Spill er bra for psykisk helse

Er det slik at mye tid brukt på dataspill og konsollspill er negativt for vår psykiske helse? Og at koronatiden har vært spesielt uheldig fordi mange bruker mer tid foran en skjerm der de spiller spill?

Nye forskningsresultater fra Oxford universitet kan tyde på at det ikke stemmer. Tvert imot kan det virke som de som har spilt mye spill de siste månedene i gjennomsnitt har det bedre enn de som ikke har gjort det. 

Det er The Economist som skriver om disse funnene i artikkelen "Playing video games in lockdown can be good for mental health". En gruppe forskere fra Oxford har sett på data om spillevanene og den psykiske helsen til en stor gruppe personer i USA og UK som har spilt to ulike spill. 2357 personer med en gjennomsnittsalder på 31 år har spilt "Animal Crossing - New Horizons" og 468 personer har spilt "Plants vs Zombies: Battle for Neighborville". 

Forskerne fulgte med på hvor mye tid personene i undersøkelsen brukte på spill og hvor hvilke positive og negative følelser de ga uttrykk for. Og fant ut at det var slett ikke var slik at de som spilte veldig mye utviklet mer negative tanker og følelser, heller tvert imot. The Economist skriver:

"The researchers found that people who played the games for longer reported feeling better, on average, than those who barely played at all (see chart). They stopped short of claiming that playing time directly affected well-being, noting that people who already felt good might have been more inclined to pick up a controller. Nor did they look at the effect of playing on people who are not habitual gamers. They did find, however, that certain feelings provided by video games, such as a sense of freedom and competence, improved the players’ sense of well-being while they played. A greater feeling of social connection from playing with others in the game, crucial when friends cannot meet in person, also boosted their mood."

Vinnermål på overtid for Man Utd

Nei, det er ikke tull at Manchester United ofte snur kamper og scorer et vinnermål på overtid. Det skjedde mot Brighton tidligere denne sesongen da Bruno Fernandez satt inn 3-2 på straffe langt ut i overtiden. Og i dag slo United Southampton 3-2 borte etter ha ligget under 0-2 etter første omgang. Edinson Cavanis vinnermål kom 2 minutter på overtid. 

Men som videoen under dokumenterer så har det skjedd ganske ofte før i historien også. Scoringer som kom under enormt press, i noen tilfeller var det selve pokalen som var på spill, og United leverte, gang etter gang. Litt av problemet Solskjær hadde da han tok over var at det virket som laget hadde mistet denne enestående evnen til å komme tilbake, og tapte kamper helt på slutten i stedet for å vinne dem. Nå kan det se ut som evnen er tilbake. Her er de ti mest spektakulære avgjørende overtidsmålene:

Argentina - Belgia VM 1986

Jeg klarer ikke å slippe Maradona helt, men må ta med et klipp til fra hans helt utrolige VM-turnering i 1986. Kampen mot England, med de to mest kjente Maradona-målene i historien, er nevnt over alt. Og mange husker naturligvis 3-2 finalen mot Tyskland. Men den største av alle prestasjonene hans var kanskje semifinalen mot Belgia. Argentina vant 2-0 etter to helt vanvittige Maradona-mål. Og kunne vunnet mye mer dersom lagkameratene som ble spit frem av Maradona, ikke minst midtspiss Jorge Valdano, hadde en like treffsikker dag på jobben. Her er et 10-minutters klipp fra fotballhistorien:

Tre Maradona-øyeblikk

Var Messi eller Maradona størst? Når den triste nyheten om at Diego Maradona er død kom i dag, er det naturlig at diskusjonen kommer opp igjen. Og noe selvsagt svar er det ikke på dette spørsmålet. Men mitt svar er at det riktige svaret er Maradona.

Begge var sin tids største fotballspillere på sine respektive klubblag der de vant både nasjonale og europeiske klubbtitler, og begge bøttet inn mål og kunne avgjøre kamper alene. Messi og hans Barcelona har gjort det langt bedre i europeiske turneringer, men så var det heller ikke noe Champions League på Maradonas tid.

Men Maradona vinner likevel hos meg. På grunn av landslaget. Han var en minst like stor landslagsspiller som han var klubbspiller. Bare Maradona ble verdensmester.

Alle mine tre største Maradona-minner er knyttet til det han gjorde på det argentinske landslaget, der han også var størst. Og fordi han var så stor ble også nedturene og skuffelsene enorme de også:

1. VM 1986. Øyeblikket var VM-finalen der Argentina vant 3-2 over Tyskland. Jeg så den sammen med noen venner som bodde på Sogn Studentby, i et fellesrom fullt av folk. Noen holdt med Tyskland, flere holdt med Argentina. Og Maradona vant ikke bare VM-finalen for Argentina, men hele VM-turningen. Kampen mot England, som kanskje huskes best i ettertid på grunn av to legendariske Maradona-mål, et med hånden og et etter et dribleraid fra midtbanen, må også nevnes.

2. VM 1990. Øyeblikket var semifinalen mellom Argentina og Italia i Maradonas hjemby Napoli. En kamp Maradona og Argentina vant, men som viste frem splittelsen mellom et Napoli der mange elsket Maradona høyere enn Italia, og et Italia som ikke kunne tilgi så lett. Argentina vant en trist kamp på straffekonkurranse og gikk videre til en trist finale der de tapte mot Tyskland. Drømmefinalen mellom Italia og England uteble. Og nedturen var i gang for Maradona, selv om han spilte på høyt klubbnivå i noen år til, og fikk enda et VM i 1994, der han ble tatt i doping etter to kamper i gruppespillet og sendt hjem.

3. VM 2010. Øyeblikket var et 0-4 nederlag mot Tyskland i VM. Maradona var blitt landslagstrener for Argentina, elsket og utskjelt, og jeg var blant dem som hadde svært liten tro på at han var rett person. Men han forbløffet mange ved å lede laget til solide seire i alle kampene i gruppespillet og mot Mexico i åttendelsfinalen. Messi var kaptein og nr 10, Maradonas gamle draktnummer, Maradona landslagssjef. Det så veldig bra ut. Og så kom kampen mot Tyskland der Maradonas taktiske evner og evne til å snu motgang ble satt på den store prøven. Det gikk ikke bra. Etter VM var også trenerkarrieren hans på øverste nivå slutt.

80 millioner stemmer til Joe Biden

Det telles fortsatt stemmer i USA tre uker etter valgdagen, og det er klart at Joe Biden er den første presidenten i historien som har fått over 80 millioner stemmer. Donald Trump har fått nest flest stemmer i historien, men mer telling har også økt avstanden og han er er 6 millioner stemmer bak med 73,9 millioner stemmer. Trumps stemmetall er likevel betydelig høyere enn de 63 millioner stemmene han fikk for fire år siden.

Det tar heldigvis ikke like lang tid å telle stemmer i alle delstatene. Noen av de mest avgjørende, som Florida, er svært raske og etter noen dager fikk vi også et resultat i de statene der det var neste dødt løp, som Pennsylvania, Arizona og Georgia. Mens det i en stat som California av en eller annen grunn tar mye lenger tid å telle ferdig og i New York tror jeg de teller stemmer fortsatt. 

Heldigvis er det ikke spenning om utfallet der det fortsatt telles. Men all tiden det tar gjør at det som så ut som rekordhøye 75 millioner stemmer til Joe Biden nå er blitt over over 80 millioner stemmer. Hvordan er det sammenlignet stemmene presidentene i USA har fått ved tidligere valg? Donald Trump fikk som nevnt 63 millioner stemmer for fire år siden, 17 millioner færre enn det Joe Biden fikk nå. Barack Obama fikk 66 millioner stemmer i 2012 og 69,5 millioner stemmer i 2008. 

George W. Bush ble også valgt til president to ganger, med 62 millioner stemmer i 2004 og med 50,5 millioner stemmer (litt færre enn Al Gore) ved det ekstremt jevne valget i 2000. Bill Clinton fikk 47,4 millioner stemmer i 1996 og 44,9 millioner i 1992. Han er vel også den den eneste som er valg til president to ganger  uten å få over 50 prosent av stemmene ved noen av valgene. Ronald Reagan, som vant to valg med store flertall, fikk 54,5 millioner stemmer i 1988 og 43,9 millioner i 1984. 

Stemmetallene har med andre også gått litt i rykk og napp, men mest oppover. At stemmetallet bak presidentene øker har mest med at folketallet har økt hele veien gjennom USAs historie, men også litt med at valgdeltagelsen har økt fra valg til valg. Og etter et lite tilbakeslag i fremmøtet ved noen av de siste valgene gikk deltagelsen kraftig opp igjen ved dette valget. 

Hvordan var så stemmetallene i USA hvis går lenger tilbake i historien og ser på hvor mange stemmer noen av de mest berømte presidentene hadde i ryggen? I 1960 fikk John F. Kennedy 34,2 millioner stemmer. Franklin D. Roosevelt fikk 22,8 millioner stemmer da han ble valgt første gang i 1932. Woodrow Wilson fikk 9,1 millioner stemmer da han ble gjenvalgt under 1. verdenskrig i 1916. Går vi enda lenger bakover i historien fikk Abraham Lincoln 1,9 millioner stemmer ved valget i 1860, mens Thomas Jefferson bare fikk 41 330 stemmer da han ble valgt til president i 1800. 

Massiv (og økende) støtte til EØS

Oppslutningen om EØS-avtalen har gjort et nytt byks oppover og har aldri før vært så stor som nå. Det er nå slik at 64 prosent sier at de ville stemme ja i en folkeavstemning mens bare 21 prosent sier nei. Og denne støtten ser ut til å være stor og økende i alle partier, også de som vil si opp EØS-avtalen, med et lite unntak for FrP.

Det er Klassekampen og Nationen som årlig får Sentio til å spørre folket om hva de mener om EØS, og aldri har støtten vært så stor som nå. Jeg blogget om en tilsvarende måling i 2017 under overskriften "Sterk støtte til EØS-avtalen". Da var det 56 prosent som var for og 27 prosent som var mot. Solid støtte det også, men den har økt med nesten 10 prosentpoeng de siste tre årene.

Klassekampen og Nationen presenterer nyheten om den økte oppslutningen om EØS på en god måte, men de er temmelig dårlige til å lage grafiske fremstillinger som forklarer tallene. Klassekampens graf er kuttet i 2019 og mangler tall for 2020 (oppslutningen om EØS økte fra 61 til 64 prosent det siste året), mens Nationens forsøk på å vise oppslutningen om EØS i partiene er helt hinsides rotete. 

Heldigvis har Klassekampen, i grafen jeg har klippet inn over, klart å få frem på en god måte hvordan støtten til EØS er blant de ulike partienes velgere akkurat nå. Her ser vi at Høyre og Arbeiderpartiet har en enorm overvekt som er for EØS, med henholdsvis 77-12 og 71-13. I Venstre er det 100-0 og i MDG 88-6 for EØS. Oppsiktsvekkende klare tall, men samtidig ikke så rart med tanke på EU-samarbeidets avgjørende betydning for å få på plass kvotesystemer og andre mekanismer for å få ned klimagassutslippene internasjonalt, også de norske.  

Minst like interessant er det at det blant Senterpartiets velgere er 49 prosent som ville stemt ja til dagens EØS-avtale, mens 39 prosent ville stemt mot. Og i SV er hele 71 prosent tilhengere av EØS mens 16 prosent er mot. Begge deler er jo litt underlig med tanke på at disse partiene ønsker å si opp EØS-avtalen. Kanskje er det slik at velgerne deres ikke har oppdaget at det står i partiprogrammet? Eller ikke tror at de klarer å gjøre det de sier at de skal gjøre? 

Det eneste partiet som kan skryte av en overvekt av EØS-motstand i rekkene er Fremskrittspartiet, med 49 prosent mot og 40 prosent for EØS, og de har så vidt jeg vet ikke vedtatt at de ønsker noen utmelding. 

Hvorfor er det så slik at støtten til EØS er så massiv? Jeg tror det er flere gode forklaringer på dette. Akkurat nå spiller det helt sikkert inn at veien til å få tilgang til en covid-19 vaksine går gjennom EU. Alle alternativer til et internasjonalt samarbeid her er svært dårlige. Det er mulig noen drømmer om en egen norsk statlig legemiddel- og vaksineproduksjon, som en dag skal gjøre oss selvforsynt med alt, men milliardsatsingen på vaksineprogrammer viser jo nettopp at det er stor risiko og usikkerheten i slike store forskingssatsninger. Hva hvis det Norge har satset på bommer og vi er uten alternativ? Da er det mye smartere å satse på et samarbeid der flere land og mange selskaper og forskningsmiljøer deltar, og der man sprer risikoen og får frem flere kandidater.

Også mange andre av vår tids største og viktigste utfordringer kan bare løses dersom vi arbeider sammen med andre likesinnede land. Vi skal utvikle og ta i bruk ny teknologi, elektrifiserer og digitalisere, for å redusere klimagassutslipp og løse andre miljøutfordringer. Vi skal håndtere en situasjon der store digitale plattformselskaper vokser seg enda større både i økonomisk makt og i rekkevidde, og må være opptatt av hvordan vi ivaretar personvernet, konkurransen og utvider rommet for innovasjon. Det er bare gjennom et tett europeiske samarbeid vi kan lage felles spilleregler, reguleriner og rammebetingelser som virker. 

Noen partier går snart til valg på at norsk alenegang er svaret på de største utfordringene vi skal løse og vil ha mindre forpliktende internasjonalt samarbeid. Det kan se ut som selv ikke deres egne velgere tror at det er noen god ide.

Lana Del Rey: Summertime

Lana Del Rey har spilt inn en musikkvideo der hun gjør en helt glimrende versjon av George Gershwins klassiske "Summertime" fra 30-tallet. Fin video er det også. Lana Del Ray virker jo ofte som hun er på en tidsreise til vår tid, der henter både musikalske og visuelle uttrykk og effekter fra tidligere tiår, kanskje særlig fra 50-tallet. Men her har hun gått litt lengre tilbake. 

I følge Rolling Stone Magazine er det koronatematikk her også. Bandet i videoen har vært koronatestet og må holde seg vekke fra sitt vanlige konsertliv. Og videoen har også støtteerklæringer og lenker til å støttekampanjer for to symfoniorkestre som hardt rammet av pandemien, New York Philharmonic og Los Angeles Philharmonic:

Bortgjemte musikalske perler (118)

 Det er nok flest bortgjemte og morsomme coverlåter i denne spalten. En annen morsom kategori som fortjener oppmerksomhet er artister som har gjesteartister på scenen. Det kan være ekstra gøy om det er gjester fra en annen sjanger eller en annen tidsepoke, for eksempel unge fremadstormende artister som som får med seg noen ordentlige veteraner. Eller omvendt, Noen fra rockens historiebøker holder konsert og får noen av dagens stjerner med seg på scenen.

I dette klippet under er for så vidt ingen av de involverte særlig ferske. Men Noel Gallagher var stjerne på 90-tallet og rene ungdommen sammenlignet med The Who som hadde sine største øyeblikk fra midten av 60-tallet til midten av 70-tallet. Nå er ikke Noel alltid den mest respektfulle i væremåten, men har lyser det respekt når han får lov til å være på scenen sammen med The Who på en konsert i 2009. Han virker rett og slett litt ydmyk når han møter musikalske superhelter bra barndommen. Og han leverer naturligvis også på "Won't get fooled again":

Økt politisk aktivitet

Statistisk sentralbyrå har noen nye tall på nettsidene om politisk deltagelse. Ikke den deltagelsen som handler om å ha politiske verv eller å være med i partier, men den mer hverdagslige deltagelsen som kan handler om å ta kontakt om politiske saker, skrive innlegg om politikk eller delta i en demonstrasjon.

Tallene viser at aktivitetsnivået har gått litt opp de siste årene. Flere har tatt kontakt med politikere eller andre myndighetspersoner sentralt eller lokalt. Og mens ganske få har skrevet et tradisjonelle avisinnlegg er det stadig flere som skriver innlegg om politikk i sosiale medier. SSB skriver:

"En tradisjonell måte å delta i politiske prosesser er å ta opp samfunnsspørsmål med politikere eller offentlig ansatte. 17 prosent oppgir å ha gjort dette de siste 12 månedene, mot 12 prosent i 2017. I 2020 foregår også mye av den politiske deltakelsen på digitale plattformer, og 15 prosent av befolkningen har skrevet innlegg om eller diskutert samfunnsspørsmål på internett. Dette er en oppgang på hele 8 prosentpoeng siden 2017. Parallelt med denne utviklingen er nå kun 4 prosent av befolkningen som har skrevet innlegg i avis eller tidsskrift som publiseres i fysisk format."

Det er interessant å se hva slags aktiviteter som har økt og falt i ulike aldersgrupper det siste tiåret. Mens det i de yngre aldersgruppene var mer vanlig å bruke internett til å gi uttrykk for politiske meninger for ti år siden enn i dag, er det i de eldste aldersgruppene blitt mye mer vanlig å skrive det man mener på nettet. SSB skriver:

"Særlig eldre er blitt mer aktive brukere av internett: mens kun 1 prosent av de 67 år og over hadde skrevet innlegg for å påvirke en politisk sak i 2011, hadde 9 prosent skrevet innlegg eller diskutert samfunnsspørsmål på internett i 2020. Samtidig har ungdom og unge voksne gått i motsatt retning: For personer i alderen 16-24 år har andelen som har skrevet politiske innlegg på internett falt fra 20 prosent i 2011 til 12 prosent i 2020. For denne gruppen har deltakelse i demonstrasjoner overtatt plassen som den mest populære formen for å påvirke politiske prosesser. 17 prosent oppgir i 2020 å ha deltatt i demonstrasjoner i 2020, mot 11 prosent i 2011."

Vekst i 3. kvartal, men vi er ikke tilbake på februar-nivå

Norsk økonomi er litt berg- og dalbane for tiden, med en ganske direkte sammenheng mellom omfanget av smittetiltakene og aktiviteten i økonomien. Noen virksomheter er rammet direkte av smitteverntiltak. mens langt flere er indirekte rammet, for eksempel ved at det ikke kommer utenlandske turister til landet eller ved at det markedet de selger varer og tjenester til er kraftig redusert.

Statistisk Sentralbyrå (SSB) presenterte i dag tall for hvordan det gikk med norsk økonomi i 3. kvartal:

I 3. kvartal endte veksten på 5,2 prosent. Aktivitetsnivået var fremdeles 2,7 prosent lavere i september enn i februar. Etter et historisk brått fall i norsk økonomi i mars og april, tok aktiviteten seg opp de påfølgende månedene. Lettelser i smitteverntiltak ga sterk vekst i mai og juni. Selv om veksten i 3. kvartal som helhet også var sterk, avtok den månedlige veksttakten gjennom kvartalet, viser nye tall."

Når det gjelder utviklingen i husholdningenes forbruk har både nedturen i 2.kvartal og oppturen i 3. kvartal vært enda kraftigere enn BNP-svingningene, men heller ikke der er vi tilbake på februar-nivå. SSB skriver:

"Konsumet i husholdningene økte 1,6 prosent i september, som ga en samlet vekst på 9,6 prosent i 3. kvartal. Varekonsumet steg 6 prosent i 3. kvartal, og var om lag 10 prosent høyere enn i 4. kvartal 2019. Tjenestekonsumet steg hele 12,4 prosent i 3. kvartal. Det gjenspeiler den gradvise lettelsen i smitteverntiltakene gjennom sommeren. Konsumet i husholdningene var i 3. kvartal 2020 likevel 6 prosent lavere enn i 4. kvartal 2019."

Lys i tunnelen

Det har vært mye dårlige nyheter denne høsten om covid-19 og hvordan samfunnet stenges ned, så det var virkelig på tide med noen gode. Og både forrige uke, og også i dag, kom det noen viktige gladnyheter om fremgang i utviklingen av en vaksine som kan stanse pandemien. 

På The Economists forside denne helgen, etter at den første positive nyheten kon fra Pfizer og BioNTech, er det bildet av lyset ved utgangen av tunnelen og overskriften "Suddenly, hope". The Economists lederartikkel har overskriften "The promise of the new covid-19 vaccine is immense". 

Der skriver de om hvor ekstremt dette løpet for å utvikle en sikker og velfungerende vaksine har vært sammenlignet med alt vi kjenner fra tidligere. Men kommer også med noen advarsler om at vi ikke er i helt i mål enda. Det er blant annet ganske krevende å distribuere hundrevis av millioner av vaksiner globalt, spesielt når de må transporteres i nedkjølt og i noen tilfeller nedfrosset tilstand. Dette er sannsynligvis løsbart og det er grunn til å glede seg over et svært viktig teknologisk gjennombrudd . The Economist skriver:

"Pfizer’s vaccine is also the first using a promising new technology. Many vaccines prime the immune system by introducing inert fragments of viral protein. This one gets the body to make the viral protein itself by inserting genetic instructions contained in a form of rna. Because you can edit rna, the vaccine can be tweaked should the spike protein mutate, as it may have recently in mink. This platform can be used with other viruses and other diseases, possibly including cancer, BioNTech’s original focus.

Dette  er helt sentralt. Både Pfizers vaksine og Modernas vaksine er slike RNA-baserte vaksiner der man har utviklet en slags plattform som kan "omprogrammeres", litt som man kan skrive inn ny kode i et eksisterende dataprogram, og dermed gjøre endringer raskt. For eksempel om det skulle skje en mutasjon i viruset. Eller for å håndtere fremtidige virus. Derfor blir dette beskrevet som fremtidens vaksiner. The Economist feirer:

So celebrate how far biology has come and how fruitfully it can manipulate biochemical machinery for the good of humanity (there will be time later to worry about how that power might also be abused). And celebrate the potency of science as a global endeavour. Drawing on contributions from across the world, a small German firm founded by first-generation Turkish immigrants has successfully worked with an American multinational company headed by a Greek chief executive."

The Economist har også en lengre briefing i ukens utgave med overskriften "An effective covid-19 vaccine is a turning point in the pandemic" om de ulike vaksinene det er blitt jobbet med, og der flere ser ut til å kunne bli aktuelle å bruke. Fordelen med å ha vaksiner som bruker ulike teknologier og tilnærmingsmåter er at de kan ha litt ulike fordeler og dermed ulike målgrupper. 

The Economist skriver både om hvilke vaksiner det blir jobbet med, hvordan det blir jobbet videre slik at vaksinene kan distribueres og komme ut til befolkningen, men også om det litt større bildet når det gjelder hva dette kan bety når det gjelder teknologiutvikling og sykdomsbekjempelse på lengre sikt. The Economist er alltid verdt å lese, men kanskje aller mest i saker som dette, når det skjer banebrytende ting innenfor teknologi med stor betydning for samfunn, økonomi og politikk,

Guns N'Roses: November Rain

Her trengs det ingen ytterligere forklaring når det gjelder valg av sangtittel. Men det kan nevnes at "November Rain" er den videoen fra før YouTube fantes som først nådde en milliard avspillinger på YouTube. Og er nå oppe i 1,4 milliarder. Sangen kom først ut på album i 1991 og så på singel i 1992, med en tilhørende musikkvideo som er en av de dyreste som noen gang er laget.