Comeback fra Smashing Pumpkins

Det går som oftest veldig galt når store pop-og rockartister prøver å komme tilbake et par tiår etter at de var store og nyskapende stjerner. Jeg vet at Mods nylig samlet 25 000 på Stavanger stadion og at The Stone Roses, britpopens fedre, skal ha noen konserter i Manchester i sommer der 250 000 har kjøpt billett, men de er likevel unntakene. Og når gamle guder  gir ut album 20 år etter, blir det normalt veldig pinlig.

Forventningene til et comeback fra The Smashing Pumkins, som ga ut et par strålende album tidlig på 90-tallet, er ekstra små fordi de allerede har prøvd seg på et slikt comeback en gang før, med nokså svakt resultat. Albumet Zeitgeist fra 2007 har riktignok et par greie låter, inkludert Doomsday Clock fra Transformer-filmen, men er ellers ikke mye å skrive hjem om. Derfor er forbauselsen nesten fullstendig når bandsjef Billy Corgan, som nok en gang har byttet ut hele bandet, leverer at album som flere anmeldere mener er det beste siden gjennombruddet Siamese Dream helt tilbake i 1993.

Jeg var veldig skeptisk på forhånd, men ble i likhet med anmelderne ble jeg positivt overrasket. Oceania er naturligvis pompøs og har merkelige tekster, slik det alltid har vært med Billy Corgan. Men det er ikke like overdrevet som før. Melodiene er bra og mange av noen av låtene er definitivt blant det beste Smashing Pumpkins har laget siden Siamese Dream. Jeg synes starten er litt haltende, men så kommer poplåtene som perler på en snor: The Celestials, Violet Rays, My Love is Winter og One Diamond, One Heart. Fin er også Wildflower helt til slutt. Albumet er vel verdt å høre på, i hvert fall for oss som fikk med seg første delen av historien om dette underlige fenomenet fra Chicago.