Follobanen

Det bygges jernbane som aldri før i Norge. For omkring et halvt år siden blogget jeg om gjenåpningen av Stabekk, Høvik og Blommenholm stasjoner på den nye lokaltogstrekningen det ble mulig å bygge etter at det nye dobbeltsporet mellom Oslo og Asker ble fullført i 2011. Det nye dobbelsporet går i en 17 km tunnel mellom Lysaker og Sandvika, mens lokaltoget går i dagen.

I dag handlet det om den nye Follbanen som går ut på den andre siden av Oslo sentrum. Statsminister Erna Solberg døpte de to tunnelboremaskinene Eufemia og Ellisiv som de neste to årene skal spise seg gjennom Ekebergåsen og lage Norges lengste jernbanetunnel på 20 km. Maskinene er 150 meter lange og veier 2400 tonn. Navnene har de fra to norske middelalderdronninger Eufemia av Rügen og Ellisiv av Kiev. Disse to vil etter hvert få følge av to maskiner til

Follobanen er Norges største byggeprosjekt på fastlandet og derfor også det største samferdselsprosjektet i nyere tid. Det er del av en storsatsing på jernbane som er nødvendig fordi folketallet vokser kraftig og kapasiteten på Østfoldbanen er sprengt. Det er et stot behov for bedre samferdselsinfrastruktur,. Med den nye Follobanen vil reisetiden Oslo-Ski bli omkring 12 minutter, en halvering sammenlignet med i dag. Mer om dette kan man lese i Aftenpostens omtale av prosjektet i dag

Follobanen skal stå ferdig i desember 2021. For de som er interessert i å vite mer om Follobanen kan jeg anbefale Jernbaneverkets presentasjon av prosjektet som inneholder mye interessant informasjon om hva som skal bygges og hvilke utfordringer som må løses, blant annet på veien ut av fra Oslo S der det er trangt om plassen og banen skal passere Middelalderparken.

Færre grensehandelsturer

Statistisk sentralbyrå har ringt rundt til folket og funnet ut at antall dagsturer over grensen for å handle billige varer har gått ned det siste året. I andre kvartal i fjor var det 2,2 millioner dagsturer, mens det bare var 2,0 millioner turer i første kvartal 2016. Det er en nedgang på over 10 prosent.

 Fordi tidspunktet for påsken varierer litt fra år til år, og sikkert kan påvirke kvartalsresultatene på en område som dette, er det også gjort en sammenligning av hvor mye det ble handlet for i løpet av året frem til og med 2. kvartal 2015 sammenlignet de fire kvartalene til og med 2. kvartal 2016. SSB skriver:

"Nordmenn handlet for 13,5 milliarder kroner på dagsturer til utlandet i firekvartalsperioden fra 3. kvartal 2015 og til og med 2. kvartal 2016. Dette er en reduksjon på 660 millioner, eller 5 prosent, sammenlignet med foregående firekvartalsperiode."

Vi ser også av tabellen over at det i 2. kvartal 2016 ble handlet for 3,5 milliarder kroner, en nedgang på 5.9 prosent fra 2. kvartal 2015. 

Hva kommer denne nedgangen av? Det sier artikkelen fra SSB ingenting om, men det er vel ikke helt usannsynlig at den viktigste forklaringer en at den norske kronen har vært betydelig svakere sammenlignet med den svenske i den senere tid. Derfor blir det ikke så mye penger å spare på svenskehandelen som det var før. Og et av mange gode eksempler på at lavere inntekter fra olje og gass i norsk økonomi bidrar til å skape litt mer plass for de virksomhetene som er mest sårbare for en høy kronekurs, som industriproduksjon, reiselivsnæring og varehandel som påvirkes av grensehandel.

USAs velgere på vandring

At bare 76 prosent av de som stemte Mitt Romney ved presidentvalget for fire år siden sier at de vil stemme på Donald Trump nå er ikke så merkelig. Mitt Romney er blant Trumps mest skarpe kritikere og har gjort det tydelig at han selv ikke vil stemme på Trump.

Det som er mer oppsiktsvekkende med den oversikten The Economist har over hva Barack Obamas og Mitt Romneys velgere i 2012 har tenkt å stemme nå, er at bare 79 prosent av Barack Obamas velgere i 2012 har tenkt å stemme på Hillary Clinton. 7 prosent av Obamas velgere sier at de skal stemme på Donald Trump. Og det er faktisk flere enn andelen Romney-velgere fra 2012 som sier de vil stemme på Hillary Clinton. The Economist skriver:

"Mrs Clinton doesn’t fare much better. Polling data for the month of August show that she converts only a sliver more of Barack Obama voters, 79%, to her cause. Most surprisingly, more backers of Mr Obama in the 2012 election are flocking to Mr Trump, about 7.0%, than Romney voters are to Mrs Clinton, only 4.6%. The surprising cohort of erstwhile hope-and-changers who now seek to make America great again are disproportionately white, less educated, and male—a mirror of his usual base".

Det er med andre ord ikke bare slik at Donold Trump sliter med å overbevise sitt egent partis velgere fra forrige gang, Clinton sliter nesten like mye. Begge lekker velgere til andre kandidater og til hjemmesitterne.

IKT-bruk og digitalisering i næringslivet

Statistisk Sentralbyrå har etter hvert opparbeidet seg en lang tradisjon når det gjelder å måle både enkeltpersoners og bedrifters bruk av IKT og internett. Det er interessante tidsserier som sier mye om hvordan Norge er i endring.

Men det er noen utfordringer med slike målinger. En er at teknologiutviklingen går så fort at "alle" etter noen år har det man var opptatt av å måle fremgang på. Å bruke veksten i andelen med mobiltelefonabonnement i Norge som indikator på fremgang gir for eksempel ingen mening lenger nå når det er mer enn et abonnement pr innbygger. Samtidig dukker det opp nye produkter og tjenester det plutselig er interessant å måle, men som er så nye at ingen hadde hørt om dem bare for noen få år siden. Det er ikke lett å lage gode og lange tidsserier når det er slik.

Likevel er det mye nyttig informasjon i SSBs nye tall for næringslivets bruk av IKT i 2016, både der vi har nådd et metningspunkt og det flater ut, og der det kommer nye interessante ting som kan måles. Blant de områdene vi ser at fremgangen har flatet ut fordi vi har nådd mer eller mindre full uttelling, er bedriftenes bruk av bredbånd, der 93 prosent oppgir at de har bredbånd, det samme som for fire år siden, 80 prosent av bedriftene oppgir av det har en hjemmeside, samme andel som for fire år siden. Og 57 prosent av bedriftene oppgir at de utfører elektronisk handel, den samme andelen som for fire år siden.

På andre områder er vi inne i en rivende utvikling, Selv om andelen bedrifter som har bredbånd flater ut er hastighetene de må ha stadig høyere, I 2013 oppga 25 prosent at bredbåndet de benyttet var raskere enn 30 megabits pr sekund. I 2015 sa 44 prosent at de minst hadde denne hastigheten.

Et annet område der det for tiden er en rivende utvikling i næringslivet er i bruken av sosiale medier. SSB skriver:

"67 prosent av føretaka nyttar sosiale nettverk som Facebook og LinkedIn. Det er ein auke på 8 prosentpoeng frå 2015 og 16 prosentpoeng frå 2014. Bruk av nettsider for deling av multimediainnhald har auka 2 prosentpoeng frå i fjor til 15 prosent i år.(...) Felles for bruken av dei ulike sosiale media er at dei aukar med storleiken på føretaka. 77 prosent av føretaka med minst 100 sysselsette nyttar nettverk, medan 65 prosent av føretaka med 10-19 sysselsette gjer dette."

SSBs nye statistikk for viser også at netthandel fortsatt er i kraftig vekst. Bedriftene oppgir at hindringene for netthandel er blitt mindre, noe som bidrar til at netthandelens andel av den totale omsetningen i bedriftene øker ytterligere:. 

"Samla verdi av elektronisk sal i 2015 er utrekna til 723 milliardar norske kroner, og utgjorde dermed 24 prosent av total omsetning i næringane som er med i undersøkinga. Det er ein auke på 4 prosentpoeng frå 2014 og 5 prosentpoeng frå 2013."

Også bedriftenes kjøp av tjenester i nettskyen er økende:

"40 prosent av føretaka kjøper nettskytenester. Det er ein auke på 2 prosentpoeng frå 2015 og 11 prosentpoeng frå 2014. Dei fleste som kjøper slike tenester, nyttar skya til lagring av filer og e-post. Høvesvis 71 og 70 prosent av føretaka som kjøper skytenester nyttar skya til lagring av filer og e-post. Delen som kjøper nettskytenester aukar med storleiken på føretaka. 60 prosent av føretak med minst 100 sysselsette kjøper nettskytenester. Til samanlikning kjøper 34 prosent av føretaka med 10-19 sysselsette slike tenester."

Lover og regler på et språk folk kan forstå

En av tre sier i følge VG at de opplever at de ikke forstår lover og forskrifter. Og når lover er formulert slik at de er vanskelige å forstå så vil ofte ulike veiledere, retningslinjer, dokumenter og brev fra myndighetene som beskriver hva man må forholde seg til være like vanskelige å forstå.  VG har også utstyrt artikkelen sin med en ordliste med begreper som ofte blir brukt, men som er vanskelige å forstå, og derfor kan trenge en forklaring.

Når lover og regler er skrevet på en unødvendig vanskelig språk er det dyrt for samfunnet fordi offentlig ansatte må bruke mye tid i telefonen på å forklare hva vi egentlig mener med de vanskelige formuleringene. Noen har regnet ut at dette til sammen kan koste flere hundre millioner kroner i året, penger som kunne vært brukt på andre og viktigere ting. Og så blir det naturligvis også et demokratisk problem dersom mange i befolkningen ikke forstå hva lovene sier og hvilke rettigheter de har eller hva som står i brev fra offentlige myndigheter.

Hva kan vi så gjøre med dette? Det må selvsagt alltid arbeides for at både lover, regler og andre dokumenter fra myndighetene må være så klare og forståelige som mulig. Men fordi det å bruke unødig komplisert fagspråk kan stikke ganske dypt i enkelte fagmiljøer, er kan det noen ganger være nødvendig å gjøre noe mer enn å komme med vennlige oppfordringer om å skrive så folk forstår det.

Derfor skal vi begynne å trene dagens jusstudenter i å skrive et klart og godt juridisk språk, og gjøre det til en del av undervisningen, slik at vi sikrer at fremtidens jurister blir flinkere til å formidle juridiske problemstillinger på en klar og tydelig måte. Kommunal- og moderniseringsdepartementet skal bidra med penger for å støtte opp om klarspråkarbeidet i juristutdanningen og den juridiske forskningen ved Universitetet i Oslo og har inngått en avtale med UiO om innretningen på dette arbeidet. KMD skriver i sin pressemelding om avtalen at:

"KMD støtter det Det juridiske fakultetet med tre millioner kroner årlig frem til 2026. Fakultetet vil etablere en fast professorstilling og tre stipendiatstillinger til fagområdet. Etter 2026 videreføres klart juridisk språk som en fast og integrert del av jusutdanningen ved fakultetet."

Og det virker som det juridiske fakultetet ved Universitetet i Oslo er svært klare til å sette i gang med denne oppgaven. Dekan Dag Michaelsen ved fakultetet sier i VG at:

"Juristene har alltid blitt utdannet til å tolke rettskilder og formidle juridisk kunnskap til hverandre. I tillegg er det viktig at juristene lærer å formidle jussen slik at den er forståelig for vanlige folk enten de leser et vedtak eller en lovtekst. Klart språk styrker rettsikkerheten, men rettsreglene vil også bli bedre, sier Michalsen."

Det blir med andre ord ikke bare mer rettsikkerhet av at folk forstår hva som står i lovene, men det blir også bedre lover.

Færre barn i flere land

I mange land over hele verden blir det nå født langt færre barn enn for bare noen få år siden. Det er en svært interessant artikkel i siste nummer av The Economist om en spørreundersøkelse som er gjort i 19 land i ulike deler av verden der folk er blitt spurt om to ting; Hva mener de er den ideelle familiestørrelsen? Og tror de at størrelsen på egen familie blir større enn mindre enn det de har mener er idealstørrelsen?

Undersøkelsen viser noen svært interessante forskjeller på hva man svarer i ulike land. Særlig to ting er verdt å merke seg: For det første så er det ikke lenger slik at folk i vesten skiller seg ut når de mener den ideelle familien er liten, mens folk i for eksempel store land i Asia vil ha store familier. I Asias tre største land, Kina, India og Indonesia er det nå slik at familiestørrelsen folk mener er en idealfamilie er mindre enn det folk i USA og Storbritannia oppgir som sin idealfamilie.

Det andre interessante i denne spørreundersøkelsen er forskjellen mellom hvor mange barn foreldre ønsker seg og hvor mange de faktisk regner med å få. Fra å ha en situasjon der store deler av verden av dominert av familier som fikk flere barn enn de egentlig hadde ønsket seg er det nå slik at antall barn er blitt lavere enn ønsket. Eller som The Economist litt mer spissformulert skriver: "...more suffering is caused by having too few babies than too many". The Economist skriver dette om forskjellen mellom ulike land:

"Of the 19 countries we polled, eight are overshooting—that is, the ideal family size is smaller than the number of children people expect to have. Nigerians have gone furthest awry: on average, they think the ideal family contains 5.4 children but are on course to have 7.7. Eleven countries are undershooting. A few barely miss the target, but others fall well short. Russians regard 2.3 children as ideal; Spaniards favour 2.4; Greeks think 2.6 best. In all three, people reckon that they will end up with 1.7 children on average. Because the replacement fertility rate is about 2.1, the difference between the ideal and expected number of children in these countries is the difference between healthy natural population growth and natural decline."

Når mange familier i rike land får færre barn enn det de ideelt hadde ønsket seg, henger det ofte sammen med de av økonomiske og praktisk grunner begynner å planlegge å få barn mye senere enn det som var vanlig før:

As our poll shows, people in wealthy countries consistently want bigger families than they get. Couples start having children late and find it increasingly difficult. A 30-year-old woman has a roughly 20% chance of getting pregnant each month, falling to about 5% by the age of 40. The resulting baby shortfall is painful for couples and alarming for governments, which worry about the long-term solvency of old-age-pension systems.

Ada Hegerberg er årets spiller i Europa

Torsdag kveld stod Ada Hegerberg på scenen sammen med Christiano Ronaldo, foran millioner av TV-seere etter å ha blitt kåret til årets kvinnelige fotballspiller i Europa. Hun scoret 54 mål på 34 kamper for franske Lyon forrige sesong.og vant Champions League. Mens Ronaldo har rukket å bli 31 år gammel er Ada Hegerberg bare 21.

Og så er det jo slik at vi som holder med Stabæk blir minnet på at det ikke er så veldig lenge siden Ada Hegerberg var spiss på Stabæk og særlig husker cupfinalen i 2012, da hun bare var 17 år gammel, og avgjorde cupfinalen mot Røa på nesten på egenhånd ved å score tre mål i første omgang. Et ekte hattrick.

Året før vant Stabæk en svært dramatisk cupfinale på Telenor Arena 7-6 mot Røa etter at det ble nødvendig med ekstraomganger og en straffekonkurranse.for å avgjøre. I 2012 var det derimot fullstendig Stabæk-dominans i finalen som ble spilt på Åråsen med de to 17-åringene Ada Hegerberg og Caroline Graham Hansen i spissen, Caroline Graham Hansen, som spilte sin første toppserikamp for Stabæk da hun var 15 år gammel, fastsatte sluttresultatet til 4-0 i annen omgang med et Maradona-lignende raid fra midtbanen. Det er herlig å se at begge har lykkes så godt internasjonalt og at Ada Hegerberg nå er kåret til den beste i hele Europa.

Og skulle noen ha glemt cupfinalen i 2012 er det mulig å se målene her på NRKs nettsider: https://www.nrk.no/video/PS*85819

Perspektivkonferansen 2016

Våren 2013 blogget jeg om den daværende regjeringens perspektivmelding. Litt kritikk for persspektiver som manglet, men først og fremst en oppfordring om at flere burde interesserte seg for de store, langsiktige og strukturelle utfordringene som begrenser eller utvider handlingsrommet vårt i tiårene som kommer.

Men bortsett fra Eirik Newth, tror jeg ikke det var så mange andre utenfor politikk og embetsverk som innrømmet offentlig at de hadde lest perspektivmeldingen. Nå skal det lages en ny perspektivmelding, som kommer vinteren 2017. Denne gangen er prosessen åpnet opp, med ulike seminarer og innspillsmuligheter. I dag hadde alle de fire borgerlige samarbeidspartiene en felles perspektivkonferanse der stortingsrepresentanter fra de fire partiene og statsråder og andre i politisk ledelse i de to regjeringspartiene for en gangs skyld satt og lyttet, mens ekspertene innledet om hva de tenker om utviklingtrekk og utfordringer fremover. Her er en video fra dagens konferanse:

Jeg tenker at det er minst to veldig viktige ting med en konferanse som dette. Den ene er at det noen ganger er viktig å finne frem til de riktige spørsmålene før man kommer med de riktige svarene. Arbeidet med perspektivmeldingen er slik. Det handler om å bruke litt tid på å bli enige om hva som er de virkelig store og krevende oppgavene som må løses, uten at man nødvendigvis har svar på alt i dag. Det er lettere å komme frem til gode svar om man er enige om hvilke oppgaver som skal løses. Her gjorde innlederne en meget god jobb med å beskrive langsiktige utfordringer på en rekke områder, som redusert oljeproduksjon, eldrebølge, klimaendringer, kompetansebehov, migrasjon og velferdsstatens bærekraft.

Det andre viktige er at de fire samarbeidspartiene bruker tid på å identifisere disse utfordringene sammen. Tanken er selvfølgelig at dersom man finner frem til en felles virkelighetsoppfatning når det gjelder de virkelig store og vanskelige spørsmålene, og en felles holdning til hvor politikken kan bidra til å flytte ting i riktig regning, så blir det også lettere å samarbeide i det daglige om de mindre sakene. Fire partier som samarbeider skal ikke være enige om alt, da ville det ikke være fire ulike partier, men alle fire lykkes bedre om vi er enige om hovedretningen.

Japan gir utviklingsbistand til flest land

The Economist har en interessant interaktiv grafikk på sine nettsider som viser hvor mange land de store bistandsgiverne gir penge til, og hvor mye penger som går til hvert land. Selv om mange sier at de er opptatt av å konsentrere bistanden om færre land, er det stort sett slik at de store giverne gir penger til veldig mange land.

Øverst på rangeringen over flest land som man gir bistand til finner vi Japan som bruke penger i 141 land i verden. Deretter følger USA med 132 land, Sør Korea som gir til 131 land, Frankrike 130, Australia 127, Tyrkia 125, UK 123, Tyskland 119 og Norge som gir utviklingbistand til 111 ulike land. Forbausende høyt på listen finne vi også lille Luxemburg som bruker penger på bistand i 74 land, til tross for at det totale bistandsbudsjettet er mindre enn USA bruker i Burkina Faso alene.

I grafikken kan man også se hvor mye penger de store giverne bruker i hvert enkelt land, Nå er disse tallene fra 2014. De som er opptatt av å finne ut hvor mye Norge bruker på de største mottakerne bør heller se på Norads nettsider for å finne 2015-statistikker. Der vil man blant annet se at de 10 største mottakerne av norsk bistand i 2015 var Brasil, Afghanistan, Palestina, Malawi, Syria, Nepal, Sør-Sudan, Etiopia, Tanzania og Uganda.

Den politiske festivalen i Arendal

Det skal godt gjøres å si noe om forrige ukes Arendalsuke som ikke allerede er sagt. Jeg ser noen er kritiske fordi uka er dominert av ansatte i ulike interesseorganisasjoner og deres agenda, fordi næringlivet har rykket inn og stjeler litt av oppmerksomheten fra organisasjonene eller fordi PR-byråene har rykket inn og er tungt tilstede.  Det er med andre ord lobbyister og deres særinteresser som dominerer, ikke helheten. Og definitivt ikke vanlige innbyggere, skattebetalere og velgere, i følge kritikerne.

Jeg tror denne kritikken bommer litt på mål. Det er helt riktig at man må lete godt for å finne noen på et politisk møte under Arendalsuka som ikke allerede har bestemt seg for et politisk parti, Og at det er minst like vanskelig å finne noen som er uten medlemskap i noen forening og er på leting etter noe nytt å fylle fritiden med, Med 540 møter om nesten alle temaer det er mulig å ha møter om, er det ikke mangel på ting å engasjere seg i som preger de man møter i Arendal. Noen vittige personer jeg møtte der mente dessuten at det egentlig er helt unødvendig at Dagsnytt 18 kringkaster debattene sine til hele landet fra Arendal fordi når alle de faste lytterne allerede er i Arendal hadde det holdt med en stor høyttaler innerst i Pollen.

Det er ikke i Arendal partiene treffer usikre velgere eller der organisasjonene overtaler de passive til å bli aktive. Det som skjer i Arendal er noe jeg tror er helt unikt nordisk, der toppolitikere, ledere og tillitsvalgte i arbeidslivsorganisasjoner, sentrale folk i ulike saksorganisasjoner, næringslivsledere, profesjonelle lobbyister og stort sett alle deler av media møter hverandre i en en veldig uformell setting. Der folk man trodde det er helt umulig å få kontakt med går rundt og snakker med alle, og til og med slår seg ned ved et kafébord og tar en prat når noen spør.

I denne versjonen av den nordiske modellen kan en statsråd, en fagforeningsleder, en konsernsjef, en leder av en miljøorganisasjon og en journalist havne rundt samme bord, uten at det er noen synlig sikkerhet i nærheten. Det at vi fortsetter å være så åpne og tilgjengelige, noe som  dessverre er helt utenkelig i de aller fleste andre land, fikk jeg mange positive og litt forbausede kommentarer om i Arendal. Og jeg tenker at nettopp dette er noe av det  viktigste som gjør Arendalsuka til en suksess.

Jeg ble fortalt at det var 540 ulike arrangementer og møter under Arendalsuka, en kraftig økning fra i fjor. Det er veldig imponerende, spesielt fordi det ikke er valgår i år, og forteller at neste års Arendalsuke, i starten av stortingsvalgkampen, må bli enda større. Med så mange arrangementer er det heller ikke vanskelig for oss som pleier å bli spurt om å bidra som innledere og i ulike paneldebatter å bruke tiden effektivt og fornuftig. Jeg var med en dag på årets Arendalsuke, og fikk fylt den med fem ulike arrangementer der jeg fikk anledning til å bidra, om fem temmelig ulike temaer, alt fra smarte byer, via politikk for gründerskap til digitalisering av kommunene og god arelplanlegging. Jeg snakken med en som hadde klart å bidra på syv ulike arrangementer på en dag.

Det fineste av alle arrangementene jeg deltok på er det som er avbildet øverst. Der har Pensjonistforbundet og Telenor, frivillig og privat sektor, samarbeidet om å invitere over 100 pensjonister fra Arendal og like mange gode hjelpere, for å drive grunnleggende opplæring i bruk av nettbrett eller smarttelefon. Mange av de som var der hadde aldri brukt en iPad før og fikk låne en for å prøve. Kurset startet med å forklare hvordan man slår den på. De gikk gjennom helt grunnleggende ting, som hvordan man kommer tilbake til startsiden, hvordan man laster ned en app, hvordan man bruker Facebook og Skype til å holde kontakt med familie og venner og mye annet. Jeg synes det var et fint eksempel på at Arendalsuka ikke bare trenger å være en møteplass mellom de som har mye de vil påvirke og de som skal påvirkes, men også kan fungerer godt som en arene der man viser at man gjør noe som fungerer, og ikke bare snakker om det.

Alanzinho tilbake på Nadderud

Selv om vi insisterer på at fotball er et lagspill, er det ikke så dumt å ha med noen magikere på laget. Både selvtilliten i laget og klubbens tiltrekningskraft på tilskuere  blir bedre av å ha noen ordentlige stjerner som samtidig oppfører seg som lagspillere. I helgen så vi Zlatan og Paul Pogba tilføre Manchester United dette ikke-så-lille ekstra, både fysisk, teknisk og ikke minst mentalt, som gjør at alt plutselig virker mulig.

Og akkurat det samme, riktignok i litt mer lokal målestokk enn Old Trafford, skjedde på Nadderud stadion på søndag da Alanzinho og Muhamed Keita plutselig var tilbake i Stabæk-drakt igjen. Jeg tror særlig Alanzinho må ta mye av æren for at alle de 4938 billettene til kampen mot Ålesund ble utsolgt lenge før kampstart. Den 32 år gamle brasilianeren dro fra Stabæk etter å ha vært sterkt delaktig i opprykk fra Adeccoligaen i 2005, sølv i tippeligaen i 2007 og gull i 2008 (scoret da ni mål i serien).

Forventningene var høye til hva denne magikeren kunne gjøre, men usikkerheten også ganske stor, for det har tross alt gått en del år siden forrige gang. På søndag var det derfor herlig å se at Alanzinho fortsatt har en kreativitet og noen dribleferdigheter som er helt unike i norsk fotball. At han til tross for at han sikkert er i litt rusten fysisk form, og ble byttet ut litt før kampen var slutt, leser spillet like godt som før. Og at han åpenbart trives med å spille for Stabæk.

Men så må det selvfølgelig også nevnes at den andre hjemvendte Stabæk-spilleren, Muhammed Keita, som vant bronse med Stabæk forrige sesong, men har vært en ny tur i Strømsgodset det siste halvåret, også overbeviste stort. Han scoret en perle av et mål og ble kåret til banens beste spiller av fansen. To hjemvendte magikere på Nadderud er nesten for godt til å være sant. Nå forsvinner det riktignok noen flotte spillere ut av klubben også, men det er likevel grunn til å være optimist foran resten av det som så ut til å bli en krevende sesong som skulle handle om å unngå nedrykk.

I USA ser færre OL på TV

OL og TV hører sammen, ikke minst i USA der de store nasjonale TV-selskapene byr milliarder av dollar for retten til å overføre. Fordi USA har medaljekandidater i så veldig mange ulike idretter og øvelser, og fordi OL er gigantisk i TV-sammenheng, og blitt stadig større, er det verdt veldig mye penger. NBCs morselskap Comcast har betalt 12 milliarder dollar for retten til å sende OL til og med sommer OL i 2032, et gigantisk veddemål på at OL fortsatt vil være den ultimate TV-begivenheten.

Men vil det fortsatt være slik at OL og TV hører sammen i like stor grad som før? Jeg ser for meg at det i hvert fall er to problemer med dette fremover. Den ene er at OL i stor grad fremstår som de små og relativt ukjente idrettenes plass i solen hvert fjerde år. I virkelig store idretter som sykling, tennis, golf og basketball er noen av de store stjernene med, men det virker ikke som de synes medaljer i OL er viktigst. Fotballturneringen i OL er helt uinteressant. I en mer homogen medieverden der alle fulgte med på det samme var kanskje ikke dette noe stort problem, men i dag er det så mye annet man kan gjøre i stedet.

Det andre, og sannsynligvis enda større problemet, er at folk generelt ser mye mindre TV enn før, og at det særlig gjelder den yngre befolkningen. I Norge har vi sett et enormt skille, der de over 60 fortsatt ser ut til å holde fast ved sine gamle TV-vaner og ser NRK like mye som før, mens de under 50 bruker mye mer av tiden på andre medietilbud, spesielt på internett, mens ungdommen nesten ikke ser på tradisjonell NRK-TV i det hele tatt.

Men hvordan ser det så ut for NBCs OL-veddemål på 12 milliarder dollar? I følge Bloomberg News har de ganske stor grunn til å være bekymret. Selv om OL fortsetter å være gigantisk i TV-sammenheng, der det en kraftig nedgang i seertallene, særlig blant de under 50. Bloomberg skriver:

"Prime-time broadcast viewership has been down about 17 percent compared to the London games four years ago. And in the 18-to-49-year-old age group coveted by advertisers, it’s been even worse. That audience has been 25 percent smaller, according to Bloomberg Intelligence. The Summer Olympics ratings slip, the first since 2000, raises fresh doubts about what used to be a sure thing: live sports would be a huge and growing draw no matter what."

Så er det kanskje slik at det å se OL online, for eksempel via apper på nettbrett og smarttelefoner erstatter TV? Ikke helt. I følge Bloomberg er det 78 millioner unike brukere som bruker NBCOlympics.com eller NBCs app, en økning på 24 prosent fra OL i London for fire år siden. Problemet er at tallene fortsatt er ganske små og veksten online i absolutte seertall ikke er i nærheten av nedgangen i antallet som ser på TV. Fortsatt er det slik at 98 prosent OLs seere i USA følger sendingene på tradisjonell TV.

Det kan med andre ord være slik at både OL og tradisjonell TV har noen utfordringer med å tiltrekke seg et yngre publikum. Når NBC har betalt milliarder av dollar for rettighetene for OL-sendinger frem til 2032 er det kanskje grunn til å være i hvert fall litt urolig. For hvordan tror vi egentlig vi vil se TV i 2032?