To sosialdemokrater - to svar

To sosialdemokrater med tilknytning til næringslivet skrev kronikker i Aftenposten i siste uke. Man kan vel trygt si de har noe ulik vurdering av hvilken retning sosialdemokratiet bør bevege seg i.

Arve Thorvik hadde en velformulert og svært lesverdig kronikk 8. september 0m hvordan en ekspanderende og for lite reformvennlig offentlig sektor bruker stadig flere ressurser uten å klare å vise til bedre resultater:

Når dagens regjering skal måla seg mot den førre - eller mot opposisjonens politikk, er gjerne svaret at "vi har bevilget x milliarder mer enn . . . Vi har ansatt x flere mennesker i omsorgs-yrker", og "kommunene har fått x milliarder mer enn . . .". Politikken har utvikla seg langt bort frå eit fokus på verdiskaping og inntektsside (med unntak av korvidt skattane skal aukast eller ikkje). Men ein har heller ikkje kome fram til det eigentlege produktivitetsmålet i politikkens fordelingsspel: "Folk er i dag langt mer fornøyde med", "vi får mer helse ut av hver krone", "folk blir friskere", "våre barn lærer mer, og er flinkest i hele OECD-området". Suksess vert målt i kor mange kroner ein har brukt. Det må endrast.

At helt annet syn på hva det er viktig at staten holder på med kom næringsminister Sylvia Brustad med i Aftenposten dagen etter. En kronikk med den merkelige overskriften "-Unorsk eierpolitikk".

Er tilhengere av mer privat eierskap i næringslivet "unorske"? Brustad mener i hvert fall at staten skal eie minst like mye som i dag av norsk næringsliv. Alle som går inn for privat eierskap "gambler med fremtidig verdiskapning i Norge." Man kan nesten lure på om dette er et manus som lå igjen i søppelkassen etter forrige statsråd og som er satt på trykk ved en feiltagelse. Her er et par andre gullkorn:

Eierskap er mer enn et spørsmål om eierandeler og inntekter - det er også et spørsmål om vilje. Vi vil noe mer med eierskapet i de selskapene som hele den norske befolkning har eierandeler i.
og:
Det er ikke åpenbart at alternative investeringer vil gi like god avkastning som vi har fra selskapene der staten nå er aksjonær.

Akkurat nå når Oslo Børs hovedindeks er på sitt laveste nivå på to år er vel ikke høy avkastning det beste argumentet man kan bruke for hvorfor staten skal eie store børsnoterte bedrifter. I stedet for å gi inntrykk av at staten og våre politikere er veldig godt kvalifisert til å lede store internasjonale bedrifter burde kanskje mer tid brukes til å øke kvaliteten og produktiviteten der offentlig sektor leverer de fleste tjenestene, som i helsesektoren og eldreomsorgen.