Les Misérables - Entreprenørskap i Europa

Det er en veldig interessant "briefing" i forrige ukes The Economist om vilkårene for gründere og entreprenører i Europa, der de sammenligner med situasjonen i blant annet USA og i Asia. Tittelen de har gitt artikkelen, "Les Misérables", sier vel det meste om hva The Economist mener om den . For sikkerhets skyld har de illustrert artikkelen med en versjon av Eugene Delacroix maleri "La Liberté guidant le peuple" ("Friheten leder folket"), der kvinnen som symboliserer friheten er viklet inn i byråkratenes "red tape".

The Economists hovedbudskap er at Europa i tillegg til å ha en eurokrise også har en minst like alvorlig vekstkrise, som særlig skyldes at det er alt for dårlige rammevilkår for folk som vil skape nye vekstbedrifter. Andelen i arbeidsstyrken som jobber i tidligfase vestbedrifter er betydelig lavere i Italia, Tyskland og Frankrike enn i USA, Kina og Brasil. Det er også slik at europeiske entreprenører er langt mer negative til det hjemlandet tilbyr av rammebetingelser for oppstartsbedrifter enn entreprenørene i Canada, Japan og USA. Det er vel også en av forklaringene på at franskmenn står bak omkring 500 gründerbedrifter i Silicon Valley og at 50 000 tyskere har flyttet dit.

Hva er så årsaken til at det er vanskeligere å være entreprenør i Europa enn i USA? The Economist trekker frem flere forhold, der ikke alle har direkte med politikk å gjøre. Skepsisen til små oppstartsbedrifter i det etablerte næringslivet er større i Europa, noe som gjør det vanskeligere å rekruttere toppledere til nye vekstbedrifter med erfaring fra store bedrifter. Det er også mye vanskeligere å skaffe venturekapital til oppstartsbedrifter i Europa, i følge The Econonomist.

Men politiske rammebetingelser har også stor betydning. The Economist trekker frem flere ting, og legger særlig vekt på to store hindringer for vekstbedrifter: For det første har mange europeiske land arbeidslivslover som gjør omstilling svært vanskelig. De har for eksempel lover som sterkt begrenser muligheten til å nedbemanne når markeder svikter, for eksempel i form av lovkrav om utbetaling av lønn i mange måneder etter at nedbemanningen har skjedd. For det andre har man i mange land en konkurslovgivning som gjør det umulig for gründere i bedrifter som har gått konkurs å sette i gang ny virksomhet før etter mange år, selv om det ikke er gjort noe som er ulovlig. Slike rammebetingelser gjør det mindre attraktivt for investorer å satse pengene sine på noe som allerede i utgangspunktet er svært risikofylt og krevende.

Å oppmuntre til at flere mennesker skal skape nye og innovative vekstbedrifter handler også om å akseptere at de samfunnsmessige konsekvensene av å ta mer risiko. Man får ikke i både pose og sekk. Hvis flere skal lykkes vil det også være flere enn før som ikke lykkes. Da er man helt avhengig av å ha en arbeidslivslovning og et konkursregelverk som fremmer omstilling og innovasjon i stedet for å låse ansatte og eiere inne i eksisterende virksomhet. Hvis ikke vil både gründere og investorer finne ande og mer attrakttive steder å drive enn i Europa. The Economists eksempler viser at de nordiske landene skiller seg ut i den positive enden av skalaen ved å ha et sosialt sikkerhetsnett i form av velferdsordninger som reduserer den økonomiske fallhøyden for den enkelte når en virksomhet ikke lykkes, men uten at å gjøre det like vanskelig å gjennomføre selve omstillingen som i en del andre europeiske land.

The Economist har i artikkelen et veldig interessant eksempel på hvordan det store bildet ser ut; hvordan de europeiske rammebetingelsene har slått ut over tid når det gjelder antall gründerbedrifter som lykkes med å vokse seg virkelig store. Det er jo ikke slik at det aldri har vært etablert gründerbedrifter i Europa som har blitt store. På slutten av 1800-tallet var det riktig mange. Det interessante er å analysere om denne evnen til å få fram nye vekstbedrifter har avtatt over tid, og om det er forskjell mellom Europa og USA. Og der er det. En studie av når de største bedriftene i verden (FT 500) ble etablert viser at:

"According to an analysis of the world’s 500 biggest publicly listed firms by Nicolas Véron and Thomas Philippon of Bruegel, a think-tank, Europe gave birth to just 12 new big companies between 1950 and 2007. America produced 52 in the same period (see chart 1). Europe has only three big new listed firms founded between 1975 and 2007. Of those, two were started in Britain or Ireland, which are closer to America in their attitude to enterprise than continental Europe. Europe’s big privately held firms, too, mostly date from before 1950, often a very long time before."

I dette perspektivet er ikke en den pågående finanskrisen i Europa bare negativ. Krisen gjør for eksempel at det ikke er like opplagt som før at det er tryggere å forfølge en lederkarrière i en eksisterende bedrift enn å satse på å bygge opp en ny. Krisen gjør også at politikere, både land og i delstater, er mye mer opptatt av å trekke til seg investeringer og entreprenører enn før og har begynt å konkurrere om å lansere ulike tiltak for å fremme entreprenørskap. Hvis de i tillegg blir mer opptatt av å holde seg unna på områder der mer politisk innblanding skader omstilling og vekst, er det mulig for Europa å komme styrket ut av krisen.