England dominerer europeisk klubbfotball

Ved staren av at nytt EM i fotball for landslag kan det være interessant å se hvilket land som har de beste klubblagene. I artikkelen "English clubs are dominating European football once again" tar The Economist utgangspunkt i ClubElo, en rating av fotballagene i Europa basert på resultatene i europeiske turneringer.

I år er England best, for første gang på veldig lenge, med tre av fire finalister i de to store klubbturneringene og 9 av Europas 25 beste klubblag, i følge ratingen. Men slik har det ikke vært de siste  årene. I tiåret mellom 2008 og 2018 var det andre klubber som dominerte:

"But after a brief spell of success in the early 2000s, England’s rich clubs struggled in European competitions. In the decade to 2018 they managed just one Champions League title between them (Chelsea in 2012). In four seasons no Premier League club made it past the quarter-finals of the competition".

De tre siste sesongene har engelske klubber igjen toppet rangeringen. The Economist mener det har med en endring i hva slags spillere de største klubbene kjøper. I stedet for å bruke enorme summer på etablerte stjerner, som ofte har slitt med å leve opp til forventningene, har de store klubbene i stedet satset på å finne mer bortgjemte talenter. Både svært unge spillere og spillere som kommer fra andre enn de aller største klubbene. The Economist skriver:

"An important reason for this underperformance was poor recruitment. Until recently, English clubs tended to splurge their revenues on signing big names from other top teams. Some turned out to be expensive flops, such as Ángel Di María (Manchester United), Fernando Torres (Chelsea) and Robinho (Manchester City). By 2019 a few Premier League teams had seen the error of their ways. Liverpool, Manchester City and Tottenham all started to buy promising young talents from small clubs, whose wage demands are lower, to nurture into stars. They were repaid handsomely by punts on Mohamed Salah, Kevin De Bruyne and Son Heung-Min, respectively. Chelsea and Manchester United seem to have cottoned on. The squads that have fired them to their respective European finals contain many players poached from lesser foreign sides, such as Bruno Fernandes (Sporting Lisbon) and Kai Havertz (Bayer Leverkusen). And they have been bolstered by a crop of English talents from their academies."

Så selv om England har trukket seg ut av det politiske samarbeidet i Europa, har de en betydelig sterkere posisjon når fotball-Europa gjør sine veivalg. 6 av 12 tolv klubbene som skulle gå sammen om en ny superliga var engelske. Og da engelske fans ga klubbene sine klar beskjed om at dette ikke var noen farbar vei, så var det ikke noen vits i å fortsette, heller ikke for de andre klubbene.