Football's coming home

I England feirer de som om europamesterskapet er vunnet allerede. Det kan jo være greit å minne om at både Italia, Spania og Belgia fortsatt er med, og at en av disse tre ganske sikkert vil være i finalen 11. juli. 

Men det positive for England er at de ikke kan møte noen av disse før i en eventuell finale, slik at veien dit kan virke en del lettere når det er Ukraina og vinneren av Danmark-Tjekkia som må slås først. Og hvis det skjer vil England være i sin første og eneste mesterskapsfinale siden 1966, for 55 år siden.

Men den virkelige store lettelsen etter kampen mot Tyskland handler ikke om en lett eller vanskelig vei til finalen, men om at det var selveste Tyskland som ble slått. Det største av alle spøkelsene. The Guardians sportskommentator skriver om lettelsen da dommeren blåste av kampen etter 90 minutter (og ingen ekstraomganger eller straffer):

"There were lingering hugs and bellows of joy around the stands, but above all a feeling of relief as the crowed blinked and boggled at this most unexpected chain of events. Football may or may not be coming home. It doesn’t really matter much. But these England players created a moment of their own here, a team playing without fear, without baggage, not haunted by the ghosts of the past, and uplifting in all the right ways."

England - Tyskland

Det er en del fotballhistorie som kan trekkes frem når England møter Tyskland i åttendelsfinale i EM. Ikke det at de har møtt hverandre så ofte i mesterskap, men de kampene som har vært har vært viktige, og svært smertefulle, særlig for England. 

Det er ikke uten grunn at det heter "30 years of hurt" i den beste fotballsangen som er skrevet. Men 30 år er etter hvert blitt til 55 år med smerte. Og er det noen lærdom England bør ta med seg til kveldens kamp er det kan bli veldig jevnt og at Tyskland aldri gir opp. Og at de for all del må unngå en straffekonkurranse.

De første to legendariske oppgjørene mellom Vest-Tyskland og England i min levetid (så vidt) var VM-finalen i 1966 da England vant 4-2 etter ekstraomganger og i kvartfinalen i VM 1970 der England ledet 2-0, men til slutt tapte 2-3 etter ekstraomganger. Man kunne ikke vite det allerede da, men VM-finalen på Wembley i 1966 har blitt det store unntaket, mens den tapte kampen i VM i 1970 var et forvarsel om det som ble det normale. I ettertidens forklaringer av hvordan det ufattelige kunne skje, at England kunne tape, er keeperlegenden Gordon Banks forfall på grunn av akutt matforgiftning den mest. brukte. Stakkars Peter Bonetti som brått måtte overta plassen i mål fikk aldri mer spille for England.

Så gikk det helt til 1990-tallet før det var noen nye legendariske kamper. Men litt før det, i VM i 1982, møttes de i et gruppespill nummer to, som ble spilt i stedet for kvartfinaler, der det ble 0-0. Et ganske godt engelsk lag spilte også 0-0 mot Spania, og måtte slå Tyskland, men det ble Tyskland som slo Frankrike i semifinale og gikk til en finale der de ble overkjørt av Italia og Paolo Rossi.

På 1990-tallet var det derimot to store seminfinalemøter mellom England og Tyskland, der Tyskland vant begge etter ekstraomganger og straffekonkurranse. Først i Italia-VM i 1990, i Roma i en kamp som hadde alt, inkludert Gazzas tårer da han forstod at det gule kortet ville gjøre at han ikke kunne spille i finalen. Deretter i EM i 1996, på Wembley, da Tyskland ikke lenger var Vest-Tyskland, og der England utrolig nok scoret på de fem første straffene, men Gareth Southgate bommet på straffe nummer seks og England var ute likevel fordi Tysland scoret på alle seks straffer.

Etter 1996 møttes England og Tyskland i EM i 2000, der England vant 1-0, men begge ble slått ut i gruppespillet og  de møttes i samme kvalifiseringsgruppe til VM i 2002 der de vant en kamp hver (England vant 5-1 borte, noe som tente et nytt stort håp om engelsk suksess)og begge gikk til VM. Men i mesterskap møttes de ikke igjen før i VM i 2010 der Tyskland vant 4-1, i en kamp som er best husket i England for at dommeren ikke godkjente et mål der Frank Lampard skjøt i tverrliggeren og ned på streken, og der dagens målteknologi ville sørget for godkjent scoring.

Nå er det tid for revansje igjen, kanskje først og fremst for det triste tapet i semifinalen i 1996. Men da bør det helst ikke bli straffekonkurranse.

Vindaloo Two

Jeg har etterlyst nye fotballsanger til EM og fant for noen dager siden ut at Wales har kommet med et nytt bidrag, Mike Peters "Red Wall of Cymru". Nå viser det seg at også på engelsk side har det skjedd noe, riktignok som en nyutgivelse av en gammel klassiker. "Vindaloo" var uoffisiell VM sang i 1998, utgitt av Fat Les. Et mesterskap der optimismen var høy og sangene var mange, etter EM på hjemmebane i 1996, blant annet med en oppdatert versjon av "Three Lions". Og som vi husker endte det i stor skuffelse da David Beckham ble utvist og England tapte mot Argentina.

Men årets nyutgivelse er ikke Three Lions nok en gang, men nevnte "Vindaloo", i en versjon 2 med engelske kjendiser som synger til inntekt for veldedige prosjekter innenfor helse. Og med en ny splitter ny musikkvideo laget etter samme oppskrift som den gamle, som igjen var en parodi på The Verves "Bitterweet Symphony". Her er "Vindaloo Two":

Veien til EM-finalen 2021

Da er gruppespillet i det ett år forsinkede EM i fotball slutt og 24 lag er blitt til 16. Ingen av de store favorittene er ute, selv om det så litt skummelt ut en stund for både Tyskland og Portugal i siste runde i gruppespillet i "dødens gruppe" med Frankrike.

Heretter er formatet helt annerledes. Det er "vinn eller forsvinn" i hver eneste kamp, med ekstraomganger og straffekonkurranse når det kreves. Og veien til finale for lagene ser man i skjemaet til venstre. Det gjelder ut mesterskapet, uten nye trekninger av kamper. De på venstre side av trekningen kan ikke møte noen fra høyre side før i en eventuell finale. 

De fire øverst til venstre kan ikke møte noen av de fire nederst venstre (og på samme måte på høyre side) før i en eventuell semifinale. Jeg liker nettopp denne måten å tenke fire grupper av fire lag som kjemper der en fra hver gruppe kjemper om en plass i semifinalene. (jeg beskrev dette på bloggen på samme måte under VM i 2018 og under forrige EM i 2016). I begge tilfeller kom det noen store overraskelser. Hvem ville gjettet at Russland ville slå ut Spania i VM eller at Island ville slå ut England i EM? Men slik er fotballen. Oppsettet er definitivt ingen fasit, men det gir litt oversikt over hvor vanskelig vei de ulike lagene har.

Øverst til venstre i årets skjema finner vi de første fire lagene som kjemper om en semifinaleplass: Italia, Østerrike. Belgia og Portugal. En knallsterk gjeng der det eneste som er lett å tippe er at Østerrike ikke kommer til semifinale. De andre tre er mulige vinnere av EM, men alle tre har variert i prestasjonene.

Semifinalemotstander blir et lag fra gruppen nederst til venstre: Frankrike, Sveits, Kroatia og Spania. Her er det mest opplagte tipset at Sveits ikke kommer så mye lenger. Det tre andre har alle vært i finaler det siste tiåret. Kroatia kanskje ikke er like gode som i VM for tre år siden der de kom til finalen.

Den høyre halvdelen av tabellen kan virke som en  lettere vei til finalen, men helt lett er det naturligvis ikke her heller. Aller lettest virker øvre høyre hjørne med Wales, Danmark, Nederland og Tsjekkia. Selv om Nederland har noen stolte fotballtradisjoner er det en stund siden de var i finale (VM i 2010). Men de har en ny generasjon på gang og er en sannsynlig semifinalist slik opprettet er blitt.

Nederst til høyre er de fire lagene England, Tyskland, Sverige og Ukraina. Et av fotballens aller mest klassiske oppgjør, England-Tyskland, allerede i åttendelsfinale, og deretter en tilsynelatende lett vei, kanskje helt til finale. Skulle Tyskland slå England er det stor sannsynlighet for et annet klassisk oppgjør i semifinale, Nederland mot Tyskland (VM-finale 1974, semifinale EM 1984).

Skulle Tyskland stå på den ene siden i EM-finalen på Wembley om to uker vil sikkert mange klage over at det er typisk tysk å komme gjennom gruppespillet med et nødskrik og så har flaks, straffekonkurranser og små marginer på sin side, og vinne til slutt. Det minner om noe vi har sett før, men her er det greit å huske at Tyskland i hvert fall var i den vanskeligste gruppen i gruppespillet. Uansett håper jeg det ikke går slik, men at England unngår straffekonkurranse og går videre, helt til finalen. Mer om England-Tyskland og straffekonkurranser snart.

411 millioner kroner til innovasjonsprosjekter

Forskningsrådet har kunngjort en rekke nye tildelinger av penger til ulike prosjekter nå i juni. Blant annet er det offentligjort at 46 bedrifter får til sammen 411 millioner kroner til ulike innovasjonsprosjekter i næringslivet. På NFDs nettsider kan vi lese mer om denne tildelingen. Der skriver de at:

"46 bedrifter får til sammen 411,6 millioner kroner fra Forskningsrådet til ulike innovasjonsprosjekter. Prosjektene skal blant annet forske på selvkjørende passasjerferger, selektiv avl på krepsdyr, varmesøkende kameraer og nye former for hurtig smittetesting."

Jeg ser på oversikten over prosjektene nederst i saken at det er mange spennende prosjekter innenfor olje/gass-sektoren, men også i energisektoren ellers. Mange av prosjektene her, men også ellers, for eksempel innenfor transportløsninger, har en veldig klar klima- og bærekraftsprofil. Jeg ser også på listen at det er noen spennende landbruksprosjekter, for eksempel "Digispek - Digitalt lærende spekepølseprosess". Og et prosjekt for å bruke ny lysteknologi for energieffektiv og kvalitetssikker helårsproduksjon av agurk i Norge. Mens de som er lei av ugress kan se frem til prosjektet "Precision Agriculture Sensor for Weed Species Recognition and Targeted Weed Control."

Forskningsrådet har delt ut mer penger enn vanlig til innovasjonsprosjekter i næringslivet både i 2020 og i 2021. I 2021 er det lyst ut 1,35 milliarder kroner til innovasjonsprosjekter i næringslivet. Forskningsrådet har tidligere i juni innstilt 283 millioner kroner til 27 innovasjonsprosjekter og mer vil komme senere i år.

Så vil sikkert noen lure på hvorfor det skal brukes mer penger på støtte til forskning og innovasjon i en pandemiperiode der inntektene til offentlig sektor er lavere enn vanlig. Svaret på det er at det nettopp i en situasjon med krise er et stort omstillings og innovasjonsbehov som kan bidra til at det næringslivet som kommer ut av krisen er sterkere og mer innovativt enn det som gikk inn i krisen. 

En krise er naturligvis ikke noe å glede seg over, men når den rammer oss er det en god anledning til å gjøre ting det er viktig å gjøre uansett, men utnytte det at det finnes ledig kapasitet til å investere i det som skal sørge for fremtidige inntekter. Bedriftene selv må gjøre denne jobben og investere egne penger i disse innovasjonsaktivitetene, men det er fornuftig at staten bidrar gjennom søkbare prosjektmidler slik at investeringene blir større og flere enn det næringslivet klarer å løfte på egenhånd i en krisetid. 

Når vi bruker offentlige penger på forskning og innovasjonsprosjekter er det jo nettopp fordi den samfunnsøkonomiske avkastningen er høyere enn den rent bedriftsøkonomiske, blant annet fordi kunnskap og forskning deles av flere, blant annet innenfor næringsklynger, og lever videre også der den enkelte bedrift ikke får full uttelling av investeringene. Derfor har vi konkurransearenaer for å få offentlig støtte til næringsrettet forsking og innovasjon, der de beste prosjektene vinner. I en krisetid er det enda mer kritisk enn ellers av vi lykkes med denne type omstilling, og nedsiden om vi ikke lykkes er større enn vanlig. Derfor er dette lurt og det blir spennende å følge med på om grunnlaget for noen suksesser i årene som kommer ble skapt av dette behovet for å innovere mer da pandemien traff oss.

Mike Peters: Red Wall of Cymru

 Savnet etter nye fotballsanger har vært tatt opp her på bloggen. Og så viser det seg at Wales nok en gang leverer, om ikke helt på samme nivå som for fem år siden. Til EM i 2016, der Wales kom helt til semifinalen, var det 90-tallsheltene Manic Street Preachers som spilte inn "Together Stronger", et av de mer hederlige bidragene i fotballens sangbok de siste årene.

I år har waliserne gravd enda lenger tilbake i historien hentet frem 80-tallshelten Mike Peters som var vokalist i The Alarm, et band som var med U2 på USA-turne i 1983 og hadde noen plasseringer ganske høyt på hitlistene. Det begynner å bli lenge siden, men Mike Peters gjør et tappert forsøk på få opp stemningen med den kanskje ikke helt klassiske låten "Red Wall of Cymru", som jeg tror er er et uttrykk som beskriver den kompakte walisiske forsvarsmuren.

1 million bor alene

Selv om det gjennomsnittlige husholdningsstørrelsen i Norge er på 2,13 personer, er vi mer mangfoldige og mindre gjennomsnittlige enn før. Befolkningen er i endring og det ser vi også i statistikken når vi graver litt dypere.

Norges befolkning er i ferd med å bli eldre, samtidig som det fødes færre barn. Det slår også ut i SSBs statistikk over familier og husholdninger. Av Norges 2 512 300 husholdninger er det i dag barn i 25 prosent av dem, mens det i 2005 var barn i 30 prosent av husholdningene.

Samtidig er det slik at flere bor alene. I 2021 er det for første gang slik at over en million personer er alene i husholdningen. Så vil man tenke at flere eldre i Norge også betyr flere enslige, og det er en del av forklaringen. Det er 10 000 flere eldre som bor alene i 2021 enn det var året før, ikke fordi det er mer vanlig at eldre bor alene, men fordi det er flere eldre. Men dette er ikke hovedforklaringen på at flere bor alene. Den er at det er blitt mer vanlig for unge personer å bo alene. SSB skriver:

"Andelen aleneboende har økt mest i aldersgruppen 16-29 år de siste årene, hvor 22,4 prosent bor alene. Det er en økning på nesten 3 prosentpoeng i løpet av de siste syv årene. – En årsak til denne trenden kan være at flere venter lenger med å etablere seg i parforhold, sier Espen Andersen i SSB."

Tre strategier for sterke distrikter

Mandag denne uken la regjeringen frem tre nye strategier for sterke og attraktive distrikter. Erna var med, Linda var med og Nikolai var med til Bø i Telemark og møte med både virkelige rånere og rånere TV-serien Rådebank. Det bidro også til solid mediedekning og flere gode og morsomme kommentarartikler.

De tre strategiene, om småbyer og tettsteder, om kysten og om innlandet, finner man her på regjeringens nettsted. Det er store og innholdsrike dokumenter som dekker en rekke forskjellige politikkområder, men har det felles at tematikken handler om hvordan rammebetingelser og politikk på alle disse ulike områdene også bidrar til sterkere distrikter og bosetting og arbeidsplasser i hele Norge.

For noen kan det virke som distriktspolitikk er en egen gren av politikken som handler om å bremse, eller til og med reversere utviklingen gjennom poliske vedtak, slik at ting blir som de var før i tiden. Nå er selvfølgelig ikke det mulig, Flytting til byene skjer over alt i verden og handler ikke først og fremst om poliske vedtak, men om endringer i næringsstrukturer. Handel- og tjenestenæringene vokser, spesialiseringen øker, kompetansekravene blir større og tradisjonelle råvarebaserte næringer og produksjonsbedrifter blir stadig mer automatiserte og mindre arbeidsintensive. 

Nye muligheter oppstår i de voksende og de nye kunnskapsintensive tjenestenæringene som oftere er i byene. Når unge folk flytter i Norge er det ikke for å komme vekk fra nød og arbeidsledighet (i norske distrikter er det i dag svært lav arbeidsledighet, og mangel på arbeidskraft i flere bransjer), men fordi det over tid har vært enda bedre muligheter i form av utdanningstilbud og bedre betalte jobber andre steder. Distriktspolitikk i en slik samfunnsutvikling kan ikke handle om bremser, reverseringer og subsidier, men å sørge for at distriktene blir attraktive steder å lokalisere næringsliv og ta vi utnytter digitaliseringen til å tilby utdanning, fjernarbeidsmuligheter og offentlige tjenester over hele landet

Hvorfor tre strategier for sterke distrikter og ikke bare en? Det har med at distriktene er ulike. De her noen felles trekk, men mange ulike forutsetninger og fortrinn når de skal møte gripe mulighetene i et samfunn og næringsliv i omstilling. Kystkommunene har andre næringer enn innlandskommunene. Hvordan det grønne skiftet og fremveksten de nye næringene som utnytter norske fortrinn foregår er også litt ulikt. Men felles for dem er at småbyene og tettstedene bidrar med fellestjenester, handelsvirksomhet, logistikk og andre knutepunktfunksjoner som kan bidra til at man slipper å dra til et sted langt unna for å få tilgang til nødvendige tjenester og nettverk. 

Ja, det har foregått en sentralisering i den forstand at folk har flyttet på seg, men i Norge har mye av dette vært handlet om å flytte innenfor regionene, og ikke bare til de største byene, men til småbyene og tettstedene. Det har bidratt til vi har bosetting over hele landet i Norge, i større grad enn våre nordiske naboland. Det henger naturligvis også sammen med at Norge har en kyst der noen av våre viktigste eksportnæringer, olje/gass og sjømat, finnes. Men det har også resultert i et kraftig vekst i småbyene langs kysten i hele landet. Nå ser vi fremveksten av en ny generasjon naturressursbasert, digitalt og grønt næringsliv som gir store muligheter over hele landet. Alle de tre distriktsstrategiene er bidrag til at den jobbveksten og de mulighetene skal utnyttes.

Signere dokumenter med mobilen

Det kommer stadig nye, praktiske og brukervennlige digitale løsninger som bidrar til å forenkle hverdagen vår, både på jobb og som innbyggere. Forenklingsbloggen til Brønnøysundregistrene skriver jevnlig om ulike nye tjenester de kommer med derfra og denne uken har de skrevet på bloggen om hvordan Bank ID på mobil nå kan brukes til å signere dokumenter.

Dette handler om å kunne skrive under på et offisielt dokument uten å måtte bruke papirsignatur, men i dette tilfellet (vi har jo tross alt hatt digitale signaturer en tid), handler det om å ikke være avhengig av tilgang til kodebrikker og passord, men å bruke mobiltelefonen til å signere. Forenklingsbloggen skriver at:

"Den digitaliserte tinglysingsprosessen gir store samfunnsgevinster, både for privatpersoner, virksomheter og offentlig sektor. Brukerne våre, bank- og finansnæringen, sparer både tid og ressurser på å tinglyse digitalt. Lånekundene opplever raskere saksbehandling og utbetaling av lån. Brønnøysundregistrene jobber kontinuerlig med å legge til rette for økt digital samhandling mellom brukerne og det offentlige. Det er viktig for oss at løsningen for digital innsending er mest mulig tilpasset brukernes behov. Vi er derfor glade for at vi nå kan tilby en løsning der salgspant i motorvogn og leasingavtaler kan signeres ved bruk BankID på mobil. Andre dokumenttyper vil være mulig å signere med mobil etter hvert."

Miley Cyrus: Baby, I'm in the Mood for You

Det siste året har det blitt mange innslag i musikkspalten her på bloggen med Miley Cyrus, og da særlig av coverversjoner hun har gjort av låtene til andre store artister. Miley Cyrus er flink til å hedre artister hun er inspirert av, opererer på kryss og tvers av sjangre og har stemme til å lage fine og særpregende versjoner av mye forskjellig. Her har Miley Cyrus tatt for seg Bob Dylans "Baby, I'm in the Mood for You" i et live klipp fra et Jimmy Fallons TV-show i 2017:

Sangen er overraskende nok ganske bortgjemt som Bob Dylan sang og Miley Cyrus bidro til å få den frem fra glemselen i dette TV-programmet. Den finnes ikke på noe ordinært studioalbum, men var uutgitt overskuddsmateriale fra tidlig 60-tall som først dukket opp på den 53-sanger store samleutgivelsen "Biograph" i 1984 der en rekke bortgjemte og bortgjemte sanger ble hentet frem. Senere har den også kommet med på den niende i rekken av "Bootleg series"-album.

Bortgjemte musikalske perler (145)

 Dagens bidrag til spalten er et konsertklipp fra 2005 med Keith Richards og Nora Jones der de synger "Love Hurts", en sang som er spilt inn av mange ulike artister opp gjennom årene:

Konserten er denne live-videoen ble filmet var en stor konsert som hyllet countrymusikeren Gram Parsons, som døde i 1973. Han spilte inn en versjon av "Love Hurts" sammen med Emmylou Harris, og hun spilte den ofte på sine konserter. Men det gjorde også mange andre. På hitlistene i ulike land har det vært versjoner med Roy Orbison, Jim Capaldi og Cher. 

Aller først var the Eversly Brothers som spilte den inn i 1960. Men aller størst global suksess hadde den skotske gruppen Nazareth i 1975 da den toppet hitlistene i en rekke land og gikk til nummer 8 i USA. Norge var spesielt glade i powerballade-versjonen av "Love Hurts" som hadde 14 uker øverst på VG-lista og 61 uker på listen totalt.

Færre tyverier i 2020

En positiv effekt av pandemiåret 2020 var at kriminaliteten gikk ned. Det som falt særlig mye var antall tyverier. Det kan vi se i SSB statistikk over kriminaliteten i 2020. Kriminaliteten totalt gikk ned med 3 prosent i 2020. SSB skriver:

"Politiet og påtalemyndigheten registrerte 300 600 lovbrudd i løpet av 2020, 3 prosent færre enn året før. Nedgangen drives i hovedsak av færre tyverier, men samfunnsendringene som fulgte av covid-19-pandemien påvirket også befolkningens utsatthet og anmeldelsene av andre typer lovbrudd."

Som vi ser av figuren over var det særlig nedgangen i antall tyverier som slår ut på den totale statistikken over kriminalitet. Nå har denne nedgangen pågått gjennom flere år, men i pandemiåret 2020 gjorde den et nytt hopp nedover. Det at folk har oppholdt seg mye mer hjemme og beveget seg mindre rundt i samfunnet, ser ut til å ført til at det er langt færre tyverier fra personer på offentlig sted. Men det at folk er hjemme ser også ut ført til at det er færre tyverier fra bolig: 

"Det er en vesentlig reduksjon i tyverier fra personer som driver den totale nedgangen i tyverianmeldelsene i 2020. Dette må ses i sammenheng med at befolkningen i mindre grad har beveget og oppholdt seg i det offentlige rom. De nær 16 500 registrerte tyveriene fra person, grove tyverier inkludert, er en nedgang på hele 38 prosent fra 2019. Tyveri fra person i salgslokale utgjør godt over en tredjedel av den totale nedgangen for denne type tyverier. Som det fremgår av figur 2, er det også anmeldt nær 23 000 tyverier fra butikk og annen virksomhet, en nedgang på 13 prosent fra 2019."

"Det er også gledelig at antall anmeldte tilfeller av vold og mishandling og av ordensforstyrrelser. Sannynligvis har dette også sammenheng med at folk har vært mer hjemme og mindre ute på byen. SSB skriver:

"For enkelte typer av vold og mishandling og ordens- og integritetskrenkelser faller omfanget av anmeldelser betydelig i månedene med helt eller delvis nedstengning av samfunnet. Dette gjelder for eksempel kroppskrenkelser og ordensforstyrrelser i selvforskyldt rus, som i stor grad kan ses i sammenheng med nedstengningene av utelivet. Drøyt 16 100 personofre har et voldslovbrudd som sitt
hovedlovbrudd i 2020. Dette er mer enn 10 prosent færre enn i året før, og det gjelder spesielt ofre for kroppskrenkelse."

Koronavirusets mutasjoner

Gjenåpningen av samfunnet er i gang, men kan forsinkes av nye og mer smittsomme varianter av koronaviruset som flytter seg til stadig nye sider. I UK har gjenåpningen blitt utsatt i fire uker, selv om de har kommet lengre i vaksineringen enn nesten alle andre.

Hva er så problemet med disse mutasjonene, som blant annet går under betegnelsene alfa, beta, delta og gamma? De viker usikkert om folk blir sykere av dem, eller om de er mer dødelige. Det er virker heller ikke som de klarer å lure seg forbi vaksinene, men her kan det være noen variasjoner mellom de ulike vaksinetypene. Hovedproblemet er at de er mer smittsomme, og derfor sprer seg raskere til flere. 

The Economist har en artikkel om den "indiske" mutasjonen,"The delta variant is the most dangerous SARS-CoV-2 mutation yet", der de skriver at: 

"Like the alpha variant before it (first discovered in Britain), the main reason people worry about the mutation is transmissibility. In Britain the delta variant already represents more than 90% of new cases. A study published this month by Public Health England (PHE), a government agency, suggests that it could spread nearly 2.5 times as quickly as the original SARS-CoV-2 virus did (though the estimate has a wide confidence interval). That is a big step up from the alpha variant, which was about 1.5 times as transmissible as the original strain. In fact, delta is probably more contagious than any other variant, including gamma (P.1), first discovered and still spreading in Brazil; beta (B.1.351), which is prevalent in South Africa; and epsilon (B.1.427-9), first discovered in America."

19 elbiler per ladepunkt

Elektriske biler vil ta etter hvert ta over i hele verden. Og før vi kommer så langt vil de ta over Norge. I fjor var over halvparten av alle nyregistrerte biler elbiler. 

Men det tar tid å skifte ut en hel bilpark. Hvor stor andel av alle biler på veien er nå elbiler? Og hvor godt tilrettelagt er det rundt om kring i landet med ladestasjoner? Det har SSBs nye statistikk om elbiler noen interessante svar på.

For å ta antallet først. Selv om over halvparten av alle nye biler er elbiler utgjør de fortsatt bare 12 prosent av den totale bilparken i Norge. SSB skriver:

"Ved utgangen av 2020 var det registrert rundt 340 000 elektriske personbiler. Dette er 30 prosent flere enn året før, men fortsatt utgjør elektriske personbiler bare 12 prosent av personbilparken. I tillegg kommer rundt 146 000 ladbare hybrider som også har behov for lading."

Hvordan er det så med lademulighetene i ulike deler av landet? Nå er naturligvis en av elbilens store fordeler at den kan lades via strømnettet hjemme, på husveggen eller i garasjen. Men skal man kjøre noen timer er man avhengig av å kunne lade underveis. Og antall elbilladepunkter har vokst kraftig de siste årene. Men det har også antall elbiler. Men er det slik at elbilladere stort sett finnes der det er tett befolket og mange elbiler, mens det i distriktene, og spesielt i nord, er veldig gå steder å lade bilen?

SSBs statistikk viser at det ikke er et slikt mønster med få elbiler pr ladepunkt i sentrale strøk og mange biler på få ladepunkter i distriktene. SSB skriver:

"Ved utgangen av 2020 var det 17 850 ladepunkter mot 10 865 i 2018, en økning på 64 prosent. Begge måletidspunktene inkluderer ladepunkter med varierende ladeeffekt. Men i samme periode vokste antallet elbiler med 74 prosent fra 195 000 til 340 000. Antallet elbiler per ladepunkt økte derfor fra 18 til 19. Antallet elbiler per allment tilgjengelige ladepunkt varierte geografisk. Alta og Sarpsborg skiller seg ut med et lavt antall elbiler per ladepunkt, henholdsvis 12 og 13 elbiler. I Asker og Skien må over 50 elbiler dele hvert ladepunkt."

Noe klart mønster i hvorfor ladepunkttettheten er høyere noen steder enn andre er det litt vanskelig å finne. Kanskje har det bare med hvor de som bygger ladeinfrastruktur velger å bygge. Eller kanskje det også har noe med kommunenes tilrettelegging å gjøre. I hvert fall viser statistikken i artikkelen at også Bærum, Sandnes og Hamar har ganske mange elbiler pr ladepunkt, mens det er færre biler pr ladepunkt i Oslo, Drammen, Ålesund og Tromsø.

EM i gang, men mangel på nye fotballsanger

Selv om dette europamesterskapet i fotball er et år forsinket, synes jeg det kom litt brått på når det først kom. Det har vært kortere tid med medieoppmerksomhet i forkant, men når det først er i gang så er det naturligvis full dekning.

Og kampene kan man i hvert fall ikke klage på. England slo Kroatia 1-0 i sin første kamp, en herlig revansje fra VM-semifinalen i 2018 som ble avgjort i ekstraomgangene. I første runde i gruppespillet får vi også Spaina - Sverige og Tyskland -Frankrike, en virkelig mesterskapsklassiker (noen som husker semifinalen fra VM i 1982, kampen som hadde alt?). Endelig er vi i gang igjen.

Det som, i hvert fall så langt jeg kan se, mangler, er nye fotballsanger. Ikke det at de pleier å være spesielt imponerende, men noe riktige perler har det vært, med "Three Lions" fra 1996 i spissen. Forrige gang det var EM var Wales med for første gang. Og Manic Street Preachers hadde laget sang. Dessuten har det vært en rekke mindre gode sanger, særlig fra England.

Men i år har jeg ikke oppdaget noen nye så langt. Derfor jeg med The Guardians ferske kåring av tidenes beste England-sanger til mesterskap (ja, både "Three Lions" og "World in Motion" fra VM i 1990 er naturligvis med). Og også noen av de virkelig dårlige. Dette er jo dessuten en fin påminnelse om noen man har glemt, og som kanskje ikke fikk så mye oppmerksomhet da de kom heller. 

Som da Spice Girls slo seg sammen med Ian McCulloch fra Echo and the Bunnymen og spilte inn fotballsangen "On Top of the World" sammen med det engelske VM-landslaget i 1998. Dette var da Victoria Adams og David Beckham nettopp var blitt et par. Det var også VM-turneringen der Beckham ble utvist i kvartfinalen mot Argentina og fikk beskjed om å ikke komme hjem til England igjen på en stund (det ordnet seg etter en stund). Men en ganske bra sang med tilhørende musikkvideo ble det:

Bitcoin: Fremtidens penger eller digitalt pyramidespill?

Denne videoen fra The Economist gir en god, men relativt kritisk, analyse av hvordan bitcoin ble til, hva det er og hva det kan og ikke kan brukes til. The Economist minner om at en pengeenhet må kunne brukes til tre ting: til å betale med, til å spare/investere i og som målestokk for å dokumentere verdier, for eksempel i form av regnskaper. Bitcoin har noen problemer på alle tre områder:

EM i fotball. Offisiell sang

I verdensmesterskapene i fotball har det vært en, og etter hvert flere, offisielle VM-sanger helt tilbake til VM i Chile i 1962. De fleste er nok glemt, men ikke alle. Mange husker Edoardo Bennato og Gianna Nannini fra Italia-VM i 1990 og Ricky Martin med "La Copa de la Vida" fra Frankrike-VM i 1998. Til VM i Sør Afrika i 2010 hadde både Shakira og K'Naan sanger som fortsatt er med på fotball-spillelistene.

EM i fotball har verken like lang historie eller like mange ulike sanger. Wikipedia lister EM i fotball i Sverige i 1992 som det første med EM-sang. Siden har det vært en offisiell sang i hvert mesterskap, men få vil nok klare å huske så mange. EM i England i 1996 bemerket seg ved at Simply Reds "We're in this Together" var turningens offisiell sang, mens den alle husker er Englands uoffisielle EM sang "Three Lions".

Hva så med årets EM i fotball.? Også i år en offisielle EM-sang. Denne gangen er det den nederlandske DJen Martin Garrix som har alliert seg med Bono og The Edge fra U2, og fremfører "We are the People":

Historisk få trafikkdrepte

93 mennesker mistet livet i trafikken i 2020. Det er det laveste antallet som er registrert siden krigen. Tross langt flere biler i dag har det vært en lang nedgangstrend helt siden 1970 da det ble drept hele 560 personer i trafikken i Norge. 

Vi må tilbake helt til 1947 for å finne det forrige året færre enn 100 personer døde i trafikken. Hva er så årsaken til at denne kraftige forbedringen har kommet, selv om både antall biler har økt og fartsgrensene er blitt høyere?

Det har nok flere grunner til til dette, både når det gjelder bedre holdninger til sikkerhet, veldig mye bedre sikkerhetsutstyr i bilene, men også langt strengere regler. Aller viktigste her sannsynligvis påbud om bilbelte vært, både foran og bak i bilene. Her der Store norske leksikons historiske gjennomgang av lover og regler om bilbeltebruk i Norge:

"Fra 1. januar 1971 skulle alle nyregistrerte biler i Norge ifølge Kjøretøyforskrift av 31. desember 1969, § 6.3 være utstyrt med bilbelter i forsetene. Fra 1975 ble bruk påbudt for fører og forsetepassasjer i alle biler under 3,5 tonn der bilbelter var montert. Fra 1979 kunne unnlatelse medføre gebyr. (...) Fra 1984 er det påbudt at nyregistrerte biler også skal ha bilbelter i baksetet, og fra 1985 er det bruksplikt. Sikring av barn i bil ble påbudt fra 1. januar 1989. I 2006 ble forskriften utvidet til også å omfatte bruk av sikkerhetsbelte i buss, med unntak av bybusser."

Så er det viktig å minne om at selv om antall hardt skadede i trafikken også har gått nedover på samme måte og i samme periode, er ikke nedgangen her like stor. I toppåret 1970 ble 4552 personer hardt skadet i trafikken. I 1980 var tallet mer enn halvert, til 1948 personer. I 2003 var det for første gang under 1000 hardt skadede, med 994 personer. Og nedgangen har fortsatt, men i et noe lavere tempo de siste to tiårene. I 2020 ble 627 personer hardt skadet i trafikken. Noe av grunnen er at antall skadede i motorsykkelulykker ikke har den samme nedgangen som vi ser ellers. SSB skriver:

"I 2020 ble 140 førere og passasjerer hardt skadd på motorsykkel. Det var en økning på 22 personer, som tilsvarer en økning på19 prosent sammenlignet med 2019. Hver femte som omkom i trafikken i fjor var en motorsyklist. Totalt omkom 18 personer på motorsykkel i 2020, 2 flere enn i 2019."

Ytringsfrihet - som visjon og i praksis

Det finnes gode internasjonale indekser som rangerer land ut fra hvor mye ytringsfrihet de har. Det finnes også gode undersøkelser som måler folks holdninger til ytringsfrihet: hvor mye ytringsfrihet de mener det bør være i landet de bor.

Men hva skjer når man kobler disse to indeksene sammen? Er det slik at land som har mye ytringsfrihet også har en befolking som ønsker mye ytringsfrihet? Og i hvilke land er det størst gap mellom folks ønske om ytringsfrihet og hva de faktisk har mulighet til? Og en variant av det samme: Er det noen land der den reelle ytringsfriheten er høyere enn det folk mener er riktig? Det kan jo høres rart ut, men det kan jo hende det finnes noen typer ytringer som er tillatt, men som mange ønsker å legge lokk på.

The Economist skriver om en slik kobling av to ulike indekser. I Justitia Free Speech Index finner vi en oversikt over folks støtte til ulike typer ytringsmuligheter når det gjelder blant annet kritikk av myndighetene eller myndighetenes politikk, kritikk av religioner, uttalelser som kan skade den økonomiske stabiliteten, støtte til homofile parforhold eller kritikk av minoriteter. Så sammenligner de denne med V-Dems Democracy Report som rangerer land i verden etter den faktiske tilstanden.

Hva kan vi så lese ut av denne sammenligningen, som er illustrert i grafen over, der ønsket om ytringsfrihet er på x-aksen, mens den faktiske ytringsfriheten er på y-aksen? Det er i hvert fall tre viktige ting her, to som neppe er så overraskende, og en ting som kanskje ikke får så mye oppmerksomhet.

For det første, og ikke særlig overraskende, er det i de fleste land en klar sammenheng mellom den ytringsfriheten folk ønsker og de den faktiske situasjonen. Vi finner Norge, Sverige, Danmark og USA øverst i høyre hjørne, litt foran UK, Spania og Japan. Går vi nedover på begge aksene finner vi at det er betydelig mindre ytringsfrihet i land som Pakistan, Indonesia og Malaysia, men de ligger også lavere på indeksen over hvor mye ytringsfrihet som er ønsket.

For det andre, og heller ikke særlig overraskende, er det noen land som skiller seg ut ved å ha en befolkning som ønsker betydelig mye mer ytringsfrihet enn den som finnes i landet. Her er det land som Venezuela, Russland, Tyrkia og Egypt som skiller seg klart ut, men også Ungarn og Filippinene (i denne undersøkelsen er det bare 33 land med, men det er mange andre i samme situasjon).

Det tredje som kommer frem her, og som vi ikke gir så mye oppmerksomhet, er at det i noen av landene er slik at folk gir uttrykk for at de ikke mener ytringsfriheten skal være så stor som ytringsfriheten i landet er i praksis. I denne undersøkelsen er det Kenya, Tunisia og Nigeria som skiller seg mest markant ut ved å ligge veldig høyt på indeksen over stor formell ytringsfrihet, men i den lave enden av skalaen når det gjelder hvor mye frihet befolkningen mener det er riktig å ha. 

The Economist trekker frem to mulighet forklaringer på dette. Den ene handler om religion og om at særlig i muslimske land er folk negative til mye ytringsfrihet når det gjelder religiøse forhold, helt uavhengig om styresettet er demokratisk eller autoritært. Den andre forklaringen handler om land med store motsetninger mellom ulike folkegrupper og der noen ytringer erfaringsmessig kan få store konsekvenser. The Economist skriver:

"Another possible explanation is sectarian conflict. Kenya and Nigeria have been riven by fighting between ethnic groups at various points during the past two decades, and citizens of those countries may fear that hostile speech presages violence. Kenya’s low overall score on support for freedom of expression was driven largely by the 82% of respondents there who said that the government should be able to prevent people from making statements that are offensive to minority groups, which was by far the highest share in the survey. In both rich countries and poor ones, people are often willing to sacrifice civil liberties if they think their safety is at risk."

Lavere klimagassutslipp i 2020

Statistisk Sentralbyrå har i dag offentliggjort statistikken over norske klimagassutslipp i 2020. SSB har også en fin temaside som viser både hvilke sektorer som slipper ut mest klimagasser, hvilke gasser det er snakk om og hvordan utviklingen har vært over tid.

Den store nyheten i disse tallene er at utslippene av klimagasser falt med 3,2 prosent fra 2019. Det er kanskje ikke så merkelig i et pandemiår med kraftig redusert mobilitet i samfunnet, og det har også vært en reduksjon av utslippene fra veitrafikken med 3,9 prosent og fra annen transport med 3,6 prosent. I dette tallet inngår innenlandsk flytrafikk der utslippene falt 32 prosent, mens utenlandsk flytrafikk som falt enda mer ikke er med i tallene.

Men, sikkert litt overraskende for noen, var det utslipp fra olje- og gassvirksomheten som falt aller mest, selv om produksjonen var høyere enn i 2019. SSB skriver:

"Olje- og gassutvinning hadde i 2020 den største reduksjonen av alle kildene på hovednivå, med litt over 4 prosent sammenlignet med 2019. Dette skyldes lengre opphold i produksjonen, vedlikehold og mindre brenning av gass på sokkelen. – Nedgangen i utslipp kommer til tross for høyere oljeproduksjon i 2020 enn i 2019. Dette tyder på at den pågående elektrifiseringen av sokkelen har medført økt produksjon med lavere utslipp, sier Trude Melby Bothner."

Så har det også blitt litt oppmerksomhet om at utslippstallene har blitt oppjustert litt for tidligere år og helt tilbake til 2012. Dette er egentlig ikke noe nytt nå, men ble oppdaget litt tidligere i år. Årsaken er at SSB gjennom noen år har hentet inn for lave salgstall for marine gassoljer og autodiesel, noe som gjør at 2019 tallene er justert opp med 2,7 prosent. Det er bra at tallene blir mer korrekte. Og for hovedpoenget her har det ingen stor betydning. Utslippene går uansett ned og har gjort det i flere år. Og vi skal videre ned i et enda høyere tempo, noe som er svært sannsynlig med den raske elektrifiseringen som pågår i transportsektoren og de ambisiøse planene olje- og gassprodusentene på norsk sokkel har for store kutt i utslipp fremover..

Film fra D-dagen, farget ved hjelp av kunstig intelligens

Det er i dag 77 år siden "D-dagen", navnet på operasjonen der de allierte styrkene gikk i land i Normandie under 2. verdenskrig 6. juni 1944. Filmklippet under består av autentisk filmopptak som ble gjort før og under D-dagen. Klippet består av flere opptak fra "Juno Beach", som var et av brohodene som ble etablert i Normandie og der styrken som gikk i land var dominert av kanadiske tropper.

Disse filmklippene er som vi ser fargelagt i ettertid. Selv om det fantes muligheter for å lage film i farger i 1944 ("The Wizard of Oz" og "Gone With the Wind" kom begge i 1939), men fargefilm var ikke vanlig til denne typen filmklipp. Problemet med å farge i ettertid har vært omstendelig og se ganske rart ut. Men i produksjonen av dette klippet er det brukt kunstig intelligens til å få mest mulig naturtro fargelegging. Det er nettstedet Open Culture som skriver om hvordan dette har blitt til her. De skriver:

"These Juno Beach D-Day clips benefit from a technology unavailable even in Saving Private Ryan‘s day: artificial intelligence-based enhancement and colorization processes. Originally shot in black-and-white like most (but not all) Army footage of the 1940s, it’s been “motion-stabilized, contrast- and brightness-enhanced, de-noised, upscaled, restored to full HD and artificially colorized.” The result looks crisp enough that anyone without first-hand memories of the Western Front — a generation, alas, now fast leaving the stage — may well forget that it isn’t a war film but a film of war. None of the participants are re-enactors: not the Allied troops boarding their boats by the hundreds, not General Dwight D. Eisenhower, not the German prisoners of war, and certainly not the wounded and dead. What’s more, none of their actions are rehearsed: as the 77th anniversary of D-Day approaches, we should remember that, whatever the bravery on their faces, not one of these men could have felt assured of victory."

Bortgjemte musikalske perler (144)

 Her er en virkelig bortgjemte perle. Et videoklipp fra nederlandsk TV i 1980 der de har fått The Cure på besøk. Akkurat i den perioden de var på vei fra å se ut som skolegutter som spilte i et band til å få et mer alternativt image tilpasset den alternative og litt mørke musikken. Men i starten var ikke The Cure som depressive heller, men ga ut noen ganske enkle og fengende poplåter. 

Her i denne videoen hører vi 10:15 Saturday Night, Jumping in someone else's Train, Grinding Halt og A Forest. Sistnevnte er langt fra noen poplåt og et starten på noe det skulle komme mye mer av i årene som fylgte.

The Pretty Reckless

Har musikkhistorien noen kvinnelig versjon av Guns'n'Roses? Det vil si heavy metal av den klassiske og melodiøse typen og et image som passer til. Jeg vil foreslå The Pretty Reckless, et New York-band som har holdt på siden 2009. Det er riktignok ikke et rent kvinneband, men det store navnet er Taylor Momsen, tidligere barnestjerne innenfor TV og film. Hun var blant annet med i "How the Grinch Stole Christmas" og "Hansel and Gretel"

Momsen kom faktisk også til finalen i en audition for Hanna Montana, men tapte dengang for Miley Cyrus, Noe hun i ettertid har sagt var like greit. Her er "Just Tonight" fra en TV-opptreden i 2011. Taylor Momsen er bare 27 år nå, så hun må ha vært bare 17 eller 18 år gammel da dette ble spilt inn:

2 milliarder doser satt, 13 milliarder igjen

Historiens største massevaksinering er godt i gang og pågår i hele verden. Noen steder, inkludert Norge, er vi kommet så langt at vi kan være ferdige i løpet av sommeren eller tidlig på høsten. Og høyst sannsynlig vil det inntre en form for flokkimmunitet lenge før alle har fått to doser.

Så heldige er ikke alle. Hvor fort dette går er avhengig av hvor man bor. I artikkelen "Vaccinating the world: 2bn shots done, 13bn to go" skriver The Economist om denne ujevne utviklingen. Mens viruset i vår del av verden snart vil slite med å finne noen å smitte, er det fortsatt mange å ta av i de fleste land. 

Vaksineringen nådde to milliarder doser 2. juni. En fjerdedel av verdens innbyggere hadde da fått minst en vaksinedose (i Norge har vi kommet opp i en tredjedel). Det er en imponerende prestasjon, men fordi de fleste vaksinene ikke gir full beskyttelse før etter at man har fått to doser. Det vil krev omkring 13 milliarder vaksinedoser til globalt. Veien frem dit er ganske lang for mange. The Economist skriver:

"Moreover, the distribution of vaccines remains highly skewed. According to a tally kept by Our World In Data, a website, 183 countries are now administering jabs (the holdouts are mostly countries in sub-Saharan Africa, along with Haiti and North Korea). But of the 2bn doses given, 37% have been dished out in North American and European countries with just 18% of the world's 7.6bn people (see left-hand chart, below). Sub-Saharan Africa, home to 13% of the global population, has administered less than 1% of total jabs. With few exceptions, the wealth of a country remains the best determinant of the number of vaccines it has administered relative to its population."

Stort handelsoverskudd i første kvartal

Norge har normalt et stort handelsoverskudd mot utlandet, når vi også tar med olje- og gasseksport i tallene. Og det bør man jo normalt gjøre i og med at olje- og gassektoren er en stor og viktig del av både norsk næringsliv og norsk øknonomi.

Pandemien har redusert handelsoverskuddet til nesten ingen ting, og ser vi isolert på vare- og tjenestebalansen var det et par kvartaler i 2020 der vi Norge gikk i minus, blant annet fordi oljeprisene var lave og etterspørselen falt.

Slik var det ikke i første kvartal 2021. Driftsbalansen viste et stort overskudd igjen, det største siden 2014, og den viktigste grunnen til dette er høyere olje- og gasspriser. Statistisk sentralbyrå (SSB) skriver:

"Overskuddet på vare- og tjenestebalansen i 1. kvartal 2021 var det høyeste siden 2014. Etter en periode med lavere inntekter hentet eksportinntektene på råolje og naturgass seg litt inn igjen i 1. kvartal 2021 og utgjorde 143 milliarder kroner. Dette er en oppgang på 38 milliarder fra samme periode året før, noe som representerer en verdioppgang på over 36 prosent. Til tross for dette var det en nedgang i eksportvolumet for råolje og naturgass i samme periode. Økningen skyldtes altså høyere priser på olje- og gasseksporten. Samlet eksport av varer ble 257 milliarder kroner i 1. kvartal 2021, som er 40 milliarder høyere både sett mot foregående kvartal og samme kvartal i 2020. Eksporten av tjenester er registrert til om lag 79 milliarder kroner i 1. kvartal 2021, nesten 15 milliarder lavere enn i 1. kvartal 2020. Som i foregående kvartaler er det særlig nedgang i reisetrafikken og passasjertransporten."

Samtidig er importen til Norge fortsatt lavere enn den var før pandemien, noe som i all hovedsak har sammenheng med langt mindre reisevirksomhet inn og ut av landet:

"Samlet import i 1. kvartal 2021 gikk ned med nær 35 milliarder kroner målt mot samme kvartal i 2020, og er registrert til om lag 263 milliarder kroner. Den sterke nedgangen var, som i de foregående kvartalene, først og fremst drevet av fall i reisetrafikk som følge av reiserestriksjonene globalt. Men det var også betydelig nedgang i finans og forretningstjenester og forretningsmessig tjenesteyting."

England dominerer europeisk klubbfotball

Ved staren av at nytt EM i fotball for landslag kan det være interessant å se hvilket land som har de beste klubblagene. I artikkelen "English clubs are dominating European football once again" tar The Economist utgangspunkt i ClubElo, en rating av fotballagene i Europa basert på resultatene i europeiske turneringer.

I år er England best, for første gang på veldig lenge, med tre av fire finalister i de to store klubbturneringene og 9 av Europas 25 beste klubblag, i følge ratingen. Men slik har det ikke vært de siste  årene. I tiåret mellom 2008 og 2018 var det andre klubber som dominerte:

"But after a brief spell of success in the early 2000s, England’s rich clubs struggled in European competitions. In the decade to 2018 they managed just one Champions League title between them (Chelsea in 2012). In four seasons no Premier League club made it past the quarter-finals of the competition".

De tre siste sesongene har engelske klubber igjen toppet rangeringen. The Economist mener det har med en endring i hva slags spillere de største klubbene kjøper. I stedet for å bruke enorme summer på etablerte stjerner, som ofte har slitt med å leve opp til forventningene, har de store klubbene i stedet satset på å finne mer bortgjemte talenter. Både svært unge spillere og spillere som kommer fra andre enn de aller største klubbene. The Economist skriver:

"An important reason for this underperformance was poor recruitment. Until recently, English clubs tended to splurge their revenues on signing big names from other top teams. Some turned out to be expensive flops, such as Ángel Di María (Manchester United), Fernando Torres (Chelsea) and Robinho (Manchester City). By 2019 a few Premier League teams had seen the error of their ways. Liverpool, Manchester City and Tottenham all started to buy promising young talents from small clubs, whose wage demands are lower, to nurture into stars. They were repaid handsomely by punts on Mohamed Salah, Kevin De Bruyne and Son Heung-Min, respectively. Chelsea and Manchester United seem to have cottoned on. The squads that have fired them to their respective European finals contain many players poached from lesser foreign sides, such as Bruno Fernandes (Sporting Lisbon) and Kai Havertz (Bayer Leverkusen). And they have been bolstered by a crop of English talents from their academies."

Så selv om England har trukket seg ut av det politiske samarbeidet i Europa, har de en betydelig sterkere posisjon når fotball-Europa gjør sine veivalg. 6 av 12 tolv klubbene som skulle gå sammen om en ny superliga var engelske. Og da engelske fans ga klubbene sine klar beskjed om at dette ikke var noen farbar vei, så var det ikke noen vits i å fortsette, heller ikke for de andre klubbene.