Jeg ser av opplagstallene for 2011 publisert av Landslaget for norske lokalaviser at Ås Avis og Vestby Avis begge har et daglig opplag på omtrent 1600 aviser, noe som ikke akkurat gjør dem til globale mediegiganter. Selv i regionen de dekker øst for Oslofjorden må man vel karakterisere dem som en del av mediebransjens fluevektklasse. Men selges skal de, for å opprettholde ytringsfrihet, demokrati og mediemangfold i landet, slik dette er definert i medieeierskapsloven av 1997.
Lesere av denne bloggen vil vite at jeg er sterk tilhenger av konkurranse. Konkurranse mellom bedrifter bidrar til lavere priser, bedre produkter og mer innovasjon. I mediesammenheng bidrar konkurranse i tillegg til mer demokrati og ytringsfrihet ved at vi som borgere og virksomheter har tilgang til flere kanaler der vi kan fremme våre synspunkter. Det å sikre konkurranse, uavhengig av hvilket produkt eller tjeneste det er snakk om, er konkurranselovens formål. Konkurransetilsynet er satt til å håndheve reglene i konkurranseloven og gjør dette på en god måte.
Etter mitt syn er konkurranselovens bestemmelser og prosedyrer den beste verktøykassen vi har for å sikre både kunder og konkurrenters interesser i de aller fleste bransjer og markeder der det er fare for at en dominerende aktør kan misbruke sin posisjon. Å innføre en egen særlov av typen Medieierskapsloven, som fastsetter strengere regler enn den vanlige konkurranseloven, skaper ofte flere problemer enn det løser, fordi man da må prøve å avgrense og presist definere akkurat hva som skal reguleres strengere. De bedriftene som er i disse delene av verdikjeden vil oppleve et kraftig redusert handlingsrom når det gjelde strukturendringer og vekst i forhold til annet næringsliv.
Medieeierskapsloven av 1997 slår for eksempel fast at en medieeier ikke kan kontrollere mer enn 1/3 av det nasjonale avisopplaget for dagsaviser, 1/3 av det samlede seertallet for fjernsyn eller 1/3 av det samlede antall radiolyttere. Mediebedrifter med eierskap i to eller tre av disse kategoriene (papiraviser, TV, radio) har i følge loven en lavere grense. Det betyr at et stort norsk aviskonsern ikke uten videre kan kjøpe seg inn i TV eller radio, og dermed har en stor hjemmemarkedsulempe i forhold til store utenlandske mediekonsern når man skal konkurrere internasjonalt. I tillegg er det egne grenser for eierskap i regionale medier. Det er en regional eierbegrensning på 60 prosent av papiravisopplaget A-pressen er rammet av når de må selge Enebakk Avis og seks andre aviser for å fremme ytringsfriheten.
Det er mye som er ganske merkelig med dagens medielovgivning, både når det gjelder vurderingen av hva slags aktører som reelt har mye makt i verdikjeden og når det gjelder mediebransjens teknologiske utvikling. Når det gjelder struktur så begrenser som nevnt loven adgangen for private til å kontrollere eierskapet til medier som brukes av 1/3 av TV-seerne eller 1/3 av radiolytterne. NRK har en langt sterkere posisjon enn dette, men jeg går ut fra at politikerne som vedtok loven mente at det er store private mediebedrifter som utgjør en trussel mot mangfoldet, mens et dominerende og statlig NRK er bra for mangfoldet.
Loven begrenser seg til å regulere bedrifter som eier redaksjonelle medier, men omfatter ikke en global mediegigant som Google, som lever av søk og aggregering av andres medieinnhold, eller Telenor, Get og andre distributører av medieinnhold. For deres virksomheter er det den vanlige konkurrranseloven som gjelder. Det er jo å snu verden på hodet å mene at eierskapet til Enebakk Avis er så viktig for ytringsfriheten at det krever en sektorregulering hjemlet i en egen lov, eller at det er skadelig for demokratiet om Schibsted eier TV-kanaler i markeder der de også eier aviser, mens langt større og mektigere bedrifter i andre deler av medieverdikjeden står betydelig friere til å kjøpe opp, vokse og utvikle seg.
Men merkeligst av alt i medieeierskapsloven er det at størrelse innenfor elektronsike medier ikke teller med når man skal vurdere om en mediebedrift er for dominerende. VG har for eksempel 1,7 millioner lesere på nett, 460 000 på mobil og 750 000 på papir. Av disse er det bare eierkonsentrasjon i papiravismarkedet som er så viktig at myndighetene mener den må reguleres særskilt i en medieierskapslov. I en tid der mediemarkedet er preget av både økt globalisering, mer digitalisering og en bransjeglidning der nye aktører spiser seg inn i markedet, virker det veldig rart å gi tradisjonelle redaksjonelle mediebedrifter en slik konkurransemessig ulempe.
Nå er det riktignok sendt ut et høringsnotat fra Kulturdepartementet ganske nylig som har som mål å modernisere medieeierskapsloven. Men så vidt jeg kan se innebærer ikke disse forslagene noen vesentlig endring i forhold til dagens lov. Det vil fortsatt være slik at man i stedet for å bruke den vanlige konkurranselovgivningen pålegger redaksjonelle medieaktører sterke begrensinger som er til skade for både mediebedriftene og mediemangfoldet, selv om hensikten er den motsette.
Ingen kommentarer :
Legg inn en kommentar