Afrika kommer

Det er en leseverdig såkalt briefing, en litt lengre artikkel, om Afrika i denne helgens The Economist. For noen år siden var slike gjennomganger av den økonomiske og politiske situasjonen i Afrika ganske dystre saker som handlet om fattigdom, korrupsjon, krig og mangel på økonomisk vekst. Slik er det heldigvis ikke lenger. Afrika er den delen av verden der den økonomiske veksten er sterkest for tiden:

"Even after revising downward its 2012 forecast because of a slowdown in the northern hemisphere, the IMF still expects sub-Saharan Africa’s economies to expand by 5.75% next year. Several big countries are likely to hit growth rates of 10%. The World Bank—not known for boosterism—said in a report this year that “Africa could be on the brink of an economic take-off, much like China was 30 years ago and India 20 years ago,” though its officials think major poverty reduction will require higher growth than today’s—a long-term average of 7% or more."

Noen av landene er hjulpet av høye råvarepriser, men noe av det mest interessante er at råvarenes andel av økonomien er på vei ned i mange land, mens handel og tjenester er i vekst. Det som i følge denne artikkelen er de to viktigste driverne av denne nye veksten er teknologi og politisk stabilitet. Teknologi, særlig i form av mobiltelefoner. På et kontinent som er berømt for sine forferdelige veier og dårlige transportinfrastruktur betyr det mye at det nå er 600 millioner mobiltelefoner i bruk, flere enn i både USA og Europa. Teknologi bidrar også til å bekjempe sykdommer som malaria og Aids, som forkorter mange liv.

Dessuten er som nevnt økt politisk stabilitet en viktig faktor, ikke i den forstand at det er fred og demokrati over alt, langt i fra, men det er betydelig bedre enn under den kalde krigen da USA og Sovjetunionen utkjempet mange mange av sine konflikter via sine representanter i Afrika. Det gjorde at mange inkompetente, brutale og til dels ganske bisarre diktatorer ble beskyttet mot demokrati og reformer. I dag er det ikke så lett for en leder å gjemme seg bort når det kommer spørsmål om hva man gjør for å utvikle infrastruktur, investere i utdanning og øke landets produktivitet.