fredag 13. juli 2012

Andrew Blum: Tubes

Andrew Blum, til daglig journalist i tidsskriftet Wired, har nylig gitt ut boken "Tubes", en svært leseverdig fortelling om hvordan internett egentlig ser ut. Den amerikanske utgaven (anmeldt her i New York Times) har fått undertittelen "A journey to the center of the internet". Den engelske undertittelen er "Behind the scenes at the internet". Og det er i grunnen dette boken handler om.

Vi er blitt vant til at internett er over alt og ler litt hvis noen spør hvor internett er, eller hvordan det ser ut. Derfor kalte man internett "cyberspace", og i dag brukes begreper som "virtuelle verdener" og "the cloud". I følge Andrew Blum er dette både riktig og feil. For internett befinner seg naturligvis på et virtuelt nivå, løsrevet fra sted og avstand der vi alle bruker det samme nettet. Men internett finnes på flere nivåer samtidig, og viktige deler av det vi kaller internett er i aller høyeste grad fysisk, i den forstand at man både kan se det og ta på det. I boken skriver Blum at:

"...the networks that compose the Internet could be imagined as existing in three overlapping realms: logically, meaning the magical and (for most of us) opaque way the electronic signals travel; physically, meaning the machines and wires those signals run through; and geographically, meaning the places those signals reach."

Boken er en slags reiseskildring som har som mål å finne ut av denne geografien, og ta oss med til de viktigste stedene på internett. Et hovedpoeng er at til tross for at internett er nesten over alt, er det noen få vitale deler av denne enorme infrastrukturen som er mye viktigere enn andre. En kombinasjon av nettverkseffekter og stordriftsforedeler gjør at ting klumper seg sammen. Det er noen store klumper i form av koblingsbokser og noen store rør. Andrew Blum viser dette ved å reise på besøk til fysiske lokasjoner swe der det finnes tre hovedtyper av infrastruktur, som både er gigantiske, men for oss brukere ganske bortgjemte på samme tid.

Den første typen vital infrastruktur er de store koblingsboksene. Internett er et nettverk av nettverk. Skal det virke må de ulike store og små nettverkene kobles sammen fysisk. Et nettverk som ikke er koblet til de andre nettverkene er ikke på internett. En internettleverandør må derfor være koblet til andre internettleverandører, og samtidig har kort vei til store innholdsleverandører som Facebook og Google. Skal dette skje må det være fysiske kabler mellom maskinene deres. Alle parter er interessert i at tiden det tar å flytte data til brukernes maskiner er så rask som mulig, men uten at det blir for dyrt og komplisert. Det gjør at det har vokst frem noen få gigantiske "koblingsbokser", store bygg fulle av de ulike leverandørenes maskiner, med tusenvis av kabler mellom dem.

De virkelig store av disse sentrene, Internett Exchanges (IX), er i de samme store byene som har store flyplassene. For hvis du er en internettleverandør som vil at kundene dine skal ha Facebook enda raskere enn andre, må du sette inn en router i for eksempel Amsterdam Internet Exchange (AMS-IX), eller tilsvarende i London (LINX) eller Frankfurt (D-CIX), slik at en leverandør kan strekke en kort fiberkabel og koble seg til Facebooks store router i samme bygg.

Den andre viktige og veldig fysiske infrastrukturen er de store undersjøiske kablene mellom kontinentene. Andrew Blum tar oss med på besøk til Lands End i Cornwall i England, der telefonkablene har vært i 150 år og der verdens mest trafikkerte internett-fiberkabel, fra New York til London, kommer i land. Og han tar oss med til kysten av Portugal der enden av en helt ny fiberkabel som skal legges langs vestkysten av Afrika blir trukket i land og sveiset til en koblingsboks på land. I likhet med de store koblingsboksene er også de store undersjøiske kablene en type infrastruktur som ikke kan være "over alt", men der noen store globale aktører investerer milliardbeløp i håp om å kunne være operatører av en fysisk nettverksinfrastruktur som andre nettverk velger å kjøpe tjenester av. Og på noen strategiske punkter på land kommer disse kablene opp fra havet og kobles sammen med nettet der.

Den tredje type infrastruktur Blum beskriver og besøker er de store datasentrene som lagrer enorme mengder nettsider og innhold, det vi i dagligtale ofte omtaler som "nettskyen" fordi vi ikke nødvendigvis vet eller behøver å bry oss om hvor dataene vi laster opp og ned befinner seg. Men også dette handler egentlig om høyst fysisk infrastruktur. Dataene lagres i bygg fylt av et vanvittig antall store harddisker plassert inne i store servere, og med et enormt behov for energi til drift og og kjøling. Og fordi datamengden som skal lagres i verden vokser eksponentielt, dukker det opp stadig flere slike enorme datasentre.

I motsetning til de store koblingsboksene som gjerne ligger ved viktige knutepunkter, gjerne i store byer, ligger de store datasentrene ofte svært desentralt. Det som kreves er veldig mye dataoverføringskapasitet, så man må ha mye fiberkabel, og så må man ha mye billig og gjerne grønn energi. Og så hjelper det naturligvis å ha gunstige skattevilkår. Dette gjør at en del avsidesliggende gamle industrisamfunn kan ha konkurransefortrinn fordi de gjerne ligger nær kraftproduksjon. Slike lokalsamfunn har dessuten ofte en interesse av å trekke til seg nye arbeidsplasser som kan bruke denne kraftressursen når gammel industri forsvinner. Andrew Blum tar oss med til et par slike steder i Oregon på vestkysten av USA, som har store vannkraftressurser, bra med fiberkabler, og der både Microsoft, Google og Facebook har etablert enorme datasentre.

Dette er som sagt en høyst leseverdig bok som heller ikke er spesielt teknisk. Det var da et ekorn bet over internettkoblingen hans at han fikk behov for å se hvordan internett ser ut. Og minne om at selv i vår moderne og virtuelle tid handler mye fortsatt om kabler, maskiner og geografisk plassering.