Slutten for kapitalismen?

Kristin Halvorsen mener den amerikanske finanskrisen gjør at "folk" nå ser seg rundt i verden og "skjønner hvordan det går når turbokapitalismen får herje fritt." Hun skal rendyrke andre alternativer:

"SV-lederen mener at finansuroen er en ytterst dårlig sak for høyresiden i norsk politikk, men desto bedre for de rødgrønne, som ønsker å rendyrke alternativene"

Det blir interessant å høre mer om hvordan disse alternativene ser ut. Arne Strand i Dagsavisen er helt enig i at troen på markedsliberalismen går mot slutten, og  ser det slik:

"Med sin enorme statlige redningsoperasjon kaster Bush-regjeringen vrak på alt det markedsliberalister over hele verden står for. For en troende markedsliberalist må dette være et like stort sjokk som Sovjetunionens sammenbrudd var for en troende kommunist."

Denne nye troen på sosialismens seiersmarsj ligner veldig på den holdningen en del skuffede republikanere som plasserer seg godt til høyre for George Bush har. Folk som ser på "the great bailout" som en sosialistisk handling like redselsfull som oktoberrevolusjonen i 1917 og den lange marsjen i Kina. Ytterfløyer samles ofte rundt dommedagsprofetier.

Men i disse krisetider kan det jo være grunn til å filosofere litt over om troen på markedsøoknomi og frihandel vil bli satt tilbake av den finanskrisen vi er inne i. Flere toppledere innen amerikansk finansnæring har vært både grådige og dumme, og påført andre mennesker stor skade. Men har det skjedd noe som utfordrer kapitalismen som sådan og fører til at vi bør lete etter alternativer?

Er det riktig at USA har ført en markedsfundamentalistisk politikk ?

Det er nok lenge siden USA hadde en uregulert finansnæring. I følge Robert F. Bruner, dekan ved University of Virginia, har finansnæringen vært regulert siden 1912. Fannie Mae ble for øvrig etablert av kongressen i 1932 og Freddie Mac i 1970 som "Government Sponsored Enterprises (GSE)" for å sørge for lån til boliglånsbanker. Det vil si statlig støttede redskaper for å få kapital ut til banker som gir vanlige folk boliglån. Ikke akkurat uregulert kapitalisme.

Europeiske politikere koser seg som vanlig når det er problemer i USA. Dette er liksom bevistet på at fordi Europa har regulert sosialdemokrati og USA er uregulert turbokapitalisme så går alt så mye bedre i Europa. Ingenting tyder på at det står bedre til i Europa, noe utviklingen i Glitnir, Fortis, Hypo og Bradford & Bingley viser. Worst case? Financial Times har en interessant liste over "Too Big To Fail"-banker. Rundt 15 europeiske banker har større verdier enn BNP i landet der de har hovedkontor.

Kan krisen sammenlignes med krisen i 1929?

Det blir helt sikkert værre før det blir bedre. Ikke nødvendigvis på børsene, de ligger litt foran i konjunktursykelen,  men i den vanlige økonomien blir det verre i ukene som kommer. Bedrifter kommer til å nedbemanne og permittere. Noen vil gå konkurs. Også offentlige virksomheter kan bli rammet, fordi også de må låne penger i banken. Arnold Schwarzenegger sier at California trenger 7 milliarder dollar i nødlån for å betale lønn til lærere og sykepleiere. Han er neppe alene.

Men alt dette er ganske normalt i en nedgangskonjunktur. I Norge kommer dessuten nedgangen etter tidenes høykonjunktur. Det blir ikke krisen på 30-tallet fordi det kommer en nedang. Robert Samuelson minner om hva som skjedde i 1929 og hvorfor dagens krise ikke er sammenlignbar i det hele tatt.

Er det riktig at finanskriser undergraver troen på frie markeder og kapitalisme?

Dette er kanskje det mest interessante spørsmålet på lang sikt. Slike dramatiske begivenheter kan jo endre politiske holdninger på grunnleggende måter. Jeg tviler likevel på at støtten til frie markeder vil forvitre og erstattes av helt andre øknomiske modeller. Vi vil nok heller se etter mer gjennomsiktighet og bedre kontroll for å få markedene til å fungere enda bedre.

The Economist har sett litt på historien. Den totale amerikanske redningspakken er på i underkant av 6 % av BNP. Dette plasserer den godt under det som IMF har funnet ut at er gjennomsnittet av statlige kostnader ved store bankkriser. Og etter de største krisene som i Finland i 1991, i Mexico i 1994 eller i Asia i 1997 ble det vel ikke akkurat mindre tro på markedene etter at de fikk ryddet opp.