søndag 13. mars 2016

Donald Trump og Aaron Burr

Utsiktene til å få Donald Trump som presidentkandidat skremmer ikke bare venstresiden i USA, men er en vel så marerittfremkallende tanke for mange republikanere. Media bobler over av advarsler, og i noen tilfeller sier fremtredende republikanere at de da heller vil bli hjemme på valgdagen, eller stemme på erkefienden Hillary Clinton.

Trumps kritikere inkluderer de såkalte "neocons", de utenrikspolitiske haukene, som blant mye er uenige med Trump om invasjonene i Afghanistan og Irak og forholdet til Russland. I en artikkel som oppsummerer uenighetene, "The neocons vs Donalt Trump" beskriver New York Times hvordan ledende republikanere som Robert Kagan og Eliot Cohen advarer mot Trump. Og den konservative historikeren Max Boot har skrevet en artikkel der han hevder at Trump kan bli er en større trussel mot USAs sikkerhet enn Kina og ISIL.

I en lederartikkel i The Weekly Standard skriver William Kristol, en av de store ideologene i den konservative bevegelsen i USA, under overskriften "The Horror" at:

"Since World War II, from 1948 on, the Republican party has nominated 12 men for president of the United States: Thomas E. Dewey, Dwight Eisenhower, Richard Nixon, Barry Goldwater, Gerald Ford, Ronald Reagan, George H. W. Bush, Bob Dole, George W. Bush, John McCain, and Mitt Romney. These candidates were of varying quality. They had a mixed record of electoral success, winning nine elections and losing eight. But all had either personally impressive achievements or politically principled convictions; some had both. Of the five winners, some had records as presidents of which to be proud, others less so. But none was an utterly unprincipled demagogue. None was a Donald Trump. (...) So is this really what we have come to in 2016? A choice between an utterly mediocre limousine liberal and an utterly repellent pseudo-conservative rabble-rouser?"

Det er ikke enkelt å finne historiske paralleller til det som er i ferd med å skje nå. The Weekly Standard minner om at mange repulikanere hadde problemer med å støtte Barry Goldwater i 1964 på samme måte som mange demokrater ikke klarte å stemme på George McGovern i 1972, men når de skal finne en parallell til hvordan partiet skal håndtere Donald Trump går de helt tilbake til valget i 1800, i artikkelen "What Would Hamilton do?"

I følge historiebøkene var det ved valget i 1800 slik at utfordreren Thomas Jefferson fra the Democratic-Republican party vant valget klart over sittende president John Adams fra the Federalist party. Men det oppstod et problem i valgmannskollegiet da de formelt skulle velge Thomas Jefferson til president og ved en teknisk feil fikk hans visepresidenskandidat Aaron Burr like mange stemmer som Jefferson.

Slik regelverket var den gang måtte det hele da avgjøres endelig av representantenes hus der the Federalist Party hadde flertall og der mange ønsket å ødelegge for sin viktigste politiske motstander, Thomas Jefferson, ved å heller stemme på den betydelig mindre prinsippielle og konsekvente Aaron Burr. Etter 35 voteringer som ikke ga noe flertall i kongressen, måtte den gamle partiveteranen Alexander Hamilton, som på grunn av sine årelange uenigheter med Thomas Jefferson har mye av æren for at USA fikk to politiske partier, tre frem og overtale partifellene sine til å likevel støtte erkefienden Jefferson fremfor en mann han så på som svært farlig. The Weekly Standard skriver:

"But Hamilton went on to say that with all his faults Jefferson was a rational man with coherent ideas who operated within the normative range of accepted behavior in life and in politics, while Burr was something fundamentally different— a man for whom norms, rules, and boundaries didn't exist. In 1792, Hamilton had taken his measure of Burr and never moved from it: Burr was "unprincipled both as a public and private man .  .  . for or against nothing but as it suits his interest or ambition .  .  . determined .  .  . to make his way to be the head of the popular party .  .  . and to climb .  .  . to the highest honors of the state." Now Hamilton warned friends about Burr's debts and the scandals involving his business investments, calling him a profligate, a voluptuary, unprincipled, and dangerous. Embracing Burr, Hamilton said, would sign the Federalists' "death warrant," and he warned of the impact abroad: "No agreement with him could be relied on," he wrote to Theodore Sedgwick. "The appointment of Burr as president would disgrace our country abroad."

I den 36. avstemningen fikk endelig Thomas Jefferson nok stemmer til å bli president i USA, mens Aaron Burr ble visepresident. Men det hører også med til historien at feiden mellom Aaron Burr og Alexander Hamilton ikke var over. I juli 1804 kokte det helt over og de utfordret hveandre til duell med pistoler. Da den ble gjennomført ble Alexander Hamilton truffet av en kule fra Burr og døde dagen etter. Aaron Burr stakk av og var på rømmen en stund, men ble ikke dømt for å ha gjort noe ulovlig og fortsatte som visepresident ut perioden. Senere gjorde han flere underlige ting, blant annet arbeidet han for at Louisiana-territoriet skulle bryte ut av USA og bli et eget land, noe som gjorde at han ble tiltalt for høyforræderi, men aldri dømt. Sett i ettertid er det nok bra at han aldri ble president.