Storbritannia og EU

The Economist er ofte bra, men på sitt aller beste når det handler om store spørsmål som krig og fred eller  kampen for liberale prinsipper som frihet, demokrati, menneskerettigheter, ytringfrihet, eiendomsrett og markedsøkonomi. Samtidig erkjenner de at vi i den virkelige verden ofte står overfor veivalg og målkonflikter der vi ikke kan få i pose og sekk, men må velge svarene som gir det beste langsiktige bidraget til at våre viktigste politiske og demokratiske verdier vinner.

Jeg tror det må være fordi så store ting er satt i spill at The Economists analyser av den britiske striden om EU-medlemskapet denne uken er så leseverdige. Allerede på forsiden kommer den krystallklare konklusjonen; "Brexit . Bad for Britain, Europe and the West.". I lederartkkelen "The real danger of Brexit" skriver de:

"A vote to leave would damage the economy, certainly in the short term and probably in the long run. It would imperil Britain’s security, when threats from terrorists and foreign powers are at their most severe in years. And far from reclaiming sovereignty, Britons would be forgoing clout, by giving up membership of a powerful club whose actions they can influence better from within than without. Those outside Britain marvelling at this proposed act of self-harm should worry for themselves, too. Brexit would deal a heavy blow to Europe, a continent already on the ropes. It would uncouple the world’s fifth-largest economy from its biggest market, and unmoor the fifth-largest defence spender from its allies."

Spørsmålet om Storbritannia skal forlate EU handler ikke bare om hva Storbritannia skal være i fremtiden, men i minst like stor grad om hva EU skal være. Paradoksalt nok virker det som om både de ivrigste føderalistene i EU, som tror en britisk utmelding vil styrke deres arbeid for mer union, og høyrepopulistene som vil fortest mulig ut av EU, tror en britisk utmelding vil styrke deres sak. Og begge har for så vidt rett i at EU ikke blir det samme uten britene. Derfor er også begge argumenter gode grunner til at Storbritannia bør bli. The Economist skriver: 

"Europe would be poorer without Britain’s voice: more dominated by Germany; and, surely, less liberal, more protectionist and more inward-looking. Europe’s links to America would become more tenuous. Above all, the loss of its biggest military power and most significant foreign-policy actor would seriously weaken the EU in the world. (...) Without Britain, it would be harder for the EU to pull its global weight—a big loss to the West in a troubled neighbourhood, from Russia through Syria to north Africa. It is little wonder that Russia’s Vladimir Putin is keen on Brexit—and that America’s Barack Obama is not."

Det er som sagt verdt å lese hele denne lederartikkelen om "The real danger of Brexit".  Jeg vil også anbefale de grafiske oversiktene over Storbritannias forhold til EU som er i oversikten "A background guide to “Brexit” from the European Union". Her tar man også et oppgjør påstanden om at EUs økonomier er mer avhengige av Storbritannia enn omvendt, og skriver:

"The Brexit camp’s claim that Europe needs Britain more than the other way round is fanciful: the EU takes almost half Britain’s exports, whereas Britain takes less than 10% of the EU’s; and the British trade deficit is mostly with the Germans and Spanish, not with the other 25 countries that would have to agree on a new trade deal."

Anbefales kan også den litt lengre briefingen om "The Brexit delusion" som går litt dypere inn i handelspolitikken og andre problemstillingene som nå diskuteres for fullt i den britiske debatten, og også ser på noen problemer som vil oppstå om briten forlater EU og som burde vært diskutert mer.

Hvordan lage en suksessfilm?

Klikkbar tabell her

Når de store filmstudioene i verden investerer millioner og noen ganger milliarder av kroner i en ny film er det naturligvis fordi de ønsker at de skal trekke publikum til kinoene. Da kan filmen tjene inn mer penger enn det som er investert. Helst mye mer, for det er en bransje der man også kan tape mye hvis en film flopper.

Men er det noen måte å spå på forhånd hvilke filmer som vil bli kommersielle suksesser? Og om det ikke er mulig å gjøre det for hver enkelt film, er det noen spesielle egenskaper ved de filmene som gjør det best hos publikum? Er det for eksempel slik at kjente skuespillere eller gode filmanmeldelser er det viktigste kjennetegnet ved filmer som gjør det godt kommersielt?

Denne jobben har The Economist tatt på seg å gjøre. De gått igjennom tallene for 2000 filmer gitt ut i USA og Canada siden 1995 som hadde et budsjett på over 10 millioner dollar for å finne ut hva som karakteriserer en suksessfilm. Resultatet kan man finne i denne interaktive grafen på nettsidene til The Economist. Og i siste nummer har de skrevet om hva de har funnet ut i artikkelen: "Silver-screen playbook - How to make a hit film".

Resultatene er ganske interessante. Som en ser i grafen over er det en ganske tydelig lineær sammenheng mellom hvor mye penger man investerer i en film og hvor mye den tjener inn, i hvert fall når man ser stort på det, Det er ikke så rart som det kanskje høres ut. Hvis et filmselskap har en god idé de selv har stor tro på vil lykkes hos publikum, vil de sannsynligvis også investere mer i gode skuespillere, spesialeffekter og andre dyre ting. De vil bruker mer penger på markedsføring og filmen vil bli vist på flere kinoer i premièrehelgen.

En annen viktig indikator på om en film vil være en kommersiell suksess og som kommer frem i disse tallene er kanskje litt mer overraskende. Hvis en film er en oppfølger av en tidligere suksess eller en "franchise film", som i mange tilfeller vil si at det er en film basert på en superhelt fra en populær tegneserie, er det noe som gir markert større sjanse for kommersiell suksess. The Economist skriver:

"Sequels and franchise films are another way for studios to limit their risks. Nearly one in five of the films Hollywood pumps out nowadays is a sequel, up from one in 12 a couple of decades ago. All other things being equal, sequels earn $35m more than non-sequels at the box office. Franchise films increasingly depend on superhero characters. Hollywood made just eight superhero films between 1996 and 2000, but 19 in the past five years. A $200m-budget superhero film will earn $58m more at the box-office than a non-superhero film of the same budget."

Som man vil se på den interaktive listen er det ganske mange filmer i toppen av omsetningslisten som er "superhero sequels", det vil si filmer som både handler om superhelter og er oppfølgere av tidligere suksesser, Eksempler på dette er The Dark Knight, The Dark Knight Rises, The Avengers: Age of Ultron, Superman Returns, Spider.Man 2, Spider-Man 3, Iron Man 2, Iron Man 3 osv. osv. Har man suksess med gamle tegneseriehelter er det åpenbart ikke noen grunn til å gi seg. The Economist har riktig nok et viktig tilleggspoeng; Det er viktig at filmen er barnevennlig nok til å ikke få aller høyeste aldergrense. Da blir en viktig del av markedet borte.

Hva så med skuespillernes stjernestatus? Ja, i følge tallmaterialet har det litt betydning for filmer som ikke er rene oppfølgere. Man kan i hvert fall legge et par prosent på inntektene for den neste filmen, men så er det jo også slik at største stjerner får mye høyere lønn. Hva så med kritikernes anmeldelser av filmene? I følge The Economist har også det litt betydning, men langt mindre enn mange ser ut til å tro. Betydningen av filmanmeldelser for besøkstallene ser ut til å være fallende. Og minst like interessant er at det virker som publikums vurdering av filmene, som gjerne deles aktivt i sosiale medier, betyr mer. The Economist skriver:

"Do critics play a role in the success of films? Not as much as they would like to think. Between 1996 and 2006 an extra ten percentage points on the aggregate critics’ score on Rotten Tomatoes was associated with just $4m in extra box-office takings. Now it is worth just $1m. The wisdom of crowds matters more these days: the same increase in positive audience reviews on Rotten Tomatoes is associated with an $11.5m increase in box-office revenues."

Litt forenklet kan man vel si at sjansene for kommersiell suksess på kinoene øker hvis man lager en superheltfilm, gjerne en oppfølger av en tidligere suksess, og den må være tilstrekkelig barnevennlig. Man bør ha med skuespillere som har gjort det bra før, men det kan blir for dyrt med alt for store stjerner. Gode anmeldelser er bra, men det er enda viktigere at publikum er fornøyd og forteller det til andre.

Og siden det er Oscar-utdeling på søndag er det kanskje greit å nevne at det som her virker som en god oppskrift på kommersiell suksess ikke fungerer hvis man skal vinne en Oscar. Der er det helt andre filmer som kommer til å få oppmerksomhet.

Ny utredningsinstruks

Lenke til heftet

Ja, jeg innrømmer at noen sikkert ser på utredningsinstruksen som et tema for de spesielt interesserte, litt nerdete rett og slett, men min erfaring er at de som er opptatt av krav til offentlig utredninger er veldig opptatt av det. Når er det riktig å gjennomføre en utredning? Hva skal en utredning i så fall inneholde? Og hvordan passer vi på å ikke utrede for mye eller for lite? Det er spørsmål som er viktige for statlige forvaltningsorganer og som mange derfor er opptatt av å finne gode svar på.

Vårens gladnyheter for alle som er opptatt av bedre utredningskvalitet er en ny utredningsinstruks som ble besluttet i statsråd 19 februar og gjelder fra 1. mars 2016. En av flere forbedringer i den nye instruksen er at det er skilt tydeligere mellom krav og bestemmelser,  som ligger i selve instruksen som er på bare litt over 7 sider, og forklaringer med tilhørende eksempler som ligger i en veileder på litt over 50 sider. Begge dokumentene finner man i dette oversiktlige heftet fra Direktoratet for økonomistyring som av Finansdepartementet har fått ansvaret for å forvalte utredningsinstruksen og veilede om bestemmelsene der.

Kravene i den nye utredningsinstruksen er enklere og mer konkrete enn tidligere . Noe av det viktigste er tydeliggjøringen av minimumskrav til en utredning i form av seks spørsmål som skal besvares. Dette omtales i Punkt 2-1 i utredningsinstruksen som slår fast at:

"En utredning skal besvare følgende spørsmål:

1. Hva er problemet, og hva vil vi oppnå?
2. Hvilke tiltak er relevante?
3. Hvilke prinsipielle spørsmål reiser tiltakene?
4. Hva er de positive og negative virkningene av tiltakene, hvor varige er de, og hvem blir berørt?
5. Hvilket tiltak anbefales, og hvorfor?
6. Hva er forutsetningene for en vellykket gjennomføring?"

De seks spørsmålene må besvares i alle utredninger, men et viktig poeng i den nye utredningsinstruksen er å tilpasset omfanget av utredningsarbeidet til størrelsen på tiltaket. Denne forholdsmessigheten er dekket i punkt 2-2 i utredningsinstruksen og i veilederen vil man finne råd og eksempler både om hvordan man går frem for å besvare spørsmålene i konkrete saker og hva slags vurderinger det er klokt å gjøre om omfanget av og ressursbruken i utredningsarbeidet. For eksempel spørsmålet om tiltaket er så stort at det skal gjøres en samfunnsøkonomisk analyse, og hvilke krav som da stilles til utredningen.

Kapittel 3 i utredningsinstruksen gir en oversikt over hvilke krav som stilles til involvering av de som er berørt og hvordan høringer gjennomføres. Kapittel 4 beskriver kravene til utforming av lover og forskrifter og kapittel 5 beskriver hvordan Norge forholder seg til arbeidet med EØS- og Schengen-saker, både når det gjelder utforming av norske posisjoner i forkant og effektiv innlemming av beslutninger i norsk regelverk.

Så vil sikkert noen innvende at hovedproblemet ikke har vært selve formuleringene i utredningsinstruksen, men at etterlevelsen av bestemmelsene har vært for dårlig. Både Difi i rapporten "Graves det dypt nok? Om utredningsarbeidet i departementene?" fra 2013 og Riksrevisjonen har vært opptatt av at det har ikke har vært en klar nok sammenheng mellom størrelsen på tiltaket og omfanget av utredningsarbeidet og at noen av de største tiltakene har vært for dårlig utredet. Det er åpenbart et viktig poeng. Men jeg er overbevist om at vi med en bedre utredningsinstruks, som både tydeliggjør hvilke spørsmål som må besvares og slår fast at det skal være forholdsmessighet mellom størrelsen på tiltaket og ressursene som brukes på utredninger, har tatt et viktig skritt i riktig retning.

SV-ere for kommunereform

Dagens Klassekampen slår opp over to sider at flere sentrale personer i SV er sterke tilhenger av en kommunereform med langt færre og større kommuner enn i dag. Jeg skal være den siste til å kritisere folk for å oppdage enda bedre tanker enn dem man hadde fra før, så jeg mener at det er en bra utvikling at også SVere sier klart fra om at Norge trenger en kommunereform.

Så vil kanskje noen som har lest Klassekampen i dag innvende at det er rart at tidligere sekretariatsleder for SV på Stortinget, Thor Egil Braadland, og flere andre navngitte støttespillere som argumenterer så sterkt for kommunereform, ikke kritiserer sine egne partifeller i Stortinget som stadig argumenterer mot kommunereform, men i stedet kritiserer en regjering som driver denne prosessen fremover for "å bruke for lite makt for å gi landet et nytt kommunekart". Men når selve hovedsaken er så bra er det naturligvis lett å tilgi en kritikk som går ut på at regjeringen er for opptatt av lokaldemokrati.

Det som er viktigst med dette utspillet er ikke diskusjonen om "tvang" og "makt", for det vil uansett være en stor fordel med en reform som utvikles nedenfra og bygges gjennom lokalt lederskap. Det viktigste med utspillet er at noen sentrale personer på den rødgrønne siden har begynt å argumentere politisk og tydelig for at Norge er bedre tjent med større kommuner. Dessverre er Klassekampen mer opptatt av å dekke spillet og den interne partidebatten enn av selve de politiske argumentene, men slik jeg leser Thor Egil Braadland mener han at det er gode politiske og demokratiske grunner til at kommunekartet bør samsvare med arbeidsmarkedsregioner. Blant annet fordi en slik sammenheng både vil gjøre det lettere å levere gode offentlige velferdstjenester og lettere å drive med helhetlig arealplanlegging, Det blir rett og slett blir lettere å drive med lokalpolitikk, noe både partier til venstre og til høyre bør være opptatt av.

Det er som sagt bare å ønske disse synspunktene hjertelig velkommen. At de delvis pakkes inn som kritikk mot regjeringen tar jeg ikke så tungt, det er helt sikkert lettere å få gjennomslag i egne rekker om man ikke høres ut som regjeringen. Og det er jo resultatene som teller.

Ja til utvinning av kvarts i Rana

I forrige uke godkjente Kommunal- og moderniseringsdepartementet en reguleringsplan i Rana kommune som gjør det mulig å utvinne mineralet kvarts i Nasafjell. Prosjektet vil gi omkring 50 nye arbeidsplasser i kommunen, men råstoffproduksjonen vil også bidra til økt verdiskaping ved annen industri i regionen og dermed kunne sikre enda flere arbeidsplasser. Driftstiden ved dette dagbruddet er anslått til å bli omkring 30 år.

I følge en pressemelding fra Elkem, som er bedriften som har søkt om å få ta ut kvarts fra Nasafjell, står det:

"Nasafjell regnes for å være et av Nord-Europas største og viktigste gangkvartsfelter. Elkem vil bruke kvartsforekomsten på Nasafjell i Rana for produksjon av silisiumprodukter ved Elkem Salten i Sørfold og til produksjon av solar silisium ved Elkem Solar i Kristiansand."

Det har kommet innsigelser til reguleringsplanen som er begrunnet i konflikt med reindriftsinteresser. Det har ført til at KMD har gjort noen endringer i reguleringsbestemmelsene for å sikre sameksistens mellom reindriften og mineralnæringen. Og det er naturligvis ingen tvil om at disse arbeidsplassene ønskes varmt velkommen i regionen. I tillegg til at det er mange arbeidsplasser i selve kvartsbruddet, bidrar uvinning av kvarts som nevnt også til å sikre industrien i en større region.

Det er tilsynelatende bred enighet om at vi i Norge må skape arbeidsplasser og økonomiske verdier ut av de naturressursene vi har vært så heldige å bli utstyrt med fra naturens side. Dette er ressurser som skaper aktivitet og bosetting over hele landet dersom de utnyttes. Men dersom vi skal lykkes med å skape disse arbeidsplassene, ved blant annet å videreutvikle en livskraftig mineralnæring i Norge, kan vi ikke bare være for mineralutvinning generelt og i festtaler, men mot alle de konkrete prosjektene. Som i alle industri- eller utbyggingsprosjekter kan det være noen konflikt med andre hensyn som må håndteres og balanseres. Men resultatet av å si nei til alle prosjektene ville bli at store deler av landet blir umulig å ta i bruk til annet enn reiseliv og museumsdrift. Det er ikke spesielt bærekraftig.

Verden har et stort behov for metaller og mineraler i årene som kommer. Norge er godt posisjonert til å ta ansvar og skape arbeidsplasser her. Vi har strenge miljøkrav, vi har en industri som ligger langt fremme i å ta samfunnsansvar og vi har gode og demokratiske planprosesser der ulike hensyn blir veid mot hverandre og der vi søker løsninger som kan ivareta flere interesser samtidig.

Donald Trumps samlede fornærmelser

Trump insults - The complete list

Donald Trump slenger så mange beskyldninger, fornærmelser, eder og galle mot andre personer og steder, spesielt gjennom sin favorittkanal Twitter, at det kan være vanskelig å holde følge med alt sammen. Derfor har New York Times tatt på seg å lage en komplett og klikkbar liste over alle fornærmelsene Donald Trump har kommet med på twitter.

Den heter nå "The 199 People, Places and Things Donald Trump has Insulted on Twitter: A Complete List". Så langt er det 199 personer, medievirksomheter, land og steder som har blitt utsatt for Trumps angrep, men det antallet vil helt sikkert øke videre. Trump har tross alt bare vært kandidat i syv måneder. Det er lenge igjen. Og så er det jo heller ikke slik at det bare er 199 meldinger.Mange av de Donald Trump ikke liker blir utsatt for det man kan kalle seriefornærmelser, det vil si ukentlige og noen ganger daglige kanonader på twitter med påstander om at de er veldig lite vellykkede personer..

For Trump handler det selvsagt om å på sin noe spesielle måte markere avstand mot demokratene.Som mot president Barack Obama: "This from perhaps the worst president in U.S. history!", "The incompetence of our current administration is beyond comprehension" og Hillary Clinton: "She is strong on corruption - corruption is what she's best at!", men mange er nok mer overrasket over at han er akkurat like destruktiv mot sine egne partifeller som Jeb Bush: "Jeb Bush just got contact lenses and got rid of the glasses. He wants to look cool, but it's far too late.", Ted Cruz: "This shows what a complete & total liar Ted Cruz is" og Marco Rubio: "Marco Rubio is a total lightweight who I wouldn’t hire to run one of my smaller companies - a highly overrated politician!"

Og like spesielt er det at han også kaster seg over gamle politiske veteraner som John McCain: "Graduated last in his class at Annapolis--dummy!" og Karl Rove: "People that have read it tell me that @KarlRove book is terrible (and boring). Save your money!", angriper medier som New York Times og Washington Post, men også Murdoch-eide medier som Fox News "FoxNews is so biased it is disgusting. They do not want Trump to win. All negative!" og Wall Street Journal. "The @WSJ Editorial Board is so wrong, so often. They got info from an incorrect story in another pub." og individuelle journalister som Megyn Kelly: "Too bad dopey @megynkelly lies! og Graydon Carter: "Rumor has it that the grubby head of failing @VanityFair Magazine, "Sloppy" Graydon Carter, is going to be fired or replaced very soon?"

Alt dette er sendt ut i offentligheten av Donald Trump selv og det virker ikke som om han er det minste flau over noen av meldingene han har sendt. Jeg tror likevel at New York Times gjør en viktig jobb med å sette sammen og oppdatere denne oversikten. Jeg tror nemlig ikke USAs befolkning ønsker en president som holder det samme nivået i debattene som vi ellers bare finner i anonyme kommentarfelt i nettavisene. Når det blir synliggjort at Donald Trump også går løs på statsledere i allierte land som Angela Merkel: "the person who is ruining Germany" viser det en oppførsel som jeg tviler på at det store flertallet er komfortable med når USA skal velge sin øverste sjef.

Beste coverversjon av en Bowie-sang

I ukene som har gått siden David Bowie døde har mange artister hyllet sitt store forbilde ved å fremføre coverversjoner fra Bowies katalog. Med varierende hell. Lady Gagas poturri under Grammy-showet var ingen innertier og fikk ganske hard medfart. Betydelig hyggeligere mottagelse fikk Madonnas versjon av Rebel Rebel, men litt spesielt er det jo å se Madonna flagre rundt.

Men de virkelig gode coverversjonene må man lete litt lenger tilbake for å finne. Flere musikkaviser har laget lister over de beste coverversjonene av Bowies sanger, blant annet Rolling Stone, People, The Telegraph og Yahoo Music. På listene deres er det artister som Nirvana, Arcade Fire, The Cure, Smashing Pumpkins, White Stripes, Beck, Barbara Streisand og Bay City Rollers. Og de som har laget listene er naturligvis ikke helt enige om hvilken coverlåt som er best.

Selv har jeg en klar favoritt. Det er Bauhaus versjon av Ziggy Stardust. Det er jo ikke helt uten risiko å gi ut akkurat denne ikoniske sangen på singel med tilhørende musikkvideo. Om Bauhaus lyktes da de tok sjansen i 1982 er det delte meninger om. Jeg mener dette ble en veldig bra alternativ versjon.

Ny direktør i Difi

Fordi offentlig sektor ledes av politikere, får man av og til inntrykk av at vi bare kan vedta i regjering og storting hva resultatet på ulike områder skal bli. Dessverre er det ikke fullt så enkelt. Vi politikere kan formulere målsettinger, tildele oppgaver og vedta budsjetter, men selve gjennomføringen av jobben gjøres av alle medarbeiderne og lederne i de ulike virksomhetene i offentlig sektor, Hvis disse organisasjonene ikke har rett kompetanse, ikke ledes godt eller ikke evner å samarbeide med andre, spiller det mindre rolle hva vi politikere vedtar.

Derfor er det alltid en viktig begivenhet når vi utnevner nye toppledere for store statlige virksomheter som har mye ansvar og leverer viktige tjenester til innbyggerne eller har en viktig rolle i innovasjons- og omstillingsprosessene som skal gjøre offentlig sektor bedre.

I dagens statsråd ble Steffen Sutorius utnevnt til ny direktør i Direktoratet for forvaltning og IKT (Difi). I en samtale med pressen rett etterpå sa han at å lede Difi er selve drømmejobben for en som han som brenner så sterkt for å gjøre offentlig sektor bedre. Han kommer fra en jobb i privat konsulentbransje, men har også mye erfaring fra offentlig sektor, blant annet fra digitaliseringen av Statens pensjonskasse.

Difi er kanskje ikke best kjent av virksomhetene i staten, men har en nøkkelrolle når det gjelder å fornye, forenkle og forbedre offentlig sektor. De har ansvar for å samordne digitaliseringen, for å effektivisere offentlige anskaffelser og ikke minst for å bidra til bedre styring og ledelse i staten. Derfor har også rapporten fra Produktivitetskommisjonen som nettopp ble lagt frem brukt en del plass på å ønske velkommen en sterkere og tydeligere rolle for Difi. Ansettelse av ny direktør er en viktig del av dette. Det er Kommunal og moderniseringsdepartementet som har ansvaret for Difi og i dagens pressemelding om ansettelsen står det:

"Steffen Sutorius (45) er i statsråd i dag utnevnt til ny direktør i Direktoratet for forvaltning og IKT (Difi). – Nye Difi skal være spydspissen i arbeidet med å modernisere offentlig sektor. Sutorius vil gi Difi tyngde i dette arbeidet, sier kommunal- og moderniseringsminister Jan Tore Sanner.

- Jeg er glad for at statsråden og departementet har vært så tydelige på at de ønsker et sterkt Difi. I samarbeid med dyktige ansatte og våre samarbeidspartnere, ønsker jeg å bidra til at Difi skal være en relevant og etterspurt aktør i arbeidet med å modernisere offentlig sektor, sier Difis påtroppende direktør. Sutorius tiltrer stillingen 1. mai.

Ingelin Killengreen har i en overgangsperiode ledet og gjennomført evalueringen av Difi. Evalueringen er nå gjennomført, og Difi har etter nyttår fått nye virkemidler for å digitalisere, brukerrette og effektivisere offentlig sektor.

Sutorius har lang og relevant erfaring fra Difis fagområder; digitalisering, offentlige innkjøp og styring og ledelse. Han har erfaring med tunge offentlige digitaliserings- og omstillingsprosjekter, blant annet i Statens pensjonskasse. Her hadde han ansvaret for gjennomføring av et av de største og mest suksessfylte it- og endringsprosjektet som er gjennomført i offentlig sektor, Perform.  Sutorius er utdannet siviløkonom fra Norges handelshøyskole og kommer fra stillingen som direktør for konseptvalg og forretningsplaner i konsulentselskapet Metier."

Her er Digi.no sin omtale av samtalen Steffen Sutorius og Jan Tore Sanner hadde med pressen i dag.

Smarttelefon til 30 kroner?

Aftenposten skriver i dag om hvordan det indiske selskapet Freedom 251 nå lanserer en ny smarttelefon som skal koste bare 251 indiske rupi, som tilsvarer omtrent 30 kroner. Det er helt absurd billig.

Telefonen ble lansert på onsdag i India og fikk naturligvis bred omtale, blant annet i Hindustan Times (10 ting vi trenger å vite) og Times of India, men også i store medier verden over. Det er jo ikke hver dag det kommer en mobiltelefon som senker prisen til en brøkdel av dagens billigste telefoner.

Nå var det ikke slik at man kunne få verken kjøpt eller tatt på telefonen da den ble lansert onsdag. Modellen som ble vist frem kom fra en kinesisk produsent og hadde en logo som var malt over. For å få tak i Freedom 251 må man gå inn og bestille den på nettstedet www.freedom251.com, som har vært nede på grunn av ekstremt stor trafikk, men ser nå ut vil å fungere igjen. Der kan man se at denne smarttelefonen har noen temmelig imponerende spesifikasjoner, med 4 tommers skjerm, 3,2 megapiksen kamera bak og også et kamera foran, 1,3 GHz quadcore prosessor, 1 GB RAM, 8 GB lagringsplass og Android 5.1 operativsystem. Både 3G, Wifi, Bluetooth og GPS er det også.

Jeg må innrømme at alt dette gjør at jeg blir litt skeptisk. Flere av komponentene i denne smarttelefonen koster så vidt jeg vet over 30 kroner hver.Og til sammen burde summen bli langt høyere. At det er mulig å selge billige smarttelefoner til langt lavere priser enn Apples og Samsungs modeller har blant annet noen kinesiske produsenter vist.Men dette er en modell som skal koste langt under en tidel av dette igjen, men ha langt høyere ytelse. Det høres ut vil å være for godt til å være sant. Svaret får vi i slutten av juni i år når de nye telefonene etter planen skal være ute hos kundene.

Mer fra andre som er skeptiske kan man lese om i Wall Street Journal India, som skriver om "Is India’s Freedom 251, a $4 Smartphone, Too Good to Be True?". 

til Bloggurat

Svak økonomisk vekst

I dag slapp Statistisk Sentralbyrå (SSB) foreløpige tall for nasjonalregnskapet for 2015. Ikke overraskende er det en nå nærmest nullvekst i norsk økonomi. BNP for Fastlands-Norge steg bare med 1,0 prosent i 2015, den svakeste veksten siden 2009. Det er ikke uten grunn at innsatsen for økt aktivitet og nye arbeidsplasser i privat sektor er øverst på den politiske agendaen til regjeringen for tiden.

Som vi vet er situasjonen i industrien nokså blandet, der oljerelatert virksomhet opplever nedgang, mens det i andre deler av industrien er noen som gjør det ganske bra, blant annet fordi lav kronekurs gjør at man får bedre betalt for eksporten. SSB skriver:

"Utviklingen i industrien preges av den reduserte etterspørselen fra petroleumsvirksomheten, noe som førte til stor produksjonsnedgang særlig i verftsindustri og hos utstyrsleverandører. I eksportrettet industri er bildet mer sammensatt, blant annet har kjemisk og farmasøytisk industri hatt god vekst siden slutten av 2014, mens trevareindustrien hadde god vekst fram til 4. kvartal da den falt med 1,6 prosent. Også produksjon av metaller gikk ned i fjorårets siste to kvartaler og var 6,3 prosent lavere samlet for 2015 enn året før. Ellers hadde næringsmiddelindustri en liten, men jevn vekst gjennom fjoråret."

Også i de tjenesteytende næringene har det jevnt over vært en ganske svak vekst i 2015:

"I tjenesteytende næringer utenom offentlig forvaltning økte bruttoproduktet i 4. kvartal med bare 0,1 prosent etter tilnærmet nullvekst også i de tre foregående kvartalene. Sett over hele året økte bruttoproduktet i disse næringene med 1 prosent fra året før. Aktiviteten i offentlig forvaltning økte med 0,5 prosent i 4. kvartal, mens den fra 2014 til 2015 økte med 1,7 prosent."

Dersom vi skal få en sterkere og mer vedvarende vekst i Norge er vi avhengige av at investeringene i næringslivet øker.Den økningen ser ut vil å la vente på seg. SSB skriver:

"Foreløpige tall viser at nedgangen i petroleumsinvesteringene fortsatte også i 4. kvartal 2015, men avdempet i forhold til 3. kvartal. For året var nedgangen på hele 14,7 prosent etter et fall på i underkant av 3 prosent i 2014. Investeringene i industri og bergverk gikk ned 1,3 prosent fra 3. til 4. kvartal. Økte investeringer i produksjon av metaller bidro til å dempe nedgangen. I 2015 var industri- og bergverksinvesteringene nærmere 9 prosent lavere enn året før, mens de i 2014 økte med 5,5 prosent."

Tallmaterialet fra SSB sier også interessante ting om utviklingen i bruttoprodukt og sysselsetting i ulike næringer og hvordan ulike næringer har utviklet seg i forhold til hverandre. Men det får jeg komme tilbake til i en senere bloggpost.

Det bygges flere boliger i Norge

2015 var et godt år for boligbyggingen, skriver Statistisk Sentralbyrå på sine nettsider i dag. Der kan vi lese at:

"Fjoråret ble et godt år for boligbygging. I 2015 ble det gitt igangsettelsestillatelse til bygging av 15 prosent flere boliger enn i 2014. Dette utgjør 31 300 boliger, det høyeste antallet siden 2007."

Dersom vi fordeler alle disse nye igangsettingene av boligbygging på fylker så er det Akershus som topper listen, med ganske klar margin. I Akershus er det igangsatt 4830 nye boliger. Deretter følger Sør Trøndelag med 3188 boliger, Hordaland med 3051 og Rogaland med 2992.

Dersom man i stedet bryter tallene ned på kommuner er det Trondheim som topper listen med hele 2503 igangsatte nye boliger. Deretter følger Oslo med 2328 boliger, Bergen med 1253, Tromsø med 842, Kristiansand med 833, Skedsmo med 796, Bærum med 693, Fredrikstad med 681 og Sandnes med 643 nye boliger.

Årsmøte i Geiranger

Utsikt fra rommet på Hotell Union

Det er årsmøtesesong i de politiske partiene. Den årstiden der de av oss som jobber med politikk på heltid, og vel så det, også bruker noen helger og kvelder på å holde innledninger på lokale partiårsmøter. For de fleste medlemmer er partipolitikk noe man bruker fritiden sin på og ikke har som jobb. Da må vi som er så heldige å ha politikk som jobb stille opp.

Selv deltar jeg i hvert fall på to av fylkesårsmøtene i Høyre i år. Oppland Høyres årsmøte på Fagernes om et par uker og Møre og Romsdal Høyres årsmøte i Geiranger nå i helgen som var. Der holdt jeg to innledninger, en om den pågående kommunereformen og en om arbeidet med å lage nytt partiprogram for neste stortingsperiode. Innlendingen om kommunereformen ble også fulgt opp med en spørsmåls. og kommentarrunde der mange hadde ting de ville ta opp. Det er bra fart i mange av nabopratene i Møre og Romsdal for tiden, så dette var derfor en god anledning til å både diskutere hvorfor kommunereform er viktig og hvordan prosessen gjennomføres på en best mulig måte.

Geiranger er dessuten en fantastisk flott sted å avholde årsmøte.Det tar riktignok litt tid å komme dit. Flyr man til Ålesund er det et par timers kjøretur over fjellet, og en kort fergetur, men når man først er fremme er omgivelsene så spektakulære som de kan få blitt. Hotell Union er en flott ramme, både innvendig og utvendig (bildet over er tatt fra balkongen utenfor rommet mitt) og det skader jo heller ikke at hotellet er familieeid av Monja og Sindre Mjelva, fjerde generasjon av familien som overtok hotellet i 1899.

Kan Michael Bloomberg vinne?

Jeg er i utgangspunktet ikke blant dem som tror en uavhengig kandidat har mulighet til å bli president i USA. Vi har sett både Ross Perot stille og i realiteten bidra til at Bill Clnton ble president to ganger med mindre enn 50 prosent av stemmene. Ralph Nader fikk  bare litt over 2 prosent av stemmene, men sørget med det for at George W. Bush ble president i 2000 i stedet for Al Gore.

Er det annerledes denne gangen? Er det slik at Michael Bloomberg faktisk kan vinne et presidentvalg dersom det for eksempel er Bernie Sanders og Donald Trump som er de øvrige to kandidatene? Det unike i en slik situasjon er at de etablerte partiene da vil ha hver sin populist, uten spesielt mye relevant politisk ledererfaring, som sin presidentkandidat, mens den uavhengige kandidaten Michael Bloomberg har 12 års politisk ledererfaring som borgermester i New York City. Det er USAs største by med 8,5 millioner innbyggere.

Nettstedet RealClear Politics ser litt på hva slags barrièrer en uavhengig kandidat må overvinne for å kunne vinne. Den mest opplagte hindringen for de fleste er nok penger. Det gjelder ikke for Michael Bloomberg som er dollarmilliardær og har mer enn nok penger til å stille. Men valgsystemet er ikke akkurat lagt opp slik at det er enkelt for uavhengige å registrere seg som kandidater.Hver delstat har sitt eget system og Bloomberg vil få det veldig travelt. RealClear Politics skriver:

"Each of the 50 states has its own, unique process for accepting independent candidates on the ballot. Many of them are inherently designed to make it extremely difficult for anyone without an “R” or a “D” behind their names. Even in 2016, little has changed. There is an old trope in politics: There are only two finite commodities in a campaign – the candidate’s time and money, and they’re directly related to one another. For Bloomberg, money may not be finite, but time is the precious resource in his case. Qualifying as an independent candidate in all 50 states is an arcane, expensive and time-consuming process."

Men, dersom Michael Bloomberg klarer å overvinne disse praktiske hindringene, kan han vinne? Det er sannsynligvis mest avhengig av om det er Donald Trump som blir kandidat for republikanerne eller ikke. At Bloomberg kan slå Bernie Sanders er utvilsomt, men jeg tror han også han kan slå Hillary Clinton. En ulempe kan nok være at en uavhengig kandidat som er mer establishment enn kandidatene for de egentlig establishment-partiene kan slite med å mobilisere og organisere på grasrota, men på den annen side vil en slik kandidat kunne appellere både til moderate republikanere og moderate demokrater. RealClear Politics skriver:

"For the two parties, the question would be: How does Bloomberg’s candidacy affect the major party nominees? He is seen as fiscally conservative and is clearly successful in business. Those traits may appeal to Republicans. He is also pro-choice, chairs an international group that works to protect the environment and spent his own money attacking candidates who didn’t support gun control. Those positions make him popular with Democrats. For sure, swing voters who make up that valuable, golden tranche of the electorate might well agree with him – and might choose him over any GOP nominee—and either Bernie Sanders or Hillary Clinton."

Jeg tror ikke Michael Bloomberg kan vinne over en hvilken som helst republikansk kandidat. Men dersom Donald Trump vinner nominasjonen tror jeg at Bloomberg har en reell sjanse til å bli USAs neste president.

Produktivitetskommisjonens andre rapport

I dag kom produktivitetskommisjonens andre rapport. Den har fått tittelen "Ved et vendepunkt - Fra ressursøkonomi til kunnskapsøkonomi". Det er et viktig politisk dokument som fortjener å bli lest av mange, av flere grunner. Blant annet fordi sannsynligheten for at mye av det som står der blir fulgt opp og gjennomført er enda større nå enn da forrige rapport ble lagt fram for et år siden. Grunnen til det er at Norges mulighet til å betale seg ut av alle utfordringene med oljepenger har krympet betraktelig det siste året og behovet for å finne gode måter å omstille oss til en ny virkelighet har økt.

Lav oljepris og høy flykningetilstrømning til landet gjør at jeg tror at enda flere ser behovet for å diskutere og gjennomføre tiltak for å øke produktiviteten i norsk økonomi. Vi må få mer ut av de skattekronene vi setter inn i offentlige tjenester og vi må lage rammebetingelser for et enda mer kunnskapsbasert og innovativt næringsliv.

Det er et år siden jeg blogget om hva produktivitetskommisjonen skrev i første rapport at den ønsket å jobbe videre med. Og det er nettopp de tre utpekte områdene kommisjonen har tatt for seg nå, etter innledningsvis å ha beskrevet utsiktene i norsk økonomi og konsekvensene for velferdssamfunnet vårt av langvarig lav produktivitetsvekst. Når Aftenposten og andre medier skriver om at "Ekspertgruppe varsler om skatt på 65 prosent" er det ikke fordi produktivitetskommisjonen ønsker en skatt på 65 prosent, eller tror det er bærekraftig med en skatt på 65 prosent, men fordi alternativet til å ikke øke produktiviteten er mye høyere skatter. I hvert fall dersom vi skal ha skole, eldreomsorg, helsetjenester og samferdsel på dagens nivå.

Det første av de tre temaene som behandles særskilt er i overskriften kalt "Forskning, innovasjon og adopsjon", og handler særlig om hvordan kvaliteten på norsk forskning kan økes og hvordan det kan bygges sterkere koblinger mellom universitetene og næringslivet. Kapitlet ser også på organiseringen av forskningsrådet, på instituttsektoren og på ulike innovasjonsvirkemidler rettet mot næringslivet. Jeg tror både analysene og anbefalingene som antydes kan vekke en del debatt.

Det andre temaet som behandles av produktivitetskommisjonen er "Arbeidsmarkedet i omstilling". Det handler både om arbeidsinnvandring, om effekten av automatisering og teknologibruk, om kompetansebehov og om arbeidsmarkedsreguleringer og om utstøting. Om hvordan det aller viktigste for å øke produktiviteten i norsk økonomi er at flest mulig er i arbeid, samtidig som vi også legger til rette for å ta i bruk ny teknologi, smartere arbeidsprosesser og nye forretningsmodeller der det er mulig og lønnsomt for næringslivet.

Det tredje temaet som tas opp i et eget kapittel har overskriften "Økt effektivitet i offentlig sektor", og ser både på veksten i offentlig sysselsetting, på mål- og resultatstyring. på driverne for økt ressursbruk, på rammebetingelsene for ledelse, på arbeidskraftbehovet fremover, på offentlige anskaffelser og på digitalisering. Her er det både gode oppsummeringer av tiltak som er gjennomført, analyser av hva det er viktigst å gjøre noe med fremover og noen konkrete forslag til tiltak.

Jeg opplever at det regjeringen allerede har gjennomført og satt i gang for å fornye, forenkle og forbedre offentlig sektor er helt i tråd med det produktivitetskommisjonen anbefaler. Flere eksempler på ting regjeringen har gjort er også nevnt i teksten som tiltak som peker i riktig retning. På noen punkter er det slik at produktiviteteskommisjonen mener at regjeringen bør gå enda lenger i for eksempel strukturendringer, samordningstiltak og dereguleringer. Dette er gode og nyttige innspill som helt sikkert vil bli diskutert fremover som svar på et omstillingsbehov som i hvert fall ikke ser ut til å bli mindre i tiden som kommer.

Lavere kontorkostnader

Dagen før produktivitets-kommisjonen legger frem sin lange liste med gode råd om effektiviseringstitak i staten, vil jeg peke på enda et eksempel på at vi er godt i gang med å gjennomføre endringer allerede. Utnytter vi ressursene bedre kan vi frigjøre ressurser som kan brukes på viktigere ting.

I følge beregnene vi har, og som her er omtalt i nettavisen Vestviken 24, leier staten 7 millioner kvadratmeter for sin sivile virksomhet rundt om i landet. Det er store variasjoner i husleie for hver kvadratmeter statlige virksomheter leier og når det gjelder hvor effektivt arealet utnyttes. Det finnes i dag en samlet oversikt over statens eiendommer, men ingen samlet oversikt over arealbruk og utgifter. Dette har regjeringen bestemt at det skal gjøres noe med. I en pressemelding på regjeringen.no står det at:

"Regjeringen har bestemt at det skal etableres en database med informasjon om leiekontrakter, leietid, areal, pris per kvadratmeter, energikostnad og antall ansatte for statlige eiendommer og leide lokaler. Legger vi til grunn en gjennomsnittlig leiekostnad på 2 500 kroner per kvadratmeter gir dette husleiekostnader 17,5 milliarder kroner. Klarer vi å få det ned en prosent har vi spart 175 millioner kroner i året, men vi må ha høyere ambisjon enn det, sier Sanner."

Dette er også et godt eksempel på hvordan IKT kan brukes som et redskap for å få ned kostnader og effektivisere. Med bedre kunnskap som gjøres lettere tilgjengelig i en database blir det mulig å utnytte kunnskapen til å gjennomføre endringer. Det er jo ikke slik at kunnskapen om hva staten eier og leier av kontorlokaler, hvor høy prisen er, hvor mange kvadratmeter det er pr ansatt og hva energikostnadene er ting vi ikke vet. Problemet er at denne informasjonen ikke har vært så lett å finne i oppdatert form. Det har heller ikke vært mulig å sammenstille informasjonen på en slik måte at man kan sammenligne ulike statlige leietageres kostnader og arealbruk. Men det blir heldigvis mulig nå.

Digitale domstoler

Noe av det beste med å jobbe med å fornye, forenkle og forbedre offentlig sektor er at jeg blir invitert med på spennende diskusjoner om omstilling og digitalisering i veldig mange ulike deler av offentlig sektor. I dag var jeg på et seminar som ble holdt i en rettssal i Oslo Tinghus om "digitale domstoler" i regi av Domstoladministrasjonen der Anders Anundsen stod for åpningen.

Jeg var invitert for å snakke om regjeringens arbeid med omstilling og digitalisering  i offentlig sektor generelt, men hovedtemaet på seminaret var en veldig lærerik gjennomgang av hvordan digitalisering av arbeidsprosesser og dokumenthåndtering i rettssystemet kan både spare tid og penger, gjøre hverdagen enklere for alle involverte i sakene og bidra til å styrke rettssikkerheten. Ukeavsien Ledelse har skrevet en sak der de har tatt med noen av de konkrete beregningene av hva man kan spare og hva man kan forbedre.

Mange tenker kanskje på domstolene og rettsapparatet som noe ganske gammeldags  og som i hvert fall ikke er glad i forandringer. Det stemmer ikke. Og det var definitivt ikke noe ønske om å bevare ting slik de er i dag deltagerne på seminaret fikk. Vi fikk tvert imot høre noen entusiastiske innlegg om hvorfor omstilling er både ønskelig og nødvendig og hvordan digitalisering av noen av arbeidsprosessene allerede har bidratt til mye viktig forenkling og forbedring, for eksempel raskere gjennomføring av rettssaker. Men det er mulig å gjøre enda mer. Vi fikk høre at opp til 20 prosent av tiden i norske rettssaler brukes til å bla i papirer og at med dagens papirbaserte system brukes det i hver enkelt sak 20 dager bare til å få avviklet postgangen. I noen store saker der lasset av ringpermer har vært byttet ut med PCer er det derfor gjort store besparelser både på tidsbruk og penger.

En annen, men sterkt beslektet diskusjon som også ble tatt opp av Domstolsadministrasjonen på seminaret er lagring av lyd og billedopptak fra rettssalene. Og hvordan dette både kan bidra til bedre rettssikkerhet for de involverte og eventuelt også til endringer i hvordan ankesaker behandles uten å gjenta store deler av behandlingen i første instans. Hvordan det siste skal gjøres helt konkret er det ikke min jobb å mene noe bestemt om, men VG hadde en bra artikkel  for et par dager siden om noen av de mulighetene som ligger der.

Jeg begynte mitt innlegg med å si at jeg kommer i godt humør av å høre ledere i store offentlige virksomheter snakke engasjert om omstilling fordi det er så mange muligheter der når man forenkler og forbedrer, i stedet for å bare snakke om alt som er vanskelig, Derfor var dette et seminar til å komme i godt humør av.

Tydeligere mål og mindre detaljstyring

ANB om mindre detaljstyring av fylkesmennene

Det er lett å snakke om at det i staten er for mye detaljstyring, utydelige mål og sektorer som ikke klarer å samordne seg. Det er vanskeligere å gjør med det. Utfordringen er å komme forbi programerklæringene og gjøre noe helt konkret med problemene.

Et godt eksempel på hvor komplisert statlig styring kan være er departementenes styring av fylkesmennene. Fylkesmannsembetene følger opp beslutninger i Stortinget og regjeringen når de utfører statlige forvaltingsoppgaver på vegne av departementene. De har også en viktig rolle i å føre tilsyn med om kommunene følger opp lov-og regelverk på en rekke viktige områder.

Problemet er at summen av alle gode intensjoner på alle disse viktige områdene har resultert i at 11 departementer har sendt hvert sitt tildelingsbrev til alle fylkesmennene med en beskrivelse av det kommende årets mål. Fordi man i departementene også er opptatt av å følge med på fylkesmennenes innsats underveis har de hatt hver sin styringsdialog med fylkesmannsembetene og etablert hver sin struktur for hvordan rapporteringen av måloppnåelse og gjennomførte aktiviteter skal foregå. Det blir veldig mange møter og mye papir av slikt.

Nå har regjeringen sørget for at dette fra 2016 vil skje på en ny måte der hver fylkesmann vil få et felles tildelingsbrev fra alle departementene (her kan man se hvordan de ser ut) i stedet for 11 forskjellige. Der der det tydeligere mål, mindre aktivitetsstyring og mer fokus på resultater. Det at sektorene har samordnet seg i tildelingsbrevene muliggjør også en samordning av rapporteringsrutiner. Styringsdialogen som skjer underveis, kan foregå i felles møter. I tillegg til at man kan klare seg med færre møter enn før, har det også den positive effekten at sektorene er nødt til å lytte mer til hva de andre sektorene driver med. Akkurat det er ikke dumt når vi vet at mange utfordringer løses best med virkemidler fra flere sektorer. Dessuten er det som statsråden min minner om i dagens pressemelding fra KMD slik at:

"Nå blir det mindre aktivitetsstyring, tydeligere mål og mer fokus på resultater. – Mindre detaljstyring gir mer tid til å finne løsninger og løse oppgavene, sier kommunal- og moderniseringsminister Jan Tore Sanner."

Willoch om forskjellen på høyre og venstre

Det er mulig de er blitt færre den senere tiden, men jeg har en mistanke om at noen på venstresiden i norsk politikk stadig lever i en slags villfarelse om at Kåre Willoch har forlatt politikkens høyreside og langt på vei er enig med dem i de viktigste spørsmålene. Både de og veldig menge andre vil ha nytte av å lese Kåre Willochs siste bok "Strid og samarbeid" der fortsettelsen i undertittelen nettopp er "...mellom høyresiden og venstresiden i norsk politikk fra 1814 til i går".

Det er naturligvis en subjektiv bok, for Kåre Willoch har ikke sluttet å være politiker. Men først og fremst er den en strålende historiebok som underviser leserne om hvor vi finner de viktigste stridstemaene mellom høyresiden og venstresiden i politikken i Norge de siste 200 årene og hvor vi finner de viktigste sakene det har vært samarbeid om. I et land som Norge er det jo også mye det har vært enighet om, blant annet innenfor sosialpolitikken, likestillingspolitikken og miljøpolitikken.

Men det er jo det Willoch skriver om konfliktene det gnistrer mest av og som det er mest interessant å lese om. Jeg synes vel særlig tre temaer peker seg ut. For det første om hvordan utfordringen fra en voksende og til dels revolusjonær venstreside ikke resulterte i det nødvendige borgerlige samarbeidet på slutten av 1920-tallet og utover 30-tallet. Den borgerlige splittelsen da bidro til at Arbeiderpartiet satt med regjeringsmakten helt frem til 1965. Her har Willoch også et interessant kapittel om datidens utenomparlamentariske høyreside, blant annet i Fedrelandslaget, som kanskje bidro mer til å ødelegge for det borgerlige samarbeidet på Stortinget enn til å styrke det.

Det andre stridsspørsmålet det er særlig interessant å lese om er uenigheten om forsvarspolitikken i årene forut for 2. verdenskrig. Her mener Willoch at det egentlig ikke handlet om høyreside mot venstreside, for Venstre var et mer eller mindre pasifistisk parti, så det var i realiteten Høyre som ville styrke forvaret, mot alle de andre. Så sent året før invasjonen fremmet Høyre et mistillitsforslag mot regjeringen begrunnet i den mangelfulle satsingen på forsvaret, men ingen av de øvrige borgerlige partiene støttet dette.

Fra etterkrigperioden, der Willoch selv spilte en sentral rolle i politikken i mange år, er det mange saker og konflikter som er nevnt, men den jeg synes det er mest interessant å lese om er diskusjonene om den planøkonomiske industripolitikken som dominerte i flere tiår. Også innenfor skipsfarten, boligpolitikken, finansnæringen og mediepolitikken var det reguleringer, monopoler og planøkonomisk styring som var resultatet av at venstresiden vant valgene. Lenge var også flere av de andre borgerlige partiene enige i deler av denne tenkemåten, der politikere hadde stor makt over både etablering og lokalisering av næringslivet i flere bransjer, men da det gradvis ble enighet på borgerlig side om å gå bort fra de planøkonomiske og sosialistiske virkemidlene, ble det igjen skapt et grunnlag for borgerlige regjeringer i Norge.

Denne uenigheten om industripolitikken kom også til uttrykk i kampen om Statoil, der det ikke var uenighet om at det skulle være et statseid oljeselskap, men om dette selskapet med et kommersielt mandat og internasjonale ambisjoner også skulle forvalte hele det statlige ressurseierskapet på norsk sokkel. Kåre Willoch forklarer innsiktsfull og engasjert om hvorfor den norske modellen med en klar deling mellom det selskapsmessige, det forvaltningsmessige og det politiske, har blitt en lykkelig løsning for Norge og etter hvert også et forbilde for mange andre land. Uten et borgerlig flertall ville ikke det skjedd.

Donald vs Trump

Kanskje er det slik at primærvalget i Iowa innebærer begynnelsen på slutten for Donald Trumps presidentambisjoner. Selv har jeg holdt Marco Rubio som favoritt helt siden han erklærte at han var kandidat helt tilbake i april i fjor.Han er en ung og sympatisk republikansk kandidat som har gode muligheter til å slå Hillary Clinton, men jeg må innrømme at jeg hadde regnet med at Trump ville være ute av bildet for lenge siden og at Scott Walker eller Jeb Bush ville være den mest sannsynlige utfordreren til Rubio. Med Ted Cruz som en mulig outsider.Akkurat det siste stemmer jo.

Noe av det utrolige med Donald Trump er at han fått enorm oppslutning i meningsmålingene til tross for at han er uforskammet, har enorme kunnskapshull og er fullstendig inkonsekvent i sine politiske standpunkter. Han kan ha diametralt motsatte synspunkter i løpet av kort tid. Til stor glede for humorprogrammene på TV, for eksempel Stephen Colbert som her tar på seg å lage den store TV-debatten med Donald vs Trump:

Handlingsplan for universell utforming

Fredag var jeg med på et flott arrangement på Norsk design- og arkitektursenter (DOGA) der vi var representanter for politiske ledelse i tre departementer som la fram en splitter ny handlingsplan for universell utforming. Det var barne-og likestillingsminister Solveig Horne, min statssekretærkollega Astrid Nøklebye Heiberg i Helse- og omsorgsdepartementet og jeg. Og jeg begynte mitt innlegg med å slå fast at når politisk ledelse fra tre ulike departementer våger å legge frem noe sammen så bør man spisse ørene, for da har man virkelig fått til noe,

Mange tenker nok fortsatt på universell utforming som tiltak, tilpasninger og ombygging som gjør det mulig for funksjonshemmede å få adgang til bygg, reise med kollektivtransport og bruke nettsteder. Men egentlig er universell utforming det motsatte av spesialtilpasninger. Det er sunne og gode designprinsipper og standarder som har som utgangspunkt at alle skal kunne delta på lik linje dersom man bygger inn funksjonalitet som gjør at man slipper å lage dyre tilpasninger i ettertid. Eller som det står innledningsvis i handlingsplanen:

"Universell utforming er å utforme produkter og omgivelser på en slik måte at de kan brukes av alle mennesker, i så stor utstrekning som mulig, uten behov for tilpassing og en spesiell utforming."

I et samfunn der en stadig større andel av befolkningen er eldre og flere enn før vil oppleve både svekket syn, dårligere hørsel, redusert bevegelighet og andre funksjonsnedsettelser, er det dessuten både en god samfunnsmessig investering og et viktig demokratisk prinsipp å tenke tilgjengelighet og deltagelse når både fysisk infrastruktur og digitale tjenester skal designes.

Handlingsplanen favner bredt og inneholder i alt 47 ulike tiltak under 10 departementer. Satsingene på IKT og velferdsteknologi er løftet frem som særlig prioriterte. På IKT-området er lov- og forskrifter allerede på plass, men det må arbeides videre med øke kunnskapen om regelverket og sørge for at det blir praktisert. Her er DIFI både kompetansemiljø og tilsynsmyndighet og har en egen nettside med informasjon om universelt utformet IKT. Nå hjelper det ikke med universell utforming dersom store grupper faller utenfor fordi de ikke vet hvordan de skal ta i bruk digitale verktøy. Derfor er også satsingen på digital deltagelse gjennom læringsressursene som deles gjennom nettstedet Digidel.no en del av handlingsplanen.

At velferdsteknologi er løftet frem som det andre store satsingsområdet er også veldig viktig. Her pågår det mye spennende tjeneste- og teknologiutvikling for tiden (design av velferdsteknologi var også tema på resten av DOGAs arrangement der vi lanserte handlngsplanen). Dette er en samfunnsområde i en rivende utvikling, med stadig nye muligheter, og det er viktig at det allerede i utgangspunktet legges opp til universelt utformede tjenester og hjelpemidler. De fire tiltakene under velferedsteknologiområdet i handlingsplanen skal alle bidra til å fremme og forsterke en utvikling der vi bevisst velger universelt utformede løsninger.

Handlingsplanen inneholder også en samlet oversikt over igangsatte tiltak som skal bidra til mer universell utforming innenfor sentrale områder som bygg og bolig, utforming av utearealer og transportløsninger. Her har også handlingsplanen flere eksempler på gode løsninger som allerede finnes. De er presentert i egne tekst- og bildebokser og kan fungere som inspirasjon for andre.

Så er det viktig å understreke at en handlingsplan ikke er et resultat, men en beskrivelse av ulike virkemidler og tiltak som blir gjennomført og skal gjennomføres. Det er mye arbeid som gjenstår, men handlingsplanen angir en retning og sier noe om prioriteringer. Dessuten er det lettere å vurdere i ettertid om vi politikere har gjort jobben vår når det er laget en slik liste med 47 tiltak som skal gjennomføres.