tirsdag 24. juli 2012

David Abulafia: The Great Sea

David Abulafia, middelalderhistoriker ved Cambridge University, har tatt på seg den tilsynelatende umulige oppgaven å skrive hele historien om Middelhavet. I form av en bok der hovedperspektivet ikke er land som delvis ligger ved Middelhavet eller en avgrenset tidsperiode, men selve Middelhavets betydning, fra bronsesealderen startet rundt 3000 f.Kr og helt frem til i dag.

Boken heter The Great Sea - A Human History of the Mediterranean, og er et usedvanlig godt svar på en vanskelig oppgave. Dr. Samuel Johnson erkjente allerede i 1776 at:

"All our religion, almost all our law, almost all our arts, almost all that sets us above savages, has come to us from the shores of the Mediterranean."

Hvis man en gang i blant tilbringer noen dager i en by eller ved en badestrand langs Middelhavet kan det være interessant å se stedet man er i en større sammenheng. Til dette er Abulafias bok helt ypperlig. Hans beskriver hvordan store sivilisatoriske fremskritt og velstandsøkning, men også en hel del store konflikter og tragedier har oppstått ved Middelhavet. De har kommet som et resultat av relasjoner og interaksjoner mellom land, byer og mennesker, der Middelhavet har vært den store muliggjøreren.

Derfor skriver Abulafia mye om handel, krig, politikk og piratvirksomhet. Aktiviteter som fremmer eller hemmer kontakt og utvikling. De imperiene ved Middelhavet og de store religionene er naturligvis med, men det som gjør denne boken spesielt spennende er beskrivelsen av de mest sentrale byene rundt Middelhavet i ulike perioder. Om Kartagos vekst og fall. Om Marseille, Syracuse og Alexandrias røtter som greske handelsbyer. Om Roma og byens behov for å skaffe en tilstrekkelig stor havn. Man kan lese seg opp på Genoas og Venezias rolle som økonomiske og politiske stormakter i middelalderen, i en tid lenge før Italia fantes. 

Og man lærer mye om litt mindre kjente, men svært betydningsfulle handelsbyer, som Ragusa (Dubrovnik), Pisa, Amalfi, Alicante og Livorno. Byer som levde av at det var kontakt mellom kjøpmenn og transportører på tvers av nasjonalitet, etnisitet og religion. Derfor var alle disse byene preget av et utrolig etnisk, språklig og religiøst mangfold i storhetstiden. De var helt avhengige av at kristne, muslimer og jøder kunne leve sammen i samme by. Da dette gikk galt, som da jødene i Spania måtte trangsomvendes eller reise fra slutten av 1300-tallet (muslimene ble kastet ut av Spania i 1609), eller da Smyrna og Saloniki ble etnisk renset av henholdsvis tyrkere og grekere etter første verdenskrig, mistet disse byene sin rolle som knutepunkter og ble langt fattigere både økonomisk og kulturelt.

For å forenkle fremstillingen er boken delt inn i fem store historiske epoker som på ulike måter adskiller seg fra hverandre, og som også gjør det mulig å lese disse delene uavhengig av hverandre. De 750 sidene legger ikke nesten all vekt på nyere tid heller, slik mange andre bøker gjør. Når man er halvveis er man kommet til omkring år 1300. Første epoke er fra de første menneske kom til Middelhavet (den første neandertaler ble funnet på Gibraltar i 1848 og levde for 24 000 år siden), via den minoiske sivilisasjonen på Kreta og frem til slutten av bronsealderen rundt 1000 f.Kr. Slutten av epoken var en urolig folkevandringtid med desintegrasjon, redusert handel og mindre kontakt enn før.

Andre epoke varer fra 1000 f.Kr til år 700 e.Kr, en periode som i starten var dominert av et fønikisk handelsimperium med byer som Tyr, Kartago og Syracuse, og deretter preget av fremveksten av den klassiske greske sivilisasjonen og så det romerske imperiet. Romerne lyktes i å gjøre Middelhavet til Mare Norstrum, eller "vårt hav", etter at ulike erobringer og Pompeius kampanje for å knuse piratene i år 66 f.Kr i praksis gjorde Middelhavet til en romersk innsjø. Mot slutten av epoken flyttet keiseren til Konstantinopel og den vestlige delen av riket gikk i oppløsning. Kristendom og jødedom spredte seg rundt Middelhavet og i likhet med avslutningen av epoken før, bidro også store folkevandringer og uroligheter til desintegrasjon.

Tredje epoke er middelalderen, fra år 600 til 1350. Det første hundreåret i denne epoken er preget av en rask islamsk og arabisk ekspansjon. Kartago ble for eksempel endelig ødelagt i 698 av araberne. I 711 invaderte araberne Spania, der Granada forble islamsk frem helt frem til 1492. Islams fremmarsj førte til et delt Middelhav, et muslimsk sør og et kristent nord, preget av kriger, korstog, slavehandel og piratvirksomhet. Men dette var også en epoke med blomstrende handel og det vokste frem internasjonale og flerkulturelle handelsbyer som Venezia, Genoa og Alexandria.

Fjerde epoke varte fra 1350 til 1830. Epoke startet da man fikk båter og navigasjonsutstyr som gjorde at man mye lettere kunne seile ut av Middelhavet i vest, til blant annet India og Amerika og avsluttes med at Middelhavet også ble åpnet i den andre enden, både praktisk og politisk. I starten av perioden vokste et samlet Spania fram som dominerende stormakt i vest, og presset ut araberne. De ottomanske tyrkerne ble gradvis dominerende i øst, ikke minst etter erobringen av Konstantinopel i 1453. I stedet for en nord-sør deling, ble Middelhavet delt i en østlig og en vestlig del der kampen handlet om kontrollen i Adriaterhavet. Hvem som styrte Sicilia og Malta ble avgjørende for maktbalansen i Europa. 

Middelhavet ble del av Atlanterhavets handelsnettverk da båtene begynte å passere Gibraltar, noe som førte til at nye viktige aktører kom inn i Middelhavet, blant annet portugisere, engelskmenn og nederlendere. Men i løpet av perioden ble Middelhavets globale betydning ble mindre enn før. De store europeiske krigene foregikk andre steder. Og etter hvert ble det tyrkiske imperiets sammenbrudd en større trussel for stabiliteten enn tyrkisk ekspansjon.

Den femte og siste epoken, fra 1830 og frem til i dag, er preget av at Middelhavet er blitt både globalisert og nasjonalisert. Globalisert i den forstand at det er en del av et mye større handelssystem. Det er ikke like opplagt at stormaktene skal ha baser og investere i flåtestyrker har når de også har interesser helt andre steder i verden som skal ivaretas. På den annen side passerer olje fra Midt Østen gjennom Middelhavet hver dag, på vei til Nord-Europa og USA. Mens Middelhavet spilte en birolle under første verdenskrig, viste andre. verdenskrig at det fortsatt kan ha stor strategisk betydning.

Og nasjonalisert i den forstand at resultatet av verdenskrigene ble mer etnisk og religiøst homogene nasjonalstater, ofte som et resultat av krig, tvang og terror. Noe som har ført til at mange av de flerkulturelle og flerreligiøse byene som var motoren i Middelhavets særegne handel og kultur, er blitt mindre viktige og mindre interessante enn tidligere. I et eget veldig interessant kapittel beskriver Abulafia hvordan de fire byene Salonika, Smyrna, Alexandria og Jaffa endret seg totalt, av litt ulike årsaker, mellom 1900 og 1950.

Dette er en bok det definitivt er verdt å lese hvis man er interessert i gode fortellinger som illustrerer og forklarer de lange linjene og store sammenhengene.Simon Sebag Montefiore skrev i sin utmerkede anmeldelse av boken i Financial Times at:

"Abulafia illustrates the importance of war, politics and trade to the region throughout. Over the course of nearly 800 pages, we follow faiths; sail with fleets; trade with bankers, financiers and merchants; raid with pirates and observe battles and sieges; watch cities rise and fall and see peoples migrate in triumph and tragedy. But at its heart, this is a history of mankind – gripping, worldly, bloody, playful – that radiates scholarship and a sense of wonder and fun, using the Mediterranean as its medium, its watery road much travelled."