torsdag 26. juli 2012

Arbeidshestene i oljeindustrien

Graf:  The Economist
The Economist har i forrige nummer en artikkel om selskapene de beskriver som: "the unsung workhorses of the oil industry". Det de sikter til er såkalte "oilfield services (OFS) companies", bedrifter som i motsetning til "oil companies" ikke eier olje selv, men blir leid inn av oljeselskapene til å levere ulike, og stadig mer kunnskapsintensive og kompliserte, tjenester. The Economist beskriver strukturen i bransjen slik:

"OFS firms come in three flavours. Some make and sell expensive kit for use on drilling rigs or the seabed. These include FMC, Cameron and National Oilwell Varco, all $10-billion-plus companies. Some own and lease out drill-rigs. These companies include Transocean, Seadrill, Noble and Rowan. The third group carries out most of the tasks involved in finding and extracting oil. It is dominated by four giants: Schlumberger, Halliburton, Baker Hughes, and Weatherford International."

Dette er viktige bedrifter i norsk sammenheng, med tusenvis av arbeidsplasser. Noen av dem er norske og har hovedkontor i Norge. Mange er utenlandske, men har bygget seg opp gjennom oppkjøp av blant annet norske teknologibedrifter. De aller fleste i denne bransjen er godt representert i Norge med store leveranser til norsk sokkel, og ofte også en omfattende forsknings- og utviklingsaktivitet i Norge. Selv om disse  bedriftene er mindre kjente enn oljeselskaper som Exxon, BP, Shell og Statoil, er de største virkelig store. Schlumbergers markedsverdi på 91 mrd dollar er for eksempel høyere enn både Statoil og Conoco-Philips.

Jeg synes The Economist tar opp et par svært gode poenger i sin lille analyse av endringene i struktur, verdikjede og arbeidsfordeling i oljebransjen. Det ene gjelder internasjonalisering, i en tid der flere land satser på å gi "nasjonale" oljeselskaper de beste arealene og ønsker at disses selskapene skal utvikle prosjektene selv, uten å trekke inn de store internasjonale oljeselskapene. OFS-selskapenes teknologikunnskap og tjenester bidrar til at de statseide oljeselskapene kan være mer uavhengige av de internasjonale oljeselskapene enn før. I områder med store teknologiske utfordringer, som på svært dypt vann, er man helt avhengige av ha tilgang til erfaring, kunnskap og teknologi utenfra.

Et annet sentralt poeng i det The Economist beskriver, og som er illustrert i grafen over, er at arbeidsdelingen er blitt endret slik at OFS-selskapene står for mye av forskningen og teknologiutviklingen, blant annet utviklingen av nye softwareplattformer og applikasjoner som oljeindustrien er stadig mer avhengig av. Oljeselskapene har de siste årene outsourcet stadig mer av de arbeidsintensive jobbene for kutte kostnader og konsentrere seg om kjernevirksomheten som er å forvalte og utvikle oljeressursene. Men når arbeidsprosessene er blitt så mye mer kunnskaps- og teknologiintensive, betyr det at stadig mer av jobbene som er blitt outsourcet er tjenester og kompetanse som er høyst spesialiserte og til dels vanskelig å få tak i. 

Hvis vi sammenligner med ikt-bransjen, og er litt spekulative, kan man kanskje si at dette minner om situasjonen da de store integrerte it-bedriftene som IBM begynte å outsource deler av virksomheten de mente ikke var kjernevirksomhet. Da IBM begynte å lage PCer valgte de å selv være integratoren, den som kontrollerte verdikjeden og designet og satt sammen maskinene. Men de overlot til andre å lage prosessoren og operativsystemet. Det gjorde at Intel og Microsoft kunne bli skapt, som leverandører av noe IBM mente bare var mindre interessante delkomponenter. 

Det viste seg etter hvert at  hvem som helst kunne sette sammen en PC veldig billig (IBM gjør det ikke lenger) med standardiserte og masseproduserte deler. Men ikke alle har kapital og forskningsressurser til å lage neste generasjons prosessorer og operativsystemer. Her, som i alle andre bransjer, handler det om å være "Intel inside", den som leverer de mest kunnskapsintensive produktene, tjenestene eller arbeidsprosessene. De som differensierer og som det ikke er så lett for andre å kopiere.

Mye av det OFS-selskapene i oljeindustrien forsker og utvikler er nettopp  informasjonsteknologi. Software som kan behandle og tolke enorme mengder geologiske data og produksjonsdata, visualisere informasjon med 3D-teknologi og tilrettelegge for samhandling i sanntid globalt. Noen av bedriftene utvikler softwareplattformer man vil at alle andre, inkludert de store oljeselskapene, skal bruke når de utvikler sine egne arbeidsprosesser og applikasjoner. Derfor investerer Schlumberger like mye som Exxon i forskning og utvikling, omlag en millard USD i året, selv om Exxon har fem ganger høyere salgsinntekter. 

I en bransje der det koster en halv million dollar om dagen å leie en dypvannsrigg og det tar tre måneder å bore en brønn, er det lett å se at forskning og kunnskap som bidrar til at boret treffer på på riktig sted eller at kan gjøre jobben noen dager raskere enn andre, er ekstremt verdifull. Dette betyr ikke at oljeselskapene er uten betydning. Det er tross alt de som investerer og tar den enorme finansielle risikoen det er å utvikle nye områder. Men måten man fordeler og gjennomfører arbeidet på er i endring. "Drilling is thrilling, and getting more so", skriver The Economist.