Kjøp uran på Amazon.com

Nei, det er ikke tull. Man får kjøpt stort sett alt på Amazon, også uran. Se her. Ikke anriket uran som brukes i bomber eller kjernekraftverk, men uranmalm som for eksempel kan brukes til å kalibrere geigertelleren din (noe du selvsagt også kan kjøpe hos Amazon).

Salget av uran hos Amazon skjer naturligvis i tråd med lover og regler som regulerer salg av slikt til privatpersoner (noe som gjør at jeg tviler på at man får dem til å sende noe til norske kunder):

"We are always in compliance with Section 13 from part 40 of the NRC Nuclear Regulatory Commission rules and regulations and Postal Service regulations specified in 49 CFR 173.421 for activity limits of low level radioactive materials. Item will be shipped in accordance with Postal Service activity limits specified in Publication 52."

Men det som er virkelig stor humor er kundenes "anmeldelser" av produktet i god web 2.0-stil. Det er 160 customer reviews, av typen "OK for cleaning teeth, not so great for killing ants", "So glad I don't have to buy this from Libyans in parking lots at the mall anymore" og "Despite the fact it comes in a can, it is not cat food.".

Hva skjer når man googler en partileder?

Hva skjer når man googler partiene og deres partiledere? En interessant artikkel på Valgpanelet.no av Jørgen Helland om "FrPs snedige adwordsannonsering", gjorde at jeg måtte finne ut litt mer om dette.

Vi må jo regne med at nettet og søkemotorer blir en hovedkilde for informasjon om partiene ved høstens valg. De fleste velgere følger jo bare sånn passe godt med, og da er søk på nettet veldig praktisk for å finne ut mer. Men gjør partiene noe for at de skal se bra ut når noen søker? Bruker de for eksempel annonser hos Google aktivt nå før valget, eller stoler de på at søkene gir de ønskede resultatene av seg selv?

Som bildet over viser gir et Googlesøk etter Siv Jensen en annonse som lenker til Siv Jensens Facebookside, og ikke til FrPs hjemmeside. Originalt og spennende. Et lite problem er det at Siv Jensen selv er svakt representert blant innleggene på sin egen vegg i Facebook, men det kan jo bli bedre fram mot valget. Googler man Fremskrittspartiet eller FrP kommer det ikke opp noen annonse for partiet (men en annonse om selvhjelp mot angst og depresjon). FrPs hjemmeside er imidlertid trygt plassert øverst på de vanlige ikke-betalte søkeresultatene når man søker. Deretter følger Oslo FrP og Wikipedia.

Når jeg søker etter Jens Stoltenberg kommer det opp en annonse for www.viktigfordeg.no og en annonse for TV2. Kanskje ikke helt det man er ute etter når man leter etter Jens på nettet, men på den annen side kommer lenkene til Wikipedia, Facebook, Regjeringen.no og Twitter øverst på den ikke-sponsede lenkelisten. Søker jeg etter Arbeiderpartiet får jeg opp en annonse for Venstre som lenker til nettsiden Liberal.no. Mens Arbeiderpartiets hjemmesider naturlig nok topper den vanlige ikke-betalte listen med lenker, foran Wikipedia, Twitter og YouTube. Betryggende liste sett fra Arbeiderpartiets side.

Et søk etter Erna Solberg gir ingen annonser, bare helt greie lenker til Wikipedia, Høyres nettsider og i hvert fall tre ulike Erna-blogger (her, her og her). Et søk etter Høyre gjør at det kommer opp en annonse for Venstre. Men den vanlige listen over treff har Høyres valghjemmeside på topp foran Wikipedia, Oslo Høyre og Unge Høyre. Og Erna på Twitter er med høyt oppe (litt forvirrende, men Ernas Twitternavn er faktisk @hoyre).

Søker jeg etter Dagfinn Høybråten får jeg opp en annonse for Høybråten stasjon hos NSB. Men de ikke-sponsede treffene ser bra ut, med Wikipedia, to Dagfinn-blogger og Stortingets sider om Dagfinn Høybråten. Men jeg ser ikke KrFs hjemmesider. Søker man etter Kristelig Folkeparti eller KrF dukker det også opp en annonse om angst og depresjon. Og man finner en annonse for Kjell Magne Bondeviks biografi. KrFs hjemmesider er øverst på de vanlige ikke-betalte resultatene, slik det bør være. Deretter kommer Wikipedia. Og interessant nok er bloggen til Filip Rygg høyt oppe på lenkelisten.

Søk på Lars Sponheim får fram en annonse der man kommer til Venstre.no når man klikker på den. På de ikke-betalte treffene er Wikipedia, Venstres egne sider om Sponheim, bloggen hos VG og Facebooksiden hans øverst. Søker man etter Venstre dukker det opp en ny annonse for liberal.no. Og resultatene ellers er vel omtrent som partiet kunne ønske, med partiets hjemmesider på toppen, men Audun Lysbakkens blogg Rettvenstre.no lurer seg inn på en sterk tredjeplass her, på plassen foran Wikipedia. Men det blir vel litt forvirrende for en søkemotor når et borgerlig parti kaller seg Venstre.

Hos Liv Signe Navarsete kommer det ikke opp annonser når jeg søker. Her er det omtale av henne hos Wikipedia, Regjeringen og Stortinget øverst. Og litt lenger ned finner man ut at hun både er på Twitter og Facebook. Men hvor er Senterpartiets hjemmesider på denne listen? Hvis man i stedet søker etter Senterpartiet kommer det opp en ny annonse for Venstre. Men her er i hvert fall Senterpartiets valghjemmesider øverst. Med Wikipedia som nummer to og partiets vanlige hjemmesider (ja de har to versjoner) deretter. SPs Facebooksider er også høyt oppe.

Søk etter Kristin Halvorsen gir en annonse med lenke til TV2s underholdningsavdeling. På de ikke-betalte resultatene er Wikipedia på topp foran regjeringen.no. Og ellers masse nyhetssaker, noen av dem negative. Men hvor er SVs hjemmesider på denne listen? Jan Simonsens blogg er høyere på listen enn SVs egne hjemmesider. Som eneste partileder mangler Kristin Halvorsen en tilstedeværelse i sosiale medier; hun har ikke blogg, Facebook eller Twitter. Det gjør henne mer avhengig av hva andre skriver om henne fordi egne nettsider ikke kan prege søkeresultatene på samme måte som hos de andre. Googler man SV og Sosialistisk Venstreparti er det litt annerledes. Ingen relevante annonser, men resultatene ser greie ut, med partiets hjemmesider på topp. I motsetning til partilederen er partiet SV både på Facebook og Twitter. Og også her dukker Audun Lysbakkens blogg opp på en sterk tredjeplass.

Det ene som slår meg når jeg ser dette samlet er hvor viktig kombinasjonen av Google og Wikipedia er blitt. Wikipedia er øverst på alle partiledersøkene og stort sett nummer to eller tre når man søker etter partiene. Det andre som kommer fram er hvor viktig det er blitt å ha gode personlige sider der en lager innholdet selv, som blogg, Facebooksider og Twitterkonto. Dissse nettstedene kommer veldig høyt opp på alle søk. Det er interessant at FrP for å være på den sikre siden også setter inn en ekstra annonse for å lede trafikk til Siv Jensens sider på Facebook. Men så er nok også FrP ekstra utsatt for at andre treff, for eksempel i nettaviser, er vinklet negativt.

Prisen for mest proaktive søkestrategi så langt må gå til Venstre, som er det eneste partiet som bevisst har plasserert sine annonser slik at de dukker opp når man søker etter Arbeiderpartiet, Høyre eller Senterpartiet. Det blir spennende å se om noen svarer på den utfordrningen.

Lyd, bilder, data og dingser - i 1979

Gizmondo - The Gadget Blog, bloggen for alt som har med kule dingser å gjøre, har i sommer hatt en markering av at det er 30 år siden 1979. Og tatt fram noen eksempler på hvordan de få dingsene vi omga oss var store, dyre og annerledes i 1979.

Da vi spilte vi for eksempel Space Invaders (i spillehaller) og litt mer primitive spill på en Atari 2600 (hjemme). Dingser var mye dyrere i 1979. Og mye større enn i dag. Magnavox lanserte den nye laserdiscspilleren sin som spilte en slags digitale DVD-lignende plater på størrelse med LP-plater. Og Sony lanserte sin Walkman, en langt viktigere dings skulle det vise seg. Piratkopiering av filmer (til VHS) var faktisk også stor butikk i 1979. Og så tar Gizmondo for seg det eksistensielle spørsmålet: hvordan fikk man egentlig tak i porno før internett?

Noe som ikke var større i 1979 var it-pionerer som Bill Gates, Steve Jobs, Michael Dell og Steve Wozniak. De var vanlige folk, eller "when tech gods were mortal men", som Gizmondo skriver. Bill Gates ble i forrige uke så inspirert av disse artiklene at han har skrevet et eget innlegg til Gizmondo om hvordan han husker 1979, året da Microsoft med sine 13 ansatte flyttet fra New Mexico tilbake til Seattle. Ja, det er den virkelige Bill Gates.

I tillegg til Sony Walkman er det kanskje en musikkvideo som blir stående som det viktigste symbolet på forandringene som hadde startet. I 1979 ga The Buggles ut singelen "Video Killed the Radio Star", en musikkvideo som symbolsk nok var den aller første i historien som ble vist på MTV da MTV startet sine sendinger i USA 1. august 1981. I Norge hadde vi fortsatt bare NRK. Snakker man om dette til sine tenåringsbarn i dag får man litt problemer med å få dem til å begripe hva seg egentlig er snakk om. Video drepte radio? Hæ?

Frem fra glemselen - Cancel AOL

Var dette selve øyeblikket bloggere ble oppdaget som en ny maktfaktor av bedrifter? En klassisk telefonsamtale fra juni 2006 der bloggeren Vincent Ferrari, som hadde den ikke direkte verdensberømte bloggen "Insignificant Thoughts", tok opp samtalen han hadde med kundeservice i AOL. Bakgrunnen for samtalen var at han ville si opp abonnementet sitt på oppringt internett fordi han ikke trengte det lenger. Mannen hadde fått seg bredbånd. Men AOL ville ikke slippe kundene sine uten videre...

Lang musikk til lange feriedager (7)

Lange sommerdager på badestranden med en iPod krever som tidligere nevnt musikk av høy kvalitet, og med en viss varighet. Og den må være utgitt digitalt i en større pakke. Da er det godt vi har David Bowie. The Platinum Collection er i sin fysiske versjon en boks med 3 CDer og 57 sanger. På iTunes koster den 159 kroner. En slags "best of" samling som holder i massevis hvis det er det man er ute etter.

Nå kan man jo sikkert diskutere om en sjangermessig kamelon som David Bowie egner seg så godt for slike samleutgivelser. Det kan lett bli springende. Det hjelper litt at denne samlingen er delt inn i tre adskilte deler. Første CD (i den fysiske versjonen) dekker perioden 1968-1974, med andre ord starten, Hunky Dory, de to Ziggy Stardust-albumene og deler av Diamond Dogs. 20 låter blir jo fryktelig lite plass, men de aller mest kjente låtene er i hvert fall med, pluss et par overraskelser.

Andre CD dekker 1974-79, det vil si resten av Diamond Dogs, Young Americans, Station to Station og de tre Berlin-albumene (Low, Heroes og Lodger). Her blir det naturligvis veldig springende sjangermessig, for forskjellen på Bowies amerikanske periode og hans Berlin-periode er enorm. Og det er vanskelig å yte Berlin-periodens tre album full rettferdighet gjennom noen få låter. Men også her fungerer utvalget av sanger på sett og vis, selv om det for dedikerte tilhengere ikke kan være noen erstatning for å også ha for eksempel Berlin-albumene i samlingen.

Siste CD dekker 1980-87, inkludert Scary Monsters, men også starten på den svakere perioden etterpå som startet med den kommersielle megasuksessen Let's Dance. Det er jo et av musikkhistoriens paradokser at Bowie etter å ha vært selve forbildet for det tidlige 80-tallets post-punk og indie-musikk, selv hoppet av og ble en slags "New romantic" (Fashion) og listepopfavoritt (China Girl).

Men alt i alt er det en bra samling av de mest kjente albumlåtene. Og det som løfter denne samlingen ytterligere er at det er mange litt glemte perler her, ting som ikke finnes på noen av de ordinære albumene og som det kan være greit å ha samlet på denne måten. Da tenker jeg på sanger som Velvet Godmine, All the Young Dudes, Rolling Stones Let's Spend the Night Together, Wild is the Wind, When the Wind Blows (fra filmen med samme navn) Absolute Beginners (fra filmen med samme navn), Cat People (fra filmen med samme navn) og Under Pressure (med Queen).

Man får med andre ord både en grei "best of"-samling fra Bowie, men i tillegg en meget interessant samling ikke-album sanger det er litt vanskeligere å få tak i. Godt kjøp med andre ord.

Netbook PC - jeg er blitt fan

Jeg er i løpet av ferien blitt fan av netbook PC. Spesielt min nye røde Acer Aspire One med en 10 tommer skjerm som blant annet har gjort jobben som ferie-pc et par uker på Kreta. Maskinen har en Intel Atom prosessor, Windows XP, innebygget trådløst nettverkskort, 160 GB harddisk og 1 GB minne. Den er liten og lett, og veier omtrent en kilo. Batterilevetiden er fire-fem timer, så den er i motsetning til andre bærbare veldig praktisk å ha med seg selv om det langt til en stikkontakt.

Maskinen fungerer i massevis til både blogging, tekstbehandling, tvitring, Facebook og surfing i nettaviser. Jeg har ikke brukte den mye til tekstbehandling og presentasjoner foreløpig, men det virker som den klarer Office-programmene helt fint. Og prisen er veldig hyggelig, rundt 3000 kroner. Så billig at man kan oppgradere når de blir enda bedre.

Dette satt litt langt inne, for i mange år har jeg hatt en kraftig bærbar som eneste PC, først noen ulike IBM/Lenovo Thinkpad maskiner og nå en HP EliteBook, en ganske kraftig bærbar (15 tommer skjerm) som fungerer utmerket både på skrivebordet på kontoret og som laptop hjemme. Så bra at det er lenge siden jeg har vurdert å ha en stasjonær PC i tillegg, og så mobilt og fleksibelt at jeg trodde en mindre maskin ville være helt unødvendig. Dessuten var jeg skeptisk både til skjermstørrelse og datakraften til netbookene.

Det var Erik Newth som klarte å sette meg på ideen da han skrøt hemningsløst av sin Asus Eee netbook PC da vi møttes på Citisense 09 i Sandefjord rett før ferien. Han mener du med en netbook får 90 prosent av kapasiteten til 30 prosent av prisen til en vanlig bærbar PC.

Det er ikke tilfeldig at disse kalles netbooks, det er internettbaserte oppgaver de særlig er laget for å ta seg av.

Og da er utfordringen å gjøre det enklere å dele ting på tvers av maskiner. For hvem har vel ikke opplevd at man sender som vedlegg i e-post til seg selv. Eller at man drar med seg USB-pinner mellom PCer. Og noen ganger glemmer man det, og filen sitter igjen på c-disken på feil maskin. Eirik tipset meg om Dropbox, en enkel og genial tjeneste som gjør at du kan dele filer og mapper på tvers av maskiner (og også dele med andre om du har behov). Yoobits er en norskutviklet tjenste som gjør det samme, men som i større grad retter seg inn mot bedrifters og virksomheters behov for å samhandle og dele informasjon mellom ansatte.

Det er dette som er "cloud computing" i praksis for de fleste av oss. Noe både Google og Microsoft tilpasser seg når de lanserer henholdsvis Google Chrome og Windows 7 som lette operativsystemer tilpasset netbooks. Dette er del av en stor omstillingsprosess i måten vi bruker ikt. Og det er mange store innovasjonsmuligheter igjen der ute. Fortsettelsen blir spennnede.

Lang musikkk til lange feriedager (6)

I jakten på en lange musikken som holder minst en hel dag på badestranden, må man vel minne om at bandet må ha holdt på en stund for å ha nok sanger. Og i tillegg ha gitt ut et "box-set" som finnes digitalt.

Et band som har gjort dette til gangs er ABBA, som i anledning av at Mamma Mia-feberen ruller over verden har gitt ut alle sine åtte album i en boks (og for dem som måtte ha glemt det er albumene: Ring Ring, Waterloo, ABBA, Arrival, The Album, Voulez-Vous, Super Trouper og The Visitors). Samlingen heter Abba - The Albums den inneholder 99 sanger og er til salgs på iTunes for 299 kroner.

Et godt kjøp med andre ord. Nå må det vel innrømmes at det har tatt undertegnede litt tid å høre på Abba igjen. Etter å ha vært stor fan i 10-12 årsalderen av SOS, Fernando og Dancing Queen, og eid i hvert fall de fire første albumene på vinyl, ble det plutselig veldig viktig å ikke like ABBA sånn omtrent da punken kom fra -77 og post-punken (Joy Division, The Cure, Echo and the Bunnymen, Bauhaus osv) kom rett etter. CD-samlingen fikk aldri innslag av ABBA. Så det har vært lenge siden, og den siste halvdelen av ABBAs utgivelser kjenner jeg også mye dårligere. Jeg er midt i målgruppen for en slik totalpakke med andre ord.

Og denne samlingen leverer naturligvis akkurat hva den lover. Her er alt med, fra begynnelsen til slutten. Alle låtene man husker og alle de andre også. ABBA laget så mye bra musikk utenom de mest kjente låtene at man kan finne og gjenfinne mye bra her. Selv synes jeg vel Voulez-Vous (ABBA goes disco) er et svakt album, men at de andre holder et høyt nivå omtrent hele veien.

En viktig ting til: Det er en niende CD her i tillegg til de åtte album CDene. Den inneholder 17 sanger, blant annet de singlene og noen av b-sidene som ikke var med på albumene, samt svenske versjoner av Ring Ring og Waterloo til svensk Melodi Grand Prix. Så skal man ha en komplett ABBA-samling som også inneholder Fernando (listetopp i 13 land i 1976), Summernight City og Gimmie! Gimmie! Gimmie (A Man After Midnight), er dette akkurat det man trenger.

Lang musikkk til lange feriedager (5)

Jakten på musikk som passer godt på en iPod og er lang nok til å vare minst en hel dag på badestranden fortsetter. Turen har kommet til Johnny Cash og Cash Unearthed. Totalt 79 sanger til 209 kroner på iTunes.

Så kan man jo spørre: Har ikke alt Johnny Cash har spilt inn blitt ugitt igjen og igjen på masse samlealbum? Vel, ikke helt. For dette er ikke et samlealbum. I sin fysiske versjon er den er en boks som består av fem CDer der fire av disse inneholder materiale som ikke tidligere var blitt utgitt da den kom i 2003 (en av disse fire CDene ble riktignok gitt ut separat som "My Mother's Hymn Book"). Bare den femte CDen er en "best of", men da avgrenset til høydepunkter fra fire American Recordings- CDer helt på slutten av karrieren.

Og grovt sett kan Cash Unearthed deles i tre deler: De tre første CDene er materiale som ble spilt inn sammen med de fem American Recordings-albumene på 90-tallet, men av ulike grunner ikke brukt der. Noe er naturlig nok svakere ting enn det som havnet på albumene, men det er massevis av bra sanger, og noen helt i toppklassen. For eksempel Cash-versjoner av Neil Youngs Pochahontas og Heart of Gold, Like a Soldier i duett med Willy Nelson, Cat Stevens Father and Son og Leonard Cohens Bird on a Wire. Andre høydepunkter er As Long as the Grass Shall Grow, The Devils Right Hand, You Are My Sunshine og ikke minst You'll Never Walk Alone. Men det aller største høydepunktet etter min mening er Bob Marleys Redemption Song med Joe Strummer og Johnny Cash i duett.

Del to, den fjerde CDen er som nevnt My Mother's Hymn Book, og er som tittelen sier et album med salmer, sanger som I Shall Not Be Moved, Where the Soul Of Man Never Dies og I'm Bound for the Promised Land. Sanger som passer overraskende bra sammen med resten av samlingen.

Siste av de fem CDene i samlingen er ganske enkelt et slags "best of" album med det beste fra de fire første av de fem American-albumene, i den grad man kan plukke ut noe slikt. Her er blant annet Solitary Man, The Man Comes Around og We'll Meet Again. Og her er Johnny Cash tolkninger av Nick Caves Mercy Seat, U2s One, og Nine Inch Nails Hurt. Bedre enn dette blir det ikke.

Kampen om tankene - Civita og Manifest

I min månedlige spalte i Dagsavisen har jeg skrevet om tankesmier. Anledningen er at Manifest Analyse ble lansert for et par uker siden og skal tenke den slags prinsipielle og ideologiske tanker partiene ikke kan tenke, fordi partier må være mer kortsiktige og taktiske.

Jeg blir glad når jeg ser at noen etablerer tankesmier, enten de er til venstre, til høyre eller i midten. Det beriker det politiske ordskiftet og bidrar til en mer prinsipiell og ideologisk debatt. Og at noen på venstresiden tar mål av seg til å tydeliggjøre hva slags økonomisk og politisk system man egentlig er for, er veldig bra. Men der Civita lykkes med mye av sitt langsiktige politisk grunnmursarbeid på borgerlig side, tror jeg Manifest vil få problemer av to grunner der de selv bare er skyld i den ene. De to grunnene har jeg skrevet om her.

Lang musikkk til lange feriedager (4)

I dagens episode av lang sommermusikk som holder minst en hel dag på badestranden, er turen kommet til selveste Clash on Broadway. Som ikke har noe med Broadway å gjøre, men er en stor samleplate med sanger som er hentet fra andre utgivelser. Og i motsetning til ting jeg har skrevet om før, passer denne samlingen utmerket også som en innføring for nykommere. Men av grunner jeg kommer tilbake til er det noe også dedikerte tilhengerne bør ha.

Clash on Broadway inneholder 64 låter og kom i en stor svart boks med tre CDer i 1991. Dette kan i dag kjøpes digitalt til den hyggelige prisen 139 kroner på iTunes. Jeg tror jeg betalte mye mer, dette er det eneste box-set jeg noen gang har kjøpt fysisk. Vel har det et hefte med noen bilder, men det er umulig å oppbevare, så den samlet stort sett støv i ti år før jeg fikk filene trygt plassert på en iPod der det er bruk for dem).

Hva er så poenget med denne samlingen? Vel for oss som har alle albumene The Clash har gitt ut og litt til, er poenget at mye av det beste The Clash laget aldri havnet på album i det hele tatt. De hadde til å begynne med et prinsipp om at singler ikke skulle gis ut på album, for at fansen ikke skulle kjøpe sangene to ganger. Og også senere laget de mye bra låter eksklusivt for singler og EP-er som det så ble ganske vankelig å få tak i.

Det mest spesielle eksemplet på dette er Armagideon Time, noen vil si den aller beste sangen The Clash laget. Fordi den var b-siden til London Calling-singelen, kom den aldri ut på noe album. Også sanger som White Man in Hammersmith Palais, Gates of the West, Bankrobber og Every Little Bit Hurts er blant de beste The Clash laget, men fant aldri veien til noe ordiært album, så dette er en samling det av den grunn er verdt å ha.

Men i tillegg til å dekke alt som falt mellom albumene er Clash on Broadway også et slags "best of" med alle de største låtene fra albumene til The Clash fra start til mål. Nå kan man jo diskutere hvor riktig det er å gjøre slike utvalg, men med unntak av et album synes jeg dette gir et ganske riktig bilde. Utvalgene som er gjort fra de litt ujevne albumene Give'em Enough Rope (1978) og Combat Rock (1982) er bra, og i et par tilfeller (English Civil War, Straight to Hell) er versjonene her litt andre enn de som er på albumene, noe som er et pluss.

Og fra London Calling (1979) er både tittellåten London Calling, Clampdown, Guns of Brixton, Card Cheat og mye annet med, og problemet er jo at London Calling er et album man bør høre i sin helhet, og som det er vanskelig å velge noe bort fra. Derfor er utvalget helt i orden.

Det eneste problemet jeg har er utvalget av låter fra det undervurderte trippelalbumet Sandinista (1980). Hvorfor ta med kjedelige Police on My Back, The Leader, The Call Up og Lightning Strikes, men utelate noe av det aller beste The Clash noengang laget, som Rebel Waltz, Corner Soul, One More Time og Charlie Don't Surf? Så konklusjonen er at dette er et veldig bra box-set som holder i massevis til et par dager på stranden. De små skjønnhetsfeilene i utvalget fra Sandinista kan man tross alt leve med.

--------

Og her er lenke til alle tidligere og alle fremtidige bidrag (etter hvert som de kommer) i spalten Lang musikk til lange feriedager.

Lang musikkk til lange feriedager (3)

Jakten på den lange sommermusikken som holder minst en hel dag på badestranden fortsetter. I dag er turen kommet til The Smashing Pumpkins, og et helt gigantisk album som heter Rarities and B-Sides. Et samling som for øvrig bare er utgitt digitalt på iTunes og ikke kan kjøpes i butikken.

Her snakker vi store saker, 114 sanger, der den lengste er på hele 23 minutter. Dessverre er noe av det mest gigatiske her prisen, som er kr 999,- på iTunes. Alt for dyrt og sannsynligvis en feilprising. Jeg kjøpte den på iTunes for et år siden og da tror jeg den kostet rundt 120 kroner, sikkert feilpriset for lavt da. Men tusen kroner er for dyrt (The Clash on Broadway med 64 av de mest kjente låtene til the Clash, som jeg kommer tilbake til senere, koster til sammenligning bare 139 kroner og Pogues-boksen med 110 sanger jeg skrev om i går koster 319 kroner).

Men når det er sagt er dette en perfekt samling til en lang sommerdag, i hvert fall hvis man har hørt en del Smashing Pumpkins fra før. De som trenger en innføring for nybegynnere bør heller kjøpe Greatest Hits, med 18 låter (som kan være krevende nok hvis man ikke har hørt disse 90-tall rockerne fra Chicago før, og må venne seg til Billy Corgans store ego). For Rarities and B-Sides har mye fyllmasse i form av rare b-sider og dårlige liveinnspillinger Men også nok topp materiale til at det forsvarer tidsbruken på en dag man har litt god tid.

Det spesielle med Rarities and B-Sides er at den både inneholder alle de mest kjente låtene bandet har gitt ut som singler, men også alle mulige b-sideversjoner, EPer og i tillegg en del låter som har vært gitt ut på samlealbum, men ikke på Smashing Pumpkins egne album. Det betyr at man i et og samme album får bandets mest kjente låter som Disarm, Today, The Bullet With Butterfly Wings, Tonight, Tonight og Thirty-three, men også en hel rekke versjoner og coverlåter som ikke finnes andre steder og som er verdt å få med seg.

Noen gode eksempler på det siste er en meget god coverversjon av Thin Lizzy låten "Dancing in the Moonlight", og morsomme versjoner av Blondies "Dreaming" og The Cures "A Night Like This". Her er også flere gode låter som ikke er utgitt på album før, som "Saturnine" og "Soot and Stars", og en flott julesang som heter "Christmastime". Og ikke minst finner man Batman & Robin-sangen "The End is the Beginning Is the End" og dens litt mørkere "tvillingversjon" "Beginning Is the End Is the Beginning". Sistnevnte låt fikk førøvrig et lite comeback i fjor da den ble brukt som musikk til filmtraileren til "Watchmen". Mye sært. Mye bra. Men dessverre er prisen for høy.

Lang musikkk til lange feriedager (2)

Jakten på den lange sommermusikk som holder en hel dag på stranden fortsetter. Del 1 handlet om en herlig kostnadseffektiv måte å få en innføring i The Ramones. I dag handler det om litt mer krevende saker enn en greatest hits-samling.

Boksen (som i den fysiske verden består av fem CDer) har hele 110 låter og heter "Just Look Them Straight in the Eye and Say... Poguemahone." Det er med andre ord et gigantisk samlealbum med de irske urokråkene The Pogues som på iTunes koster 319 kroner.

Hva skal man så si om dette? Det viktigste å si er vel at dette ikke er et samlealbum for nykommere som vil ha hitlåtene. Dette er ikke et innføringsalbum. Til det formålet finnes det flere gode samlealbum, men mitt tips vil nok likevel være å kjøpe de to ordinære albumene "Rum, Sodomy and the Lash" (1985) og "If I Should Fall from Grace with God" (1988), da får man hørt både "Dirty Old Town", "Fairytale of New York" og mye annet av det beste dette irske bandet laget.

Just Look Them Straight... (her kan man høre klipp) er en salig blanding av låter som er dårligere enn dem som fikk plass på de beste albumene, men også coverlåter og live-låter som er helt på høyde med det beste bandet har gjort. Og deler av dette materialet er det virkelig verdt å bruke en del tid på. Og i og med at The Pogues største problem alltid var å holde vokalisten Shane MacGowan edru, er det forbausende hvor lite rørete helheten her er.

Materialet er så enormt her at det er vanskelig å plukke noen få høydepunkter. Her er tre ulike demoversjoner av Fairytale of New York og en dubversjon av Young Ned on the Hill og liveversjon av Dirty Old Town. Det er selvsagt masse tradisjonell irsk musikk i klassisk Pogues-drakt, for eksempel Danny Boy fra John Peel Show på BBC. Og her er London Calling med Joe Strummer på vokal, her er to versjoner av Maggie May i duett med Rod Stewart (både studio og live) og Johnny Come Lately med Steve Earle på vokal.

Vi får høre Ennio Morricones "The Good, the Bad and the Ugly", i en versjon fra filmen "Straight to Hell". I denne samlingen er også alle The Pogues bidrag til soundtracket til filmen "Sid and Nancy". Og ikke minst er det med noen flotte låter sammen med Kirsty MacColl.

-------

Og her er lenke til alle tidligere og alle fremtidige bidrag (etter hvert som de kommer) i spalten Lang musikk til lange feriedager.

- Diskoteken dödade dansbanden

Fantastisk nyhetsinnslag fra svensk TV i mai 1979 der Musikerforbundet er bekymret for at diskotekene tar levebrødet fra levende musikk. Og svaret? De foreslår en egen "diskoavgift" for at dansebandene skal overleve. Er det her Bård Vegar Solhjell har hentet inspirasjonen til forslaget om en ny internettavgift?

Lang musikkk til lange feriedager (1)

Spotify duger ikke på lange sommerdager, nå er det iPod som gjelder. For det funker ikke å være avhengig av nettilkobling hele tiden når man er ute. Dessuten er en badestrand et bra sted å fordype seg i musikk man ikke har hørt på før eller gjenoppdage musikkk man hørte for massevis av år siden, gjerne i kombinasjon med en lang bok.

Dette krever en iPod med et innhold som trenger litt mer tid enn enkeltlåter og spillelister. Helst et aller annet gigantisk "box set" i digital utgave med timevis med musikk. Samleplater med artister man ikke har hørt så mye på før eller rariteter med artister man kjenner, eller litt av begge deler.

Her er et tips når det gjelder slike gigantsamlinger som holder minst en hel dag på badestranden:

The Ramones har fått kredit for å ha oppfunnet punken, men de hørtes mest ut som en krysning mellom Beach Boys, Bay City Rollers og Green Day. Og de har gitt et samlealbum med tittelen Weird Tales of the Ramones. Totalt 85 låter til 80 kroner på iTunes. Alt fra gjennombruddet med "Blitzkrieg Bop" via "Sheena is a Punk Rocker" og "The KKK took my baby away" til "My Brain is Hanging Upside Down (Bonzo Goes to Bitburg)". De fleste av låtene er fra de fire første albumene helt på slutten av 70-tallet.

Med tekster som "I met her at the Burger King/We fell in love by the soda machine." i "Oh, Oh I Love Her So"er det kanskje mer pop enn punk sett med dagens øyne. Men det er fire grep på gitaren og full fart og de fleste av låtene er på under to minutter. Mer om the Ramones kan man lese her.

De neste avsnittene i denne lille sommerserien om lang musikk vil ta for seg Cash Unearthed, the Pogues store box set og Smashing Pumpkins "Rarities and b-Sides".

Flere politiske blogger

Jeg har i et tidligere innlegg skrevet om hvilke partier som er Norges beste bloggpartier og hvordan denne stortingsvalgkampen blir det virkelige gjennombruddet for sosiale medier i politikken. Jeg tror hovedkonklusjonene mine fra april står fast, men det er kommet til flere nye og spennende blogger.

Jeg har tidligere vært inne på hvor fraværende Fremskrittspartet er i bloggverdenen. Nå er det i hvert fall kommet et markant unntak fra denne hovedregelen. Hanne Blåfjelldal, FrPs andrekandidat i Oppland ved Stortingsvalget har en aktiv og god blogg. Hun er også på Twitter.

Og så har en av landets beste blåbloggere gjort comeback. Torbjørn Røe Isaksen har blitt konservativ.no, en ganske ambisiøs hjemmeside med både blogg, lengre artikler og en del annet stoff (blant annet noen festlige bilder av Torbjørn som hippie). Han er Høyres førstekandidat i Telemark. Her er Torbjørn på Twitter.

En spennende nykommer er Arbeiderpartiets stortingsrepresentant Torgeir Micaelsen. Han har en blogg med undertittelen "en blogg for folk som er glad i sykkel og politikk". Veldig særpreget med andre ord, og med en flott design. Også han er på Twitter.

Og så har stortingets yngste representant Anna Ljungren fra Arbeiderpartiet i Nordland blitt blogger i løpet av våren. Stemanna.no heter bloggen, kanskje et litt dumt navn hvis hun har tenkt å fotsette med blogg også etter valget. Men bloggen er bra den, med flere lengre innlegg med refleksjoner om samfunnet som går litt utover det som skjer i Stortinget og i valgkampen.

Jeg ser også at Per Olaf Lundteigen er blitt en stadig mer aktiv blogger, og nå i juni var han oppe i hele 36 innlegg på bloggen sin. Om alt fra matvarekrise til momskompensasjon for frivillig arbeid. Store og seriøse temaer med andre ord.

Noen andre gode blogger det kan være interessant å følge i tiden som kommer, rett bak feltet av bloggende stortingsrepresentanter, er Andreas Hasle (AP), Øystein Søreide (H), Eirik Løkke (H), Gina Barstad (SV) og Morten Myksvoll (FrP).

Som en hjelp til å holde oversikt over denne massive politiske bloggingen nå i valgkampen kan jeg anbefale Kjetil Løsets blogg hos TV2. Han har en liste over alt som finnes av politiske blogger for tiden og oppdaterer jevnlig. Og han skriver en bra blogg selv også. Og så er det Svein Tore Martinsen som har tatt mål av seg til å kåre Norges beste politiske blogg i en maratonavstemning som skal foregå utover året. Han skriver mye interessant om blant annet meningsmålinger og mandatmuligheter.