Lang musikk til lange feriedager (37)

En høyst fortjent kritikk av denne spalten er at den i usedvanlig grad er opptatt av musikk som ble laget på sent 70-tall og tidlig 80-tall. Nå heller jeg i retning av å mene at musikken faktisk var bedre da, og at det absolutte toppunktet var i 1979, men jeg har jo også skrevet en god del om artister som var best før dette (Bob Dylan, Rolling Stones, Johnny Cash) eller etter dette (The Smiths, Smashing Pumpkins og Johnny Cash).

For å ytterlige bevise at det er fullt mulig å høre på musikk fra 1990- og 2000-tallet er turen kommet til å teste ut om et samlealbum fra Oasis kan brukes som soundtrack til en solfylt dag på badestranden. Det aktuelle samlealbumet er deluxe-utgaven av "Time-flies... 1994-2009" et samlealbum som samler de 27 singlene Oasis ga ut i UK i bandets til tider turbulente levetid, i en ikke helt kronologisk rekkefølge. Nå er jo dette litt kort til å holde en dag på stranden, men i deluxe-versjonen av albumet får man i tillegg med 20 live-låter ekstra som er hentet fra en Oasis-konsert i London i 2009, og da blir det en passelig lengde.

Og for å ta svaret med en gang: Denne samlingen handler ikke om b-sider og sjeldenhenter, og heller ikke om en komplett oversikt over alt Oasis har gjort som fortjener å være på et samlealbum. Det er en singel-samling, og en god innføring i mye av det beste og mest kjente Oasis har gitt ut er dette en nesten helt perfekt pakke. Oasis er kjent for å skape sjangeren "britpop", sammen med de de andre i "the big four", Blur, Suede og Pulp, og hadde sin aller største stjernestatus da de to første albumene kom i 1994 og 1995. Derfor kommer hitlåtene som perler på en snor innledningsvis, som "Supersonic", "Roll with it", "Live forever", "Wonderwall" og "Don't look back in anger", med to andre tidlige hitlåter, "Some might say" og "Whatever" plassert litt lenger ute i rekkefølgen enn kronologien skulle tilsi.

Jeg er blant dem som mener at Oasis ikke var det samme oppkommet av like mange bra låter og ikke holdt det samme nivået i fortsettelsen som helt i begynnelsen, men på en samling med høydepunkter fra hele karrieren blir det jo aldri helt kjedelig det heller. Og "I'm outta time" som de gjorde litt før de imploderte helt er jo en flott låt.

På live-delen med de 20 låtene fra en iTunes-konsert i London i 2009 er det naturligvis mange av de samme låtene som kommer igjen på nytt i bra live-versjoner. Men fordi noen av Oasis beste sanger aldri kom ut som a-side på singel (noen var b-sider) er også blant annet "The Masterplan", "Slide Away", "Half the world away" (en låt som senere er covret av Aurora Aksnes og ble nr 11 på de britiske hitlistene i 2015) og "Champagne supernova". Og det hele avsluttes med en cover av "I am the walrus" av the Beatles, bandet Oasis aldri la skjul på at var deres store forbildet og målestokken for alt de laget.

Tidligere episoder i serien "Lang musikk til lange feriedager":

1. Ramones: Weird tales of the Ramones
2. The Pogues: Just look the straight in the eyes and say... Poguemahone.
3. The Smashing Pumpkins: Rarities and b-sides
4. The Clash: Clash on Broadway
5. Johnny Cash: Cash Unearthed
6. Abba: The Albums
7. David Bowie: The Platinum Collection
8. Siouxsie and the Banshees: Siouxsie and the Banshees at the BBC
9. Echo and the Bunnymen: Crystal days
10. The Cure: Join the dots
11. Bob Dylan: The Bootleg Series vol. 1-3
12. Jokke og Valentinerne: Prisen for popen
13. Paul Weller: Hit Parade
14. Bob Dylan: Biograph
15. Rolling Stones: Singles Collection: The London Years
16. Simple Minds: X5
17. The Stone Roses: The Stone Roses - 20th anniversary Collector's edition
18: Stiff Little Fingers: Anthology
19. Madonna: Celebration
20. Bruce Springsteen: The Essential Bruce Springsteen
21. Blondie: The Platinum Collection
22. Imperiet: Silver, Guld och Misär
23: The Smiths: Complete
24. Bruce Springsteen: Tracks
25. Rolling Stones: GRRR!
26. Bob Dylan: Another Self Portrait (1969-71) - The Bootleg series vol, 10
27. Siouxsie and the Banshees: Downside Up
28. Bob Dylan: The Witmark Demos 1962-64 - The Bootle series vol. 9
29. Prefab Sprout: The Collection
30. The Clash: Hits Back
31. The Cardigans: Best of

32. The Church: Deep in the Shallows - The classic singles collection
33. Bruce Springsteen & The E Street Band: Live/1975-85
34. Nick Cave & The Bad Seeds: B-sides & Rarities
35. Bob Dylan and The Band: The Basement Tapes Raw - Bootleg series vol. 11
36. Ramones: The Chryalis Years Anthology

Web people vs. Wall people

I sin bestselger fra 2005 om at verden blir flatere, den glimrende boken "The world is flat" skrev Thomas L. Friedman at den egentlige motsetningen i amerikansk politikk ikke går mellom demokrater og republikanere. Den går mellom åpen og lukket. Mellom folk som vil bygge nettverk sammen med hverandre og folk som vil bygge murer mot hverandre, Det er "Web people" vs. "Wall people".

I New York Times denne uken, etter at de to store partiene har gjennomført sine landsmøter har han i sin faste spalte vendt tilbake til dette temaet, nettopp under overskriften "Web People vs. Wall People" og skriver at der nå er klarere enn noen gang at den viktigste skillelinjen ikke går mellom partiene, men tvers igjennom begge partier. Donald Trump og Bernie Sanders fremstiller seg som motpoler, men begge argumenterer for mer proteksjonisme og høyere murer mot andre. Friedman skriver:

"The primary focus of Wall People is finding a president who will turn off the fan — the violent winds of change that are now buffeting every family — in their workplace, where machines are threatening white-collar and blue-collar jobs; in their neighborhoods, where so many more immigrants of different religions, races and cultures are moving in; and globally, where super-empowered angry people are now killing innocents with disturbing regularity. They want a wall to stop it all.(...) Wall People have two candidates catering to them: Donald Trump, who boasts that he is “The Man” who can stop the winds with a wall, and Bernie Sanders, who promises to stop the winds by ending our big global trade deals and by taking down “The Man” — the millionaires, billionaires and big banks. I don’t see how the country could afford either man’s plans, but they have a simple gut appeal, and there is overlap between them."

"Web-people" forstår at ingen av disse strategiene er mulige i møtet med stadig raskere teknologiendringer og mer globalisering, skriver Friedman. Man kan ikke skru av teknologiutviklingen som gjør at innholdet i jobbene må endre seg eller at kommunikasjonsteknologi gjør at verden blir knyttet tettere sammen. Det er gjennom forskning og innovasjon, strategier for livslang læring, gjennom en styrt arbeidsinnvandring for å dekke behov i arbeidsmarkedet og gjennom bedre handelsavtaler mellom land, som også inkluderer tjenestesektoren og legger til rette for økte utenlandske investeringer, vi må møte forandringene.

Det republikanske partiet har allerede sprukket langs denne konfliktaksen og særlig de som er opptatt av det globalt orienterte næringslivets behov, eller av å ta ansvar for å løse globale sikkerhetsutfordringer, sliter med å støtte en presidentkandidat som har som viktigste svar å ikke delta. Thomas Friedman mener at Hillary Clinton, blant annet fordi hun har vært utenriksminister, forstår disse utfordringene men at Clinton, i frykt for en lignende splittelse i sitt parti, er nølende til å ta et oppgjør med de mest proteksjonistiske kreftene i eget parti:

"So, rather than take on Wall People in her party — and saying to Sanders, “Socialism was the wrong answer for the industrial age, so it sure isn’t the right answer for the information age” — she is tacking toward Wall People. She is opposing things she helped to negotiate, like the Pacific trade deal, and offering more benefits from government but refraining from telling people the hardest truth: that to be in the middle class, just working hard and playing by the rules doesn’t cut it anymore. To have a lifelong job, you need to be a lifelong learner, constantly raising your game."

At dette nå er blitt en dominerende konfliktlinje i USA understrekes også av at The Economist har en forside og en leder om "The new political divide", og en litt mer omfattende briefing om samme tema . The Economist minner oss om at det er enormt mye som står på spill:

"Start by remembering what is at stake. The multilateral system of institutions, rules and alliances, led by America, has underpinned global prosperity for seven decades. It enabled the rebuilding of post-war Europe, saw off the closed world of Soviet communism and, by connecting China to the global economy, brought about the greatest poverty reduction in history. A world of wall-builders would be poorer and more dangerous. If Europe splits into squabbling pieces and America retreats into an isolationist crouch, less benign powers will fill the vacuum."

Jeg vil også anbefale den litt lengre analysen i "Drawbridges up" som beskriver hvordan proteksjonistiske høyrepopulister og venstrepopulister er i fremgang i mange land for tiden. Summen av disse partienes oppslutning i Europa er omtrent fordoblet siden 2000. Artikkelen peker på flere konkrete politiske endringer som er kommet i kjølvannet av dette og på ytterligere problemer som kan komme, for eksempel når det gjelder konsekvensene av brexit og manglende vilje til å inngå nye handelspolitiske avtaler. Og i verste fall tilbakerulling av avtaler som allerede er inngått, for eksempel i WTO. Men denne artikkelen avsluttes i en tross alt litt optimistisk tone når den peker på at de yngre velgerne åpenbart er langt mer negative til proteksjonisme og til å bygge nye murer mot andre land enn de eldre velgerne, Problemet er det kan skje mye uheldig i mellomtiden:

"As young people flock to cities to find jobs, they are growing up used to heterogeneity. If the Brexit vote were held in ten years’ time the Remainers would easily win. And a candidate like Mr Trump would struggle in, say, 2024. But in the meantime, the drawbridge-raisers can do great harm. The consensus that trade makes the world richer; the tolerance that lets millions move in search of opportunities; the ideal that people of different hues and faiths can get along—all are under threat. A world of national fortresses will be poorer and gloomier."

Betyr så dette at det vi vanligvis forbinder med høyreside og venstreside i politikken blir mindre viktig enn den nye konfliktdimensjonen åpen vs lukket ,som både Thomas Friedman og The Economist skriver om? Går det nye skillet mellom "the web" og "the wall"? Jeg tror det vil være å overdrive å si at dette blir den ene store konfliktdimensjonen og jeg tror slett ikke tradisjonelle skillelinjer mellom høyre og venstre vil forsvinne. Det vil fortsatt være slik at sosialister vil ønske at staten skal blande seg inn og detaljregulere på langt flere områder enn liberale og konservative. Det vil også være ulike syn på hvor høye skattene på innbyggere og næringsliv skal være.

Men politikken har aldri vært endimensjonal. Det har alltid vært slik at noen viktige konfliktsaker går på tvers av det tradisjonelle ideologiske høyre-venstre-skillet. Synet på hvor mye samarbeid vi skal ha på tvers av nasjonale grenser og konflikten mellom tilhengere av frihandel og tilhengere av handelsmurer og proteksjonisme er slike saker som også historisk har skapt uenighet innad i partier. Jeg tror den konflikten vil være spesielt vanskelig å håndtere i land med to-partisystemer, som opplever at det nå er andre konflikter enn de partiene var laget for å løse som kommer i forgrunnen, og kan avgjøre valg. I et land som Norge er det lettere fordi vi har lang tradisjon for at partisystemet mer mer mangfoldig og i større grad har fanget opp opp at politikken består av flere dimensjoner,. Men også vi vil merke at svarene på hva vi gjør med en stadig raskere teknologiutvikling og med en globalisering som merkes stadig bedre, vil ta en mer sentral plass i den politiske debatten.

Europas befolkningsutfordring

For noen dager siden hadde Aftenposten en interessant artikkel om at det i 2015 for første gang i EUs historie var flere i EU-landene som døde enn som ble født. Men som grafen viser har vi vært nær et fødselsunderskudd i EU tidligere også, ja helt siden midten av 90-tallet har det vært nokså nær nullinjen.

Når EUs befolkning likevel vokste med 1,8 millioner personer, til 510,1 millioner i fjor skyldes det innvandring. Men når de store etterkrigskullene nå blir gamle vil fødselsunderskuddet øke ytterligere. Alle land i Europa vil oppleve at den eldre delen av befolkningen øker kraftig i årene som kommer. I 2060 vil det i EU være to yrkesaktive for hver pensjonist, mens det i dag er fire. Og i 2060 vil 11,8 prosent av befolkningen i EU være over 80 år, mot 5,1 prosent i dag.

Men i noen europeiske land er tallene langt mer utfordrende enn dette gjennomnittet. Flere land i Europa har svært lave fødselstall og vil oppleve fallende folketall frem mot 2060 hvis dagens trend fortsetter. EU lager selv regelmessig rapporter om denne utviklingen der de også bryter ned tallene på de enkelte medlemslandene (her er en PDF-fil med grafer og statistikk for alle landene). For EU samlet er prognosen at det vil være 523 millioner innbyggere i 2060, mot 510 millioner i dag, en vekst på bare tre prosent, men antall yrkesaktive vil synke fra 211 millioner til 202 millioner, en nedgang på 4,4 prosent.

Noen land vil oppleve en befolkningsnedgang frem mot 2016, til dels ganske kraftig. I Bulgaria vil befolkningen synke fra 7,3 til 5,5 millioner innbyggere. I Ungarn, som Aftenpostens artikkel handler spesielt om, vil befolkningen falle fra 9,9 til 9,2 millioner. I Hellas krymper befolkningen fra 11,0 til 8,6 millioner. De baltiske landene har en svært krevende befolkningsutvikling. I Estland vil innbyggertall falle fra 1,3 millioner til 1,1 millioner, i Latvia fra 2,0 til 1,4 millioner og i Litauen fra 3,0 til 1,8 millioner. Polens folketall vil falle fra 38,5 millioner til 33,2 millioner. Og i Romania vil det falle fra 20,0 til 17,4 millioner.

Men de lave fødselstallene som etter hvert slår ut i befolkningsnedgang er ikke bare et øst-europeisk fenomen. Og det er ikke slik at man i det katolske sør får flere barn enn i det protestantiske nord. I Spania er det en flat utvikling der 46,6 millioner blir til 46,1 millioner. Portugal blir mindre når dagens 10,5 millioner blir til 8,2 millioner i 2060. Og kanskje mest dramatisk: Tysklands 81,3 millioner blir til 70,8 millioner, en nedgang i folketallet på 13 prosent.

Men hvis EU totalt vokser litt frem mot 2060, hvor er det så denne veksten kommer? Storbritannia vokser ganske mye og 64,1 millioner blir til 80,1 millioner. Da blir Storbritannia, hvis de klarer å holde sammen, større enn Tyskland, men også større en Frankrike som også har vekst, men ikke like kraftig. Der blir dagens 65,7 millioner til 75,7 millioner i 2060. Hva så med Italia, landet som kanskje er best kjent for at kvinnene ikke vil ha mange barn lenger? Italia vil faktisk vokse litt, fra 60,2 millioner til 66,2 millioner innbyggere.

På dette kartet kan man også se hvor stor prosentvis befolkningsvekst det er i de enkelte EU landene. Sverige er nær toppen, rett bak Belgia, med en vekst på 36,3 prosent frem til 2060. Storbritannias befolkningsvekst frem mot 2060 er beregnet til å bli 25 prosent. Danmark og Finland har en vekst på rundt 15 prosent, mens det i motsatt ende er størst prosentvis nedgang i Latvia og Litauen med et fall i folketallet på over 30 prosent.

Alt dette er selvfølgelig bare prognoser. Vi vet ikke om det blir slik og det er definitivt mulig å påvirke tallene, noe forskjellene mellom EU-landene viser. Men prognosen er basert på dagens trender og er urovekkende fordi den, dersom ingenting gjøres, vil føre til at det blir færre som skal dele regningene og færre som skal levere tjenestene, mens det blir et mye større behov innenfor helse- og eldreomsorg enn i dag. Da er det lurt å tenke igjennom flere ting, blant annet om mulighetene folk har for å både få barn og jobbe er gode nok (de er gode i Norden, men dårlige i mange andre land), om offentlig sektor er dyktig nok til å effektivisere og utnytte nye teknologiske muligheter, blant annet innenfor eldreomsorg. Og om vi legger godt nok til rette for at store grupper friske og aktive eldre kan bidra i arbeidslivet lengre enn i dag.

Tre av fire rådmenn er for sammenslåing

Jeg tror det er en ganske vanlig myte at ansatte og ikke ikke minst ledere i norske kommuner er negative til kommunesammenslåinger fordi det kan føre til endringer i jobben. For en del toppledere er det ikke sikkert den jobben de har i dag finnes lenger i en ny kommune. Dette at de er negative har imidlertid ikke vært mitt inntrykk. Jeg opplever tvert imot at både ledere og fagfolk i norske kommuner er svært ærlige og gjerne ganske tydelige når de forteller at en kommunesammenslåing vil være positivt for både ansatte og innbyggere. Det gjelder både i store og små kommuner.

Derfor var det spennende å om Kommunal Rapports årlige undersøkelse av hva rådmenn i norske kommuner mener om ulike spørsmål bekrefter dette inntrykket. Og det gjør det til de grader. Hele 73 prosent av rådmennene som har svart mener at dere egen kommune bør slå seg sammen med andre. Kommunal Rapport skriver:

"På spørsmål om hva rådmennene oppfatter som den mest positive effekten ved sammenslåing, er det i hovedsak fire forklaringer som toppsjefene samler seg om: Bedre tjenester, mer effektiv kommunesektor, mer helhetlig areal- og transportplanlegging og flere oppgaver og større ansvar til kommunene."

Dette stemmer som sagt godt med det inntrykket jeg har fått etter å ha møtt mange kommunale ledere over hele landet de siste tre årene. Begrunnelsene de bruker kan være litt ulike, og gjerne farget av hva slags utfordringer det er i kommunen, og ikke minst hvor stor den er. I mange små kommuner blir det fremhevet hvor sårbare viktige fagmiljøer er og hvor avhengig man er av veldig få nøkkelpersoner. Noen steder er man i tillegg bekymret for at demografien blir en mye større utfordring i årene som kommer fordi det blir langt flere pensjonister, og ikke minst mange flere av de aller eldste eldre, i forhold til den yrkesaktive befolkningen, Det blir behov for flere tjenester innenfor helse og omsorg og det blir færre innbyggere i yrkesaktiv alder som kan levere disse tjenestene.

I større kommuner er det, slik Kommunal Rapports undersøkelse også bekrefter, mangelen på samsvar mellom dagens kommunegrenser og det som er naturlige regioner for areal- og transportplanlegging som blir fremhevet. Man ønsker seg også flere oppgaver som i dag blir løst av andre forvaltningsnivåer, eller der ansvaret er delt mellom flere nivåer, og denne oppsplittingen kommer i veien for gode helhetsløsninger for den enkelte innbygger som trenger hjelp fra det offentlige.

Men hvis rådmennene ikke er misfornøyde med kommunesammenslåinger så må de vel i hvert fall være misfornøyd med økonomien i kommunen sin? Men også dette ser ut til å være en myte. I følge Kommunal Rapports nye undersøkelse ser rådmennene langt lysere på økonomien nå enn for et år siden, og bare hver femte rådmann mener økonomien er dårligere enn i fjor:

"Av de rådmennene som har svart, sier fire av fem at økonomien er like god eller bedre enn for ett år siden. Bare én av fem mener økonomien er dårligere nå. I fjor var et rekordår i nyere tid for Kommune-Norge, med det beste netto driftsresultatet på ti år. Likevel mener altså mange rådmenn at det økonomisk sett står enda bedre til nå."

Nå er det naturligvis ikke slik at det hagler med aller høyeste terningkast når rådmenn skal si hvor fornøyde de er med egen økonomi. Det er neppe noen steder man vil si at man har alle pengene man trenger eller kan si at alle utfordringer er løst. Mange har dessuten også både vekstutfordringer, utfordringer knyttet til bosetting av flyktninger og mange har innbyggere som av ulike grunner krever ekstra mye ressurser fra kommunen. Men det er verdt å merke seg at Kommunal Rapport nå registrerer det høyeste nivået på tilfredshet med egen økonomi i norske kommuner på de tre årene de har gjennomført denne undersøkelsen:

"Målt mot tidligere år er det (...) en lavere andel av dem som har svart, som karakteriserer egen kommuneøkonomi som dårlig (svaralternativene 1-3). I 2014 var 58 prosent av svarene på nedre del av karakterskalaen. I år er det 44 prosent som gir egen kommuneøkonomi denne karakteristikken. For første gang i de tre årene vi har stilt spørsmålet, er det et flertall som gir karakterene 4 til 6."

Lang musikk til lange feriedager (36)

Nesten alle som mener noe om Ramones vil insistere på at det er de fire første albumene, som kom fra 1976 til 1978, og gjerne også livealbumet It's Alive, som kom i 1979, som er viktigst å høre på. Perioden da dette rare New York-bandet, som hørtes ut som en krysning mellom Beach Boys og Sex Pistols, spilte sangene dobbelt så fort som alle andre, så ut som hippier i svarte skinnjakker og laget musikk som inspirerte punkere og rockere over hele verden.

Og det er jo fullstendig riktig at de fire første albumene er en viktig del av moderne musikkhistorie. Men man bør ikke høre etter dersom noen påstår at dette er det eneste men trenger å høre på av Ramones, for selv om de senere albumene har større avstand mellom de helt store låtene, og bandet hadde gått av moten og slet med å finne vinneroppskriften, ble det laget veldig mye bra musikk av Ramones også etter 1980. Selv har jeg ikke fått med meg så veldig mye av denne senere perioden. Og da er det lange samlealbumet "The Crysalis Years Anthology" en utmerket mulighet til å fordype seg i en viktig del av dette låtmaterialet.

"The Chrysalis Years Anthology" samler ikke alt Ramones laget etter 1980, men de fire siste albumene Ramones ga ut, fra 1989 til 1995, Brain Drain, Acid Eaters, Mondo Bizarro og Adios Amigos. i tillegg til livealbumet Loco Live fra 1991. I alt 85 låter. Det er litt berg-og-dalbane, og ikke på langt nær så tettpakket med høydepunkter som på de første albumene, men det er også mye veldig bra her. Siden samlingen rett og slett er en samling av tidligere utgitte album er den helt tro mot album- og låtrekkefølge slik det ble gitt ut, mens livealbumet kommer til slutt. For å ta det hele i tur og orden:

Albumet "Brain Drain" fra 1989 var ikke noe stort Ramones-album, men innholder gode låter i åpningen "I Believe in Miracles" og avslutningen, julesingelen "Merry Christmas, I Don't Want to Fight Tonight", samt "Pet Sematary", som var laget som filmmusikk til en Stephen King-film.

Neste album er "Acid Eaters" et album som bare består av coverlåter som stort sett Ramones-favoritter fra 60-tallet. Her er er det veldig mye hørbart. Det som særlig fortjener å fremheves er The Whos "Substitute", Rolling Stones "Out of Time", The Animals "When I Was Young", Bob Dylans "My Back Pages", The Seeds "Can't Seem to Make You Mine" og Creedence Clearwater Revivals "Have You Ever Seen The Rain?". Alle låtene i karakteristisk lynraskt Ramones-tempo.

Så kommer "Mondo Bizarro", der den nye bassisten CJ Ramone erstattet Dee Dee Ramone, som slet med mye forskjellig og havnet i fengsel, men bidro med noen av låtene. Klare høydepunkter er de to singlene og Dee Dee Ramone-låtene "Strength to Endure" og "Poison Heart". Men også "Main Man" og "I Won't Let i Happen" er klassisk Ramones-pop. Og albumet er slett ikke så verst ellers.

Fjerde album er "Adios Amigos", det aller siste ordinære Ramones albumet, som kom i 1995. Albumet er preget av at de nok var ganske slitne, tempoet er satt ned fordi Joeys stemme ikke lenger klarte å henge med, og det var vel ikke helt ukompliserte forhold innad i bandet heller. Men flere høydepunkter er det definitivt. Tom Waits-coveret "I Don't Want to Grow Up" kunne like gjerne vært skrevet av Ramones. "It's Not for Me to Know" og "Life's a Gas" er bra. Og den såre "She Talks to Rainbows" er helt der oppe blant det aller beste Ramones har laget.

Resten av denne samlingen består av de 33 låtene fra livealbumet "Loco Live" som ble utgitt i 1991. Ramones var et legendarisk live-band. Live-opptaket er fra en konsert i 1991 i Spania, men låtene de spiller er fra hele karrièren og de spiller naturligvis mange låter hentet den første og mest kreative perioden. Må man velge bare et album som dokumenterer det Ramones gjorde live må det bli legendariske "It's Alive" fra 1979, et dobbeltalbum med 29 sanger som er at av de beste livealbumene som er laget noen gang. Men, bevares, selv om "Loco Live" ikke er like legendarisk er det en utmerket del av denne samlingen. Og egner seg meget bra til en lang og varm sommerdag på badestranden, særlig for oss som har litt å ta igjen når det gjelder Ramones.

Tidligere episoder i serien "Lang musikk til lange feriedager":

1. Ramones: Weird tales of the Ramones
2. The Pogues: Just look the straight in the eyes and say... Poguemahone.
3. The Smashing Pumpkins: Rarities and b-sides
4. The Clash: Clash on Broadway
5. Johnny Cash: Cash Unearthed
6. Abba: The Albums
7. David Bowie: The Platinum Collection
8. Siouxsie and the Banshees: Siouxsie and the Banshees at the BBC
9. Echo and the Bunnymen: Crystal days
10. The Cure: Join the dots
11. Bob Dylan: The Bootleg Series vol. 1-3
12. Jokke og Valentinerne: Prisen for popen
13. Paul Weller: Hit Parade
14. Bob Dylan: Biograph
15. Rolling Stones: Singles Collection: The London Years
16. Simple Minds: X5
17. The Stone Roses: The Stone Roses - 20th anniversary Collector's edition
18: Stiff Little Fingers: Anthology
19. Madonna: Celebration
20. Bruce Springsteen: The Essential Bruce Springsteen
21. Blondie: The Platinum Collection
22. Imperiet: Silver, Guld och Misär
23: The Smiths: Complete
24. Bruce Springsteen: Tracks
25. Rolling Stones: GRRR!
26. Bob Dylan: Another Self Portrait (1969-71) - The Bootleg series vol, 10
27. Siouxsie and the Banshees: Downside Up
28. Bob Dylan: The Witmark Demos 1962-64 - The Bootle series vol. 9
29. Prefab Sprout: The Collection
30. The Clash: Hits Back
31. The Cardigans: Best of

32. The Church: Deep in the Shallows - The classic singles collection
33. Bruce Springsteen & The E Street Band: Live/1975-85
34. Nick Cave & The Bad Seeds: B-sides & Rarities
35. Bob Dylan and The Band: The Basement Tapes Raw - Bootleg series vol. 11

Lang musikk til lange feriedager (35)

I denne serien med ulike varianter av lange samlealbum, som holder til en hel dag på badestranden i det fine været, har jeg igjen vendt tilbake til Bob Dylan. For femte gang. Og det er jo ikke så rart. For å i det hele tatt ha laget en samling med outtakes, b-sider og sjeldne versjoner, eller til og med en stor greatest-hits samling, på minst 40 låter, må man jo ha laget en del musikk.

Bob Dylan har sannsynligvis laget mer musikk enn nesten alle andre i verden. Mye av det er gitt ut på ordinære album, og noen meget  bra samlealbum, men det er så mye annet som har ligget i skuffer og skap at det stadig kommer ut samlinger med tidligere uutgitte ting. Bob Dylan fant vel egentlig opp konseptet "box-set" meg "Biograph" i 1985 (som jeg blogget om her) og har siden 1991 hatt en egen serie utgivelser som under tittelen "The Bootleg Series" (jeg blogget om volum 1-3 her) har hatt som mål å få ting ut av skuffer, skap og arkiver, og ut til sultne Dylan-fans som har alt fra før, men som vil ha enda mer.

Man skulle kanskje tro at det bra materialet tar slutt en gang, men volum 11 i "The Bootleg Series" som heter "Bob Dylan and The Band - The Basement Tapes" er en fantastisk samling for alle som liker Bob Dylan. Som mange vet finnes det også et ordinært dobbeltalbum fra 1975 med Bob Dylan and The Band som heter The Basement Tapes, med sanger Bob Dylan og The Band spilte inn sammen i 1967. Men av ulike grunner har man sett på den utgivelsen som mangelfull, dels fordi det i produksjonen og i utvelgelsen av låter ble mer The Band enn Bob Dylan, og dels fordi det var så veldig mye mer som ble spilt inn enn det som ble utgitt på den platen med 24 låter. Nå er endelig disse innspillingene kommet frem i lyset, sånn omtrent 40 år etter.

Den nye The Basement Tapes finnes til og med i to utgaver, en "Complete" med rubb og rake, i alt 139 låter, der noen låter finnes i flere innspillingversjoner. Jeg synes derimot "Complete" virket som i overkant utflytende og satset på "Raw", der høydepunktene er plukket ut og det er med i alt 38 låter, noe jeg syntes ble akkurat passe når en også tenker på at her er det høydepunkter på rekke og rad, og svært lite fyllmasse.

Hva skal man så trekke frem her? Som sagt er det jo bra hele veien, men jeg kan jo trekke frem "I'm not there", "Quinn the Eskimo", "I Shall Be Released", "One for the Road", "Blowin' in the Wind" (i en veldig laid-back versjon), "This Wheel's on Fire" og "You Ain't Goin' Nowhere".  Bare for å nevne noen.

Tidligere episoder i serien "Lang musikk til lange feriedager":

1. Ramones: Weird tales of the Ramones
2. The Pogues: Just look the straight in the eyes and say... Poguemahone.
3. The Smashing Pumpkins: Rarities and b-sides
4. The Clash: Clash on Broadway
5. Johnny Cash: Cash Unearthed
6. Abba: The Albums
7. David Bowie: The Platinum Collection
8. Siouxsie and the Banshees: Siouxsie and the Banshees at the BBC
9. Echo and the Bunnymen: Crystal days
10. The Cure: Join the dots
11. Bob Dylan: The Bootleg Series vol. 1-3
12. Jokke og Valentinerne: Prisen for popen
13. Paul Weller: Hit Parade
14. Bob Dylan: Biograph
15. Rolling Stones: Singles Collection: The London Years
16. Simple Minds: X5
17. The Stone Roses: The Stone Roses - 20th anniversary Collector's edition
18: Stiff Little Fingers: Anthology
19. Madonna: Celebration
20. Bruce Springsteen: The Essential Bruce Springsteen
21. Blondie: The Platinum Collection
22. Imperiet: Silver, Guld och Misär
23: The Smiths: Complete
24. Bruce Springsteen: Tracks
25. Rolling Stones: GRRR!
26. Bob Dylan: Another Self Portrait (1969-71) - The Bootleg series vol, 10
27. Siouxsie and the Banshees: Downside Up
28. Bob Dylan: The Witmark Demos 1962-64 - The Bootle series vol. 9
29. Prefab Sprout: The Collection
30. The Clash: Hits Back
31. The Cardigans: Best of

32. The Church: Deep in the Shallows - The classic singles collection
33. Bruce Springsteen & The E Street Band: Live/1975-85
34. Nick Cave & The Bad Seeds: B-sides & Rarities

Den nye økonomiens nye spilleregler - i 1999

Akkurat nå leser jeg Kevin Kellys nye bok "The Inevitable: Understanding the 12 Technological Forces That Will Shape Our Future", men etter å ha lest et par kapitler fant jeg ut at jeg først ville ta en tidsreise tilbake nesten 20 år, til Kevin Kellys første bok om internett, "New Rules for the New Economy". Den kom høsten 1999, da dot.com-hypen var på sitt høyeste og Kelly bidro ikke akkurat til å dempe forventningene til den teknologi- og nettverksrevolusjonen vi stod foran.

Det er alltid morsomt å lese hva folk som mener de er eksperter på fremtiden mente for mange år siden om dagens samfunn. Spesielt når folk er så grunnleggende teknologioptimistiske og såpass spissformulerte som magasinet Wireds gründer og redaktør Kevin Kelly. Da er faren for å stikke hodet litt for langt frem ganske overhengende, og det kan i verste fall bli ganske pinlig å lese om alle forandringene man trodde ville komme for 20 år siden, og som aldri ble noe av.

Boken er nærmest formulert som et slags manifest om hvordan ulike nettverk på kryss og tvers av geografi, og med det åpne internettet som kjerne, vil prege utviklingen av tjenester og forretningsmodeller på stadig nye områder, ja kanskje de aller fleste. For min del ble dette en viktig bok som satte ord på og forklarte sammenhengene i mye av det litt forvirrende som skjedde rundt årtusenskiftet med nye internettbaserte selskaper og tjenester, og ganske mye hype om hvordan dot.com-selskaper ville ta over. Men hvordan har så Kevin Kellys ganske radikale spådommer klart seg nå når det har gått 17 år og man, i etterpåklokskapens klare lys, vet hva som har skjedd?

Hovedinntrykket mitt er at Kellys beskrivelser av fremtiden på mange områder har vist seg å være forbausende gode. Særlig når man tenker på at det i 1998 bare var 120 millioner mennesker, eller bare 2 prosent av verdens befolkning som hadde tilgang til internett, og noen i fullt alvor mente at vi etter hvert ville bli lei av å bruke nettet eller at ingen ville gidde å produsere nok innhold. I dag har over halvparten av verdens befolkning tilgang, de fleste via en mobiltelefon. Da Kelly skrev boken hadde han ingen grunn til å nevne Google, som nettopp var etablert som selskap. YouTube, Facebook og Twitter fantes ikke enda, Amazon fantes, men de solgte ikke Kindle og e-bøker, mens Apple var et selskap som var i ferd med å dø. IPod, iTunes, iPad og iPhone tilhørte fremtiden.

Kelly kunne ikke vite noe om disse produktene, tjenestene og plattformene. Han visste ikke om dagens sosiale medier. Likevel argumenterte han svært overbevisende i løpet av knappe 200 sider for at nettverkseffektene som skapes av internett vil endre måten vi samhandler med hverandre, både som kunder, med andre privatpersoner og med kolleger og samarbeidspartnere i arbeidslivet. Kelly var på sitt mest profetiske da han forklarte hvordan innovasjon blir annerledes når bedrifter kobles sammen i nettverk, fordi veldig mye mer kan og bør skje gjennom relasjoner med noen utenfor virksomheten, og ofte vil kundene kunne bidra direkte i produktutviklingen.

Han har gode refleksjoner om hvordan gratis kopiering og distribusjon gjør at man må tenke helt nytt om priser og forretningsmodeller. Og han var kanskje litt kontroversiell når det gjaldt behovet for mellommenn av ulike slag. Mens mange tok til orde for at internett ville gjøre mellommenn og meglere overflødige fordi leverandører og kunder ville få direkte kontakt på helt nye og gjerne automatiserte måter, argumenterte Kelly for at en nettverksøkonomi består av noder der alle er koblet til alle, noe som ville skape en helt rekke nye koblere, meglere og agenter av ulike slag, Ikke nødvendigvis de samme som før, mange eksisterende virksomheter kan bli borte, men på områder der teknologien, fordi den gjøre det mulig ha mye større rekkevidde enn før,  ville gjøre det mulig å finne helt nye og spesialiserte nisjer å etablere seg i for den som klarer å tilføre noe nytt og unikt.

Tok Kevin Kelly feil på noen områder? Ja, selvfølgelig er det områder der det har blitt annerledes, for eksempel ved at produkter og tjenester har kommet til. Det er noe som heter at vi alltid overvurderer teknologiutviklingen på et års sikt, mens vi undervurderer endringene som skjer i løpet av ti år. Denne boken er også litt preget av det. Mens mange den gang kritiserte Kelly for å være alt for teknologioptimistisk, at han nesten ikke så noen negative konsekvenser av teknologiutviklingen og beskriver en slags post-kapitalistisk utopi (en berettiget kritikk, etter min mening), er det 18 år etter også lett å se at han på noen områder var alt for lite optimistisk på teknologiutviklingens vegne.

Som nevnt kunne han ikke vite om YouTube, Facebook, Twitter eller Kindle. Og generelt var han alt for lite optimistisk når det gjaldt hva eksponentiell vekst i båndbredde kunne brukes til og ville føre til av nye tjenester og nye distrubusjonsformer. I Kevin Kellys bok var fremtidens butikker i stor grad nettbutikker, men de drev likevel fortsatt med distribusjon av fysiske CDer, DVDer og bøker. Og det er jo ikke så veldig rart. På slutten av 90-tallet var multimedia noe man kjøpte på CD-ROM, ikke noe som var praktisk mulig over internett. Det var fortsatt mange år til Netflix, i 2007, endret strategi fra å sende leie-DVDer hjem til folk i posten til å streame film over internett.

Men den mest spektakulære mangelen hos Kelly er en annen ting man ikke kunne vite i 1999, hvordan det i løpet av noen var smarttelefoner utstyrt med nettleser og apper som ble selve verktøyet for å bruke internett. I Kevin Kellys bok beskrives det en utvikling der alle rom i hjemmet er utstyrt med egen fasttelefon, men der du har et eget personlig nummer som følger deg rundt til den telefonen som er nærmest. Slik ble det jo av åpenbare grunner ikke, men at det ikke endte slik forutsatte et mobilt internett med en båndbredde som det ikke var så mange som så for seg. I 1999 fikk mobiltelefonene noe som het WAP, en teknologi som var omtrent like praktisk som tekst-TV, det vil si såvidt bedre enn ingen ting i det hele tatt. At jeg i 2016 skulle se overføring av Stabæk-kamper live på en mobiltelefon var, for å si det forsiktig, ikke noe man så for seg da WAP eller GPRS var det siste nye.

Men, som sagt, selv om Kevin Kelly ikke kunne spå nøyaktig hvilke nye produkter, tjenester og sosiale medier som ville komme på internett, og hvor mye mobil båndbredde vi ville få, hadde han noen gode analyser av hvilken hovedretning digitalisering og internett ville dytte store deler av næringslivet i. På slutten av boken oppsummert han det hele som 10 spissformulerte regler for alle som vil klare seg i det som den gang fortsatt ble omtalt som "den nye økonomien". Det begrepet ble diskreditert i dot.com-kollapsen våren 2000, men de 10 "reglene" står seg godt fortsatt. I dag er ikke dette fullt så radikalt som det virket i 1999, men det er ikke nødvendigvis så lett å gjøre det likevel:

"1) Embrace the Swarm. As power flows away from the center, the competitive advantage belongs to those who learn how to embrace decentralized points of control.

2) Increasing Returns. As the number of connections between people and things add up, the consequences of those connections multiply out even faster, so that initial successes aren't self-limiting, but self-feeding.

3) Plentitude, Not Scarcity. As manufacturing techniques perfect the art of making copies plentiful, value is carried by abundance, rather than scarcity, inverting traditional business propositions.

4) Follow the Free. As resource scarcity gives way to abundance, generosity begets wealth. Following the free rehearses the inevitable fall of prices, and takes advantage of the only true scarcity: human attention.

5) Feed the Web First. As networks entangle all commerce, a firm's primary focus shifts from maximizing the firm's value to maximizing the network's value. Unless the net survives, the firm perishes.

6) Let Go at the Top. As innovation accelerates, abandoning the highly successful in order to escape from its eventual obsolescence becomes the most difficult and yet most essential task.

7) From Places to Spaces. As physical proximity (place) is replaced by multiple interactions with anything, anytime, anywhere (space), the opportunities for intermediaries, middlemen, and mid-size niches expand greatly.

8) No Harmony, All Flux. As turbulence and instability become the norm in business, the most effective survival stance is a constant but highly selective disruption that we call innovation.

9) Relationship Tech. As the soft trumps the hard, the most powerful technologies are those that enhance, amplify, extend, augment, distill, recall, expand, and develop soft relationships of all types.

10) Opportunities Before Efficiencies. As fortunes are made by training machines to be ever more efficient, there is yet far greater wealth to be had by unleashing the inefficient discovery and creation of new opportunities."

Og så kommer jeg om noen dager tilbake med en omtale av Kevin Kellys nye bok, som følger opp flere tråder fra boken fra 18 år siden, men også handler om roboter, lærende maskiner, ulike typer kunstig intelligens og veldig mye annet.

Lavere eksport, svakere handelsbalanse

Nok en gang kommer det noen viktige økonomiske nøkkeltall som viser at Norge er i "en ny normal" der olje- og gassinntekter ikke betyr like mye som før. Vi må ha nye ben å stå på, og SSBs ferske eksporttall viser at nye eksportinntekter ikke er noe som plutselig dukker opp av seg selv.

Det er ikke bare olje- og gasseksporten som faller, men verdien av eksporten fra fastlands-Norge har faktisk falt med 3,7 prosent i årets første seks måneder sammenlignet med de første seks månedene i 2015. Handelsbalansen for fastlands-Norge er negativ med 96,6 milliarder kroner, en svekkelse på 10,7 prosent. Og fordi både olje og gasseksporten har falt med over 20 prosent siden første halvår i fjor er Norges handelsbalanse fortsatt positiv, men hele 45,3 prosent svakere enn i fjor.

Et av de store poengene da de svakere eksporttallene for 2015 ble offentlige var at gasseksporten hadde passert oljeeksporten i verdi for første gang i historien. Hvordan ser dette ut i første halvår 2016? Vel, verdien av oljeeksporten faller videre, men fordi gassprisene har falt enda litt mer er det nå igjen slik at verdien av oljeeksporten er såvidt høyere enn gasseksporten. SSB skriver:

"Råoljeeksporten utgjorde 13,8 milliarder kroner og falt 28,3 prosent sammenlignet med juni i fjor. Tilbakegangen skyldes en kombinasjon av redusert eksportvolum og lavere priser. Planlagt vedlikehold dempet oljeproduksjonen i juni og eksportvolumet var på sitt laveste siden juni 2014. Utførselen endte på 34,7 millioner fat, en nedgang på 16,2 prosent fra i fjor. Oppadgående oljepris bremset nedgangen i eksportverdien. Sammenlignet med mai i år økte oljeprisen med 8,3 prosent til 398 kroner fatet. Prisen er likevel 14,4 prosent lavere enn juni i fjor. Betydelig fall var det også i eksportverdien for naturgass som endte på 9,7 milliarder kroner og gikk ned 35,5 prosent mot juni i fjor. Bakenforliggende årsak er lavere gasspriser. Eksportvolumet av naturgass i gassform var 7,6 milliarder standard kubikkmeter og var på samme nivå som juni i fjor."

Et det så noen lyspunkter? Ja, det er noen flere deler av det eksportrettede næringslivet som nyter godt av lave kronekurser, og for noen er det i tillegg en god utvikling i både priser og volumer. Og selv om de noen ganger havner litt i skyggen av de enorme eksportverdiene olje- og gassproduksjonen bringer inn til landet, er det viktig at summen av veldig mange andre næringer, både råvarebaserte og andre, opplever vekst. Det beste eksemplet på en slik suksess akkurat nå er sjømatnæringen der særlig lakseeksporten fra Norge opplever svært gode tider:

"Eksportverdien for fisk fortsetter å stige. I juni var eksportinntektene 6,9 milliarder kroner, en økning på 23,1 prosent sammenlignet med juni i fjor. Oppgangen drives av utviklingen i lakseprisene: Prisen på fersk hel laks har steget 60,0 prosent de siste tolv månedene og nådde 65 kroner kiloen i juni. Volumet har gått ned 15,9 prosent fra i fjor. Eksportverdien for utgjorde 56,0 prosent av fiskeeksporten i juni."

http://bloggurat.net/minblogg/registrere/a3003b77eee62cd1feb2df1d428773211b6ce5c7

Et nytt kommunekart i Møre og Romsdal

Som jeg blogget om for litt over en uke siden har 138 kommuner i Norge, med omkring halvparten av innbyggerne i landet, gjort positive vedtak om kommunesammenslåinger. 70 av disse kommunene har allerede gjort gjensidige vedtak som vil resultere at de 70 kommunene blir til 29 nye kommuner, mens det i de øvrige gjenstår litt, og i noen tilfeller ganske mye, før de er i mål.

Men det at så mange kommuner har vedtatt at de slår seg sammen, og skal jobbe med å bygge nye og bedre organisasjoner og fagmiljøer, fører til at det blir en del markeringer i tiden som kommer. I noen fylker skjer de så store endringer at en stor del av innbyggerne vil bo i nye kommuner fra senest 2020.

Et av fylkene det er verdt å merke seg er Møre og Romsdal, som Jan Tore Sanner besøkte i dag for å åpne jazzfestivalen i Molde og for å markere hele tre store kommunesammenslåinger som er vedtatt. Det gjelder Ålesund, Skodje og Sandøy, som vil ha omkring 55 000 innbyggere, Molde, Midtsund og Nesset, som vil ha omkring 33 000 innbyggere og Fræna og Eide som vil ha omkring 13 000 innbyggere i 2020. I et par av disse vedtatte nye kommunene er det også slik at man er åpen for at flere slutter seg til dersom det var slik at de trodde at det ikke ville bli noe av disse sammenslåingene eller arbeidet for et annet alternativ, men nå har ombestemt seg når de ser at rammebetingelsene er forandret.

I tillegg er det slik at Halsa kommune på Nordmøre og Hemne kommune i Sør Trøndelag har vedtatt å slå seg sammen. Volda kommune på Sunnmøre slår seg sammen med Hornindal kommune i Sogn og Fjordane. Og som jeg nevnte her på bloggen tidligere i sommer slik at Ulstein og Hareid har skrevet under på en ny intensjonsavtale om sammenslåing. Og det er også noen kommuner helt sør på Sunnmøre og helt nord i Sogn og Fjordane som har positive vedtak om sammenslåinger, men med vedtak som går litt på kryss og tvers må de må rydde litt opp i hvem som skal være partnere.

Alt dette gjør at Møre og Romsdal er blitt et av fylkene der det skjer størst forandringer som et resultat av kommunereformen. Det nye kommunekartet vil være veldig forskjellig fra dagens, ikke minst rundt Ålesund og på Sunnmøre og rundt Molde. Ser man på kartet over Møre og Romsdal ser man raskt at det er noen gode grunner til at disse endringene bør komme. Det er i dag 36 kommuner i fylket, med kommunegrenser som i stor grad ble til da båt var den mest praktiske transportformen, men der det for lengst er kommet til nye veier, broer og tunneler, slik at dagens administrative grenser ikke lenger samsvarer med bo- og arbeidsmarkedsregionen innbyggerne er en del av. Det har også utløst noen krav om flytting av kommunegrenser i kommuner som har sagt nei til sammenslåing.

Med de viktige beslutningene som så langt er tatt blir ikke alle utfordringer borte, men det vil bli en kommunestruktur og kommunegrenser som er langt mer tilpasset både dagens og fremtidens utfordringer.

Lang musikk til lange feriedager (34)

En god sommertradisjon her på bloggen er serien "Lang musikk på lange feriedager". I disse tider der alt blir streamet er jeg klar over at det kan virke håpløst umoderne å reklamere for "box-sets" og lange samlealbum, men jeg har ikke tenkt å gi meg. Det er nemlig ikke teknologien som er poenget her, men det musikalske innholdet har en sammenheng.

Og for å minne kort om reglene mine så må det være "box sets", samlealbum eller fleralbumutgivelser med omkring 40 sanger, men gjerne mange flere, med samme artist. Om det er greatest hits, artistens samlede verker, rariteter og b-sider eller tidligere ikke-utgitte ting spiller ingen rolle. Poenget er at innholdet må være bra og holde til en dag på en badestrand, enten den tilbringes i et sommervarmt Norge eller et sted lengre sør. Først ute i denne serien sommeren 2009 var "Weird tales of the Ramones". Så har det hvert eneste år senere kommet til sammen 33 bidrag som er listet opp nederst i denne bloggposten. 

Og i dag er det en virkelig godbit i kategorien b-sider og rariteter fra Nick Cave & the Bad Seeds som ganske enkelt heter "B-Sides & Rarities". Den kom ut i 2005, men jeg må dessverre medgi at jeg ikke har fått med meg før helt nylig da jeg var på jakt etter nye bloggbare kandidater til å ha med på stranden. Og for en fantastisk oppdagelse! For folk som enda ikke har fått med seg noe av Nick Cave og trenger en grunnleggende innføring, finnes det et "best of"-samlealbum, men for alle som kjenner litt til Nick Cave fra før er dette et mye mer spennende alternativ. Hans mørke fortellinger om samfunnets skyggesider og dets personligheter, gjerne fulle av galgenhumor, passer dårlig i et "greatest hits"-format, men helt perfekt når det får flyte ut i dette lange formatet

Samlingen har totalt 56 låter, og kom  i sin tid kom ut som en 3CD-boks. Den åpner med fine akustiske versjoner av to av hans mest kjente låter, "Deanna" og "The Mercy Seat" og går så videre gjennom noen kjente og mange mer bortgjemte låter. Blant de kjente som har fått plass er en duett der Nick Cave og Shane McGowan synger "What a Wonderful World", som i sin tid ble utstyrt med en musikkvideo der de to ikke bare hørtes ut som de var fyllesyke, men også så ut som de var ekstremt fyllesyke. Shane McGowen synger også på Nick Caves  flotte sang"Lucy", mens Nick Cave synger en bra versjon av The Pogues "Rainy Night in Soho".

Blant andre kjente låter som er her, men i litt andre versjoner enn de vi har hørt før, finner vi en flott utgave av "Where the Wild Roses Grow" der det ikke er Kylie Minogue som er med, men Blixa Bargeldt som synger hennes del. Her er også en cover av Neil Youngs "Helpless" fra tributealbumet "The Bridge" fra 1989, en cover av Roy Orbisons "Running Scared" og Nick Caves versjon av den tradisjonelle sangen "Rye Whiskey".

Et annet pluss ved denne samlingen er at den også samler noen låter som ble laget som soundtrack til ulike Wim Wenders-filmer; "I'll love you till the end of the world", "Cassiels Song" og "I Feel So Good", som derfor ikke er med på de ordinære albumene til Nick Cave. Og dessuten er det flere andre hørbare låter her som av en aller annen grunn endte opp som bortgjemte b-sider, men som kommer frem i lyset, som "Blue Bird", "Gods Hotel", "Sail Away" og "She's Leaving You". På en så utflytende samling helt som ventet at ikke ikke alt er like bra. Noen av sangene her ble utelatt fra albumene fordi andre låter var bedre. Spesielt på slutten er det det en del fyllmasse. Men alt i alt er dette en samling med mange høydepunkter som det er vel verdt å utforske.

Tidligere episoder i serien "Lang musikk til lange feriedager":

1. Ramones: Weird tales of the Ramones
2. The Pogues: Just look the straight in the eyes and say... Poguemahone.
3. The Smashing Pumpkins: Rarities and b-sides
4. The Clash: Clash on Broadway
5. Johnny Cash: Cash Unearthed
6. Abba: The Albums
7. David Bowie: The Platinum Collection
8. Siouxsie and the Banshees: Siouxsie and the Banshees at the BBC
9. Echo and the Bunnymen: Crystal days
10. The Cure: Join the dots
11. Bob Dylan: The Bootleg Series vol. 1-3
12. Jokke og Valentinerne: Prisen for popen
13. Paul Weller: Hit Parade
14. Bob Dylan: Biograph
15. Rolling Stones: Singles Collection: The London Years
16. Simple Minds: X5
17. The Stone Roses: The Stone Roses - 20th anniversary Collector's edition
18: Stiff Little Fingers: Anthology
19. Madonna: Celebration
20. Bruce Springsteen: The Essential Bruce Springsteen
21. Blondie: The Platinum Collection
22. Imperiet: Silver, Guld och Misär
23: The Smiths: Complete
24. Bruce Springsteen: Tracks
25. Rolling Stones: GRRR!
26. Bob Dylan: Another Self Portrait (1969-71) - The Bootleg series vol, 10
27. Siouxsie and the Banshees: Downside Up
28. Bob Dylan: The Witmark Demos 1962-64 - The Bootle series vol. 9
29. Prefab Sprout: The Collection
30. The Clash: Hits Back
31. The Cardigans: Best of

32. The Church: Deep in the Shallows - The classic singles collection
33. Bruce Springsteen & The E Street Band: Live/1975-85

Nick Cave: The Weeping Song

Det er helg og det er en trykket stemning etter de forferdelige hendelsene i Nice i Frankrike i går kveld. Her på bloggen blir det helt sikkert noen kommentarer både om kampen mot terror og om samfunn og politikk ellers også nå i sommer.

Men sommeren er også tiden for noen musikalske dypdykk det ikke er like mye tid til ellers i året. Ikke minst må serien "Lang musikk til lange feriedager", som startet i 2009 og kom til episode 33 i fjor sommer, få sin fortsettelse. Neste episode skal handle om Nick Cave and the Bad Seeds, som for noen år siden ga ut en stor samleplate med b-sider og sjeldenheter som jeg er i ferd med å oppdage nå. Den er i et toneleie som kan passe i en litt krevende tid der det trengs alternativer til sommerpopmusikken. Her er et av høydepunkene i katalogen til Nick Cave and the Bad Seeds, som riktignok ikke er med på samlealbumet med b-sider og sjeldenheter, men likvel:"The Weeping Song":



"The Weeping Song" ble for øvrig utgitt i 1990 som en del av albumet "The Good Son", og kom også ut som singel. Mannen som er med i videoen og synger duett sammen med Nick Cave er bandmedlem Blixa Bargeld, en mangfoldig og til tider temmelig eksperimentell musiker, som i tillegg til å være gitarist i The Bad Seeds også er frontfigur i Einstürzende Neubauten.

Fossile kraftverk til salgs

Finansnettstedet Bloomberg.com har i dag en artikkel som er en svært god påminnelse om at det såkalte "grønne skiftet" over til mer klimavennlige produkter, energibruk og prosesser ikke bare er retorikk, men noe som skjer i virkeligheten. Og det pågår akkurat nå, med store muligheter for de som sitter med løsninger og teknologier som etterspørres i markedet, men med smertefulle konsekvenser for de som er på feil side av utviklingen.

Det artikkelen beskriver er at så mange som 22 av Italias fossile kraftverk kan være til salgs fordi de ikke trengs til kraftproduksjon lenger. Da kan det dukke opp muligheter for andre:

"Enel SpA, which is the nation’s biggest utility, plans to close 13 gigawatts of power stations fired by coal, natural gas and oil as part of a shift toward renewables, said Enrico Viale, the head of thermal power generation. Rather than razing them, the Rome-based company looking for developers to turn the sites into shopping malls, medical facilities or high-tech facilities. “We don’t have the capability and the knowledge to find a new industrial use,” Viale said in an interview at Bloomberg’s office in London. “If there’s still a possibility to produce energy in a different way, we’ll develop the project, but if it’s not energy use, it’s not our business.”

Interessant nok nevnes store datasentre som en av flere muligheter i artikkelen og den nevner at det går rykter om at Amazon, verdens største leverandør av nettskylagring og -tjenester, har vist interesse for noen av kraftverkene. Men hvorfor skulle noen som trenger store mengder elektrisitet kjøpe nedstengte fossile kraftverk? Ikke for å sette dem i gang igjen, men fordi de har en veldig gunstig beliggenhet og ligger rett ved viktig infrastruktur, med både tilgang kraftnettet og vann til kjøling, og god fysisk sikkerhet.

Hva er det så som gjør at denne kraftige omveltningen i kraftbransjen skjer akkurat nå. Man har jo snakket om behov for mer miljøvennlige energiløsninger lenge, uten at det skjedde så veldig mye, men nå virker det plutselig som det skjer mer i energimarkedet på 4-5 år enn på de forrige 100. Jeg tror europeiske politikere må ta noe av æren. Både EUs kvotesystem og andre tiltak som setter en pris på blant annet klimagassutslipp og de enkelte EU-landenes energipolitikk som har favorisert bygging av sol- og vindkraft har åpenbart hatt effekt. På samme måte som norsk bilavgiftspolitikk har betydd et kjempeløft for salget av el-biler.

Men politikk alene er ikke nok. Det er to andre forhold tom er minst like viktige, og som har med markedet å gjøre. For det første bruker vi mindre energi enn før. Vi har frikoblet veksten i BNP fra veksten i energiforbruk. Digitalisering og smartere tjenester gjør at vi får mer ut av mindre. Vi trenger mindre ressurser og mindre energi for å skape verdiene. 

Den tredje, og kanskje viktigste grunnen, er at fornybar energi er blitt konkurransedyktig. Prisene har falt kraftig de siste årene, slik at det ikke ser ut til å være behov for evige grønne energisubsidier for å få til et grønt energiskift. Teknologiutvikling, innovasjon og masseproduksjon gjør jobben, akkurat som i alle andre næringer som utkonkurrerer andre. Da handler det ikke om venstreradikalere og miljøvernere mot industri og grådige kortsiktige kapitalister. Det handler om konkurranse i næringslivet om hvem som har de beste og billigste løsningene og hvem som er de dyktigste innovatørene. Slik det bør være i et velfungerende samfunn.

Færrest kan svømme i Oslo og Finnmark

Siden mange av oss i Norge tilbringer sommeren på eller ved vannet, kan det noen ganger være nyttig å vite hvor stor andel av befolkningen som kan svømme, og om det er noen interessante forskjeller mellom ulike deler av befolkningen.

Nå finnes det ikke noe sentralt register over om folk i Norge kan svømme, men det finnes et annet register som gir oss ganske mye informasjon om dette: Forsvarets spørreskjemaer, der et helt årskull på 60 000 17-åringer hvert år blir spurt om ulike ting, spør blant annet om de kan svømme 200 meter. Og resultatene av disse svarene om svømmeferdigheter kan man lese om på nettsidene til Statistisk Sentralbyrå (SSB).

Svarene fra norske 17-åringer til forsvaret i 2014 viser at 86 prosent kan svømme 200 meter. Guttene er flinkere til å svømme enn jentene. Blant guttene har det vært 88 prosent over flere år som oppgir at de kan svømme. Blant jentene er det 83 prosent, noe som er en liten nedgang de siste fem årene.

Hva så med svømmeferdighetene i ulike fylker? Her der det Slik at Sogn og Fjordane ligger på topp blant både gutter og jenter, mens Nord-Trøndelag er på andreplass blant jentene og Akershus blant guttene. Forskjellen mellom fylkene er imidlertid ikke ekstremt stor, med unntak av to fylker som skiller seg veldig klart ut nederst på listen, Oslo og Finnmark. Her er det SSB skriver om fylkesvise forskjeller i svømmeferdigheter blant 17-åringer:

"Det står best til med svømmeferdighetene i Sogn og Fjordane. Der kan ni av ti – både blant gutter og jenter – svømme. Det har heller ikke vært noen særlig endring i perioden etter 2009. Oslo er det fylket hvor det står dårligst til med svømmeferdighetene for begge kjønn. Mens åtte av ti gutter kan svømme 200 meter, er tallet for jenter sju av ti, og det står faktisk litt dårligere til i 2014 enn i årene før. Andelen for jenter falt fra 74,1 i 2010 til 71,2 i 2014. Oslo er også det fylket med størst forskjell mellom gutter og jenter, og det gjelder hele perioden vi har tall for. Også i Finnmark står det dårligere til med svømmeferdighetene enn i landet ellers. Men mens ungdommene i Oslo har blitt litt dårligere til å svømme, er situasjonen blitt litt bedre blant ungdommene i landets nordligste fylke. Størst forbedring har det vært blant jentene, og det gjør forskjellen mellom gutter og jenter i Finnmark mindre."

Bortgjemte musikalske perler (47)

Heldigvis hender det at folk rydder på loft og i kjellere og finner ting de ikke husket at fantes og som ingen andre har fått se tidligere. Et slikt eksempel er videoen under som ble funnet igjen av en kameramann tidligere i år og som viser et klipp fra en konsert i Notting Hill i London i 1988. Der spiller Joe Strummer den gamle Clash-sangen "Straight to Hell". Ikke med the Clash som for alle praktiske formål ble oppløst i 1983, men med sitt backingband på den tiden: "The Latino Rockabilly War";

Banco rotto

Symbolikken er det i hvert fall ikke noe å si på når det er verdens eldste bank, Monte dei Paschi di Siena, grunnlagt i 1472, som er truet av konkurs. Det var i Siena og Firenze i Toscana selve starten på det moderne bankvesenet foregikk tidlig i renessansen. Men fordi det å låne ut penger til investeringer i næringsvirksomhet også medfører risiko for bankene som låner ut, var det her uttrykket bankerott, eller "banco rotto" oppstod.

Bankfolkenes benker (banco) stod utendørs. Det var her de betjente sine kunder, tok imot innskudd og lånte ut penger til de som trengte lån, Dersom bankfolkene ikke hadde nok penger til å betale tilbake det de skyldte innskyterne, for eksempel på grunn av kunder som ikke kunne betjenes sine lån, ble benkene ødelagt (rotto) slik at utlåneren ikke kunne drive videre.

Det kan kanskje virke litt paradoksalt at det nå er i Italia og ikke i Storbritannia vi ser de sterkeste effektene av Brexit. Men det er egentlig ikke så merkelig. Dels er det selvfølgelig slik at Italia i langt tid har hatt utfordringer med for lav vekst i privat sektor, for liten omstilling i offentlig sektor og for høy offentlig gjeld i lang tid. I sin lederartikkel "The Italian Job", om italienske banker, skriver The Economist denne uken at:

"Italy is Europe’s fourth-biggest economy and one of its weakest. Public debt stands at 135% of GDP; the adult employment rate is lower than in any EU country bar Greece. The economy has been moribund for years, suffocated by over-regulation and feeble productivity. Amid stagnation and deflation, Italy’s banks are in deep trouble, burdened by some €360 billion ($400 billion) of souring loans, the equivalent of a fifth of the country’s GDP. Collectively they have provisioned for only 45% of that amount. At best, Italy’s weak banks will throttle the country’s growth; at worst, some will go bust."

Og dels er det nok dessverre også slik at britenes nei til EU bidrar til å sette det hele på spissen og forsterker problemer som allerede var der. Og som vi vet fra tidligere økonomiske kriser er det ikke nødvendigvis slik at de som er mest direkte berørt av beslutningen er de som merker de største effektene, i hvert fall ikke med en gang. Det vil ofte være de som, med rette eller urette, oppfattes som det svakeste leddet som får svi.

Banken Monte dei Pachi di Sienna må helt sikkert ha opplevd litt av hvert de siste 500 årene og har garantert hatt tøffe tider før. Vi får håpe at det ikke blir Boris og Nigel som gjør det slutt.

Gjensyn med "Where the wild roses grow"

I forbindelse med en filminnspilling omkring 20 år etter at  Nick Cave i 1995 fikk med seg Kylie Minogue på å synge på "Where the Wild Roses Grow", gjorde de sangen på nytt. Denne gangen live. Da singelen kom i -96 var dette litt skjønnheten møter udyret, eller den dystre, svarkledde og litt intellektuelle rockeren møter sin motpol, en av popmusikkens store symboler på det det lette og bekymringsløse 80-tallet. Og man må jo si at de holder seg godt, Nick og Kylie:



Så skal man jo huske at allerede i 1996 var begge to etablerte artister som hadde vært gjennom oppturer og nedturer og utviklet seg musikalsk. Nick Cave var ikke lenger bare punkeren fra "The Birthday Party", men eksperimenterte med flere musikalske sjangere. Og Kylie, som i likhet med Nick Cave kommer fra Australia, og slo igjennom som TV-stjerne i den australske såpe-serien "Neighbours og ble global popstjerne med "The Locomotion" i 1987, hadde også begynt å gjøre litt mer varierte ting. Men sjokket var likevel ganske stort hos fansen på begge sider da de spilte inn originalversjonen sammen, med musikkvideo og alt mulig. Men, som vi ser på konsertopptaket 20 år senere virker det ikke akkurat som noen av dem angrer.

Sangen "Where the Wild Roses Grow" var med på Nick Cave and The Bad Seeds album "Murder Ballads" som kom i 1996, Det er Nick Caves mestselgende album noen gang, både fordi det er et veldig bra album, sannsynligvis mye på grunn av all oppmerksomheten og radio- og TV-avspillingen singelen "Where the Wild Roses Grow" fikk. Felles for alle sangene på "Murder Ballads", med et unntak, er at det er minst et drap i hver sang. Noen har regnet ut av det totalt på albumet og b-sidene på singlene er minst 75 dødsfall. Det ene unntaket er coverversjonen av Bob Dylans "Death is not the end"

138 kommuner vil slås sammen

Kommunal Rapports telling for en uke siden

At kommunereformen nå har gått inn i en ny fase ble synliggjort på en veldig fin måte i torsdag denne uken da Ulstein og Hareid hadde besøk av statsministeren og undertegnet en intensjonsavtale om nye Hareidlandet kommune.

Så lurer sikker noen på hvorfor de nå, etter at fristen for de lokale prosessene har gått ut, lager ny intensjonsavtale med sikte på sammenslåing? Svaret er at de tidligere jobbet for en enda større sammenslåing som ikke hadde tilstrekkelig støtte, men fordi dagens kommunegrenser ikke er noe godt svar på fremtidens utfordringer, og det er et ønske om sammenslåinger, så må de forsøke på nytt med et mer realistisk alternativ.

Og slik er det flere andre steder i landet også. I noen kommuner, for eksempel rundt Molde og rundt Ålesund var det ambisjoner om noen virkelig store sammenslåinger, men ikke tilstrekkelig vilje i alle kommunene som skulle være med, slik at de mest positive startet på nytt og rakk å vedta disse sammenslåingene før sommeren, Andre steder vil det jobbes utover høsten med å gjennomføre innbyggerhøringer og fatte endelige beslutninger.

Et interessant spørsmål nå er hvor mange kommuner som nå, basert på lokal naboprat og lokale politiske prosesser, har gjort positive vedtak om å slå seg sammen. Det vil si beslutninger som er kommet allerede før vi går inn i denne neste fasen. Vi får jo ofte høre, både fra politiske motstandere av kommunesammenslåinger og fra tilhengere av sammenslåinger som er negative til den frivillige prosessen, at dette har vært mislykket. Men tallene viser noe helt annet. Den frivillige prosessen har ført til svært mange positive vedtak, langt flere enn jeg tror noen ville våget å tippe for to år siden. I følge min oversikt, som er basert på Kommunal Rapports oversikter, NRKs oversikter og noen noen personer her i KMD som følger svært godt med, er det i alt 138 kommuner som nå har gjort positive vedtak. I de kommunene bor 50 prosent av Norges befolkning, 57 prosent hvis vi holder Oslo utenfor.

De positive kommunevedtakene kommer riktignok i litt ulike kategorier. I 70 kommuner er det gjort gjensidige vedtak, det vil si at kommunene er enige om sammenslåingene, som vil resultere i 29 nye kommuner. 21 kommuner har gjort positive vedtak, og vil etter alt å dømme inngå i nye kommuner, med det gjenstår noen avklaringer om hvem som ellers vil eller får lov til å bli med i den nye kommunen. I 47 kommuner er det fattet positive vedtak og det er et ønske om sammenslåing, men de har foreløpig ikke noen å slå seg sammen med. Her må det derfor gjøres en jobb dersom disse kommunenes ønsker skal gi konkrete resultater. For å ta det i tur og orden:

De 70 kommunene som slås sammen til 29 nye kommuner er:

Sandefjord, Stokke og Andebu
Larvik og Lardal
Hof, Holmestrand og Sande
Tjøme og Nøtterøy
Rissa og Leksvik
Audnedal og Lyngdal
Trondheim og Klæbu
Bø og Sauherad
Fræna og Eide
Moss og Rygge
Fjell, Sund og Øygarden
Roan og Åfjord
Oppegård og Ski
Asker, Røyken og Hurum
Drammen og Svelvik
Lindås, Meland og Radøy
Os og Fusa
Askim og Hobøl
Stavanger, Rennesøy og Finnøy
Molde, Midtsund og Nesset
Hammerfest og Kvalsund
Ålesund, Skodje og Sandøy
Førde, Jølster, Gaular og Naustdal
Hemne, Halsa og en del av Snillfjord
Hitra og en del av Snillfjord
Orkdal, Meldal, Agdenes og en del av Snillfjord
Steinkjer og Verran
Namsos, Fosnes og Namdalseid
Volda og Hornindal

I flere av disse nye kommunene er det gjort vedtak om at de er åpne for å ta med også andre kommuner i regionen, for eksempel kommuner som i etterpåklokskapens klare lys ser at omgivelsene deres blir endret så mye at det er nødvendig å foreta en ny vurdering, Slik Sande i Vestfold gjorde da de sa ja til å slå seg sammen med Holmestrand og Hof etter å først ha sagt nei. Og slik Re kommune i Vestfold til høsten skal velge mellom Tønsberg, Horten eller nye Holmestrand, etter først å ha sagt nei. Man kan derfor ikke se bort fra at noen av disse nye kommunene blir enda større. Men allerede nå, basert på denne lokalt ledede prosessen, kan vi slå fast at det vil bo omkring en million innbyggere i nye kommuner i 2020.

De 21 kommunene der det er er gjort positive vedtak, og det er en gjensidig vilje til å få til sammenslåinger, men der det gjenstår noen avklaringer om hvordan den nye kommunen vil se ut, er:

Re kommune som skal velge mellom Holmestrand, Horten og Tønsberg
Åfjord og Roan som har vedtatt sammenslåing, men må avklare om de vil ha med Bjugn, som har vedtatt at de ønsker å få være med.
Mandal og Marnadal som sa ja til en sammenslåing med Lindesnes, som ikke ble med likevel
Ullensvang, Odda og Jondal der det har vært usikkert om Jondal vil være med.
Evenes, der et stort flertall vil ha sammenslåing men andre kommuner, men der sammenslåing med Narvik og et alternativ med tre mindre kommuner fikk omtrent samme stemmetall
Aurskog-Høland og Rømskog, der Rømskog må ha en ny behandling av saken.
Sandnes, Gjesdal og Forsand, der det ikke er enighet om alle tre skal være med.
Oppdal og Rennebu som gjør endelige vedtak over sommeren
Ulstein og Hareid som skrev en ny intensjonsavtale i juli og vil beslutte til høsten.
Vågsøy, Vanylven, Sande, Herøy og Selje, der flere av kommunene hadde positive folkeavstemininger og er positive til nye forsøk med to eller flere kommuner.
Voss, Granvin, Ulvik og noen andre Hardanger-kommuner som har vært positive til sammenslåing, men har støttet litt ulike alternativer.

Og så er det hele 47 kommuner som har fattet positive vedtak om kommunesammenslåing, men så langt ikke har funnet noen å slå seg sammen med, enten fordi nabokommunene har valgt andre partnere, vil fortsette alene eller fordi en annen kommune blokkerer for det som kunne blitt en større sammenslåing i regionen. Det er jo her det er viktig å fortsette prosessene slik at dette ønsket om å ruste seg bedre for fremtiden med en annen kommunestruktur kan bli til virkelighet, enten ved at noen ombestemmer seg eller ved at Stortinget vurderer det slik at en god løsning for flere kommuner ikke skal blokkeres. De kommunene som så langt har gjort ensidige positive vedtak er:

Bergen, Dovre, Eigersund, Fredrikstad, Hamar, Kvam, Sogndal, Tromsø, Bodø, Kongsvinger, Narvik, Sarpsborg, Stjørdal, Strand, Surnadal, Sør-Fron, Time, Tønsberg, Vennesla, Ullensaker, Haugesund, Harstad, Lyngen, Nord-Aurdal, Skedsmo, Gol, Tysvær, Røros, Birkenes, Eidsberg, Eid, Farsund, Levanger, Sørum, Arendal, Stord, Alta, Grong, Fjaler, Rana, Haram, Kristiansund, Ørskog, Lenvik, Stryn, Ringerike og Kristiansand.

Som en ser av av listene er dette kommuner i hele landet, med en god blanding av store og små kommuner og av storbyer, småbyer og utkanter. Derfor er det veldig misvisende når noen partier på Stortinget og noen kommentatorer i media beskriver kommunereformen som en mislykket reform. At 138 kommuner, der halvpartene av Norges befolkning bor, gjør positive vedtak om sammenslåing er et veldig godt utgangspunkt. I tillegg til disse kommunene som har gjort egne vedtak er det ytterligere noen andre der innbyggerundersøkelser eller folkeavstemninger var vist et flertall for sammenslåing, men det er det ikke er gjort noe vedtak. Det gjelder blant annet i så ulike kommuner som Vestvågøy, Sortland og Bærum.

Men som sagt gjenstår det en god del jobb for at denne positive holdningen skal omsettes til konkrete sammenslåinger. Derfor vil også høsten bli brukt aktivt. I et nytt brev til fylkesmennene har Jan Tore Sanner beskrevet den rollen han forventer at de skal ta for å få med kommuner som ser at dagens inndeling ikke er bærekraftig, av ulike grunner ikke kom helt i mål før sommeren, og derfor ønsker å forsette prosessen.