Yrkesfag, studieforberedende og utenforskap

Statistisk sentralbyrå (SSB) har publisert en interessant ny statistikk om sammenhengen mellom utdanningsnivå og det å være utenfor arbeidsliv eller ytterligere utdanning . Den har særlig et interessant funn.

Men først til hovedbildet, som burde være svært kjent: Det er en klar sammenheng mellom utdanningsnivå og utenforskap. Totalt var det 508 000 personer i alderen 20–61 år utenfor arbeid, utdanning og arbeidsmarkedstiltak i 4. kvartal 2020. Det tilsvarer 16,9 prosent av alle i denne aldersgruppen.

Deler vi de som er utenfor opp etter hvor lang utdanning de har er det slik at hele 36 prosent av de som bare har utdanning på grunnskolenivå er utenfor arbeid, utdanning og arbeidsmarkedstiltak. For de som har fagskole som lengste fullførte utdanning er tallet 12 prosent og for de som har en fullført høyere utdanning er tallet 10 prosent. 

Men det mest interessante funnet handler om de som har videregående skole skole som lengste fullførte utdanning. Her er det nemlig slik at utenforskapet er lavere blant de som har fullført en yrkesfaglig utdanning enn blant de som har fullført en studieforberedende utdanning. 13 prosent mot 15,3 prosent. Og som grafen viser finnes dette forskjellen i alle aldersgrupper bortsatt fra 20-24 år, der vi kanskje må anta at de veldig mange av de som går ut av studieforberedende er i gang med en høyere utdanning. For i gruppen 25-29 år er det brått helt motsatt. SSB skriver:

"I aldersgruppen 25–29 år var derimot hele 16,8 prosent utenfor blant de med studieforberedende som høyeste fullførte utdanning, mens det samme gjaldt for 8,2 prosent blant de med yrkesfaglig utdanning.  Forskjellen mellom de to utdanningsgruppene var størst i aldersgruppen 30–39 år på hele 10,8 prosentpoeng. I de eldste aldersgruppene reduseres forskjellen betraktelig."

Norge har høyt konsum og høye priser

Norge ligger i Europa-toppen i prisnivå, men likevel er personlig konsum i Norge også blant de høyeste i Europa. Det er EUs statistikkbyrå som gjennomfører disse sammenligningene som er publisert på Statistisk sentralbyrås nettsider. Når det gjelder prisnivået i ulike land skriver SSB:

"Sveits hadde Europas høyeste prisnivå for konsum i husholdningene, 67 prosent over Island, Norge og Danmark hadde relative prisnivåer på henholdsvis 50, 46 og 40 prosent over EU-snittet. I den andre enden lå Tyrkia, Nord-Makedonia og Bulgaria, med prisnivå fra 60 til 44 prosent under EU-gjennomsnittet."

I grafen over er landene i toppen og bunnen av listen med, og som vi ser er det ganske stor forskjell. De fleste land i Europa ligger godt plassert mellom disse ytterpunktene. 

Når det gjelder personlig konsum er også Norge blant de som ligger øverst på listen, faktisk helt oppe på andreplass bak lille Luxemburg. Men her er det et knippe land som ligger ganske tett på Norge, blant annet Danmark, Sveits, og Island. SSB har også lagt enn en egen sammenligning mellom de nordiske landene, som er ganske relevant i denne sammenhengen, og sammenlignet hvor mye vi bruker på ulike varetyper. Mye er ganske likt, men det er noen interessante forskjeller. SSB skriver:

"Blant de fem nordiske landene hadde Norge og Danmark det høyeste nivået på personlig konsum per innbygger i fjor. Når vi ser på klær og sko topper Norge med en indeks på 157, mot Finland som har en indeks på 93. Det samme gjelder også for møbler, husholdningsartikler og vedlikehold, hvor Norge er på topp med en indeks på 162. Island har høyest konsum for gruppene kultur og fritid samt hotell og restauranttjenester sammenlignet med de andre nordiske landene. For matvarer og alkoholfrie drikkevarer var det små forskjeller mellom landene, og Island hadde høyest forbruk med en indeks på 117."

Strategier for sikker energiforsyning og nullutslipp

The Economists kvartalsvise bilag Technology Report har en veldig god gjennomgang av de største forretningsmessige og teknologiske hindringene i energisystemene som må overkommes for å nå nullutslippsambisjonene. Og de har noen tilhørende gode drøftinger av veivalg og hvilke realistiske strategier som må følges for å nå målene.

Veldig mye i denne store transformasjonen til fornybarsamfunnet handler om å erstatte annen energibruk med mer elektrisitet. Både i transportsektoren og andre steder. Men hvor er det elektrisitet brukt direkte er mest fornuftig (for eksempel i varmepumper) og hvor er det fornuftig å gå veien om å bruke elektrisitet til å produsere hydrogen eller ammoniakk? Flytende hydrogen som kan transporters på skip krever en temperatur på 253 kuldegrader. Energien som kreves tilsvarer 30 prosent av hydrogenet. Derfor er slike veivalg viktige.

Det kanskje største dilemmaet i disse diskusjonene er i hvor stor grad denne omstillingen bør gå rett på helt utslippsfrie energibærere, som elektrisitet og hydrogen produsert med elektrolyse, og i hvor stor grad naturgass er en mer kostnadsmessig og infrastrukturmesssig realistisk bro over til nullutslipp. Med karbonfangst og lagring kan jo også naturgass gjøres mer eller mindre utslippsfri, men også her er det et spørsmål om tilstrekkelig skala og om kostnadsreduksjoner. The Economist skriver blant annet dette om utslippsfri naturgass:

"For greens, the preferred form of hydrogen is made with renewable electricity and electrolysers, known as “green hydrogen”. The repowereu plan says that “renewable hydrogen will be key to replacing natural gas”. But this is an idea whose time has not yet come. Capacities are small, and costs are high, which makes green hydrogen a non-starter in terms of energy security. There is no plausible path leading to Russian gas being entirely replaced by green hydrogen in a decade. The alternative is a two-stage greening, dependent on “blue hydrogen” made by reacting natural gas with steam, keeping the hydrogen thus produced and disposing of the concomitant CO2 in the sort of underground dump used for dac and ccs. A two-stage blue-hydrogen strategy for Europe would quickly replace Russian natural gas with imports from elsewhere, mostly in the form of lng, and, over time, it would use more of that natural gas in the form of blue hydrogen. Thus it hopes to achieve both climate and energy security.

Et annet viktig tema The Economist har en egen artikkel om er hvordan et fornybart energisystem krever mer langtidslagret elektrisitet, Sol- og vindkraft som varierer i produksjon med vær og vind, bokstavelig talt, og har en øvre grense på 60-70 prosent av energiproduksjonen dersom systemet ikke har noen måter å lagre ren energi som kan hentes frem når solen ikke skinner og vinden ikke blåser . De skriver:

"... a promising crop of firms seeking to upend the field of long-duration energy storage, or ldes. Such technologies, which can provide large amounts of electricity for hours, days or weeks when called on, are important complements to intermittent renewables—especially in systems which aim to do without any fossil-fuel or nuclear power stations. “ldes allows you to go from 60-70% renewables on the grid to 100%,” says Godart van Gendt of McKinsey, who works in the field."

I motsetning til batterier i elbiler som skal være så små og lette som mulig, men ikke må lagre energi veldig lenge, kan stasjonær lagring av strøm tilkoblet nettet godt veie mye og ta en del plass, men det må kunne lagre veldig mye energi, og helst over en del tid. Den mest brukte teknologien i dag er i følge The Economist pumpekraft, vann som blir pumpet tilbake til reservoaret i et vannkraftanlegg når strømprisen er lav nok. Men som hovedstrategi for å skaffe nok "reservestrøm" vil det ikke fungere, i følge The Economist, fordi det ikke er nok vannkraftkapasitet i verden. Og stor utbygging av ny vannkraft er de fleste steder omstridt. 

The Economist går igjennom en del andre alternativer for nettilkoblet energilagring, både andre elektrokjemiske batteriteknologier, løsninger basert på lagring av varme (i materialer eller gass som tåler svært høye temperaturer) eller kjemiske prosesser, for eksempel store hydrogenlagre med hydrogen fremstilt gjennom elektrolyse. Ingen av disse er kommersialiserbare i stor skala i dag, men for flere av disse blir det investert mye penger i forskning og teknologiforbedring. I artikkelen "Decarbonisation of electric grids reliant on renewables requires long-duration energy storage" er det mer om dette temaet.

Leaving on a Jet Plane

Går alt som det egentlig skal så er det avreise med fly til Malaga grytidlig søndag morgen for å tilbringe sommerferie i Spania. Men i disse tider med både streik og mannskapsmangel er det jo slett ikke sikkert flyet går som det skal. Jeg håper på det beste, og markerer det ved å hente frem "Leaving on a Jetplane" fra det store arkivet på YouTube. Skrevet og innspilt av John Denver, men det var Peter, Paul and Marys versjon fra 1969 som gikk til topps på hitlistene. Og Mary i Peter, Paul and Mary er Mary Travers, som i dette videoklippet fremfører sangen på en konsert i 1982:

Bortgjemte musikalske perler (169)

Det er musikk festivaler igjen og i begynnelsen av juni var det Rock am Ring-festival i Tyskland, på den kjente motorsporetbanen Nürburgring. Blant artistene som spilte var britiske Placebo, et band som har sin opprinnelse tidlig på midten av 90-tallet, men har holdt det gående siden. I 2007 var de på hitlistene med en cover av Kate Bush "Running Up That Hill." Og siden Kate Bush versjon er tilbake på toppen av hitlistene nå så var det naturlig å ha den med på setlisten nå.

Doktor Google tar imot nye pasienter

Det har ikke manglet på spådommer om at de store globale teknologiselskapene vil stå i spissen for spektakulære og disruptive innovasjoner i helsesektoren. I knivskarp konkurranse. Mange husker nok spillplattformern Nintendo Wii som kom i 2006 og skulle introdusere lærings- og simuleringsteknologi til helsesektoren, og også sunne og nyttige spill for personer som trener seg opp etter en skade. Jeg tror også den og dens etterfølgere har vært til glede for mange, men kanskje ikke fult så spektakulært og disruptivt som det ble snakket om.

Omkring 2010 da jeg var i Abelia husker jeg at det var mye snakk om at både Google, Microsoft og Apple så på helsesektoren som det virkelig store nye vekstområdet. En ineffektiv og lite innovativ helsesektor trengte en annen type digitale plattformer, med mulighet til å koble til ulike apper og dingser, og legge til rette for disruptive innovasjoner. og dette ville de store it-selskapene sørge for. Smartklokker fra blant annet Apple skulle revolusjonere sanntidsovervåking av kronisk syke. Noen år senere skulle IBMs Watson koble sammen og analysere all verdens helsedata, og finne nye og bedre svar.

Vi har ikke hørt så mye om Google, Apple, Microsoft og Amazon i helsesektoren i det siste. Det kan ha litt med at det er større skepsis nå til deling av helsedata via de store plattformselskapene. Personlige helsedata er tross alt ikke en vanlig handelsvare. Men på den annen side er jo beskytttelse av personopplysninger fullt mulig å få til. Og de fleste synes nok et mer pasientorientert helsevesen som klarer å dele data på tvers, også fra private apper og dingser, høres ut som en god ide. Kanskje var problemet heller at helsesektoren ble for medisinsk faglig og for kronglete og byråkratisk å komme inn i for it-selskapene? Der dette med "we need an app for that" og tjenesteutvikling med mye prøving og feiling, som fungerer godt andre steder, ikke traff så godt i helsesektoren. Dessuten tror jeg at det organisatoriske og regulatoriske ble for komplisert.

Nå hører det med til historien at mye bra faktisk har skjedd i helsesektoren, til beste for både pasienter og skattebetalere, med de store selskapenes medvirkning. The Economist skriver at:

"America’s five tech behemoths have spent billions on various health-care bets. Some of their earlier health-related investments are starting to pay off. Amazon runs an online pharmacy and its telemedicine services reach just about everywhere in America that its packages do, which is to say most of it. Apple’s smartwatch keeps accruing new health features, most recently a drug-tracking one. Meta scrapped its own smartwatch plans earlier this year but offers fitness-related fun through its Oculus virtual-reality goggles. Microsoft keeps expanding its list of health-related cloud-computing offerings (as is Amazon, through aws, its cloud unit)."

The Economists artikkel "Alphabet is spending billions to become a force in health care" beskriver også hvordan noen av de store har satset, trukket seg ut, og så satset igjen de siste årene, blant annet når det gjelder å prøve seg på pasientjournalsystemer og kunstig intelligens innenfor helse. Men det mest interessante i artikkelen er beskrivelsen av hvordan det nå er Alphabet, Googles morselskap, som er den helt dominerende aktøren når det gjelder både de stores ventureinvesteringer og FoU-satsinger innenfor helse. The Economist skriver:

"Between 2019 and 2021 Alphabet’s venture-capital arms, Google Ventures and Gradient Ventures, and its private-equity unit, CapitalG, made about 100 deals, a quarter of Alphabet’s combined total, in life sciences and health care. So far this year it has injected $1.7bn into futuristic health ideas, according to cb Insights, a data provider, leaving its fellow tech giants, which have invested around $100m all told, in the dust (see chart on next page). Alphabet is the fifth-highest-ranking business in the Nature Index, which measures the impact of scientific papers, in the area of life sciences, behind four giant drugmakers and 20 spots ahead of Microsoft, the only other tech giant in the running."

Vil de lykkes bedre denne gangen? Og handler det i så fall om å ha mer kunnskap om helsesektorens kompleksiteter og virkemåte, eller handler det mer om at helsesektoren nå er mer moden for digital transformasjon? Jeg tør ikke spå. Men det blir spennende å følge med.

Strategi for eID i offentlig sektor

I februar 2021var jeg en del av den politiske ledelsen i KMD som satte i gang et arbeid med å lage en ny nasjonal strategi for eID i offentlig sektor, noe som blant annet handler om innbyggernes mulighet til å logge seg på offentlige nettsider praktisk og sikkert. Dette arbeidet er koblet til oppfølging av digitaliseringsstrategien for offentlig sektor, men også med det generelle arbeidet for med å styrke og modernisere id-forvaltningen i Norge, blant annet noen utfordringer som var gjenstand for en områdegjennomgang og som jeg antar skal følges opp av regjeringen.

Nå har regjeringen i hvert fall lagt frem en strategi for eID-området, og sendt på høring. Den har svært gode beskrivelser og analyser av hva problemstillingene handler om, og gjør det på en kompakt og god måte. Bare 38 sider. Svakheten er at det mest brukte ordet under tiltakspunktene er ordet "vurdere". Så foreløpig er det noen gode beskrivelser av hva som kunne vært gjort, men ingen forpliktende og forutsigbar plan for hva som skal gjøres og når det skal gjøres.

Men før jeg går inn i dette er det grunn til å ta et lite skritt tilbake og minne om at bruk av eID for å få tilgang til offentlige tjenester har vært en formidabel suksess i Norge. Det var omkring 50 millioner årlige pålogginger i 2013, nå er det over 300 millioner. Og stat og kommune er et felles eID-rike ved at man bruker ID-porten som felles portal på tvers av sektorer og stat og kommune. Antall offentlige tjenester som bruker ID-porten har økt fra omtrent 200 i 2012 til over 8 000 i 2021. I samme tidsperiode har antall offentlige virksomheter som benytter ID-porten økt fra 3 til 1200.

En viktig årsak til denne suksessen var at staten ikke baserte seg på en egenutviklet eID-løsning alene, men valgte å samarbeide med private løsninger som allerede var utbredt hos innbyggerne, som BankID og, etter hvert, BankID på mobil. Strategien beskriver dette slik:

"Ved å benytte ID-porten, slipper virksomheter å kjøpe og administrere egne innloggingsløsninger, og brukeren kan benytte sin foretrukne eID for innlogging til offentlige tjenester. Det er tre markedsbaserte eID-er som har avtale med ID-porten per i dag. Dette er BankID, Buypass og Commfides. I tillegg kan brukerne benytte den offentlig eID-en MinID. Av nærmere 300 millioner innlogginger på offentlige digitale tjenester i 2021, sto MinID for 5,5 prosent av innloggingene, BankID for 93,44 prosent, Buypass for 1,02 prosent og Commfides for 0,01 prosent."

I denne suksessen til BankID ligger det også noen utfordringer. For det offentlige er det en utfordring at en leverandør er blitt så stor og dominerende. For BankID og deres eiere er det en utfordring at de på grunn av denne sterke stillingen er blitt en av de mest sentrale aktørene i offentlige tjenestekjeder og møter krav og forventninger om å løse problemer de egentlig ikke er satt opp for å gjøre. Og samtidig er er BankID store også utenfor offentlig sektor, ikke minst innen banktjenester. Bare en tredel av BankIDs trafikk er offentlig, mens over 90 prosent av ID-portens pålogginger skjer i Bank ID. 

Strategien fra regjeringen går inn i fem ulike målområder av ulik karakter, blant annet ID-utstedelseskjeden, som blant annet omfatter biometrisk bekreftet "unik" ID i folkeregisteret, europeiske planer om eID-standarder som virker på tvers av landegrenser, inkludert en mulig digital lommebok. Og drøftinger av hvordan behovet for ansatt-IDer i offentlig sektor skal løses fremover.. 

Men det er oppfølgingen av det første målområdet "Alle relevante brukergrupper skal enkelt kunne skaffe seg en eID på det sikkerhetsnivået de har behov for" (side 14) som sannsynligvis vil skape mest oppmerksomhet, og kanskje en hel del skuffelse over at tiltakene ikke er mer konkrete. Hva handler dette om? Som sagt er strategien god på problembeskrivelse og den beskriver hvordan en del grupper i samfunnet ikke har tilgang til eID på det høyeste sikkerhetsnivået og dermed heller ikke har tilgang til sine egne personopplysninger, blant annet helseopplysninger:

"Oppsummert er det følgende udekkede behov og utfordringer:

• Lav utbredelse av eID på sikkerhetsnivå høyt blant enkelte brukergrupper kan lede til digitalt utenforskap. Særlig gjelder dette eldre, hjelpetrengende og ikke-digitale brukere, unge mellom 12 og 15 år, samt utenlandske borgere og asylsøkere.

• Mangel på digitale fullmaktsløsninger gjør at pårørende eller verger for eldre, hjelpetrengende og ikke-digitale brukere opplever store utfordringer med hensyn til å ivareta vergehavers eller den hjelpetrengendes interesser.

• Mangelfull konkurranse i eID-leverandørmarkedet kan gi offentlig sektor en svekket posisjon i forhandlinger om enhetspriser. I tillegg kan funksjonaliteten i ID-porten bli påvirket negativt i ut fra et robusthets- og sikkerhetsperspektiv."

De to første punktene er store og viktige utfordringer for deltagelse og likestilling i samfunnet og må finne gode teknologiske løsninger slik at vi unngår direkte utenforskap eller tungrodde og upraktiske manuelle og fremmøtebaserte alternativer. Dessverre er det som nevnt ingen konkrete tiltak i denne delen av strategien, men noen "vurdere"-punkter. Et slikt punkt er å utvikle en offentlige eID på høyeste sikkerhetsnivå til de som av ulike grunner ikke har tilgang til dagens løsninger. For eksempel en MinID på høyeste sikkerhetsnivå.

Men kunne staten tenkt motsatt? Når dagens BankID uansett er så innvevd i offentlige digitale tjenester og kanskje risikerer å møte konkurranse fra en statlig ID-konkurrent, kunne man i stedet funnet en bedre offentlig-privat samarbeidsmodell for denne id-infrastrukture? I dag bidrar en del offentlig lovgivning, blant annet på finansområdet til å hindre BankID i å kunne ta ansvaret for at alle de som er nevnt i punktene over får full digital deltagelse. Men når det er staten som både lager lover og tilrettelegger for digitale innbyggertjenester, er det jo fullt mulig å løse dette uten å spenne ben på seg selv.

Jeg kunne skrevet mye mer både om dette målområdet og om de øvrige, ikke minst om hvordan det må være mulig å bruke eID-er på tvers av landegrenser og hvordan EU må ha lederrollen i dette arbeidet. Norge har et godt utgangspunkt for å være et foregangsland når det gjelder å utvikle og ta i bruk slike løsninger. Men det får jeg komme tilbake til.

Systemdesign for bedre klimapolitikk

Denne bloggposten handler om hvordan store systemkart kan brukes til å visualisere, utforske, forstå og sette inn riktige tiltak i komplekse systemer. Med utgangspunkt i jakten på gode og effektive klimapolitiske tiltak i UK.

Men først et lite skritt tilbake. Jeg har tidligere skrevet her på bloggen om at den britisk statsforvaltningen tar i bruk systemorienterte metoder og verktøy. Og hvordan  Government Office for Science har laget fire veiledningshefter om "Systems thinking for civil servants".

Men det finnes også annet interessant stoff om bruk av tjenestedesign og systemdesign for å løse komplekse problemer på den britiske regjeringens nettsider. Ikke minst bloggen til Policy Lab kan anbefales. Policy Lab er et slags tverrfaglig innovasjonsverksted med blant annet policyutviklere og designere. Det er organisatorisk tilknyttet Cabinet Office, et slags Statsministerens kontor hvis man skal tenke en norsk parallell, men mye større, og utgangspunktet for å ha Cabinet Office er styringen og koordineringen av en rekke tverrsektorielle statlige ansvarsområder, i tillegg til å støtte statsministeren og regjeringens løpende arbeid. Samt muligheten til å ta enkelte nye felles initiativer, eller som det står på nettsiden: ",,,we take the lead in certain critical policy areas."

Men her har de også funnet rom for ulike mer utforskende og innovative tiltak som The Behavioral Insights Team, populært kjent som "The Nudge unit", som jeg nå tror er spunnet ut av regjeringsapparatet, men også ulike andre initiativer rundt åpne innovasjonsprosesser, bruk og deling av data, forsøksvirksomhet, arbeid med brukerorientering osv. Og så har de som sagt Policy Lab, som beskriver sitt oppdrag slik:

"Policy Lab is bringing new policy tools and techniques to the UK Government. We are a creative space where policy teams can develop the knowledge and skills to develop policy in a more open, data-driven, digital and user-centred way. We make policy making more open."

Et godt eksempel på spredning av kunnskap om nye og bedre verktøy og teknikker for å løse store utfordringer er en beskrivelse på bloggen deres om hvordan det å lage systemkart som visualiserer store om komplekse systemer kan bidra til å både få oversikt og finne fornuftige strategier og tiltak for å utvikle klimapolitikk. En ganske annerledes innfallsvinkel enn å ta fatt i utfordringer sektor for sektor, legge det sammen og se om regnestykket går opp og målene blir nådd. 

Hva er det verdiøkende arbeid med slike systemkart kan bidra med i klimapolitikken? Policy Lab beskriver det på en god måte i en artikkel på bloggen:

"System maps show the different factors that make something happen. They reveal hidden complexity in a visual map. They are intended to be a tool to help people think systemically, and thus they support policymaking which addresses systemic issues.

Government policies aim to affect real world outcomes, for example reducing carbon emissions and increasing jobs. These outcomes sit in a wider system of root causes and effects. Systems mapping provides a way to identify the structural causes of a policy challenge as well as important additional benefits that may be achieved from a course of action.

From our collaboration on net zero and other work over the years, we have identified five ways of using system maps in policymaking:

1. Visualising a system of things that need to happen to achieve a policy goal
2. Identifying unintended consequences of a given policy, either positive additional benefits or negative externalities
3. Locating reinforcing loops and vicious circles in a policy area which could potentially cause a policy to succeed or fail
4. Revealing critical nodes in the system which may unlock multiple other benefits or may indicate where a system is stressed
5. Identifying gaps for new policies in a system"

Deretter beskriver artikkelen litt mer i detalj, med eksempler, hvordan man går fram og hvordan det ser ut når man jobber på denne måten med systemkart. 

Erik og Kriss på hjemmebane på FOMA

 Et annet innslag som gjorde stor suksess i regnværet på musikkfestivalen FOMA på Fornebu på fredag var Erik og Kriss. Rapperne fra Bærum, som slo igjennom for omkring 15 år siden da de ironiserte over myter om Bærum, kom hjem til sine egne på Fornebu og ble tatt godt imot. Her er "Dra tilbake" fra slutten av 2007:

FOMA på Fornebu med Morten Abel

I dag var det stor musikkfestival på Fornebu, mellom Equinor og Telenor, med masse folk. Jeg har stor sans for at det arrangeres sånne ting i nabolaget og håper det kommer mer neste år. I årets utgave var det en noe nytt og mye nostalgi. Morten Abel, Erik og Kriss, Big Bang, Icona Pop og Highasakite. Det som trakk ned var været. Det regnet mer og mer og jeg ga opp før Icona Pop og Highasakite kom på, dessverre og sitter i stedet hjemme og blogger. Men det jeg fikk med meg var bra, blant annet en meget energisk Morten Abel:

Systemdesign for offentlig forvaltning

Systems Thinking for Civil Servants

For noen uker siden presenterte den britiske regjeringens nettsider noen nye beskrivelser av metoder og verktøy for innovasjon i offentlig forvaltning. En slags systemdesign for byråkrater, om man vil. Som er til nytte når utfordringene man skal løse går på tvers av virksomheter, sektorer og forvaltningsnivåer, og er "systemiske" i sin natur, ved at de ikke lar seg løse av et enkelt tiltak, en "beste praksis" eller av en ny ekspertutretning, men krever at man ser og jobber med mange ulike ting i sammenheng.

Det er Government Office for Science i UK som har  utgitt "Systems thinking for civil servants", som består av i alt fire hefter med beskrivelser av metoder og verktøy for systeminnovasjon og systemdesign. Det første heftet, en ganske kort introduksjon til hva dette er og hvorfor det er viktig nettopp i offentlig forvaltning og tjenesteproduksjon, heter "Introduction to Systems Thinking for Civil Servants: Driving Improved Outcomes in Complex Situations". Der skriver de:

"Government faces many challenges. Some of these are simple, where the objectives are clear, stakeholders’ motivations align and possible solutions are relatively easily evaluated and implemented. However, many challenges, such as Levelling Up, can be difficult to define and understand, and ways of influencing them to improve outcomes are hard to design, evaluate and implement. Such challenges and opportunities involve many people and organisations with competing priorities and have a bearing on many adjacent policy areas. The success of an intervention often relies on collective action taken across boundaries. No single individual, agency or department can tackle a complex problem alone. Nor should they have to. Civil servants need different tools and approaches to deliver desired outcomes in these complex situations – a systems thinking approach"

Andre hefte heter "The Civil Servant’s Systems Thinking Journey: weaving systems thinking throughout the policy design process" og går mer i dybden på hva slags prosess man gjennomfører når man står overfor denne type utfordringer. Den beskriver en rekkefølge i en slik prosess for systemorientert innovasjon på denne måten:

1. understanding the system and identifying the right problem to solve 

2. using this knowledge to confirm your goals 

3. co-designing and testing a range of possible interventions 

4. refining the best of these to implement appropriate outcomes, with a plan to monitor and evaluate their performance

Noe av det mest sentrale er at man ikke begynner med tiltaket (for eksempel en bestemt digital løsning). Først finner man ut hvilket problem man egentlig skal løse (og tar dermed det som også står i den norske utredningsinstruksen, seks spørsmål som med besvares i alle statlige tiltak på alvor) Så indentifiserer og vurderer man ulike konseptuelle måter å løse det på, der man også er opptatt av hvilke utfordringer og hindringer for gjennomføring som ligger der, også de av systemisk karakter, før man bestemmer seg for en fremgangsmåte. En interessant del av dette britiske opplegget er hvordan det legger vekt på testing og utprøving av ulike del-løsninger underveis, der dette er mulig.

Hefte tre heter "Systems thinking: An Introductory Toolkit for Civil Servants" og presenterer 11 ulike design- og visualiseringsverktøy med tilhørende maler og med beskrivelser om hvordan man kan bruke dem. Dette er ikke en verktøykasse for design-spesialister, men noe som er ment å brukes av byråkrater flest, det vil si ansatte i offentlig forvaltning og -tjenesteproduksjon som skal løse utfordringer som er komplekse fordi de går på tvers av sektorer og forvaltningsnivåer. Og fordi dersom du gjør noe et sted i systemet så risikerer det å få konsekvenser andre steder du ikke har tenkt på. Da er det lurt å ha gjort en kartleggingsjobb på forhånd.

Det siste heftet er noe så spennende som en eksempelsamling med eksempler på hvor en systemorientert designtilnærming er blitt brukt i konkrete offentlige utfordringer. Det heter "Systems Thinking Case Study Bank". Her er det både klima- og bærekraftsutfordringer, utfordringen med å lage et bedre skattesystem, bedre metoder for prioriteringer i universitetssektoren og bedre måter å hjelpe personer med sammensatte sosiale, økonomiske og helsemessige utfordringer der man aldri finner et virkemiddel som løser alt. De som er utfordret til å si noe om prosjektene i eksempelsamlingen er bedt om å si noe om hvorfor og hvordan de brukte en systemorientert tilnærming og om både positive og negative erfaringer. Slik at andre kan lære av erfaringen som er gjort og bygge videre på dem. 

Inflasjon er årets tema

Høyere priser på energi, drivstoff, mat, byggevarer, samferdselsprosjekter, offentlige prosjekter. Det er ganske lenge siden inflasjon var det mest sentrale temaet i den politiske debatten i vår del av verden. Men det er nok bare å vende seg til at det vil det være og at det kan vare en stund, slik verdenssituasjonen er nå.

Den amerikanske sentralbanken har rentemøte, noe som er krevende i dagens situasjon, og i den anledning skriver The Economist at dagens tall kanskje undervurderer prisstigningen når vi sammenligner dem med den enda høyere inflasjonen på 1970-tallet

"Consumer prices in May were 8.6% higher than a year earlier—the greatest increase since 1981. Petrol prices, in nominal terms, are at a record high. And geopolitical tensions are weighing on economic growth. One source of comfort is that May’s official reading pales in comparison with the Great Inflation that American consumers endured during the 1970s and early 1980s. But new research suggests that comparing past and current levels of inflation in America may be misleading."

Dette har med vekting av ulike komponenter i den kurven man bruker til å måte prisstiningen i samfunnet, der man risikerer å overvurdere eller undervurdere betydningen. Jeg skal ikke gå inn i det i større detalj her, men konstaterer at det av vi i det hele tatt har en diskusjon som sammenligner dagens prisstigning med 70-tallet er ganske utrolig etter omkring fire tiår der dette knapt har vært tema. Vi kan derfor komme i skade for å ha glemt (og mange var ikke født) hvor skadelig det er med en inflasjon som løper løpsk og spiser opp verdier. Den politiske fristelsen til å kaste penger etter alle gode formål kan øke, og vil forsterke problemene.