme (i materialer eller gass som tåler svært høye temperaturer) eller kjemiske prosesser, for eksempel store hydrogenlagre med hydrogen fremstilt gjennom elektrolyse. Ingen av disse er kommersialiserbare i stor skala i dag, men for flere av disse blir det investert mye penger i forskning og teknologiforbedring. I artikkelen "Decarbonisation of electric grids reliant on renewables requires long-duration energy storage" er det mer om dette temaet.

Leaving on a Jet Plane

Går alt som det egentlig skal så er det avreise med fly til Malaga grytidlig søndag morgen for å tilbringe sommerferie i Spania. Men i disse tider med både streik og mannskapsmangel er det jo slett ikke sikkert flyet går som det skal. Jeg håper på det beste, og markerer det ved å hente frem "Leaving on a Jetplane" fra det store arkivet på YouTube. Skrevet og innspilt av John Denver, men det var Peter, Paul and Marys versjon fra 1969 som gikk til topps på hitlistene. Og Mary i Peter, Paul and Mary er Mary Travers, som i dette videoklippet fremfører sangen på en konsert i 1982:

Bortgjemte musikalske perler (169)

Det er musikk festivaler igjen og i begynnelsen av juni var det Rock am Ring-festival i Tyskland, på den kjente motorsporetbanen Nürburgring. Blant artistene som spilte var britiske Placebo, et band som har sin opprinnelse tidlig på midten av 90-tallet, men har holdt det gående siden. I 2007 var de på hitlistene med en cover av Kate Bush "Running Up That Hill." Og siden Kate Bush versjon er tilbake på toppen av hitlistene nå så var det naturlig å ha den med på setlisten nå.

Doktor Google tar imot nye pasienter

Det har ikke manglet på spådommer om at de store globale teknologiselskapene vil stå i spissen for spektakulære og disruptive innovasjoner i helsesektoren. I knivskarp konkurranse. Mange husker nok spillplattformern Nintendo Wii som kom i 2006 og skulle introdusere lærings- og simuleringsteknologi til helsesektoren, og også sunne og nyttige spill for personer som trener seg opp etter en skade. Jeg tror også den og dens etterfølgere har vært til glede for mange, men kanskje ikke fult så spektakulært og disruptivt som det ble snakket om.

Omkring 2010 da jeg var i Abelia husker jeg at det var mye snakk om at både Google, Microsoft og Apple så på helsesektoren som det virkelig store nye vekstområdet. En ineffektiv og lite innovativ helsesektor trengte en annen type digitale plattformer, med mulighet til å koble til ulike apper og dingser, og legge til rette for disruptive innovasjoner. og dette ville de store it-selskapene sørge for. Smartklokker fra blant annet Apple skulle revolusjonere sanntidsovervåking av kronisk syke. Noen år senere skulle IBMs Watson koble sammen og analysere all verdens helsedata, og finne nye og bedre svar.

Vi har ikke hørt så mye om Google, Apple, Microsoft og Amazon i helsesektoren i det siste. Det kan ha litt med at det er større skepsis nå til deling av helsedata via de store plattformselskapene. Personlige helsedata er tross alt ikke en vanlig handelsvare. Men på den annen side er jo beskytttelse av personopplysninger fullt mulig å få til. Og de fleste synes nok et mer pasientorientert helsevesen som klarer å dele data på tvers, også fra private apper og dingser, høres ut som en god ide. Kanskje var problemet heller at helsesektoren ble for medisinsk faglig og for kronglete og byråkratisk å komme inn i for it-selskapene? Der dette med "we need an app for that" og tjenesteutvikling med mye prøving og feiling, som fungerer godt andre steder, ikke traff så godt i helsesektoren. Dessuten tror jeg at det organisatoriske og regulatoriske ble for komplisert.

Nå hører det med til historien at mye bra faktisk har skjedd i helsesektoren, til beste for både pasienter og skattebetalere, med de store selskapenes medvirkning. The Economist skriver at:

"America’s five tech behemoths have spent billions on various health-care bets. Some of their earlier health-related investments are starting to pay off. Amazon runs an online pharmacy and its telemedicine services reach just about everywhere in America that its packages do, which is to say most of it. Apple’s smartwatch keeps accruing new health features, most recently a drug-tracking one. Meta scrapped its own smartwatch plans earlier this year but offers fitness-related fun through its Oculus virtual-reality goggles. Microsoft keeps expanding its list of health-related cloud-computing offerings (as is Amazon, through aws, its cloud unit)."

The Economists artikkel "Alphabet is spending billions to become a force in health care" beskriver også hvordan noen av de store har satset, trukket seg ut, og så satset igjen de siste årene, blant annet når det gjelder å prøve seg på pasientjournalsystemer og kunstig intelligens innenfor helse. Men det mest interessante i artikkelen er beskrivelsen av hvordan det nå er Alphabet, Googles morselskap, som er den helt dominerende aktøren når det gjelder både de stores ventureinvesteringer og FoU-satsinger innenfor helse. The Economist skriver:

"Between 2019 and 2021 Alphabet’s venture-capital arms, Google Ventures and Gradient Ventures, and its private-equity unit, CapitalG, made about 100 deals, a quarter of Alphabet’s combined total, in life sciences and health care. So far this year it has injected $1.7bn into futuristic health ideas, according to cb Insights, a data provider, leaving its fellow tech giants, which have invested around $100m all told, in the dust (see chart on next page). Alphabet is the fifth-highest-ranking business in the Nature Index, which measures the impact of scientific papers, in the area of life sciences, behind four giant drugmakers and 20 spots ahead of Microsoft, the only other tech giant in the running."

Vil de lykkes bedre denne gangen? Og handler det i så fall om å ha mer kunnskap om helsesektorens kompleksiteter og virkemåte, eller handler det mer om at helsesektoren nå er mer moden for digital transformasjon? Jeg tør ikke spå. Men det blir spennende å følge med.

Strategi for eID i offentlig sektor

I februar 2021var jeg en del av den politiske ledelsen i KMD som satte i gang et arbeid med å lage en ny nasjonal strategi for eID i offentlig sektor, noe som blant annet handler om innbyggernes mulighet til å logge seg på offentlige nettsider praktisk og sikkert. Dette arbeidet er koblet til oppfølging av digitaliseringsstrategien for offentlig sektor, men også med det generelle arbeidet for med å styrke og modernisere id-forvaltningen i Norge, blant annet noen utfordringer som var gjenstand for en områdegjennomgang og som jeg antar skal følges opp av regjeringen.

Nå har regjeringen i hvert fall lagt frem en strategi for eID-området, og sendt på høring. Den har svært gode beskrivelser og analyser av hva problemstillingene handler om, og gjør det på en kompakt og god måte. Bare 38 sider. Svakheten er at det mest brukte ordet under tiltakspunktene er ordet "vurdere". Så foreløpig er det noen gode beskrivelser av hva som kunne vært gjort, men ingen forpliktende og forutsigbar plan for hva som skal gjøres og når det skal gjøres.

Men før jeg går inn i dette er det grunn til å ta et lite skritt tilbake og minne om at bruk av eID for å få tilgang til offentlige tjenester har vært en formidabel suksess i Norge. Det var omkring 50 millioner årlige pålogginger i 2013, nå er det over 300 millioner. Og stat og kommune er et felles eID-rike ved at man bruker ID-porten som felles portal på tvers av sektorer og stat og kommune. Antall offentlige tjenester som bruker ID-porten har økt fra omtrent 200 i 2012 til over 8 000 i 2021. I samme tidsperiode har antall offentlige virksomheter som benytter ID-porten økt fra 3 til 1200.

En viktig årsak til denne suksessen var at staten ikke baserte seg på en egenutviklet eID-løsning alene, men valgte å samarbeide med private løsninger som allerede var utbredt hos innbyggerne, som BankID og, etter hvert, BankID på mobil. Strategien beskriver dette slik:

"Ved å benytte ID-porten, slipper virksomheter å kjøpe og administrere egne innloggingsløsninger, og brukeren kan benytte sin foretrukne eID for innlogging til offentlige tjenester. Det er tre markedsbaserte eID-er som har avtale med ID-porten per i dag. Dette er BankID, Buypass og Commfides. I tillegg kan brukerne benytte den offentlig eID-en MinID. Av nærmere 300 millioner innlogginger på offentlige digitale tjenester i 2021, sto MinID for 5,5 prosent av innloggingene, BankID for 93,44 prosent, Buypass for 1,02 prosent og Commfides for 0,01 prosent."

I denne suksessen til BankID ligger det også noen utfordringer. For det offentlige er det en utfordring at en leverandør er blitt så stor og dominerende. For BankID og deres eiere er det en utfordring at de på grunn av denne sterke stillingen er blitt en av de mest sentrale aktørene i offentlige tjenestekjeder og møter krav og forventninger om å løse problemer de egentlig ikke er satt opp for å gjøre. Og samtidig er er BankID store også utenfor offentlig sektor, ikke minst innen banktjenester. Bare en tredel av BankIDs trafikk er offentlig, mens over 90 prosent av ID-portens pålogginger skjer i Bank ID. 

Strategien fra regjeringen går inn i fem ulike målområder av ulik karakter, blant annet ID-utstedelseskjeden, som blant annet omfatter biometrisk bekreftet "unik" ID i folkeregisteret, europeiske planer om eID-standarder som virker på tvers av landegrenser, inkludert en mulig digital lommebok. Og drøftinger av hvordan behovet for ansatt-IDer i offentlig sektor skal løses fremover.. 

Men det er oppfølgingen av det første målområdet "Alle relevante brukergrupper skal enkelt kunne skaffe seg en eID på det sikkerhetsnivået de har behov for" (side 14) som sannsynligvis vil skape mest oppmerksomhet, og kanskje en hel del skuffelse over at tiltakene ikke er mer konkrete. Hva handler dette om? Som sagt er strategien god på problembeskrivelse og den beskriver hvordan en del grupper i samfunnet ikke har tilgang til eID på det høyeste sikkerhetsnivået og dermed heller ikke har tilgang til sine egne personopplysninger, blant annet helseopplysninger:

"Oppsummert er det følgende udekkede behov og utfordringer:

• Lav utbredelse av eID på sikkerhetsnivå høyt blant enkelte brukergrupper kan lede til digitalt utenforskap. Særlig gjelder dette eldre, hjelpetrengende og ikke-digitale brukere, unge mellom 12 og 15 år, samt utenlandske borgere og asylsøkere.

• Mangel på digitale fullmaktsløsninger gjør at pårørende eller verger for eldre, hjelpetrengende og ikke-digitale brukere opplever store utfordringer med hensyn til å ivareta vergehavers eller den hjelpetrengendes interesser.

• Mangelfull konkurranse i eID-leverandørmarkedet kan gi offentlig sektor en svekket posisjon i forhandlinger om enhetspriser. I tillegg kan funksjonaliteten i ID-porten bli påvirket negativt i ut fra et robusthets- og sikkerhetsperspektiv."

De to første punktene er store og viktige utfordringer for deltagelse og likestilling i samfunnet og må finne gode teknologiske løsninger slik at vi unngår direkte utenforskap eller tungrodde og upraktiske manuelle og fremmøtebaserte alternativer. Dessverre er det som nevnt ingen konkrete tiltak i denne delen av strategien, men noen "vurdere"-punkter. Et slikt punkt er å utvikle en offentlige eID på høyeste sikkerhetsnivå til de som av ulike grunner ikke har tilgang til dagens løsninger. For eksempel en MinID på høyeste sikkerhetsnivå.

Men kunne staten tenkt motsatt? Når dagens BankID uansett er så innvevd i offentlige digitale tjenester og kanskje risikerer å møte konkurranse fra en statlig ID-konkurrent, kunne man i stedet funnet en bedre offentlig-privat samarbeidsmodell for denne id-infrastrukture? I dag bidrar en del offentlig lovgivning, blant annet på finansområdet til å hindre BankID i å kunne ta ansvaret for at alle de som er nevnt i punktene over får full digital deltagelse. Men når det er staten som både lager lover og tilrettelegger for digitale innbyggertjenester, er det jo fullt mulig å løse dette uten å spenne ben på seg selv.

Jeg kunne skrevet mye mer både om dette målområdet og om de øvrige, ikke minst om hvordan det må være mulig å bruke eID-er på tvers av landegrenser og hvordan EU må ha lederrollen i dette arbeidet. Norge har et godt utgangspunkt for å være et foregangsland når det gjelder å utvikle og ta i bruk slike løsninger. Men det får jeg komme tilbake til.

Systemdesign for bedre klimapolitikk

Denne bloggposten handler om hvordan store systemkart kan brukes til å visualisere, utforske, forstå og sette inn riktige tiltak i komplekse systemer. Med utgangspunkt i jakten på gode og effektive klimapolitiske tiltak i UK.

Men først et lite skritt tilbake. Jeg har tidligere skrevet her på bloggen om at den britisk statsforvaltningen tar i bruk systemorienterte metoder og verktøy. Og hvordan  Government Office for Science har laget fire veiledningshefter om "Systems thinking for civil servants".

Men det finnes også annet interessant stoff om bruk av tjenestedesign og systemdesign for å løse komplekse problemer på den britiske regjeringens nettsider. Ikke minst bloggen til Policy Lab kan anbefales. Policy Lab er et slags tverrfaglig innovasjonsverksted med blant annet policyutviklere og designere. Det er organisatorisk tilknyttet Cabinet Office, et slags Statsministerens kontor hvis man skal tenke en norsk parallell, men mye større, og utgangspunktet for å ha Cabinet Office er styringen og koordineringen av en rekke tverrsektorielle statlige ansvarsområder, i tillegg til å støtte statsministeren og regjeringens løpende arbeid. Samt muligheten til å ta enkelte nye felles initiativer, eller som det står på nettsiden: ",,,we take the lead in certain critical policy areas."

Men her har de også funnet rom for ulike mer utforskende og innovative tiltak som The Behavioral Insights Team, populært kjent som "The Nudge unit", som jeg nå tror er spunnet ut av regjeringsapparatet, men også ulike andre initiativer rundt åpne innovasjonsprosesser, bruk og deling av data, forsøksvirksomhet, arbeid med brukerorientering osv. Og så har de som sagt Policy Lab, som beskriver sitt oppdrag slik:

"Policy Lab is bringing new policy tools and techniques to the UK Government. We are a creative space where policy teams can develop the knowledge and skills to develop policy in a more open, data-driven, digital and user-centred way. We make policy making more open."

Et godt eksempel på spredning av kunnskap om nye og bedre verktøy og teknikker for å løse store utfordringer er en beskrivelse på bloggen deres om hvordan det å lage systemkart som visualiserer store om komplekse systemer kan bidra til å både få oversikt og finne fornuftige strategier og tiltak for å utvikle klimapolitikk. En ganske annerledes innfallsvinkel enn å ta fatt i utfordringer sektor for sektor, legge det sammen og se om regnestykket går opp og målene blir nådd. 

Hva er det verdiøkende arbeid med slike systemkart kan bidra med i klimapolitikken? Policy Lab beskriver det på en god måte i en artikkel på bloggen:

"System maps show the different factors that make something happen. They reveal hidden complexity in a visual map. They are intended to be a tool to help people think systemically, and thus they support policymaking which addresses systemic issues.

Government policies aim to affect real world outcomes, for example reducing carbon emissions and increasing jobs. These outcomes sit in a wider system of root causes and effects. Systems mapping provides a way to identify the structural causes of a policy challenge as well as important additional benefits that may be achieved from a course of action.

From our collaboration on net zero and other work over the years, we have identified five ways of using system maps in policymaking:

1. Visualising a system of things that need to happen to achieve a policy goal
2. Identifying unintended consequences of a given policy, either positive additional benefits or negative externalities
3. Locating reinforcing loops and vicious circles in a policy area which could potentially cause a policy to succeed or fail
4. Revealing critical nodes in the system which may unlock multiple other benefits or may indicate where a system is stressed
5. Identifying gaps for new policies in a system"

Deretter beskriver artikkelen litt mer i detalj, med eksempler, hvordan man går fram og hvordan det ser ut når man jobber på denne måten med systemkart. 

Erik og Kriss på hjemmebane på FOMA

 Et annet innslag som gjorde stor suksess i regnværet på musikkfestivalen FOMA på Fornebu på fredag var Erik og Kriss. Rapperne fra Bærum, som slo igjennom for omkring 15 år siden da de ironiserte over myter om Bærum, kom hjem til sine egne på Fornebu og ble tatt godt imot. Her er "Dra tilbake" fra slutten av 2007:

FOMA på Fornebu med Morten Abel

I dag var det stor musikkfestival på Fornebu, mellom Equinor og Telenor, med masse folk. Jeg har stor sans for at det arrangeres sånne ting i nabolaget og håper det kommer mer neste år. I årets utgave var det en noe nytt og mye nostalgi. Morten Abel, Erik og Kriss, Big Bang, Icona Pop og Highasakite. Det som trakk ned var været. Det regnet mer og mer og jeg ga opp før Icona Pop og Highasakite kom på, dessverre og sitter i stedet hjemme og blogger. Men det jeg fikk med meg var bra, blant annet en meget energisk Morten Abel:

Systemdesign for offentlig forvaltning

Systems Thinking for Civil Servants

For noen uker siden presenterte den britiske regjeringens nettsider noen nye beskrivelser av metoder og verktøy for innovasjon i offentlig forvaltning. En slags systemdesign for byråkrater, om man vil. Som er til nytte når utfordringene man skal løse går på tvers av virksomheter, sektorer og forvaltningsnivåer, og er "systemiske" i sin natur, ved at de ikke lar seg løse av et enkelt tiltak, en "beste praksis" eller av en ny ekspertutretning, men krever at man ser og jobber med mange ulike ting i sammenheng.

Det er Government Office for Science i UK som har  utgitt "Systems thinking for civil servants", som består av i alt fire hefter med beskrivelser av metoder og verktøy for systeminnovasjon og systemdesign. Det første heftet, en ganske kort introduksjon til hva dette er og hvorfor det er viktig nettopp i offentlig forvaltning og tjenesteproduksjon, heter "Introduction to Systems Thinking for Civil Servants: Driving Improved Outcomes in Complex Situations". Der skriver de:

"Government faces many challenges. Some of these are simple, where the objectives are clear, stakeholders’ motivations align and possible solutions are relatively easily evaluated and implemented. However, many challenges, such as Levelling Up, can be difficult to define and understand, and ways of influencing them to improve outcomes are hard to design, evaluate and implement. Such challenges and opportunities involve many people and organisations with competing priorities and have a bearing on many adjacent policy areas. The success of an intervention often relies on collective action taken across boundaries. No single individual, agency or department can tackle a complex problem alone. Nor should they have to. Civil servants need different tools and approaches to deliver desired outcomes in these complex situations – a systems thinking approach"

Andre hefte heter "The Civil Servant’s Systems Thinking Journey: weaving systems thinking throughout the policy design process" og går mer i dybden på hva slags prosess man gjennomfører når man står overfor denne type utfordringer. Den beskriver en rekkefølge i en slik prosess for systemorientert innovasjon på denne måten:

1. understanding the system and identifying the right problem to solve 

2. using this knowledge to confirm your goals 

3. co-designing and testing a range of possible interventions 

4. refining the best of these to implement appropriate outcomes, with a plan to monitor and evaluate their performance

Noe av det mest sentrale er at man ikke begynner med tiltaket (for eksempel en bestemt digital løsning). Først finner man ut hvilket problem man egentlig skal løse (og tar dermed det som også står i den norske utredningsinstruksen, seks spørsmål som med besvares i alle statlige tiltak på alvor) Så indentifiserer og vurderer man ulike konseptuelle måter å løse det på, der man også er opptatt av hvilke utfordringer og hindringer for gjennomføring som ligger der, også de av systemisk karakter, før man bestemmer seg for en fremgangsmåte. En interessant del av dette britiske opplegget er hvordan det legger vekt på testing og utprøving av ulike del-løsninger underveis, der dette er mulig.

Hefte tre heter "Systems thinking: An Introductory Toolkit for Civil Servants" og presenterer 11 ulike design- og visualiseringsverktøy med tilhørende maler og med beskrivelser om hvordan man kan bruke dem. Dette er ikke en verktøykasse for design-spesialister, men noe som er ment å brukes av byråkrater flest, det vil si ansatte i offentlig forvaltning og -tjenesteproduksjon som skal løse utfordringer som er komplekse fordi de går på tvers av sektorer og forvaltningsnivåer. Og fordi dersom du gjør noe et sted i systemet så risikerer det å få konsekvenser andre steder du ikke har tenkt på. Da er det lurt å ha gjort en kartleggingsjobb på forhånd.

Det siste heftet er noe så spennende som en eksempelsamling med eksempler på hvor en systemorientert designtilnærming er blitt brukt i konkrete offentlige utfordringer. Det heter "Systems Thinking Case Study Bank". Her er det både klima- og bærekraftsutfordringer, utfordringen med å lage et bedre skattesystem, bedre metoder for prioriteringer i universitetssektoren og bedre måter å hjelpe personer med sammensatte sosiale, økonomiske og helsemessige utfordringer der man aldri finner et virkemiddel som løser alt. De som er utfordret til å si noe om prosjektene i eksempelsamlingen er bedt om å si noe om hvorfor og hvordan de brukte en systemorientert tilnærming og om både positive og negative erfaringer. Slik at andre kan lære av erfaringen som er gjort og bygge videre på dem. 

Inflasjon er årets tema

Høyere priser på energi, drivstoff, mat, byggevarer, samferdselsprosjekter, offentlige prosjekter. Det er ganske lenge siden inflasjon var det mest sentrale temaet i den politiske debatten i vår del av verden. Men det er nok bare å vende seg til at det vil det være og at det kan vare en stund, slik verdenssituasjonen er nå.

Den amerikanske sentralbanken har rentemøte, noe som er krevende i dagens situasjon, og i den anledning skriver The Economist at dagens tall kanskje undervurderer prisstigningen når vi sammenligner dem med den enda høyere inflasjonen på 1970-tallet

"Consumer prices in May were 8.6% higher than a year earlier—the greatest increase since 1981. Petrol prices, in nominal terms, are at a record high. And geopolitical tensions are weighing on economic growth. One source of comfort is that May’s official reading pales in comparison with the Great Inflation that American consumers endured during the 1970s and early 1980s. But new research suggests that comparing past and current levels of inflation in America may be misleading."

Dette har med vekting av ulike komponenter i den kurven man bruker til å måte prisstiningen i samfunnet, der man risikerer å overvurdere eller undervurdere betydningen. Jeg skal ikke gå inn i det i større detalj her, men konstaterer at det av vi i det hele tatt har en diskusjon som sammenligner dagens prisstigning med 70-tallet er ganske utrolig etter omkring fire tiår der dette knapt har vært tema. Vi kan derfor komme i skade for å ha glemt (og mange var ikke født) hvor skadelig det er med en inflasjon som løper løpsk og spiser opp verdier. Den politiske fristelsen til å kaste penger etter alle gode formål kan øke, og vil forsterke problemene.

Equinor og Oljedirektoratet 50 år

I dag er det 50 år siden Oljedirektoratet og den norske stats oljeselskap, som i dag heter Equinor, ble stiftet. To av de fire viktigste myndighetsvedtatte institusjonelle søylene i det norske oljeregiment (de to andre, Petoro og Petroleumstilsynet, kom senere). 

I anledning denne 50-årsdagen har en av dagens aktører, Ingrid Sølvberg i Oljedirektoratet, skrevet kronikken "Oljehistorien bygger framtiden" om hvor enorm betydning det som skjedde for 50 år siden har hatt og fortsatt vil ha i den norske modellen. 

På andre samfunnsområder er det jo slik at vi kan snakker om en nordisk modell, der vi lærer av og låner av hverandre i Norge, men når det gjelder gode modeller for å forvalte en olje- og gassressurs, og senere en oljeformue, måtte Norge vinne veien selv. Og det ble en helt annen vei enn den andre oljeøkonomier valgte der kommersielle interesser, offentlige inntekts- og utgiftsbehov, kontroll- og tilsynsbehov, ressursplanleggingsbehov og til og med politiske lederes private økonomier, er sauset sammen organisatorisk og beslutningsmessig.

Kronikken til oljedirektøren er på trykk i Stavanger Aftenblad, som har utstyrt den med fine historiske bilder av sentrale personer i beslutningsprosessen, mange av dem fra Rogaland. Det var få oljeeksperter, men ellers en solid gruppe mennesker som fant ut av ting på tvers av partipolitikk og sektorer (de bygget på en måte en ny sektor basert på kunnskap og erfaringer fra andre sektorer).

Denne gangen er det Oljedirektoratet og Equinor som fyller 50 år, målt i tid fra stortingsvedtaket som opprettet begge samme dag i 1972. En svært viktig milepæl, men ikke den eneste måten å markere starten på det norske oljeeventyret. Det kunne fastsettes tidspunktet riggen Ocean Traveller boret den første letebrønnen på norsk sokkel i juni 1966 på lisens 001, men det pleier å knyttes til lille julaften 1969 da en annen rigg, "Ocean Viking" under svært vanskelige forhold gjorde et stort oljefunn på det som senere ble Ekofisk-feltet. Der produseres det fortsatt olje. Jeg blogget om dette ved 40-årsjubileet i 2009 og ved 50-årsjubileet i 2019.

Ny veileder om klarspråk

Lenke til veilederen her

En viktig egenskap ved et demokratisk og inkluderende samfunn er at offentlige myndigheter kommuniserer på en tydelig og forståelig måte. Både om viktige saker, om hva offentlige sektor gjør og om ulike tilbud og tjenester folk har rett til. Også når disse tjenestene kommer i digitale kanaler.

Min gamle sjef i KMD, Jan Tore Sanner. fant noen ganger grunn til å be departementet sitt om at tekster i stortingsmeldinger og lovproposisjoner, og i pressemeldinger, ble skrevet på "menneskespråk". Og slik ble det jo når statsråden ba om det. En viss langtidsvirkning hadde det nok også.

En tydelig politisk bestilling om klarspråk er et viktig signal og en støtte til de som jobber med dette i departementer, etater og kommuner til daglig. Men i tillegg er det viktig a ha noen gode verktøy som kan gi støtte og veiledning i det løpende arbeidet med å gjøre språket klart og forståelig. 

Noen av mine flinke kolleger i Halogen som jobber med innholdsdesign, har samarbeidet med Digdir om en ny veileder om klarspråk i utviklingen av digitale tjenester. Digitale offentlige tjenester er et stort og viktig område for klarspråkarbeid og denne veilederen bygger videre på ting Digdir, Språkrådet og KS har laget om klarspråk i digitale tjenester. Veilederen sier dette om hva hensikten med den er og hvordan den kan brukes:

"Dei eksisterande klarspråkråda rettar seg i hovudsak mot å skrive tekstar som gjer at at innbyggjarane skal kunne finne, forstå og bruke det dei les. Retningslinjene er mykje brukt, og vart utvikla av Språkrådet, Digdir og KS. Paragraf 9 i språklova pålegg offentlege organ å kommunisere på eit språk som er klart, korrekt og tilpassa målgruppa. Stadig fleire digitaliseringsprosjekt inkluderer difor personar med kompetanse innan klarspråk, for å sikre at tenestene er brukarorienterte og i klart språk. Dei siste åra har også tenestedesign etablert seg som metode i offentleg sektor. Gjennom å kombinere klarspråk med tenestedesign er målet med denne rettleiaren å styrke samspelet mellom dei to kompetansane, og på den måten forbetre heile utviklingsprosessen av digitale tenester."

Veilederen har gode råd og anbefalinger om hvordan man skal gå fram når man jobber med klarspråk i forbindelse med digitale, tjenester. Men her er ikke poenget å bare lese om hvordan man skal gjøre det, men å gjennomføre flere ulike konkrete aktiviteter som bidrar til klargjørende diskusjoner og styrker prosessen for å få et godt sluttresultat. 

Åpning av Nasjonalmuseet

Grunnstensnedleggelse 2016

Jeg gleder meg til å besøke det nye Nasjonalmuseet og har fått inntrykk av at det er en flott opplevelse. Kanskje er det man kan se så stort og omfattende at man må dra flere ganger, men det er jo bare fint.

Bildet til høyre er fra grunnstensnedleggelsen som skjedde i mai 2016. Det var et sterkt toppet damelag som stod for markeringen: Erna, Dronning Sonja og Kronprinsesse Mette Marit, sammen med Statsbyggs sjef Harald Nikolaisen. Og Oslos ordfører Marianne Borgen. 

Og så var jeg jeg der blant de mest prominente på første rad på vegne av KMD, som er Statsbyggs eierdepartement, mens min gode statssekretærkollega Bård Folke Fredriksen var der på vegne av Kulturdepartementet, som er Nasjonalmuseets eier. Akkurat hvorfor vi fikk være supervikarer akkurat den dagen husker jeg ikke lenger, men det var sikkert noen andre viktige arrangementer eller møter som laget kollisjon i kalenderen til noen som kunne vært der, og da ble det oss. Regjeringer må noen ganger praktisere litt "buss for tog", og det går helt fint. 

Da dette flotte arrangementet med høytsvevende grunnstein fant sted i mai 2016 (jeg blogget om det her) fantes det en tidsplan som sa at åpningen skulle skje i løpet av 2020. Den tidsplanen holdt ikke helt, men det har jobbet ansatte i bygget et par år allerede og nå er det også klart for publikum. Nå er det en annen regjering som får klippe snorer og kaste glans, og slik er det jo veldig ofte i store prosjekter. De som står for åpningen er helt andre personer og fra en annen regjering enn den som sørget for vedtaket og stod for det meste av gjennomføringen. Slik må det være. 

Derfor var det fint å se at åtte av kulturministrene som har vært involvert i dette arbeid med det nye Nasjonalmuseet, fra mange ulike regjeringen, var samlet i forbindelse med åpningen. 

Of Monsters and Men: Lonely Weather

Ny musikkviden fra islandske Of Monsters and Men er ute. Den heter "Lonely Weather" og er litt annerledes enn vi er vant til fra den kanten. En rolig låt, som riktignok tar seg litt opp mot slutten, men den mangler det rocke-preget vi har vært vant til. Uvanlig rolig på vokalsiden også. Fin låt, men kanskje ikke blant de som blir stående igjen lengst:

Lorde: Stoned at the Nail Salon

Neida, Lorde, den unge artisten fra New Zealand, er ikke blitt borte. Hun som slo igjennom med et brak verden over i 2013 med singelen "Royals" og var vel bare 16 eller 17 år gammel. Så har det kommet både et par album og flere singler etter det, men ikke med samme grad av hitslistesuksess. Men hun lager bra musikk fortsatt og samarbeider tett med Jack Antonoff, som også er med denne liveversjonen av "Stoned at the Nail Salon.

Avhengighet av utenlandsk arbeidskraft

Til tross for at noen mistet jobben ved inngangen til pandemien og reiste ut av landet, var andelen jobbinnvandrere fortsatt høy ved utgangen av 2020. Statistisk sentralbyrå skriver i sin nyeste statistikk at:

"Andelen arbeidsinnvandrere og utenlandske pendlere blant de sysselsatte i Norge økte fra 2 prosent i 2003 og til 8 prosent i 2020. Viken er fylket der andelen er høyest, noe som kan henge sammen med at det er fylket hvor det er høyest aktivitet innen bygg- og anlegg. I 4. kvartal 2020 var 8,4 prosent av alle sysselsatte i Norge enten utenlandske pendlere eller arbeidsinnvandrere. Dersom vi inkluderer de nordiske  nnvandrere , hvor vi antar at en stor del er arbeidsinnvandrere, er andelen 10 prosent."

Begrepet "jobbinnvandrere" er kanskje ikke så vanlig, men brukes her om summen av arbeidsinnvandrere fra andre land som er bosatt i Norge og utenlandske pendlere som også jobber i Norge, men er bosatt i et annet land minst seks måneder i året. Denne siste gruppen ble særlig hardt rammet under pandemien og SSB har tidligere dokumentert at en av fire jobber som ble borte tilhørte disse ikke-bosatte.

Som grafen over viser er det i Viken fylke andelen jobbinnvandrere er høyest. Der utgjør den 9,9 prosennt av sysselsettingen totalt og 14,1 prosent av sysselsettingen blant menn. Deretter følger Rogaland og Møre og Romsdal. Lavest andel jobbinnvandrere er det i Agder. SSB har også laget en liste over kommuner med flest menn som er jobbinnvandrere. De tre på topp er all verftskommuner i Møre og Romsdal, Hyllestad, Vestnes og Sande, der menn som har jobbinnvandret utgjør henholdsvis 50,5, 40,6 og 35,2 prosent av sysselsettingen blant menn i kommunen.

Flere politiske donasjoner til fløyene i USA

USAs politikere er avhengige av økonomiske gaver fra bedrifter og privatpersoner for å drive valgkamp. I motsetning til i Norge der det meste av partifinansieringen kommer over offentlige budsjetter, og forholdsvis lite fra private, er de fleste pengene private i USA. Og de finansierer driften av de politiske kampanjene på nasjonalt nivå delstatsnivå og lokalt nivå gjennom nominasjonsprosess og i selve valgkampen. 

For å vinne de største og viktigste slagene trengs det veldig mye penger, ikke minst for å betale for TV-reklame. De fleste tror nok at det først og fremst er store bedrifter som betaler mest, men her er virkeligheten langt mer nyansert. Store bedrifter og veldig rike privatpersoner bidrar naturligvis med de største enkeltbeløpene, men noe av et interessante som har skjedd i USA de siste årene er hvordan langt flere personer bidrar med penger. De fleste med små beløp, men summen av alle de små beløpene blir veldig mye penger til sammen. The Economist har sett på tallene og skriver:

"The number of Americans donating to political campaigns is rising rapidly. Economists at Georgetown University, Harvard Business School and Sciences Po, a French research university, analysed 340m individual contributions reported to America’s Federal Election Commission (fec) between 2005 and 2020, or 92% of the total contribution. They found that the number of individual donors increased ten-fold to nearly 20m between 2006 and 2020. Some 30m Americans donated to a political campaign at least once over that period. And 20m—one in 12 adults—did so during the 2020 election cycle.

Det er etter mitt syn en positiv ting at mange flere personer på begge sider av midtstreken bidrar økonomisk til kandidater de støtter. Det som er litt mer urovekkende i følge The Economist er at denne veksten i all hovedsak skjer på partienes fløyer. Radikale demokrater, såkalte "progressives" og Trump-tilhengere blant republikanerne får stadig mer penger å drive valgkamp for, mens sentrumsorienterte kandidater ikke nyter godt av denne mobiliseringen.

Deling av næringslivsdata

Stortingsmeldingen om "Data som ressurs - Datadrevet økonomi og innovasjon" som ble lagt fram av den forrige regjeringen i mars i fjor sier mye klokt om både de økonomiske verdiskapingsmulighetene og den samfunnsmessige gevinsten som ligger i at vi legger bedre til rette for å dele, koble og gjenbruke data. Den pekte også på noen viktige områder der faglige ekspertise og næringsliv må jobbe videre med å beskrive hvordan rammebetingelsene for datadeling ser ut, hva næringslivet bør gjøre selv, hva myndighetene kan gjøre for å legge til rette.

For noen dager siden kom det en slik viktig oppfølging av Stortingsmeldingen. Et ekspertutvalg ledet av Heri Ramampiaro, professor ved NTNU, leverte rapporten "Deling av industridata" til regjeringen. Det er et godt pedagogisk dokument som beskriver ulike scenarier datadeling foregår i, den gir råd til næringslivet om hva man må tenke på og være opptatt å få på plass, den sier kloke ting om standarder og arkitektur for datadeling, og den sier også noe om juridiske og regulatoriske rammer.

Når det gjelder juridiske forhold er rapporten innom både lovverk som regulerer personvern, konkurranse, forretningshemmeligheter og databaser, og understreker hvordan dette rammer inn hva en virksomhet kan og ikke kan gjøre, men som for de fleste tilfeller av datadeling ikke legger spesielt sterke hindringer og begrensninger på hva som er mulig. Det er ikke først og fremst lovverket som er utfordrende, men det å finne gode forretningsmodeller og gode kontrakter som sørger for at viktige ting er på plass. Rapporten slår fast at:

"Innenfor dagens rettslige rammeverk, er det nødvendig med kontrakt for å regulere vilkårene for tilgang til og deling av data. En lisensavtale gir tilgang og rett til å bruke data, i motsetning til en kjøpsavtale som vanligvis brukes om et endelig salg, der selger ikke lenger skal ha rettigheter eller plikter i det som blir solgt. Lisensavtalen fastsetter vilkårene for bruken, og regulerer risiko og ansvar. Dersom Data Act blir vedtatt og gjennomført i EØS og dermed i Norge, forutsetter den at deling av data reguleres i kontrakter/lisenser, men avtalen må respektere og oppfylle kravene i Data Act. Også i fremtiden, vil altså kontrakter være helt sentrale for å regulere deling av data. Det er også fullt mulig å fordele rettigheter og plikter i kontrakten ved å bruke ord som “eierskap” og lignende, men det motsvares altså ikke av noen konkret rettslig posisjon i lovverket."

Arbeidet i EU med et regulatorisk nybrottarbeid for digitale markeder og digitale tjenester som skal sørge for å regulere nok til å hindre monopoldannelser, men ikke så mye at det hindrer innovasjon, er også behandlet. Dette er lovgivning som også gjelder i Norge. Og så beskriver rapporten på en utmerket måte, som sikkert også kan fungere godt som en form for veileider for bedrifter som skal finne sin vei til å ta steget for fullt inn i dataøkonomien, hvordan bedriftene selv, gjennom sine strategier, sin innovasjonskultur, sin delingskultur og sin ledelse, må sette seg selv i førersetet. Rapporten sier i kapittel 7 om "Kompetanse og forankring" at:

"I mandatet til ekspertgruppen er det lagt særlig vekt på tekniske, juridiske og forretningsmessige hindringer knyttet til datadeling. Det er imidlertid også gitt av mandatet at gruppen skal peke på praksis som fremmer deling og verdiskaping med data. Ut over de områder som er dekket over opplever gruppen at også andre, mindre målbare faktorer er av stor betydning for hvorvidt man lykkes med deling – som bedriftskultur, strategi og planlegging, organisatoriske rammevilkår og kompetanse. I dette kapittelet vil vi dele erfaringer fra medlemmene i ekspertgruppa knyttet til kultur og andre organisasjonsmessige rammebetingelser for datadeling i en virksomhet. Dette er på ingen måte ment som en oppskrift som kan følges punkt for punkt, da det dessverre ikke finnes noen one size fits all når det gjelder å utvikle kulturen i en virksomhet. Vi håper likevel at rådene og erfaringene som blir presentert kan inspirere og gi ideer til hvordan man kan jobbe med, og stimulere til, deling av data i en virksomhet."

Og herfra er det en fin flyt over til avslutningskapitlet i rapporten som beskriver fem ulike scenarier for datadeling mellom virksomheter, og hva man bør være særlig oppmerksom på. Fra den enkleste modellen med bilateral datautveksling mellom to bedrifter til en avansert modell med en felles data- og tjenesteplattform som brukes til å utveksle data og levere tjenester til mange bedrifter samtidig. Det finnes derfor ikke et svar som passer for alle. Bransjer er ulike, bedrifter er ulike og det gjelder å finne sin strategi for hvordan data skal bidra til verdiskaping.

Bruce Springsteen: London Calling

 Det er ikke nødvendig å kommentere så mye på dette klippet fra arkivet. Bruce Springsteen spiller "London Calling" på konsert i Hyde Park i 2009:

Kate Bush: Running Up That Hill

Jeg skjønner at det i den populære Netflix-serien "Stranger Things" noen ganger dukker opp gamle 80-tallssanger på kassetter og spiller en avgjørende rolle i handlingen. Dessuten bidrar de til at noen mesterverk fra 80-tallet plutselig og helt uventet topper strømmelistene i dag. 

Og slik er det med Kate Bush mesterverk "Running Up That Hill". Hun var en av post punk-musikkens dronninger, men en ikke spesielt oppmerksomhetssøkende frontfigur. Og ser ut til å trives godt med å ikke synes. Men derfor er det jo fint at nåtidens serieskapere henter frem noen bortgjemte perler fra arkivenes avdeling for 80.talls musikk. Her er Kate Bush i et live-opptak på tysk TV i 1985:

Elbil-omstillingen går for sakte

Det pågår en storstilt overgang fra fossildrevne biler til elektriske biler.  Som grafen til høyre viser er det en kraftig vekst i salgstallene globalt fra 2020 til 2021 Men som den venstre grafen viser er det likevel slik at det med unntak av Norge fortsatt selges flest bensin og dieselbiler i alle land. Endringene skjer ikke raskt nok. The Economist skriver:

"Some countries are transitioning quickly. Nearly nine in ten cars sold in Norway last year were electric, thanks to high taxes on ice cars and decent charging infrastructure. In the past five years the number of evs sold in Europe has grown at an average annual rate of 61%, making it the fastest-transitioning region of the world. Sales in China are speeding up too: last year evs accounted for 16% of total car sales; the Chinese market is so big that these amounted to half of global sales. But America, the world’s second-largest car market after China, is lagging behind. Less than 5% of the cars sold there last year were electric; half of them were made by Tesla. If governments are to meet their climate goals, sales of evs will have to accelerate rapidly. The 16m evs on the road today make up a minuscule share of the world’s 1.2bn mostly fuel-guzzling cars. At current rates the iea expects between 22% and 35% of car sales in 2030 to be electric. At best, by that point just 14% of the cars on the world’s roads will be evs."

LNG som alternativ til russisk gass

Russland stenger ned forsyningene av naturgass til andre europeiske land og kappløpet for å finne alternative energiforsyningskilder pågår for fullt. The Economist har en interessant artikkel om hvordan LNG fra USA og Asia er et ganske brukbart alternativ, ja det har faktisk vært ledig kapasitet:

"To wean themselves off Russian supplies, many European countries are turning to liquefied natural gas (lng) imported from America and Asia. lng imports increased by 47.7% year-on-year in April, and by 19.9% compared with March. This liquid supply must be returned to its gaseous state before it is sent to end users. Until recently Europe appeared to have plenty of processing facilities. It can in theory handle enough lng to replace nearly two-thirds of Russian piped gas. The continent’s import terminals ran at just 45% of capacity in 2021, according to Energy Intelligence, an industry publisher."

Slik er det ikke lenger. Og fordi de fleste eksisterende importterminalene er andre steder (særlig i Spania og UK) enn der behovet er størst (Tyskland, Italia, Polen), vil det kreves store investeringer i tiden som kommer. Men fordi det tar tid å få de nødvendige reguleringsplanene og tillatelsene, og det tar til å bygge, ser mange etter andre og raskere alternativer. For eksempel ved å ta i bruk flytende anlegg for mottak, lagring og regassifisering av LNG. The Economist skriver:

"But building onshore facilities takes time. One quick solution is to lease floating storage and regasification units (fsrus), ships that convert the liquid fuel back into gas. Germany’s government plans to install four in the near future, at a cost of nearly €3bn ($3.2bn). The first project, at Wilhelmshaven on the North Sea, may begin operation within months and will have a capacity of 7.5bn cubic metres per year, equivalent to around 8.5% of Germany’s gas demand. Other countries are following suit. Poland, which relied on Russia for around half of its gas (although around 70% of its energy comes from coal), plans to bring forward the opening of an fsru to 2025 and is considering installing another, allowing it to sell more gas to the land-locked Czech Republic and Slovakia. France and Italy have begun the process of acquiring their own; on May 30th SNAM, an Italian energy firm, reached a $350m deal to buy a vessel."