Er data scientist fortsatt den mest sexy jobben?

For ti år siden skrev forskeren Thomas Davenport og DJ Patil, tidligere US Chief Data Scientist, en artikkel i Harvard Business Review der de kåret data scientist til vårt århundres mest sexy jobb. Jeg tror data scientist også er begrepet på norsk, men vi bruker ofte datavitenskap som begrep om faget de jobber med, som tilsvarer data science på engelsk.

Allerede for ti år siden var det tusenvis av mennesker som hadde som jobb å prøve å finne gull ut av rotete og sølete data, ved å finne fram til, strukturere, koble sammen og tilrettelegge, og anvende ulike verktøy for å skape verdi for virksomheter ut av dataene. Artikkelen beskrev at en viktig del av jobben den gang var å jobbe med å utvikle og programmere verktøyene sine selv:

"Perhaps it’s becoming clear why the word “scientist” fits this emerging role. Experimental physicists, for example, also have to design equipment, gather data, conduct multiple experiments, and communicate their results. Thus, companies looking for people who can work with complex data have had good luck recruiting among those with educational and work backgrounds in the physical or social sciences. Some of the best and brightest data scientists are PhDs in esoteric fields like ecology and systems biology. George Roumeliotis, the head of a data science team at Intuit in Silicon Valley, holds a doctorate in astrophysics. A little less surprisingly, many of the data scientists working in business today were formally trained in computer science, math, or economics. They can emerge from any field that has a strong data and computational focus."

Det har skjedd my på ti år både når det gjelder å etablere dette som et eget utdannings- og forskingsfelt, og også når det gjelder å utvikle verktøykassen, blant annet bruk av kunstig intelligens og andre hjelpemidler for å analysere stordata. Mindre tid må brukes på å utvikle verktøyene (noen er blitt spesialister på den delen av fagområdet også) og mer tid kan brukes på å finne verdien i dataene. 

Men er dette like attraktivt og viktig arbeid som for ti år siden? De to artikkelforfatterne har stilt og besvart spørsmålet i Harvard Business Review ti år etter: "Is Data Scientist Still the Sexiest Job of the 21st Century?". Svaret er at det i hvert fall ikke er mindre behov nå. Etterspørselen etter kompetansen er langt høyere:

"A decade later, the job is more in demand than ever with employers and recruiters. AI is increasingly popular in business, and companies of all sizes and locations feel they need data scientists to develop AI models. By 2019, postings for data scientists on Indeed had risen by 256%, and the U.S. Bureau of Labor Statistics, predicts data science will see more growth than almost any other field between now and 2029. The sought-after job is generally paid quite well; the median salary for an experienced data scientist in California is approaching $200,000."

Selv om utdanningene, jobb-beskrivelser og verktøy er langt mer standardisert og "mainstreamet" i dag enn for ti år siden, og erkjennelsen av hvilke verdiskapingsmuligheter som kan utløses i en virksomhet med ved smart bruk av data er langt større, peker de også på at noen av de grunnleggende utfordringene består. Forståelsen er ganske ujevnt fordelt. Og tilretteleggingen for at man virkelig skal kunne realisere disse mulighetene er også svært variable:

"Many of the same headaches remain, too. In our research for the original article, many data scientists noted that they spend much of their time cleaning and wrangling data, and that is still the case despite a few advances in using AI itself for data management improvements. In addition, many organizations don’t have data-driven cultures and don’t take advantage of the insights provided by data scientists. Being hired and paid well doesn’t mean that data scientists will be able to make a difference for their employers. As a result, many are frustrated, leading to high turnover."

Og dette er jo en god påminnelse om at vi har med mennesker og organisasjoner å gjøre, ikke bare teknologi. Avstanden mellom hva teknologi kan bidra med og hva vi får til av innovasjon og verdiskaping med teknologi har neppe vært større noen gang. Så ja, data scientists og andre som kan hjelpe oss bygge den broen er nok enda viktigere enn før. Ikke minst fordi, som artikkelen avslutter med å understreke, de får en stadig viktigere jobb når det gjelder å forklare og hjelpe oss med de viktige etiske og samfunnsmessige veivalgene som dukker opp når data skal kobles og brukes på nye måter. 

Men her er det også viktig å minne om at ingen yrkesgrupper løser slike systemiske og ofte komplekse utfordringer, som handler om mennesker. organisasjoner og teknologi, alene. Når utfordringer og muligheter er tverrgående og kan ha etiske og samfunnsmessige konsekvenser, løses de best når de teknologiske ekspertene er opptatt av brukerperspektivet og samarbeider godt med andre fagmiljøer som har gode verktøy for å analysere hva slags endringer som er mulige og ønskelige.

Lang musikk til lange feriedager (58)

Et spørsmål dukker av og til opp i denne spalten med Lang musikk til lange feriedager: Er det greit å ha med utgivelser som ikke er verken greatest hits, rariteter, live, eller redigert på noen måte, men rett og slett er en ompakking av 4-5 ordinære studioalbum i en felles boks, uten et eneste tillegg? 

Svaret er at det kan være helt greit i en del tilfeller. Det ene er når det handler om album fra en del av karrieren som kanskje er mindre kjent, eller som man har dårligere oversikt over og vil utforske, slik jeg nylig gjorde med Cocteau Twins og tidligere med en boks med the Ramones senere utgivelser. Enda mer opplagt er det når et box-set kombinerer de ordinære albumene med tilleggsstoff i form av liveopptak, rariteter, eller helt remastrede versjoner av albumene der det høres ut som flere lag med dritt er fjernet og musikken kommer mye bedre frem.

Men det kan noen ganger også være ok å omtale samlebokser som ikke tilfører noe nytt eller fornyet materiale i det hele tatt. Hvis det er en artist man ikke kjenner så godt, eller bare kjenner til en liten bit av albumkatalogen, er slike samleutgivelser av flere studioalbum et format som egner seg ypperlig til fordyping en lang dag på stranden. Det kan sammenlignes med å sette seg inn i viktig pensumstoff man egentlig skulle ha fått med seg før, men av ulike grunner ikke fikk med seg da man skulle. 

For meg er The Jesus and Mary Chain et slikt band det er viktig å utforske bedre. De slo igjennom med et brak i 1985, svært levende beskrevet i Tore Renbergs bøker om Jarle Klepp der første sang, "Just Like Honey" fra første album "Psychocandy" var både en åpenbaring og et slag i mellomgulvet. Selv hadde jeg min mest intense ungdommelige musikalske fase noen få år tidligere, og jeg var litt mer frakoblet da Jarle Klepps favoritter slo igjennom. The Stone Roses og The Smiths tok jeg som voksenopplæring litt senere og de er også dekket her i spalten. Det gjelder også The Jesus and Mary Chain, der jeg her i spalten har omtalt The Power of Negative Thinking, en herlig samling av b-sider, rariteter og liveopptak som også får frem det lekne pop-bandet bak det litt farlige ytre.

Men det er fortsatt store hull og min egen hullete historikk er at jeg først kjøpte album fire, Honeys Dead, litt etter at den kom på 90-tallet og at jeg har senere har hørt veldig mye på Psychocandy, men jeg kjente bare noen få av sangene på de andre tre albumene. Og da er jo denne boksen med de fem første albumene, utgitt i serien Original Album Series, en ren åpenbaring. The Jesus and Mary Chain kom fra utenfor Glasgow i Skottland og deres fem første album kom ut mellom 1985 og 1994. Mens jeg har beskrevet Ramones som et band som skrev Beach Boys-lignende pop-låter, men spilte dem dobbelt så fort, var TJMC et band som skrev Beach Boys-lignende pop låter, men la til masse fuzz, ekko og feedback så det ble både energifylt og ganske bråkete. Og de var åpenbart også inspirert av Velvet Underground. 

Første album Psychocandy følger denne oppskriften, et slags Phil Spector møter Velvet Underground, i et gjennomført energisk og melodiøst album. Her er "Just Like Honey", "Some Candy Talking" og "Taste of Cindy", men veldig mye annet bra. Album to "Darklands" er ganske annerledes. Mye roligere, mer nedstrippet, mindre farlig, men fortsatt såpass sær at det ikke ble noen stor kommersiell suksess heller. Kanskje litt undervurdert? "Happy When it Rains" og "April Skies" er blant høydepunktene". Tredje album var Automatic som kom i 1989 og fikk dårligere anmeldelser, og som jeg kjente dårligst fra før. En slags mellomting i aggresjonsnivå sammenlignet med de to første.

Så kom det fjerde albumet "Honeys Dead" i 1992, etter tre års pause, der bandet fant tilbake kreativiteten og oppskriften ikke er helt ulik debutalbumet. Ingen en herlig kraftfull åpningslåt i "Reverence", en klassiker, "Teenage Lust" og "Sugar Ray" er også blant de bra. Og så i 1994 kom "Stoned and Dethroned", et langt roligere og delvis country- og akustisk preget femte album, som sikkert skuffet noen fans, men som jeg synes fungerer bra. Her er det en nydelig duett, "Sometimes Always" med amerikanske Hope Sandoval fra Mazzy Star. På "God Help Me" er Shane McGowan fra The Pogues med. Et annerledes, men fint album.

The Guardian har laget sin topp ti-liste over TJMCs sanger her:

------

Og her er lenke til alle tidligere og alle fremtidige bidrag (etter hvert som de kommer) i spalten Lang musikk til lange feriedager.

Lang musikk til lange feriedager (57)

Noen få artister er blitt gjengangere i et konsept som dette der kravet er lange og interessante samleplater. Det skal jo litt produksjon til for å lage samlinger av greatest hits eller b-sider, rariteter og uutgitte perler som fyller flere CD-plater (i digital versjon) og det er verdt å høre på i flere timer på en badestrand. De fleste artister vil slite med å få til én slik samling.

Så har vi noen ytterst få, og særlig én, som har gjort det til en egen industri å gi ut alternative innspillinger, live-opptatt, rariteter og alternative innspillinger stadig vekk. I form av box-sets som til tider er enda mer interessante og mangfoldige enn originalalbumene. Den ene er selvfølgelig Bob Dylan. Han har vært i denne spalten mange ganger før, han fant opp Box sets med "Biograph" i 1985, som kom som en boks med LPer, og har stadig nye utgivelser i "The Bootleg Series". 

Jeg har omtalt flere utgivelser i The Bootleg Series før", kanskje alle som har ca 40 sanger eller mer,, som gjør dem lange nok til en lang dag på stranden men har fortsatt igjen å omtale Bootleg series nr 13, 14, 15 og 16, så det er litt jobb igjen. Men det kommer. Den jobben skal gjøres. I dag hopper jeg imidlertid tilbake i serien til "Tell Tale Signs 1989-2006 - The Bootleg Series vol 8". Den kom ut tilbake i 2008, rett etter denne sene Dylan-epoken den dekker, men det var relativt nylig jeg kom over deluxe-versjonen som har 39 sanger (den finnes også i en kortere 2 CD-versjon). 

"Tell Tale Signs - The Bootleg Series vol 8" dekker perioden da Dylan ga ut albumene "Oh Mercy", "World Gone Wrong", "Time Out of Mind", "Love and Theft" og "Modern Times", nesten 20 år. I motsetning til den forrige Bootleg-series utgivelsen jeg omtalte sist og som dekker noen av de aller mest kjente og beste albumene fra 60-tallet, der det morsomme er å høre alternative versjoner av mye som er veldig kjent fra før, er denne sen-Dylan perioden langt mer ukjent terreng, i hvert fall for meg. 

Dette er derfor langt mer en oppdagelsesreise i en mindre kjent epoke i Dylans omskiftelige musikalske prosjekt. En fin måte å få et helhetlig innblikk i både høydepunkter og noen litt mer obskure ting. Tidlig på 90-tallet mente mange at Dylans kreative brønn hadde tørket ut, og at nå var det stort sett bare trist. Men denne samlingen av sen-Dylan sanger, og mye som har kommet etterpå, etter 2006, en slags sen-sen-Dylan, viser at det slett ikke er var slutt. Kreativiteten, humøret og kvaliteten var fortsatt der. 

Flere av sangene på denne samlingen er alternative studio-innspillinger og live-versjoner av sanger fra albumene han ga ut. Noen av dem i flere ulike utgaver. Men som alltid i Bootleg-utgivelsene: Noen av sangene kom aldri med på albumene, er ikke utgitt før, men er burde vært med fordi de er bedre enn noen av sangene som kom med. Enkeltsanger som kan nevnes er de uutgitte  "Series of Dreams",, "Marching to the City", "Can't Escape From You" og "Red River Shore" som er flotte. Det er også "Huck's Tune", "Tell Ol´ Bill" og "Cross the Green Mountain" som alle er bidrag til soundtracket på tre ulike filmer.

-------

Og her er lenke til alle tidligere og alle fremtidige bidrag (etter hvert som de kommer) i spalten Lang musikk til lange feriedager.

Blått regionalvalg i Andalucia

Jeg skal ikke skryte på meg å å være ekspert på valg og politikk i spanske regioner, men når man tilbringer mye ferietid i Andalucia, helt sør på det spanske fastlandet, er det jo naturlig å følge litt med. 19. juni var det dessuten et svært interessant valg på regionalt  parlament i Andalucia.

Litt om Andalucia: Det er den største spanske regionen i folketall, med 8,5 millioner innbyggere, og den er nest størst i areal. Andalucia er tørt, kupert med høye fjell, og har både Middelhavskyst og Atlanterhavskyst. Tradisjonelt jordbruksdominert, med mye fiske langs kysten, men i dag er det tjenestenæringene som dominerer økonomien, spesielt turisme. De største byene er regionhovedstaden Sevilla, Malaga, Cordoba, Granada og Jerez de la Frontera (der de lager Sherry).

Om politikken i Andalucia kan man si at partibildet er nokså likt det som finnes på nasjonalt plan og det er ikke som i noen andre regioner der det finnes helt egne regionale partier. Andalucia har de to store tradisjonelle styringspartiene: sosialdemokratene PSOE, de konservative Partido Popular (PP), de "nye" partiene: liberale Ciudadanos (Cs), venstrepopulistiske Podemos og høyrepopulistiske VOX, samt et mangfold av røde og grønne småpartier som må samarbeide i valgallianser for å lykkes, men som ofte sliter med få det til.

Men Andalucia har historisk vært rødere enn Spania. Sosialistpartiet PSOE vant samtlige valg fra demokratiet ble gjeninnført på 70-tallet til forrige valg i 2018. Da ble det et skifte, for selv om PSOE igjen ble størst med 28 prosent av stemmene, var de to største partiene svekket, som i Spania ellers, og det liberale Ciudadanos ble den store vinneren med 18 prosent. De gikk i en mindretallskoalisjon med det konservative PP som fikk 20,7 prosent, og ble støttet i parlamentet av VOX på ytre høyrefløy. Og egentlig ikke spesielt oppsiktsvekkende med litt politisk endring etter så mange år med sosialiststyre.

Valget i 2022, for tre uker siden, ble derimot betydelig mer oppsiktsvekkende. PPs Juan Manuel Moreno og hans folk må gjort en god jobb i regjering, for partiet fikk hele 43,1 prosent av stemmene, mer enn en fordobling, og rent flertall. En helt sensasjonell fremgang. Mens koalisjonspartner Cs kollapset og fikk 3 prosent og null mandater. PSOE gikk litt tilbake og fikk 24 prosent, VOX på ytre høyre gikk litt frem og fikk 13,5 prosent, Det røde Andalucia har blitt veldig mye blåere.

Til venstre for sosialdemokratiet er det problemer. De røde og grønne fløypartiene klarte ikke å bli enige om en felles allianse, men stilte to lister, som, så vidt jeg forstår, konkurrerer både om å være mest røde og grønne, men også prøver å finne støtte for ulike venstrepopulistiske og venstrenasjonalistiske tanker, blandet med en dose andalusisk regionalisme. Det fungerte tydeligvis ikke hos velgerne, Den ene gruppen fikk 7,7 prosent, den andre fikk 4,6 prosent.

Betyr dette at PP kan spasere inn til seier i det nasjonale valget i slutten av 2023, etter å ha overbevist stort i Madrid i fjor og i Andalucia nå? Naturligvis ikke. Det er lenge til valget og PP har også hatt noen interne konflikter. Og sosialistpartiet ser ut til å holde stillingen ganske godt på landsbasis, til tross for en krevende koalisjon de må holde orden på og en venstreside som har mye uavklart også nasjonalt. Spennende blir det i hvert fall.

Bitcoins fall - og digitale sentralbankpenger

I november i fjor var en bitcoin verdt 67 000 kroner. I dag er den verdt mindre enn 20 000. Fallet har gått hardt ut over mange som har latt seg lokke til i å kjøpe bitcoin eller noen av de andre kryptovalutaene som har vært populære spekulasjonsobjekter de siste 2-3 årene. Vi kommer garantert til å høre mye mer om konsekvensene av nedturen. Både om de som har tapt mye penger (de fleste) og noen som har tjent fordi de har vært meglere eller drevet "børser", og tjent penger uavhengig av om valutakursen går opp eller ned.

Nå skal ikke jeg spå hva prisen for en bitcoin vil være på kort sikt, men på lengre sikt er jeg ganske sikker på slike private og uregulerte kryptovalutaer vil bli stadig mer marginale. Grunnen til dette forklarer Anne Siri Koksrud Bekkelund svært godt i et innlegg i Dagens Næringsliv denne uken med overskriften "Glem bitcoin".

Hun nevner at nye reguleringer fra EU for å sikre forbrukerbeskyttelse og investorbeskyttelse vil bidra til at mye av dagens virksomhet vil forsvinne. Men en minst like viktig utfordring for dagens kryptovalutaer er hva sentralbankene gjør. I dag er det slik at sentralbanker bare utsteder fysiske penger (kontanter), mens de digitale pengene vi bruker til daglig er utstedt av banker og kortselskaper og er egentlig et digitalt uttrykk for bankinnskudd og bank-/kort-gjeld. Hun skriver i DN at:

"Samtidig kan en helt annen utvikling slå bena under kryptoindustrien på sikt: Både den europeiske sentralbanken, Norges Bank og over 90 prosent av verdens sentralbanker utreder nå såkalte digitale sentralbankpenger. Ett av målene er å hindre at kryptovaluta får spille en for stor rolle i fremtidens økonomi. Som Teknologirådet har beskrevet i en ny kortrapport, kan «e-kroner» bli en tredje form for nasjonal valuta ved siden av dagens kontanter og bankinnskudd. De vil være elektroniske, som bankinnskudd, men være garantert direkte av sentralbanken, som kontanter."

Digitale sentralbankpenger vil med andre ord gi oss noen av de fordelene som ligger i teknologiene bak kryptopenger når det gjelder fleksibilitet, sporbarhet og mulighet for universell anvendelse både geografisk og  at det kan brukes til alt fra kontantlignende bruksområder fra en lommebok som app på mobilen eller et fysisk og anonymt kontaktkort til, i motsatte ende, virkelig store investeringer og pengoverføringer. Jeg antar også at det på samme måte som med fysiske sedler som blir slitte og tas tilbake av sentralbanken og erstattes med mye, er slik at de digitale kjedene kan tas inn til sentralbanken og "vaskes" og sendes ut på nytt, for å spare energi og datakraft.

Penger har i hvert fall tre helt grunnleggende roller i livene våre og i samfunnet vårt. De brukes til å betale for ting. De brukes til å spare, investere og låne. Og de brukes for det tredje som en målestokk for økonomisk verdi som folk har tillit til. En digital valuta med mening må være minst like god til å løse alle disse tre oppgavene som dagens bankutstedte digitale penger, eller dagens fysiske penger, for at den skal være nyttig til noe annet enn spekulasjon. Dagens kryptovalutaer er ikke bedre på noen av delene. Det tar lengre tid å betale (og kursen kan endre seg underveis) enn med kort. Det er ren bingo å spare eller låne kryptovaluta fordi kursen kan svinge med et tosifret prosentbeløp i løpet av en dag. Og dette gjør at dagens kryptopenger heller ikke er særlig godt egnet som målestokk når vi skal fastsette hva et hus eller en bil er verdt.

Sentralbankutstedte digitale penger vil derimot være utstyrt med akkurat samme tillit, transparens og relative stabilitet som dagen kroner (eller euro, dollar eller pund) og være egnet til å gjøre alt dette. Men som Anne Siri Koksrud Bekkelund skriver i DN det flere ulike måter å designe digitale sentralbankpenger, og noen veivalg som må tas. Hun nevner særlig to:

"Hvis digitale sentralbankpenger skal innføres, må det gjøres en rekke valg og avveininger. For eksempel må digitale sentralbankpenger være rimelige, nyttige og tilgjengelige, dersom de skal utkonkurrere kryptovaluta. Men blir de for gode, kan bankkunder velge å flytte sparepengene fra bankinnskudd til digitale sentralbankpenger i stor skala.(...) Et annet valg er grad av anonymitet. Kina vil gi myndighetene fullt innsyn i bruken av digitale sentralbankpenger, og dermed øke graden av overvåkning. Men slike penger kan også gjøres helt anonyme, som dagens kontanter. Da reduseres imidlertid mulighetene til å hindre kriminell aktivitet som terrorfinansiering eller skatteunndragelse."

Jeg antar et det i begge disse konkrete eksemplene vil være et ønske om å balansere ulike hensyn og at det er typiske politiske spørsmål å avklare rolledelingen mellom hva sentralbanken skal gjøre og hvor det skal være en sunn og god konkurranse mellom private banker, blant annet for å fremme innovasjon. Og på samme måte vil det være et politisk spørsmål å finne den rette balansen mellom behovet for å beskytte privatlivets fred og ha den nødvendige registreringen og kontrollen som gjør at man kan bekjempe kriminalitet. Slik det er på andre områder i samfunnet.

Nå har vi et svært velfungerende betalingssystem i Norge som både er effektivt og har stor tillit. Vi er også et foregangsområde i verden når det gjelder digitale betalinger, med en lang historie når det gjelder bruk av nettbanker og betalingskort, men også stor innovasjon når det gjelder nye tjenester, som Vipps og BankID på mobil. Det gjør at kontantandelen er lavest i verden, bare omkring 4 prosent av alle transaksjoner skjer med kontanter. Derfor er det ikke sikkert det er noen hast. Men på den annen side: Hvis vi skal beholde den lederrollen vi har når det gjelder innovasjon innen bank og betalingstjenester, er det kanskje lurt å følge med på hva EU gjør på dette området. Og løfte den politiske debatten om behovet for digitale sentralbankpenger - og hvordan vi i så fall skal håndtere veivalgene.

Her er Teknologirådets notat.

Her er innlegget til Anne Siri Koksrud Bekkelund i DN

Vaksiner reddet 20 millioner liv

Er det mulig å beregne hvor mange liv som er reddet av vaksinering mot covid? Noe helt nøyaktig svar er et naturligvis ikke mulig å komme opp med. For det første fordi vi ikke kan vite helt sikkert hva som hadde skjedd med de som ble vaksinert dersom de ikke hadde blitt vaksinert, i hvert fall ikke på individnivå. 

For det andre er det et spørsmål om hva slags modell man skal bruke til å gjøre en slik beredning og hva slags premisser og antagelser man skal legge inn når man gjøre et mest mulig kvalifisert anslag over hvor mange menneskeliv som ble reddet. Og for det tredje er det vanskelig fordi vi ikke vet sikkert hvor mange som er døde av covid heller i og med at offisiell statistikk er mangelfull og til dels svært tvilsom i mange land. Og skal man gjøre et kvalifisert anslag over hvor mange liv som er reddet må man også vite omtrent hvor mange som er døde. 

The Economist har lenge laget oppdaterte beregninger av hvor mange dødsfall globalt som skyldes covid. Summen av alle lands offisielle tall er 6,3 millioner fra 2020 og frem til nå. Ved å se på hvor mange flere dødsfall det har vært i denne perioden i de samme landene enn i en normalsituasjon, har The Economist beregnet at det reelle tall på antall døde ligger mellom 14,8 og 26,2 millioner, og gjør et  estimat på 21,5 millioner døde. Det er 3,4 ganger høyere enn det offisielle tallet.

Hvor mange flere ville vært døde av covid dersom de ikke var vaksinert? Vaksiner har ikke eksistert i hele covid-perioden, men ble tatt i bruk i desember 2020, og i praksis først et stykke inn i 2021 i de fleste land. Forskere ved Imperial College i London har gjort en beregning av hvor mange liv vaksiner reddet det første året det ble vaksinert, i 2021. Den er omtalt på The Economists nettsider under overskriften "Covid-19 vaccines saved an estimated 20m lives during their first year".

Forskerne har tatt utgangspunkt i the Economist beretninger om det reelle antallet dødsfall som skyldes covid. Så har de brukt den epidemiologiske kunnskapen vi har fått om virusets evne til å spre seg, smittespredning og dødelighet i ulike alders- og befolkningsgrupper, resistens, mulighet for å bli smittet flere ganger osv. I en slik modell må det også legges inn noen forutsetninger om måten samfunnet setter inn ulike tiltak og hvordan folk oppfører seg i ulike scenarier. Og hva er så svaret? Forskerne sier at det i 2021 var 20 millioner menneskeliv som ble reddet av vaksinering. The Economist skriver:

"Such models can simulate any disease. The authors customised theirs for covid by finding the mix of impacts of these variables that yielded the best predictions of deaths in each country in each week. (...) The authors then used this model to predict how many additional deaths would have occurred during the year starting on December 8th 2020—the day of the first jab—if no vaccines had been given, but all other factors remained the same. Excluding countries with tiny populations and China, where our excess-mortality figures are highly uncertain, the answer was 19.1m- 20.4m, 170% more than our estimate of the actual death toll during this period."

Så er det naturlig å spørre om det er slik at dette er personer som i all hovedsak ble reddet i rike land, mens det er fattige land, med færre vaksiner, som har måttet bære den største byrden? Nei, mener forskerne: 

"...but the paper found that nearly as many deaths were prevented in the covax countries (around 7m) as in rich ones (roughly 8m). This is proportional to the number of people in these groups of countries aged at least 65, who are most at risk from covid."

At 20 millioner liv er blitt reddet globalt av disse vaksinene som ble forsket frem, utviklet, produsert og distribuert i et tempo verden aldri har sett maken til fortjener stor anerkjennelse. Og det fine er at det grunnlaget som ble lagt forbindelse med utviklingen av nye mRNA-vaksiner, et slags "byggesett" der man kan endre på ulike deler, gjør at vi også er langt bedre forberedt neste gang et slikt virus treffer oss.

Lang musikk til lange feriedager (56)

Jeg må jo alltid innom egen ungdomstid i denne spalten. Særlig om det er indie/post-punk musikk fra sent 70-tall og tidlig 80-tall som har ligget gjemt i arkivene eller som er gitt ut før, men blir presentert på en ny og spennende måte. Og dagens bidrag i serien om lang musikk til en dag på stranden er nettopp et slikt bidrag, i hvert fall hvis man ser litt stort på det. Det handler i hvert fall om et av de mest legendariske bandene fra den tiden.

Cocteau Twins var blant de største fra det alternative svartkledde 80-tallet og var blant de som skapte sjangeren "dream-pop". De ble etablert av to ungdommer fra lille Grangemouth i Skottland, Elizabeth Fraser med den særegne fantastiske stemmen og gitarist Robin Guthrie. Og fikk etter hvert med seg Simon Raymonde på bass og keyboard.

Bandet ble også frontfigurer for det lille plateselskapet 4AD som også hadde med seg Bauhaus og Modern English i stallen. Og det var 4AD som fikk i stand supergruppen This Mortal Coil, som i all hovedsak var Elizabeth Fraser og de andre i Cocteau Twins, som som ga ut en nydelig coverversjon av Tim Buckleys "Song to the Siren" i 1983. Jeg hørte også mye på albumene "Head over Heels" (1983) og "Treasure" (1984) på den tiden. De var beslektet med band som Joy Division og The Cure. Så forvant bandet litt fra radaren før de kom tilbake med et brak med det monumentale albumet "Heaven or Las Vegas" i 1990. Det ble suksess, turne, Fraser og Guthrie giftet seg og fikk barn. Men så ble det krangling, rusproblemer og separasjon i 1993.

Cocteau Twins fikk en kort fortsettelse fra 1993 og til de endelig gikk fra hverandre i 1997. Og det er denne perioden som dekkes på samlingen "Treasure Hiding - The Fontana Years". To originale album og litt EPer, singler og assortert ellers, i remastrede versjoner med bedre lyd enn da de kom. I alt 53 sanger. Når man skrur på virker det litt mer direkte og pop-orientert enn før, Fraser synger tydeligere og sangtekstene er kanskje viktigere å få frem nå. Men det er likevel ingen tvil om at dette er samme bandet som før.

Den fysiske versjonen av dette samlealbumet består av 4 CDer. Den første består av albumet "Four-Calendar Cafe" fra 1993. Bandet er blitt litt mer pop-orientert, blant annet på singlene "Evangeline" og "Bluebeard", men jeg synes også '"Theft, and Wandering Around Lost" og "Summerhead" er fine sanger. Den andre CDen er fylt med albumet "Milk and Kisses" fra 1996. Litt mer tilbake til det kjente, og noen mente kanskje det var litt kjedelig, men jeg synes mange av disse sangene står seg svært godt fremdeles. Som "Serpentskirt", "Half-gifts" og "Seekers Who Are Lovers". Og hvem andre enn Cocteau Twins kan lage en sang som heter "Rilkean Heart" når den hyller Jeff Buckley, som var en beundrer av dikteren Rainer Maria Rilke.

Tredje CD inneholder EPer og singler fra 1993-97 der noe er samme sanger, men i litt andre versjoner og det er noen nye sanger. Blant annet julesangene "Winter Wonderland" og  "Frosty the Snowman". Og på CD 4 fortsetter det med noen flere singler og b-sider, før det avluttes med syv sanger innspilt hos BBC i 1996. Disse er stort sett også fra de to albumene, men i litt andre bra versjoner. Det gjelder blant annet "Half-Gifts" og "Seekers Who are Lovers". Alt i alt en samling det er verdt å få med seg. I hvert fall hvis man er blant oss som har lurt på hva Cocteau Twins gjorde da det virket som det var slutt, men før det var helt slutt. Jeg tenker at det er fint å vite at også da ble det laget mye vakker musikk.

-------

Og her er lenke til alle tidligere og alle fremtidige bidrag (etter hvert som de kommer) i spalten Lang musikk til lange feriedager.

Lang musikk til lange feriedager (55)

Endelig er de denne tradisjonsrike sommerspalten tilbake, etter noe berg- og dalbane. Etter et toppår i sommerferien 2019, med hele seks nye bidrag da spalten feiret 10 år, gikk det ned til bare én i 2020 og null i 2021. Koronatilpassede ferier i Norge med mye bilkjøring og lite bading egner seg ikke for å fordype seg i lange samleutgivelser. Men nå i 2022 er det på tide med en ny runde. Og mye bra musikk ligger og venter etter pausen.

For å minne om reglene: Spalten handler om god musikk i digital form. Det må være "box sets", samlealbum eller fleralbumutgivelser med samme artist. Det må være minst 40 sanger, gjerne mange flere. Om det er "greatest hits", rariteter og b-sider eller tidligere ikke-utgitte ting spiller ingen rolle. Ja, i noen tilfeller har også "samlede verker" fra hele eller deler av karrieren sluppet til. Poenget er at det må være bra musikalsk og langt nok til en dag på en badestrand, enten den tilbringes i Norge, eller et varmt sted lengre sør.

Åpningsartisten denne gangen er Bob Dylan som virkelig er eksperten på slike box-sets med mer eller mindre obskure ting som ikke er utgitt før, eller som finnes i flere ulike versjoner. Han har vært med her flere ganger før og jeg kommer garantert tilbake til andre ting han har gitt ut som restmateriale mange år etter albumutgivelsene, og satt merkelappen "The Bootleg Series" på dem.

Og utgivelsen er "The Bootleg Series vol 12 - The Cutting Edge", en riktig godbit med sanger som ble spilt inn i 1965 og 1966 da Bob Dylan hadde en av sine mest kreative og ekspansive perioder musikalsk. Materialet er uutgitte sanger og alternative opptak fra de tre albumene Bringing It All Back Home, Highway 61 Revisited, og Blonde on Blonde. Denne samleutvigelsen finnes i flere versjoner, fra en gigantutgave med 379 sanger (18 CDer i fysisk utgave), en deluxe versjon med 111 sanger og en 36-låters "best of"-versjon som jeg har valgt denne gangen, får å få en litt myk start på ferien.

Veldig mange av låtene her er blant det vi kjenner aller best fra Bob Dylan, som "Mr Tambourine Man", "Like a Rolling Stone", "Just Like a Woman", "Subterranean Homesick Blues" og "Visions of Johanna", men ikke i albumversjonene. Men også et par sanger som aldri ble med på disse albumene er med her, som "Farewell Angelina" og "She's Your Lover Now", eksempler på noen av de beste tingene han har laget, og som har kommet på andre samleutgivelser senere, men som han der og da ikke var fornøyd med og derfor ikke tok med på album.

Det som slår meg med denne samlingen er i hvert fall to ting: Det enorme energioverskuddet som kommer til uttrykk her, noen ganger med latter og kommentarer også. Og så skjønner man arbeidsprosessen bedre. Noen ganger holdt det med et opptak, noen ganger ble det spilt inn mange ulike versjoner, og noen ganger endret sangen karakter i løpet at den prosessen. Skal man virkelig gå i dybden på det er de mer omfattende versjonene av denne utgivelsen å anbefale.

-------

Og her er lenke til alle tidligere og alle fremtidige bidrag (etter hvert som de kommer) i spalten Lang musikk til lange feriedager.

Endgame for Boris

Det mest overraskende er hvor lenge Boris Johnson har klart å overleve. På tross av å ha brutt koronaregler og blitt avslørt i å ha løyet om det, blandet sammen offentlige og private penger til å pusse opp eller betale for en ferie, og blitt avslørt i å ha løyet om det. Og generelt hatt en svært omtrentlig forhold til sannheten. 

Kan han overleve en runde til? Sjansen for det tror jeg er svært liten. For mange føler at de er vært lojale og forsvart sin sjef, mannen som har løyet, blitt lovet at det kal skje igjen, og så har de blitt skuffet, gang etter gang. Nå er det et spørsmål om dager. Kanskje bare timer. 

I løpet av det siste døgnet har to av regjeringens sterkeste profiler Rishi Sunak og Sajid Javid, som har forsvart Johnson i tykt og tynt gått av og skrevet avskjedsbrev som er rene karakterdrag. Og samtidig har Michael Gove gitt Johnson et klart råd om å gå av. Han har ikke trukket seg, men møtte heller ikke opp i parlamentet under dagens spørretime.

Men den mest problematiske usannheten i britisk politikk de siste årene har vært påstanden om at de vil klare seg mye bedre utenfor EU. Det gjør de på ingen måte. Boris Johnson har stadig kommet med påstander om at han løsninger på ulike problemer UK har viklet seg inn i som en konsekvens av Brexit, og ikke hatt mulighet til å levere, rett og slett fordi løsningene ikke vinnes. De frigjør ikke masse penger ved å melde seg ut av EU, det blir tvert imot behov for mer fagfolk og spesialister på områder EU tidligere tok seg av. Det blir ikke mindre byråkrati og kortere køer av å være utenfor EUs tollunion. Og som alt rotet i Nord-Irland har vist, man kan ikke være både utenfor EU og innenfor EU samtidig.

Dette er ting som dessverre ikke løses av at Boris Johnson går av. Men forhåpentligvis for britene en mer sannferdig beskrivelse av hva alternativene er.

Strandsonekart

Statistisk sentralbyrå skriver om tilgang og hindringer i strandsonen og har i den forbindelse lenket til noen fine kart over hvor strandsonen er tilgjengelig for allmennheten ved Oslofjorden. Man må klikke seg inn på temakart for strandsone. SSB beskriver det slik:

"For å aktivere dataene i kart.ssb.no: 1). Velg strandsone i temamenyen i høyre marg. 2). Zoom inn på kartet til et nivå med bedre detaljeringsgrad. 3). Velg ikonet med en etikett for å vise tegnforklaringen til dataene."

Disse kartene omtales i forbindelse med noen saker de skriver om ulike type utbygging og aktivitet som foregår i strandsonen. Også de seks største innsjøene er fra i år blitt med i disse oversiktene og det er jo en bra ting i og med at mange av utfordringene er ganske like. Det store bildet er at det stadig gis færre tillatelser til å gjennomføre tiltak i strandsonen. Og som en del av dette store bildet er det også viktig å huske på at situasjonen er svært ulik i ulike deler av landet. Det er mange steder der det ikke er behov for å like strenge reguleringer som i Oslofjorden. 

Det som er litt forvirrende med begrepsbruken til SSB er at de i strandsonen opererer med kategorier som bygningsnært areal, dyrket mark, vei/jernbane og potensielt tilgjengelig. Når jeg ser på kartet ser jeg at dette kan virke som en noe kunstig kategorisering. Det at noe ikke er bebygd betyr ikke at det nødvendigvis er tilgjengelig for folk. Rent bortsett fra at det kan være bratt kan det også være naturverntiltak som hindrer ferdsel. Og motsatt er det også slik mange steder, og særlig i byene, at det nettopp er fysiske tiltak som har gjort sjøen tilgjengelig. Slik for eksempel Oslos sjøfront er forvandlet fra et lukket havneområde til en åpen fjordby der bading og badstu er blant de mest populære fritidsaktivitetene.

Nedgang i tyverier og narkotikalovbrudd

Kriminaliteten fortsetter å gå nedover i Norge. Og noen typer kriminalitet går raskere ned enn andre. Grafen til høyre viser hvordan antall anmeldte lovbrudd har gått ned fra 93 per 1000 innbyggere i 2003 til 52 år 1000 innbyggere i 2021. Det er særlig kategorien "eiendomstyveri", som stort sett gjelder alle typer tyverier, som har falt. Fra 42 til 15 anmeldelser per 1000 innbyggere siden 2003.

Det er Statistisk sentralbyrås kriminalstatistikk som viser dette. Tallene fortsatte å falle i 2001, kanskje litt ekstra forsterket av pandemisituasjonen, og det var særlig tyverier og narkotikalovbrudd som falt. SSB skriver:

"I løpet av 2021 registrerte politiet og påtalemyndigheten totalt 278 800 lovbrudd, som er drøyt 7 prosent færre enn året før. Mens nedgangen gjelder for de fleste lovbruddsgrupper, er den klart størst for narkotikalovbrudd, som reduseres med en tredel. Nær 22 000 færre lovbrudd er anmeldt i løpet av 2021 enn i 2020, viser nye tall fra statistikken over anmeldte lovbrudd og ofre. Det er den største reduksjonen i antall anmeldelser fra et år til et annet siden denne statistikkens start i 1993."

Jack White: Seven Nation Army

Aldri har vel musikkfestivaler vært viktigere enn akkurat i år, etter to sesongers pause. Det virker som både publikum og artister er veldig samstemte når deg gjelder hvor mye vi har savnet akkurat denne delen av det å oppleve musikk. Nå kom det mye originalt og spennende under pandemien også, blant annet i form av digitale lockdown-konserter, men heldigvis er de store festivalene som Roskilde og Glastonbury tilbake. Det er en viktig ingrediens en sunn og god ungdomstid å møte andre rundt slike opplevelser der nye og gamle helter stor å scenen. 

Her representert av en for anledningen veldig blå Jack White på Glastonbury for noen dager siden, der nye generasjoner får høre "Seven Nation Army" live: