VGs omsorg for komitéene

VG om komitemøter i Stortinget

Jeg er normalt ikke blant de mest kritiske til den politiske journalistikken i Norge, fordi jeg tror at norske politikere stort sett har fått de mediene de fortjener. Men jeg ser at jeg kanskje må gjøre et unntak for sommersesongen. Da skrives det forbausende mye tull og unøyaktigheter om politikk.

En populær variant er å finne en eller annen statistikk, og ut fra tallene prøve å bevise at politikere er enten late eller griske, og helst begge deler på en gang. Det er jo en god sak hvis man avslører griskhet og latskap, men det blir ikke spesielt opplysende eller elegant hvis statistikken man bruker ikke beviser noe som helst, eller kanskje heller viser det motsatte av det journalisten prøver å få frem.

Slik er det med VGs oppslag i dag om at Helga Pedersen, Erna Solberg og Siv Jensen ikke deltar på så mange komitémøter i Stortinget (2-3 av 30 møter siste år) eller voteringer i Stortingssalen (5-10 prosent av 600 voteringer). Nå ser det ut som VGs journalister også har en alvorlig vrangforestilling når det gjelder hva en Stortingskomité egentlig gjør. For VG skriver:

"Komiteene på Stortinget er tenkt som politiske verksteder der saker skal debatteres og forberedes til votering i selve stortingssalen. Møtene er ikke offentlige, slik at medlemmene trygt skal kunne tale fritt, sende prøveballonger og arbeide seg frem til kompromisser ved å prøve og feile uten å bli sitert i media."

Dette er det reneste sludder, heldigvis. Det skulle tatt seg ut om de viktigste politiske debattene i Norge, der man taler fritt og tester ut standpunkter, foregikk bak lukkede dører i Stortingets komiteer. Heldigvis foretrekker politikere å diskutere med publikum til stede, så debatten foregår i media, i stortingssalen og i valgmøter, eventuelt på lukkede partimøter. Når partiledere ikke har så god tid til  å gå i komitemøter handler det ikke minst om at de stadig svarer på spørsmål og deltar i debatter i media.

Komiteene har ansvar for ting som gjelder sakenes fremdrift, gjennomføring av høringer, organisering av debattene og for så vidt viktige politiske ting, som å avklare hvilke standpunkter som har flertall og mindretall bak seg i en sak (noe som kommer frem i en offentlig komiteinnstilling). Men noen viktig politisk debatt kan jeg ikke huske at noen har fortalt meg at de har hatt i en komité. Arbeiderpartiets Hadia Tadjik skriver godt om dette i bloggen sin i dag og siterer Carl I. Hagen som siterer Jan P. Syse om saken:

"Jan P. Syse (H), partileder og statsminister 1989-1990: Han lærte med et par setninger at man ikke kaster bort tid på debatt i komiteene. Der melder man av standpunkter. Jeg prøvde en gang å overbevise Høyre-representantene i finanskomiteen da Syse var formann om en sak. Han sa til meg: Hagen, jeg tar gjerne en debatt med deg, men da vil jeg ha publikum."

Det er mye man kan kritisere politikere for (ikke minst når det gjelder politikken deres), men jeg synes det er nokså merkelig å insinuere at Helga Pedersen, Erna Solberg og Siv Jensen ikke gjør jobben sin fordi de ikke går i komitemøter så ofte som andre. Helga Pedersen er parlamentarisk leder i det største regjeringspartiet, Arbeiderpartiet, og representerer Finnmark på Stortinget. Hun har med andre ord mye annet å gjøre både i Stortinget, overfor Regjeringen og i forhold til velgerne hun representerer. Hun sitter i utenriks og forsvarskomiteen, sammen med hele fem andre representanter fra Arbeiderpartiet som fint ivaretar partiets interesser der, mens lederne er opptatt med de tingene som ikke kan overlates til andre.

Det samme gjelder Siv Jensen, partileder i FrP, som også er medlem i utenriks- og forsvarskomiteen. Der er det tre andre representanter fra Fremskrittspartiet i tillegg til Siv. Og fordi en partileder må ha sin oppmerksomhet rettet mot alle politikkområder, og ikke bare den komiteen man selv er medlem av, er jeg helt sikker på at hun gjør lurt i å overlate dette ansvaret til andre. Erna Solberg er medlem av helse- og omsorgskomiteen, sammen med to andre fra Høyre, blant annet komiteens leder Bent Høie. Jeg er også helt sikker på at de har funnet frem til en klok og riktig arbeidsdeling som gjør at de samlet sett utfører en best mulig jobb for partiets velgere og for å legge grunnlaget for en borgerlig valgseier om et år. Da kan de ikke bruke fremmøtestatistikk i en komité som rettesnor for hvordan man skal fordele oppgaver og ansvar.

Jeg er helt sikker på at de tre nevnte personene er blant de som jobber mest i hele Norge. De jobber langt mer enn arbeidsmiljøloven tillater (heldigvis er Stortingsrepresentanter unntatt fra arbeidsmiljøloven og bestemmer selv hvor mye de vil jobbe). VG skriver et sted at de slipper billig unna ("Også når det gjelder voteringer i stortingssalen slipper de parlamentariske lederne billig unna."). Det kan naturligvis skyldes mangel på kunnskap hos journalistene som har skrevet saken. Mest sannsynlig vet de at det de insinuerer ikke stemmer, men det er opportunt å gi inntrykk av at vi har late politikere som skulker viktige møter.

Kristin Clemet er i et blogginnlegg i dag  innom det som er den største faren ved en fordummende debatt der noen insisterer på at folkevalgte politikere skal ha arbeidstid og ordninger som om de var vanlige arbeidstagere. Det å være politiker er ikke det samme som å være statsansatt, men krever en annen type frihet, fleksibilitet og arbeidstid, som for mange, og særlig de fremste lederne, handler om friheten til å jobbe mer:

"En stortingsrepresentant kan, fordi han ikke har regulert arbeidstid, i teorien ta fri på tidspunkter da de fleste av oss andre jobber. Men prisen han må betale for det, er at han igrunnen er på "jobb" 24 timer i døgnet. En stortingsrepresentant må være i virksomhet kvelder og av og til netter, lørdag og søndag. Jeg ønsker meg ikke politikere som begynner å oppføre seg som om de var statsansatte arbeidstakere (...) Jeg ønsker at de skal være det de er, nemlig ombud, altså mennesker som har fått vår tillit til å styre landet og ta svært viktige beslutninger på våre vegne. Det krever uavhengighet, fleksibilitet og oppofrelse - og kontakt med det virkelige arbeidsliv. Om det en gang iblant skulle gi dem en liten fordel fordi de f.eks. kan ta fri en fredag formiddag, så får det heller være."

Det er mye man kan bekymre seg over når det gjelder norsk politikk. At de parlamentariske lederne ikke deltar på flere komitémøter i Stortinget er ikke på den listen.