Champions League show

Ikke akkurat min finale i år, men det var en spennende kamp som kunne gått begge veier. Og man må jo berømme Real Madrids helt vanvittige evne til å vinne kamper de egentlig ikke skulle vunnet, med en keeper i særklasse og rutinen til folk som Luca Modric og Karim Benzema. Ellers var jo åpningsshowet med Camila Cabello en fin opptakt til kampen:

CC Cowboys i Rusegropa på Fornebu

 Kom over denne musikkvideoen laget for CC Cowboys sang "Bare Du" som kom ut i 2011 og var med på albumet Innriss. Musikkvideoen er ikke en tradisjonell musikkvideo, men ulike videoklipp der siste del (fra 2:55) viser klipp fra en photoshoot med Per Heimly som skal ta bilder til albumcoveret. Ogi den forbindelse tar han bilder av bandet nede i den gamle rusegropa på Fornebu som hadde høye kanter og ble brukt til å teste flymotorene. I dag er fylt igjen og bygget en sirkelformet blokk der rusegropa var, men da CC Cowboys tok bildet til forsiden av albumet var dette fortsatt der, og inviterte til å bli tatt bilde av. 

Slutten på iPod (for tredje gang)

iPoden er død, skriver Hans Petter Sjøli i VG. Og både han og andre medier som skriver om dette har på en måte rett, selv om det innlegget er skrevet to ganger før, blant annet av meg her på bloggen. iPodens død kan nemlig tidfestes til tre forskjellige tidspunkter, litt avhengig av hva man mener med iPod.

Men først kan det jo være grunn til å minne om betydningen av denne innretningen, den i særklasse mest vellykkede mp3-spilleren fra Apple som kom i sin første utgave i 2001. Ikke alle var imponert. Den kunne bare brukes sammen med Mac. Dessuten fantes det ikke noen iTunes-butikk å kjøpe musikk i. Den kom først to år senere, så man måtte rippe CD-samlingen sin og legge inn manuelt. Men da PC-tilkoblingen kom og iTunes Music Store åpnet i 2003 var det en suksess som ble så stor at den i løpet av noen år tok livet av både platebutikkene og de fysiske CDene. 

Første gang iPoden døde var i 2014 da den opprinnelige harddiskbaserte versjonen (etter hvert kalt iPod Classic) ikke ble laget lenger. Da hadde det ikke kommet en ny generasjon siden 6. generasjon, med formidable 160 GB lagringsplass ble lansert i 2007. Stor nok til å oppbevare hele musikksamlingen i lomma. Helt sensasjonelt. Men noen internettilkobling kom aldri på denne dingsen, så musikken måtte fylles på via en kablet tilkobling til en PC. En upraktisk fysisk omvei sett med dagens øyne. Jeg blogget om seks generasjoner med iPod her i 2014.

Så var det slutt igjen i 2017. Denne gangen var det iPod Nano og iPod shuffle som forsvant, etter flere generasjoner med nye versjoner fra 2005 og utover. Disse var også rene musikkspillere, eller mp3-spillere om man vil, uten noen apper eller andre bruksområder. Mindre lagringsplass enn den klassiske iPoden, men plass til noen hyllemeter med CDer likevel. Jeg blogget om Nano og Shuffle her i 2017. Og slo fast at det eneste gjenlevende med iPod-navnet, en iPod Touch, egentlig ikke var en musikkspiller, men en nettilkoblet dings med touch-skjerm som kan gjøre akkurat det samme som en smarttelefon, bortsett fra taletelefoni.

Og det er denne siste dingsen med iPod-navnet som forsvinner nå i 2022. For hva skal man med en smarttelefon uten taletelefoni når man kan ha en smarttelefon med taletelefoni, som samtidig også er musikkspiller. Og også har apper for alt det andre. Hans Petter Sjøli i VG skriver:

"Som overgangsteknologi var den uovertruffen. Men den levde på lånt tid. Apple selv var det som påførte iPoden det første banesåret, da iPhone ble lansert i 2007 (året etter i Norge), og smarttelefon-æraen var i gang. I dag vokser unger opp med smarttelefonen som en like selvsagt livsnødvendighet som vann og brød,,,"

Og så minner han om at "pod"-begrepet likevel ser ut til å leve videre, helt uavhengig av tilknytning til en fysisk dings:

"...men én ting direkterelatert til iPod lever og vokser videre – nemlig fenomenet som tidligere ble kalt radio, men som nå heter podkast, og som vi alle får kastet etter oss, nær sagt fra alle hold. «Podkast» er et såkalt portmanteu-ord, en sammentrekning av to ord – pod (fra iPod) og kringkasting. Så nå som podkast, tidligere kjent som radio (nå lager radioen podkaster), er blitt så populært, så består pod-ordet i språket og i offentligheten, som et siste stikk fra iPoden."

Konkurransen mellom arbeidsgiverorganisasjonene

Mens det jevnlig er nyhetsartikler på Statistisk sentralbyrås nettsider om utviklingen i antall fagorganiserte og konkurransen mellom hovedsammenslutningene for arbeidstakere (noe jeg blogget om her), er det litt mindre oppmerksomhet om konkurransen på arbeidsgiversiden mellom NHO, Virke, Spekter, KS og de andre mindre organisasjonene. Og i NHO er de for sikkerhets skyld hard konkurranse innad, mellom de ulike landsforeningene, om medlemmene.

Men det finnes noen utmerkede oversikter når man graver litt i SSBs statistikkbank. Der finnes en egen statistikk over arbeidsgiversammenslutninger der man finner både antall bedrifter, antall ansatte i bedriftene og antall bedrifter med tariffavtale. Rett over har jeg laget min egen tabell som viser antall ansatte i medlemsbedriftene i de fire store, samt de største av de andre (Finans Norge, Private Barnehagers Landsforbund og Maskinentreprenørene). Disse uavhengige og noen av de som er enda litt mindre, er organisasjoner som i en gitt situasjon kan finne på å melde seg inn i og styrke en av de store. Jeg kommer litt tilbake til det. 

Når jeg har valgt å bruke tallet for antall ansatte og ikke antall bedrifter som er medlemmer er det fordi det er dette som er "hard valuta" i slike foreninger. Bedrifter kan ha to ansatte, 20 ansatte eller 20 000 ansatte. Det betales kontingent pr ansatt/årsverk og det forhandles med en arbeidstakermotpart som forhandler kollektivt og har sin styrke nettopp i antall hoder de representerer. Og så har jeg sammenlignet tallene med 2013, det siste året jeg jobbet i dette "arbeidsgiveriet", som leder i Abelia i NHO. Det er jo interessant å se hva som har skjedd de snart 10 årene som har gått siden jeg sluttet.

Den kanskje viktigste overordnede trenden er at det på samme måte som på arbeidstakersiden er vekst også på arbeidsgiversiden. KS vokser som arbeidsgiversammenslutning i takt med veksten i antall kommuneansatte. Spekter vokser også kraftig, sammen med sykehus og spesialisthelsetjenester. Spekter har strengt tatt en litt pussig medlemsmasse med en hel del private leverandører til offentlig sektor, spesielt innenfor helse og kultur. De private tror kanskje de blir tatt mer hensyn til ved å være på møter og seminarer med statlige foretak i stedet for å være organisert sammen med andre private med felles interesser. En slags kortsiktig taktikk som går på tvers av deres strategiske interesser. Men også taktikken er vrien å forstå fordi det ikke er noen tvil om at det er de statlige helseforetakene som er størst og viktigst i Spekter, og bestemmer hva som gjelder.

Også den store NHO-paraplyen og Virke har vokst de siste årene og har henholdsvis 668 000 og 303 000 ansatte i medlemsbedriftene. NHO har klart å holde seg klart størst, mens Virke også har en pen vekst. Og mens NHO historisk har hatt hovedtyngden av ansatte i tariffbundne bedrifter, hadde Virke under halvparten av årsverkene i tariffbundne bedrifter for ti år siden. Nå er det mer likt. Kanskje fordi NHO og Virke i dag i langt større grad konkurrerer om de samme bransjene og medlemmene.

Jeg har også tatt med i listen min de største landsforeningene som holder til under NHO-paraplyen fordi disse har egne styrer og ledelser, og er selv part i mange tariffavtaler. De konkurrer med bedrifter i andre hovedsammenslutninger, spesielt med Virke, de konkurrer med noen av de frittstående, for eksempel i privat barnehagesektor, men foreningene konkurrerer også med hverandre internt i NHO. Når skillet mellom bransjer og mellom vareprodusenter og tjenesteprodusenter bygges ned, er  det ikke like lett å vite hvor man hører hjemme. Størst i NHO er likevel fortsatt Norsk Industri med 134 000 årsverk, foran NHO Service og Handel med 110 000, Byggenæringens Landsforening med alle sine bransjer er 76 000 og Abelias mangfoldige kunnskapsintensive medlemsmasse har 61 000 (omkring 20 000 flere enn da jeg sluttet i 2013).  

Noen NHO-foreninger lar seg ikke sammenligne med det som var for 10 år siden fordi det har vært endringer og fusjoner, som i nevnte NHO Service og Handel og i NHO Mat og Drikke, som nå samler både privateide og landbrukseide virksomheter og er blitt 48 000 ansatte. Elektrobransjene i NELFO er 38 000, Norsk Olje og gass er 37 000, mens NHO Reiseliv ser ut til å ha krympet til 38 000 etter å ha vært 52 000 året før. Om det er pandemibrems, lekkasje til Virke eller til andre i NHO, sier ikke disse tallene noe om. 

Hvor går så veien videre? Er det noen interessante strukturelle endringer på gang? Jeg ser i hvert fall to lovende endringer. Den ene er at Finans Norge, med sine 37 000 årsverk, men med betydelig større betydning i kraft av at medlemmene deres investerer i alle andre næringer, vil slå seg sammen med NHO og bli en ny landsforening der. Det virker veldig klokt og vil ytterligere forsterke NHOs rolle som størst og viktigst i privat sektor. 

Det andre viktige nå er nyskapingen NHO Geneo, en nyopprettet landsforening for helsenæringene, med medlemsbedrifter som tidligere har vært i både Norsk Industri (Legemiddelindustriforeningen) og NHO Service og Handel (private velferdstjenesteleverandører). Og jeg antar at det også kan være noen av Abelias og Spekters medlemmer som er private tjeneste- og kunnskapsleverandører til helseområdet som vil synes denne organisatoriske nyskapingen er viktig og spennende. Ja, dette er kanskje den mest innovative organisatoriske nyskapingen NHO har gjort på svært lenge, kanskje helt siden Abelia ble etablert i 2001? Jeg tror det blir spennende å følge NHO Geneo fremover.

Flere fagorganiserte, størst vekst hos Akademikerne

Det var noen år på slutten av 90-tallet og rundt årtusenskiftet at det ble spekulert i om organisering i arbeidstaker- og arbeidsgiverorganisasjoner ville dø ut. Fordi streiker var destruktive og gammeldagse, og fordi markedsverdien av kompetansen til de ansatte ville bli bedre verdsatt gjennom individuelle valg og avtaler enn gjennom kollektive lønnsoppgjør.

Jeg skal ikke bruke plass har på å analysere hvorfor det ikke gikk slik, men nøye meg med å slå fast at det ikke gikk slik. Som grafen til venstre, fra en oppdatert oversikt fra SSB over antall medlemsskap, viser er det flere fagorganiserte nå enn i 2005, selv om den tradisjonelle industrien sysselsetter langt færre, tjenestenæringene flere, utdanningsnivået har økt og samfunnet er langt mer opptatt av individuell valgfrihet på en rekke områder, også i arbeidslivet.

Når medlemsskapet i arbeidstakerorganisasjonene likevel har økt de siste 20 årene har det selvsagt litt med at antatt sysselsatte har økt og at offentlig sektors andel av sysselsettingen (der er nesten alle medlemmer av fagorganisasjoner) har økt. Men det har nok mest med at organisasjonene har endret seg og klart å være relevante for en annen type medlemmer som kanskje er mer opptatt av individuell hjelp og støtte og av å få faglig påfyll og nettverk. 

Alle hovedsammenslutningene har vokst de siste 20 årene. Som vi ser at grafen har UNIO fanget opp mange av de med høyere utdanning i de støre vekstyrkene i offentlig sektor (sykepleiere, lærere, politi), mens akademikerne gjør det godt blant de med lang høyere utdanning i både offentlig og privat sektor, Akademikerne har vokst prosentvis mest det siste året. SSB skriver:

"Dei fire hovudsamanslutningane for arbeidstakarar, LO, UNIO, YS og Akademikerne, hadde alle ein auke i talet på medlemmer i 2021. Akademikerne har hatt den største auken i både absolutte tal og prosent, med 12 300 fleire medlemmar enn året før. Fagforeininga har hatt ein stor medlemsauke over fleire år. Sidan 2017 har medlemstalet auka med nesten 20 prosent."

Bortgjemte musikalske perler (168)

Et stjernelag for evigheten. I 1992 var det en 30-års jubileumskonsert (og nå i 2022 har det gått 30 år til) i Madison Square Garden, New York, for å markere utgivelsen av Bob Dylans album i 1962. Sangen her er Bob Dylans "My Back Pages" utgitt i 1964, men som han aldri spilte på konsert før utpå 80-tallet. Og stjernelaget som bidrar med både sang og, som ventet med denne gjengen, noen fantastisk innslag på gitar, er (i den rekkefølgen de synger): Roger McGuinn, Tom Petty, Neil Young, Eric Clapton, Bob Dylan og George Harrison:

Florence + The Machine: My Love

 Florence and the Machine har sluppet sitt femte album, "Dance Fever", og er i god form. Og som tittelen antyder er det litt disco-revival her og der på albumet, men det er langt fra den fulle Saturday Night fever-opplevelsen, heldigvis. Her er litt av hvert, og mye er svært gjenkjennelig også. Av de mer disco-influerte bidragene finner vi "My Love" som bandete nettopp fremførte live på Billboard Music Awards. Og det var som vi ser live på ordentlig, og ikke miming til playback slik vi ofte ser på slike pris-show:

Norsk Mediebarometer 2021

Også i år må jeg reklamere for Statistisk sentralbyrås årlige publikasjon Norsk mediebarometer. Den dekker temaer der det har skjedd enorme endringer de siste årene, og grundig og god statistikk både om det som faller, men også om det som er på vei opp av nye medieplattformer og forbruksmønstre, er veldig interessant lesestoff. 

I 30 år har denne undersøkelsen blitt laget, og i hvert fall de siste 15-20 årene har mye handlet om de tradisjonelle medienes tilbakegang, og digitale og nettbaserte nyhets- og kulturtilbud som har vokst. Det er ikke lenger analogt vs digitalt, men i mange tilfeller nye digitale tjenester som erstatter dagens digitale produkter og tjenester. Og pandemien har nok akselerert en slik utvikling ytterligere. Noe av det som har fått mye oppmerksomhet i år er den voldsomme veksten i bruk av Netflix og andre strømmetjenester for film og serier.

I 2021 var det en gjennomsnittsdag slik at 22 prosent leste en papiravis, 59 prosent leste nettavis, 46 prosent så på TV (inkludert direktesendt nett-TV) 47 prosent hørte på radio, 58 prosent hørte på lydmedier, 21 prosent leste en bok, 52 prosent så film eller video, 33 prosent spilte et digital spill og 93 prosent brukte internett. Noe av det norsk mediebarometer bidrar til å formidle er at bruken av ulike medier ikke er helt jevnt fordel, og at alder er noe av det som skiller:

"Ni av ti personer i alderen 9-79 år bruker internett en gjennomsnittsdag, men det er stor forskjell på de eldste og resten av befolkningen. Nesten alle i alderen 13 til 44 år er innom internett en gjennomsnittsdag, mens andelen blant de mellom 67-79 år er 68 prosent. Andelen eldre som er på internett en gjennomsnittsdag har ikke økt fra 2020. Gjennomsnittlig tid som befolkningen bruker på internett fortsetter å øke markant på alle ukedager. 98 prosent har tilgang til internett hjemme og dette har ligget på samme høye nivå de siste fire årene. Andelen som har smarttelefon holder seg stabil på 96 prosent, og totalt 99 prosent av befolkningen mellom 9-79 år har sin egen mobiltelefon, inkludert smarttelefon. 81 prosent av befolkningen ringer private samtaler en gjennomsnittsdag, og en større andel kvinner enn menn tekster. 73 prosent bruker mobiltelefonen til å sjekke sosiale medier og 61 prosent leser nettavis med telefonen."

Energibruken i industrien øker

Nye tall fra Statistisk sentralbyrå viser at energibruken i industrien økte i 2021. Også energikostnadene økte. SSB skriver at:

"Foreløpige tall viser at den totale energibruken i norsk industri og bergverk var på over 83 000 GWh i 2021. Det er 6 prosent mer enn i 2020. I samme tidsrom økte energikostnadene med hele 47 prosent til 31 milliarder kroner."

Tallene vier at 70 prosent av energibruken i industrien er elektrisk kraft. Det utgjør 49 TWh, mens gass stod for 16 TWh og kullprodukter for 9 TWh. Prisene for energi økte enda mer enn forbruket i 2021:

"Energikostnadene steg med over 10 milliarder kroner eller 47 prosent fra 2020 til 2021. Økningen skyldes blant annet av høyere forbruk av og pris for elektrisk kraft, gass og petroleumsprodukter. Kostnadene for elektrisk kraft steg fra 14 milliarder kroner til 22 milliarder kroner, som tilsvarer en økning på hele 52 prosent. Kostnaden for
innkjøpt gass gikk opp 56,4 prosent i 2021 prosent selv om forbruket kun økte med 3 prosent."

Prisen for å forlate Russland

Regnskapstall fra selskapene som har trukket seg ut av Russland viser at de har skrevet ned store verdier og tilsynelatende betalt en svært høy pris. Det interessante er at aksjekursene viser en litt annen historie.

The Economist har sammenlignet disse to måtene å måte verditap på for selskapene som har lagt ned virksomheten sin i Russland etter invasjonen av Ukraina. McDonalds har stengt 847 restauranter og skrevet ned 127 millioner dollar. Renault har tapt 175 millioner dollar. Og for oljeselskapene er det snakk om formidable summer. BP har skrevet ned 24 milliarder dollar. Shell regner med å tape 5 milliarder, og Exxon taper 3,4 milliarder dollar.

Da skulle man tro at aksjekursene til selskapene som velger å trekke seg ut av Russland ville falle tilsvarende, mens de som velger å bli i Russland ikke opplever at aksjeverdiene faller. Men slik er det i følge The Economist ikke. Heldigvis. Og det kan kanskje være fordi en aksjekurs ikke bare handler om regnskaper, men om forventninger til fremtidig verdiskaping. Og da er det ikke sikkert det å fortsette som før i Russland fremstår som så veldig klokt. The Economist skriver:

"Despite these losses, investors appear more confident in the long-term prospects of firms that chose to leave. According to an analysis by researchers at the Yale Chief Executive Leadership Institute, the stockmarket has rewarded companies that have divested. The team ranked roughly 1,000 companies based on how thoroughly they cut ties with Russia: the highest scores were given to firms that exited completely; the lowest, to those that continued to operate. On average the shares of firms that withdrew completely went up by 3.6% between February 23rd (the day before Russia invaded Ukraine) and April 19th; those of companies that continued as usual lost 6.8%. The researchers found that this held true for companies across sectors and regions, and for firms of different sizes."

Bleachers: Chinatown

Ja,  jeg har nok hatt denne sangen på bloggen før. Da i en versjon fra en konsert på taket der Bruce Springsteen var med. Men denne versjonen fra Saturday Night Live er litt annerledes og så bra at jeg ikke kan la være å dele den. Litt mer rock'n'roll. Og er det noe verden trenger mer av er det mer musikk som dette:

Arcade Fire: Lightning I, II

Det er snart 20 år siden Arcade Fire fra Canada dukket opp som et friskt pust, med en slags alternativ stadion-rock fremført noe som lignet på et musikk-kollektiv. De begeistret mange på sine par første album, fra omkring 2004, men ble aldri det nye U2. Nå er det noen album siden sist, og de har kommet ut med enda et album. Og selv om det sikkert er for sent for det store gjennombruddet, er det i hvert fall et godt skritt tilbake til røttene og det vi var begeistret for den gang. Her er "Lightning I, II" fremført forrige helg på Saturday Night Live:

Olje er den nye oljen

De siste ti årene har listen over verdens største selskaper, målt i markedsverdi, vært toppet av de store amerikanske teknologigigantene. Apple har stort sett vært øverst siden 2012, og stort satt hatt selskap av Microsoft og Alphabet (Google) i topp 5 siden 2014 og Amazon siden 2017. Mens Meta (Facebook) siden 2018 har knivet med vekselvis Alibaba, Berkshire Hathaway og Tesla om å være inne i topp fem.

I følge Wikipedias kvartalsvise liste over selskapenes børsverdi var et oljeselskap sist øverst på denne listen i tredje kvartal 2013. Sist et oljeselskap var blant de fem største i verden var i fjerde kvartal 2016, i begge tilfeller ExxonMobil. Men litt lengte tilbake, for 10-15 år siden var det derimot helt normalt at de store oljeselskapene dominerte listen over de største selskapene i verden. I tillegg til Exxon pleide Royal Dutch Shell, PetroChina, Petrobras og Chevron, og av og til også Gazprom og BP, å prege listene over de 10 største.

Nå sier ikke nødvendigvis en slik liste over selskapers markedsverdi alt om næringsstrukturer og bransjeendringer fordi de fleste bedrifter i verden er små og mellomstore. Men fremveksten av de globale plattformgigantene forteller likevel en god del om hvilke bedrifter som har størst globalt fotavtrykk. Mens kritikere av næringslivsmakt tidligere var opptatt av mye næringslivsmakt innenfor olje, legemidler og finans, er det i økende grad teknologiselskapenes dominans som får kritikk i dag. Og samtidig har de største teknologioptimistene holdt frem suksessen til Apple, Microsoft, Google, Amazon og Facebook som et viktig bevis på at vi er inne i en global digital transformasjon som knytter verden sammen og effektiviserer og forenkler hverdagen vår.

Men denne uken kom det noen oppdaterte markedsverdier som viste at verden ikke er fullt så svart-hvit likevel. Energisektoren er ikke helt død, tvert imot har den en høyere lønnsomhet enn på svært lenge, blat annet takket være krigen i Ukraina og ekstremt høyre gass- og elektrisitetspriser. Og plutselig er det ikke de store teknologiselskapene som er størst lenger, men Saudi Aramco, det børsnoterte saudi-arabiske statsoljeselskapet. The Guardian skriver: 

"Aramco’s rise comes a decade after the watershed moment in 2011 when Apple surpassed another energy giant, ExxonMobil, to become the world’s most valuable listed company. Since then, Apple, Microsoft, Google’s owner Alphabet and Amazon have dominated stock markets, hitting and then surpassing $1tn valuations and pushing oil giants out of the top ranks."

Nå ble ikke Aramco delprivatisert før i slutten av 2019 og var derfor ikke med på disse listene den gang Exxon var størst (Aramco ville vært større). Så vidt jeg vet har de også en lav andel aksjer som handles i markedet, og er heller ikke notert på de store børsene, så de er derfor ikke med på alle slike oversikter. Men poenget er likevel at ingen kan vite helt sikkert hva som vil være den nye olje, og i hvert fall ikke hvilke selskaper som være størst og mest lønnsomme på lang sikt. Det er mange kandidater til å bli den nye oljen. Og akkurat nå er olje en av dem.

Cynefin-rammeverket for strategisk sortering

En av de stadig tilbakevendende diskusjonene når det gjelder styring og ledelse handler om tillit kontra detaljstyring. Om ledere og ledelse skal blande seg inn eller overlate ting til medarbeidere og fagfolk. Men helst bør en slik diskusjon handle om noe mer enn om det er tillitt eller ikke (det bør det jo være uansett), for eksempel om oppgaven som skal løses er av en slik karakter at den best løses så nær brukeren som mulig, om den heller bør utredes og løses av eksperter, eller om den krever en tur innom ledelsen fordi den går på kryss og tvers av roller og ansvarsområder og ikke kan løses av en enkeltperson eller innenfor en boks i organisasjonskartet. Kanskje er den så kompleks at man må ha samarbeidspartere i helt andre virksomheter for å finne tiltakene som virker,

Waliseren David Snowden skrev i 2007 en artikkel i Harvard Business Review om et slik rammeverk for å sortere ulike typer beslutninger, Den het "A Leader’s Framework for Decision Making" og presenterer Cynefin (som er walisisk og uttales "ke-nev-in"), som anbefaler at man sorterer problemstillinger i det klare, det kompliserte, det komplekse og det kaotiske. Særlig det å skille mellom det kompliserte, som er mat for eksperter og faglige utredninger, og det komplekse, som er egnet for team på tvers av virksomheter og fag, er viktig.

Her er en video hentet fra YouTube der Jennifer Garvey Berger gir en kort og fin innføring i forskjellen på de fire kategoriene og hva en slik sortering av oppgaver handler om. Jeg har i det siste vært med på å bruke både rammeverket og videoen som introduksjon, og erfaringen er at denne måten å rydde og kategorisere mål og tiltak kan legge til rette for noen viktige og gode diskusjoner:

Putin vs Zelenskij på frigjøringsdagen

Nå er det heldigvis slik at normale mennesker pleier å være kritiske til de som overfaller og har sympati for de som er ofre for ubegrunnede angrep og rene overfall. Derfor har Zelenskij en enklere sak å argumentere for når frigjøringsdagen etter 2. verdenskrig markeres og relateres til dagens konflikt. 

Men rent bortsett fra realitetene i hva krigen handler om er det er det også en slående forskjell i form og fortelling hos de to lederne. Putin ser ut til å ha tro på statiske sovjetinspirerte taler. Lange, kjedelige og fulle av ubegrunnede påstander og beskyldninger. Zelenskij lever i en moderne medieverden der han beveger seg ute, viser følelser og snakker direkte til de som ser på. Han spilte inn en video til den ukrainske markeringen av frigjøringsdagen 8. mai, og en ny video i etterkant av Putins tale på den russiske militærparaden 9. mai. Her er begge:

Lady Gaga: Hold My Hand

Få ting er mer 80-tall enn Top Gun med Tom Cruise i hovedrollen. Tung på både action, romantikk og pompøs 80-tallsmusikk. Jagerfly og motorsykler. En film anmeldere og filmeksperter mislikte, men publikum elsket, og som har tålt at det har gått 35 år bedre enn mye annet. Eller kanskje det bare er jeg som er blitt mindre streng og mer nostalgisk med årene.

Uansett er det en ny Top Gun på vei. Med selveste Tom Cruise i hovedrollen. Med jagerfly, motorsykler og kjærlighet. Akkurat den oppfølgeren så lenge etter var det kanskje ikke så mange som så komme, men nå er snart "Top Gun Maverick" her og det blir julekveld for 80-talls fansen. Ny filmmusikk er også laget og selveste Lady Gaga er har spilt inn den nye sangen "Hold My Hand". Litt fornyelse der, med andre ord (Lady Gaga ble født i 1986), men ingen fare for revolusjon. Det er fortsatt powerballaden som gjelder og Lady Gaga behersker den bedre enn noen.

Unni Wilhelmsen: Siste Reis

Det har vært mange fine sesonger med TV2s "Hver gang vi møtes", men en de aller beste må ha vært sesongen der Eva Weel Skram, Ravi, Henning Kvitnes, Unni Wilhelmsen, Admiral P og Wenche Myhre var med. Ravis norske, helt alternative og nydelige variant av Eva and the Heartmakers "Calling You" har jeg blogget om en gang for lenge siden. Dagens frem fra arkivet er Unni Wilhelmsens ikke fullt så alternative, men flotte variant av Henning Kvitnes "Siste Reis":

Four internets (and a funeral)

For omkring tre år siden deltok jeg, som representant for regjeringen, på et OECD-møte i Paris om digitalisering (Going Digital Summit). Det var diskusjoner om digitalisering av offentlige tjenester, plattformøknonomi, sosiale medier, datadeling, digital kompetanse, kunstig intelligens, og andre temaer vi kjenner godt fra debatten. 

Slike møteplasser er viktige arenaer for inspirasjon og læring, og noen ganger blir det også debatter med litt temperatur, som for eksempel når det gjaldt hvordan man vil forholde seg til aktører som AirBnB og Uber.

Men det store høydepunktet på dette digitale toppmøtet i Paris, og som jeg burde blogget om for tre år siden, var et foredrag Wendy Hall holdt under en middag for delegasjonslederne om internettets fremtid. Det var basert på et forskningsnotat med tittelen "Four Internets - The Geopolitics of Digital Governance", men som hun for anledningen spøkefullt døpte om til "Four Internets and a funeral" med den begrunnelsen at Russland ser ut til å ønske å skade og til å med ødelegge alle modeller for et fungerende internett. Det har definitivt ikke endret seg etter 2019, tvert imot.

Internett, også i world wide web-utgaven fra midten av 90-tallet, som åpnet opp for vanlige innbyggere verden over kunne kommunisere fritt, var et slags idealistisk nerdeprosjekt uten noen klar eier og leder. Standarder (for ting som adresser og filformater) og spilleregler måtte lages, men de ble ikke laget av land eller mellomstatlige organisasjoner, men av komiteer av mer eller mindre selvoppnevnte frivillige. Og det har fungert. Men Wendy Halls poeng er at den modellen er i ferd med å møte konkurranse fra tre andre, og svært ulike, konkurrenter som vil definere spillereglene på internett. De beskrives slik i omtalen av notatet:

"The first, the Silicon Valley open internet, reflects the idealism of the internet’s creators, who engineered it to be open, with transparent standards and portable, extensible and interoperable data and software, and also to scale as it grew. European nations, and the European Commission, champion a second model — a “bourgeois” internet, where trolling and bad behaviour are minimized and privacy protected, possibly at the cost of innovation. China and many other nations see a third, authoritarian internet, where surveillance and identification technologies help ensure social cohesion and security. The fourth and more commercial view, characteristic of the US Republicans in Washington, DC, understands online resources as private property, whose owners can monetize them and seek market rates for their use."

Og i følge Dame Wendy Hall, som også har vært sentral i Web Science Research Initiative sammen med Tim Berners Lee, er det mange områder i verden, som India, Latin Amerika og store deler av Asia, som ikke er definitivt plassert i noen av disse fire leirene, og som vil avgjøre hvilket internett som vinner. Og, igjen i følge Wendy Hall, er det den europiske modellen, GDPR-internettet, som må vinne denne kampen om fremtiden. Da kan vi ha den riktig balansen mellom personvern, sikkerhet, åpenhet og ytringsfrihet.

Jeg ser nå at tematikken i dette notatet fra Wendy Hall og Kieron O'Hara, begge knyttet til Universitetet i Southampton, nå også er blitt til en bok som heter "Four Internets: Data, Geopolitics, and the Governance of Cyberspace". Den må jeg få lest snart, kanskje i sommerferien, og så kommer jeg tilbake her på bloggen med en omtale.

The World for Sale: Money, Power and the Traders Who Barter the Earth’s Resources

I noen av kapitalismens mørkere kroker finner vi råvaretraderne. Personer og selskaper som handler, men ofte ikke selv produserer, varer som råolje, metaller, matvarer og raffinerte oljeprodukter. Men selv om selskapene. Men selv om selskapene tidvis går med enorme overskudd, er de ikke veldig store i antall ansatte og heller ikke spesielt kjente, og trives godt med det.

Boken "The World For Sale - Money, Power Traders Who Barter the Earth’s Resources" av Javier Blas og Jack Farchy kom for et år siden og handler om disse traderne. Selskapene som driver med dette har navn som Glencore, Trafigura, Vitol, Cargill og Gunvor. Boken er skrevet lenge før Russlands invasjon i Ukraina, men er likevel et viktig bakteppe for å forstå sider av den konflikten fordi det historisk nettopp er denne type kriser, som gjerne også forstyrrer forsyningslinjer og tilgang til viktige råvarer, som er tradernes mulighet til å skape ekstraordinære fortjenester ved å være på steder og gjøre ting ingen andre gjør.

Fordi dette er en nokså lukket verden er det ikke helt enkelt å skrive om den. De to forfatterne Javier Blas og Jack Farchy er blant de få som har jobbet med å dekke råvaremarkeder i mange år, både i Financial Times og i Bloomberg, og kan sitt fag. Noe som bidrar til en innsikt, både historisk og utviklingstrekk i dag, som gir en enestående god innsikt. 

Boken beskriver opprinnelsen til dette markedet, som sprang ut av noen små virksomheter som fant noen små, men lønnsomme nisjer i markeder som gjerne var dominert av produsentene selv, som oljeselskaper, gruveselskaper og metallprodusenter. Noen store geopolitiske endringer ga noen ganger store nye muligheter, som da de store vestlige oljeselskapene ("de syv søstrene"), som gjerne handlet egen olje, ble skjøvet ut av nye statlige oljeselskaper i land som Saudi Arabia og Irak, men som trengte noen å selge oljen til. 

Den islamske revolusjonen i Iran skapte et ytterligere behov for noen som ville være mellommann for olje ingen kunne kjøpe åpent. Og ut av dette oppstod blant annet Mark Rich & co AG, med hovedkontor i tilbaketrukne Baar i Sveits. Mark Rich dominerte råvaretrading på 80-tallet, men det ble et økende problem at selskapet gjorde ting som gikk helt på tvers av både FN-beslutninger, vestlige sanksjoner og synet på hva man kan og ikke kan gjøre i despotiske regimer, så gründeren ble etter hvert etterlyst og dømt, og også tvunget til å selge seg ut av selskapet sitt (Mark Rich ble for øvrig benådet av Bill Clinton på hans siste dag som president). 

Ut av Mark Rich & co oppstod Glenore som et børsnotert gruve og tradingselskap. Ut av kaoset etter Sovjetunionens oppløsing kom Gunvor, som håndterte enorme mengder russisk olje og andre råvarer som var "innelåst" i Russland. Boken tar også for seg historien og skandalene rundt Trafigura og Vitol, som har valgt å fortsatt være privateide, blant annet for å unngå den regnskapsmessige åpenheten Glencore må ha,

Så er det jo et spørsmål om traderne i dagens geopolitiske verden, med industrielle verdikjeder som ikke virker som de skal, og stadige kriser, står klare til å fylle rommet på samme måte som ved tidligere kriser. Forfatterne av boken peker på noen utviklingstrekk som gjør at det ikke er like opplagt som før. For det første er det helt andre krav til åpenhet i dag, uansett om man er børsnotert eller ikke. Selv sveitsiske banker må dele informasjon med myndighetene. Dessuten er det lenge siden korrupsjonspengere kunne trekkes fra på skatten som en forretningsutgift. Det er tvert imot strenge straffer. 

Et annet forhold er at den finansielle delen ("paipirhandel") med råvarer er blitt veldig mye større og krever en helt annen tilgang til kapital enn på 70-, 80- og 90-tallet. Det gjør at de store investeringsbankene har en helt annen rolle enn får, og de må passe på å ikke sette omdømmet sitt i spill ved å bryte lover eller bevege seg inn i etiske minefelt.

Og for det tredje har ikke traderne den type informasjonsmonopol de en gang hadde fordi de satt nærmest informasjonskilden, gjerne i noen veldig risikable områder ingen andre ville være i, og visste ting før alle andre. I dagens digitale informasjonssamfunn er det ikke så mange slike fortrinn, noe som gjør at denne industrien blir mer lik andre markeder. Det er har først til at flere av de store råvaretraderne heller beveger seg i retning av å produsere varer selv, og skaffer seg et konkurransefortrinn innenfor trading ved å også være produsenter, og blir på den måte mer som andre industriselskaper.

Færre separasjoner enn på 40 år

Alle spådommer om at tallet på separasjoner og skilsmisser ville skyte i været under pandemien har vært veldig feil. Det var 8893 skilsmisser i 2021, det laveste tallet siden 1988. Antall separasjoner var 9097, det laveste tallet siden 1981. Det er over 40 år siden. SSB skriver:

"I 2021 vart det inngått 9 100 separasjonar her til lands, viser nye tal frå statistikken Ekteskap og skilsmisser. Det er 1 000 færre enn i fjor og det lågaste talet sidan 1980. Talet på skilsmisser var òg svært lågt, og enda i fjor på 8 900. Samanlikna med fjoråret er nedgangen svært stor for både skilsmisser og separasjonar. 

– Mange har venta ein auke i talet på separasjonar og skilsmisser grunna slitasje i nære relasjonar som følgje av korona-tiltaka. Nedgangen i 2020 og 2021 går langt i å avkrefte dette, seier Karstein Sørlien i SSB. 

– Dei siste ti åra har det vorte jamt mindre vanleg å skilje seg , spesielt blant dei over 35 år. I 2021 var hovudårsaka til nedgangen at det var færre i aldersgruppa 40-49 år som skilde seg enn i 2020, seier Karstein Sørlien."

E18 Lysaker i 1966

For tiden byggets det ny E18 rett vest for Oslo, fra Lysaker og mot Høvik. Det er viktig av flere grunner, blant annet for å håndtere den økende trafikken til og fra Fornebu når det blir stadig flere boliger der.  Men det er ikke nytt at området rundt Lysaker er krevende trafikkmessig. Jeg kom over denne videoen på YouTube som blant annet vi ser hvordan bilene som kom ned Vollveien ved Lysaker og skulle videre til  Oslo måtte krysse trafikken i de to vestgående feltene og lirke seg inn i den tette trafikken på østgående side.