Gode nyheter fra kommunene

Det er spennende tider i kommune-Norge. En tøffere økonomiske situasjon i næringslivet og en økt tilstrømming av flyktninger til landet har gjort at også kommunene har fått det mer krevende enn før. Men det er slett ikke slik at norske lokalpolitikere sitter stille og håper at utfordringene skal gå over. Det ser vi blant annet på den store aktiviteten som blir lagt inn i arbeidet med å forhandle frem avtaler om kommune-sammenslåinger om dagen.

I følge Kommunal Rapports ukentlige statusrapport og oppdaterte reformkart, den definitive oversikten over hva status er i alle kommunene i hele landet, var status i kommunereformen forrige helg som følger::

11 kommuner kar søkt om å slå seg sammen
89 kommuner har forhandlet en intensjonsavtale
148 kommuner forhandler
122 kommuner utreder eller sonderer
58 kommuner har avsluttet prosessen.

Når en husker tilbake til hvor negative mange av riksavisene var så sent som i januar, og mente at det nesten ikke skjedde noe som helst i kommunereformen, må vi si at dette er en veldig bra utvikling. Denne helgen har Kommunal Rapport en oppdatering av reformkartet der de kan fortelle at det nå er 95 kommuner som har forhandlet frem en intensjonsavtale og flere har kommet langt i forhandlingene (men man må abonnere digitalt på Kommunal Rapport for å lese).

Jeg er ganske sikker på at mer usikre fremtidsutsikter for Norge har bidratt til å bringe et større alvor inn i debatten mange steder og gjort at flere har hatt behov for å få fremdrift i prosessen. Det er gode nyheter. En annen minst like god nyhet er at kommuneøkonomien i 2015 ble en god del bedre enn de dystreste spådommene, spesielt fra opposisjonen i Stortinget som har snakket om sulteforing av kommunene og kollaps i kommuneøkonomien. I pressemeldingen fra KMD om kommuneøkonomien i 2015 skriver vi:

"Driftsresultatet i kommunesektoren i 2015 forventes å bli det beste siden 2006. Ikke siden årene rundt finanskrisen har kommunenes inntekter hatt like høy vekst (...) Netto driftsresultat for kommunesektoren samlet ser ut til å bli om lag 3 ¼ prosent, viser foreløpige tall fra Det tekniske beregningsutvalg for kommunal og fylkeskommunal økonomi. (...) For kommunene anslås driftsresultatet til 3,0 prosent og for fylkeskommunene til 4,5 prosent. Teknisk beregningsutvalg anbefaler at netto driftsresultat for kommunesektoren som helhet over tid bør utgjøre om lag 2 prosent av driftsinntektene, med et anbefalt nivå på 1¾ prosent for kommunene og 4 prosent for fylkeskommunene. Driftsresultatene i 2015 ligger klart over disse nivåene."

Statsminister Erna Solberg er også opptatt av den store betydningen en god kommuneøkonomi har for velferdstjenestene til befolkningen. Nå i helgen har hun skrevet et innlegg på sin egen blogg med overskriften:  "Rekordår i kommunene – økonomiske resultater over all forventning", der hun skriver:

"Fjoråret var preget av en debatt om at kommunene var i økonomisk krise og måtte kutte viktige tjenester. Nå viser tall fra KS og analyser fra Det tekniske beregningsutvalg for kommunal og fylkeskommunal økonomi at fasit ligger an til å bli noe annerledes. Kommunene har faktisk ikke hatt så gode resulter på nesten ti år. De fleste kommunene fikk bedre resultat i 2015 enn året før, og færre gikk med underskudd. Jeg vil gratulere alle kommunene som har oppnådd gode resultater. Bak de sterke tallene ligger hardt arbeid og tøffe prioriteringer."

Det kommer til å være behov for vanskelige valg og tøffe prioriteringer i kommunene også i tiden som kommer. Mye tyder på at vi vil ha en krevende økonomisk situasjon i Norge i overskuelig fremtid. Dessuten går norsk oljeproduksjon gradvis nedover og det blir færre yrkesaktive i forhold til antall pensjonister. Det gjør det nødvendig med omstilling, slik at vi får mer ut av ressursene vi bruker. Men derfor er det også godt å konstatere at kommunene nå har et større økonomisk handlingsrom enn fryktet og at de også tar det lokale lederskapet i arbeidet med å få en kommunestruktur som er tilpasset de nye utfordringene og den endrede økonomiske situasjonen vi har fremover.

Norges største næringer i 2015

Hva er egentlig de største næringene i Norge? Er det slik at lavere oljepris gjør at oljenæringen blir mindre og at andre næringer blir større, for eksempel industrien som nyter godt av lavere kronekurs? Eller er det kanskje slik at de store sysselsetterne som varehandel og byggenæring er størst? Og hva med it-bransje, konsulenter, finansnæring og andre kunnskaps- og teknologiintensive bransjer?

Svaret på diskusjoner om hvem som er størst i næringslivet finnes i nasjonalregnskapstallene for 2015 som nettopp er lagt frem. Det kan se ut som mange er interessert i temaet, for da jeg blogget om tallene for 2014 for et år siden ble det mange klikk, og de fortsetter å komme. Derfor oppdaterer jeg tallene. Og jeg gjør som da og minner om at størrelsen på en næring også er avhengig av hva man måler. Er det verdiskapingen, det vi si næringens bidrag til norsk BNP? Er det næringens totale produksjon? Eller er det hvor mange ansatte en næring sysselsetter? Svarene blir ikke helt forskjellige, men særlig for forholdet mellom noen kapitalintensive og arbeidsintensive næringer har hva man måler stor betydning.

Hvis vi begynner med næringenes verdiskaping må vi finne frem SSBs statistikk over "bruttoprodukt etter hovednæring i basisverdi", definert som: "Økonomisk merverdi opptjent gjennom innenlandsk produksjonsaktivitet i en næring eller sektor (eller totalt for alle næringer/sektorer), avledet og definert som produksjon minus produktinnsats."  Her er det med andre ord næringens bidrag til Norges BNP det er snakk om, og listen over de største næringene ser slik ut:

1. Utvinning av råolje og naturgass         510 mrd kroner
2. Industri                                             230
3. Varehandel                                       202
4. Bygg og anlegg                                 170
5. Tekniske og vitenskapelige tjenester  132
6. Finansnæringen                                131
7. Informasjon og kommunikasjon          112
8. Transport                                         106

Olje og gassnæringen er med andre ord suverent størst, men sammenlignet med tallene fra et år siden har oljenæringen falt fra 620 til 510 milliarder kroner, men industrien har økt fra 221 milliarder til 230 milliarder. Bygg og anlegg har økt fra 163 til 170 milliarder. Og så har tekniske og vitenskapelige tjenester såvidt sneket seg inn foran finansnæringen fordi finansnæringen har falt litt fra i fjor. Transport øker stadig og har siden 2014 økt fra i underkant av 100 milliarder til 106 milliarder.

En annen og minst like riktig måte å måle størrelsen på en næring er å måle næringens  produksjon. Den SSB-tabellen heter Produksjon etter hovednæring i basisverdi. Bruker man den til å lage en liste over de største næringene fører det til at noen vare- og tjenesteprodusenter med stor omsetning passerer et par av de mest kapitalintensive næringene. I denne måten å måle på er det ikke bedriftenes "merverdi" som inngår i BNP som måles, men produksjonsverdien. Fordi næringslivet består av verdikjeder der bedrifter selger varer og tjenester til hverandre blir produksjonen delvis overlappende ved at den blir målt i flere bedrifter i en verdikjede, eller som SSB definerer det: "Verdien av varer og tjenester fra innenlandsk produksjonsaktivitet, dvs. fra markedsrettet virksomhet, produksjon for eget bruk og ikke-markedsrettet virksomhet i offentlig forvaltning og i ideelle organisasjoner." Da ser listen slik ut

1, Industri                                             822 mrd kroner
2. Utvinning av råolje og naturgass         661
3. Bygg og anlegg                                 496
4. Varehandel                                       403
5. Transport                                          265
6. Tekniske og vitenskapelige tjenester   248
7. Informasjon og kommunikasjon          232
8. Finans og forsikring                           209

Også her har olje og gass falt ganske mye fra i fjor, fra 771 milliarder til 661 milliarder kroner. Industrien har holdt seg stabil, mens bygg og anlegg har gjort et hopp opp fra 478 til 496 milliarder kroner og transport hopper fra 246 til 265 milliarder. Likevel er rekkefølgen på denne listen over størrelsen på næringer nøyaktig den samme som i fjor.

Her er det for øvrig et viktig poeng at jeg bare har tatt med næringer som i all hovedsak utgjøres av bedrifter i privat sektor. Som kjent inngår også offentlig tjenesteproduksjon i Norges bruttonasjonalprodukt og disse virksomhetene er også med på SSBs lister både over næringers bruttoprodukt og næringers produksjon. Det er for eksempel slik at verdien av produksjonen fra helse- og omsorgsvirksomhet er 390 milliarder kroner, noe som ville gitt en 5. plass på listen over de de største næringene mens undervisning produserer for 179 milliarder kroner og ville med det også vært med i topp 10.

Hva så med produksjonen fra jordbruk, fiske, elektrisitetsproduksjon og reiseliv? Dette er naturligvis store og betydningsfulle næringer i Norge, men ingen av disse næringene er i store nok til å komme med på listene over de aller største, Målt i produksjon bidrar jordbruk og skogbruk med 44 milliarder fiske og akvakultur med 71 milliarder, elektrisitetsforsyning med 70 milliarder og overnattings- og serveringsvirksomhet med 77 milliarder. Andre næringer som er enda større, men heller ikke når opp blant de aller største er kultur og underholdning (110 milliarder), forretningsmessig tjenesteyting (153 milliarder), eiendombransjen (132 milliarder) og utenriks sjøfart (119 milliarder)

Det er også viktig å minne om at det ofte benyttes en tredje måte å sammenligne næringers størrelse på, der man heller sammenligner antall ansatte eller årsverk i en næring. Teller man antall hoder i en næring er det naturligvis slik at arbeidsintensive bransjer får mye større betydning, mens kapitalintensive næringer, som olje- og gass, finansnæring. og ikt, blir litt mindre viktige. I tabellmaterialet SSB har laget om det foreløpige nasjonalregnskapet finner vi grunnlaget for en slik rangering i tabellen som heter Årsverk, heltidsekvivalenter etter hovednæring. Og på denne listen tar jeg også med de store sysselsetterne i offentlig sektor (markert i kursiv) siden det kan være ganske interessant måte å sammenligne store sysselsettere i offentlig som helse og omsorg og undervisning med de store sysselsetterne i privat sektor:

1, Helse og omsorgstjenester                  464 000 årsverk
2. Varehandel                                         301 000
3. Industri                                               231 000
4. Bygg og anlegg                                   209 000
5. Undervisning                                      186 000
6. Offentlig administrasjon og forsvar       181 000
7. Teknisk tjenesteyting                          121 000
8. Forretningsmessig tjenesteyting           118 000
9. Transport                                           115 000
10. Informasjon og kommunikasjon           87 000

Som vi ser gir dette måten å måle størrelse på et litt annerledes bilde av norsk arbeidsliv og næringsliv. Den gir fremfor alt en god oversikt over hvor folk faktisk jobber, og i privat sektor er det særlig varehandel, industri og bygg og anlegg som er de store. Men når olje- og gassproduksjon (59 000 årsverk) og finansnæringen (47 000 årsverk) er redusert til mellomstore næringer, og viktigere verdiskapere som fisk og havbruk (15 000 årsverk) og elektrisitetsproduksjon (12 000 årsverk) reduseres til små næringer, skjønner man jo at verdiskapingen per ansatt i disse næringene må være veldig høy.

Nationens ønsketenkning

Som jeg har skrevet om her på bloggen et par ganger før, har den lille avisen Nationen ofte interessante undersøkelser og meningsmålinger, men de kommer stadig opp i problemer med å gi en presis fremstilling av resultatene de selv avdekker. I april 2014 skrev Nationen for eksempel en artikkel med overskriften "AP knuser Høgre" om en måling der Høyre hadde 28 prosent og Høyre og FrP til sammen ville fått flere stortingsrepresentanter enn ved valget i 2013, mens SP og SV var nede på sperregrensen. Jeg tror sjelden det har vært et så stort borgerlig flertall som i den målingen.

Men det er når målingene handler om kommunereform at Nationen virkelig sliter med å skille egen ønsketenkning fra de resultatene målingene faktisk viser. I april 2015 hadde Nationen overskriften "Folk ønsker ikke store kommuner" over en artikkel om en meningsmåling som viste at bare 25 prosent ønsker dagens 428 kommuner, mens hele 63 prosent av innbyggerne svarte at de vil ha færre og større kommuner.

At kommunereformen nå går sin gang og stadig flere kommuner forhandler frem intensjonsavtaler om sammenslåing ser ikke ut til å gjøre Nationen mindre fast i troen på at lite skjer, 12, januar i år var overskriften i Nationen "Kommuner lunkne til sammanslåing" i en artikkel der det ble hevdet at bare to prosent har sagt ja til sammenslåing, noe som skulle tilsvare omtrent åtte kommuner.

Hvis det var slik at bare to prosent sa ja til sammenslåing midt i januar skulle man kanskje tro at Nationens helt ferske måling som forteller at bare to måneder senere svarer hele 39 prosent av ordførerne ja og 18 prosent "vet ikke" på spørsmålet "Ønsker du at din kommune skal bli slått sammen med en eller flere nabokommuner?" ville bli presentert som en helt sensasjonell opptur for kommunereformen. Men også her velger Nationen å fremstille tallene som et slags nederlag for prosessen, selv om tallene viser at det nå er under halvparten av ordførerne (43 prosent) som svarer at de er mot en sammenslåing av egen kommune.

Hvordan stemmer så dette resultatet med det som faktisk skjer ute i kommunene? Den beste oppdaterte oversikten over hva status er for kommunereformen finner man i Kommunal Rapport. På nettsidene deres har de løpende oppdatering hver gang kommuner starter forhandlinger, vedtar intensjonsavtaler eller beslutter sammenslåing. Og status nå i følge det oppdaterte kartet er at 11 kommuner har søkt om sammenslåing, 89 kommuner er enige om intensjonsavtale og 148 er i en forhandlingprosess. I 122 kommuner utredes det fortsatt, men dette antallet går ned etter hvert som kommunene går fra utredninger og over i en forhandlingsfase. Og det er bare 58 av 428 kommuner som verken forhandler eller utreder.

Norge klatrer på EUs digitale rangering

I følge EUs store rangering av hvilke land som lykkes best digitalt, Digital Economy and Society Index (DESI), har Norge rykket opp fra femteplass til andreplass siden i fjor. Dette er EU-landenes viktigste indikatorrapport om den digitale modenheten i medlemlandene og omtales i mediene i en rekke land. Her kan man lese den norske nettavisen Digi.no sin omtale.

Det er i utgangspunktet EU-landene som sammenlignes, men Norge har fått anledning til å delta og bidrar med data på lik linje med EUs medlemsland. Som en ser av grafene er Norge i en tetgruppe på fem land som ligger et stykke foran de øvrige. Her er Norge sammen med Danmark, Nederland, Sverige og Finland. I alt er det 29 land som rangeres. Nederst ligger Hellas, Romania og Bulgaria, men det er også verdt å merke seg at store land som Tyskland, Frankrike og Italia har langt opp til et norsk og nordisk digitalt nivå.

Det interaktive statistikkverktøyet de har laget på nettsidene til DESI er ganske spennende. Her kan man se hvor alle landene plasserer seg langs de fem hovedkomponentene rangeringen består av. Det er digital infrastruktur (som blant annet handler om mobil og bredbånd, der Norge er på 8. plass. Andre komponent er humankapitalen der Norge er på 4. plass, men vi trekkes en del ned av at ikke flere tar teknologi- og realfagsutdanning på høyt nivå, Tredje hovedkategori er innbyggernes bruk av internett, der Norge er på en klar førsteplass. Denne høye plasseringen handler om bruk av netthandel og nettbank i Norge, men særlig om den høye norske bruken av digitale innholdtjenester. Fjerde katerori er næringslivets digitale modenhet, som måler i hvor stor grad næringslivet har tatt i bruk ulike digitale løsninger og teknologier og der Norge ligger på femteplass

Femte og siste hovedkomponent er eGovernment, det vil si digitalisering av offentlig sektor. Her ligger Norge på en femteplass. Her er det interessant å merke seg at Estland topper listen, mens Danmark og Finland ligger litt foran Norge og Sverige litt bak. Også her er det jevnt i toppen. Det er også interessant å se at Storbritannia, som noen her i Norge peker på som et forbilde i den offentlige debatten på grunn av sin organisering av offentlig it-politikk, ligger helt nede på en 17. plass.

Det er også mulig å bruke dette statistikkverktøyet i DESI til å bore ytterligere ned i ulike enkeltindikatorer. Innenfor eGoverment kan man for eksempel studere hvor mange borgere som benytter internett til å sende inn opplysninger til myndighetene (Norge nr 4), status når det gjelde bruk av ferdigutfylte skjemaer (Norge nr 5), eller status når det gjelder åpne offentlige data (der Norge er nr 12).

I tillegg kan man gå inn og gjøre et dypdykk i tilstanden og utviklingen over tid i hvert enkelt land, for eksempel Norge. Disse landoversiktene viser tilstand, plassering og endring fra i fjor på hver eneste av de 30 delindikatorene i undersøkelsen. Til sammen blir derfor DESI en veldig nyttig oversikt. Ikke først og fremst fordi den viser at Norge ligger helt i toppen, selv om det alltid er hyggelig å konstatere at det går riktig vei, men fordi vi gjennom sammenligninger som dette får god kunnskap om hvor det er forbedringsmuligheter og om områder der Norge ikke er helt i teten og derfor har mye å lære av andre land.

Jeg ser at noen i sine kommentarer til Norges topplassering. som Håkon Haugli i Abelia, gir uttrykk for at vi ikke må bli selvtilfredse og slappe for mye av selv om vi gjør det godt. Det er en viktig påminnelse. Vi kan ikke akkurat være misfornøyde når vi gjør det bra, og interesseorganisasjoner bør ikke bli så profesjonelt bekymrede at de blir skuffet når ting er i orden, men her er jeg helt på linje i at vi må øke tempoet selv om Norge gjør det godt og klatrer på rangeringen. Både produktivitetskommisjonens råd om hvordan teknologi må anvendes for å bedre produktiviteten og arbeidet vårt for å fornye, forenkle og forbedre offentlig sektor kommer til å kreve enda mer digitalisering, Og så er det jo slk at teknologiutviklingen ikke vil stoppe med det første. Det vil stadig komme nye muligheter som vi må evne å ta i bruk i både i privat og offentlig sektor dersom vi skal hevde oss i konkurransen og opprettholde et høyt velferdsnivå.

Storbritannia og EU

The Economist er ofte bra, men på sitt aller beste når det handler om store spørsmål som krig og fred eller  kampen for liberale prinsipper som frihet, demokrati, menneskerettigheter, ytringfrihet, eiendomsrett og markedsøkonomi. Samtidig erkjenner de at vi i den virkelige verden ofte står overfor veivalg og målkonflikter der vi ikke kan få i pose og sekk, men må velge svarene som gir det beste langsiktige bidraget til at våre viktigste politiske og demokratiske verdier vinner.

Jeg tror det må være fordi så store ting er satt i spill at The Economists analyser av den britiske striden om EU-medlemskapet denne uken er så leseverdige. Allerede på forsiden kommer den krystallklare konklusjonen; "Brexit . Bad for Britain, Europe and the West.". I lederartkkelen "The real danger of Brexit" skriver de:

"A vote to leave would damage the economy, certainly in the short term and probably in the long run. It would imperil Britain’s security, when threats from terrorists and foreign powers are at their most severe in years. And far from reclaiming sovereignty, Britons would be forgoing clout, by giving up membership of a powerful club whose actions they can influence better from within than without. Those outside Britain marvelling at this proposed act of self-harm should worry for themselves, too. Brexit would deal a heavy blow to Europe, a continent already on the ropes. It would uncouple the world’s fifth-largest economy from its biggest market, and unmoor the fifth-largest defence spender from its allies."

Spørsmålet om Storbritannia skal forlate EU handler ikke bare om hva Storbritannia skal være i fremtiden, men i minst like stor grad om hva EU skal være. Paradoksalt nok virker det som om både de ivrigste føderalistene i EU, som tror en britisk utmelding vil styrke deres arbeid for mer union, og høyrepopulistene som vil fortest mulig ut av EU, tror en britisk utmelding vil styrke deres sak. Og begge har for så vidt rett i at EU ikke blir det samme uten britene. Derfor er også begge argumenter gode grunner til at Storbritannia bør bli. The Economist skriver: 

"Europe would be poorer without Britain’s voice: more dominated by Germany; and, surely, less liberal, more protectionist and more inward-looking. Europe’s links to America would become more tenuous. Above all, the loss of its biggest military power and most significant foreign-policy actor would seriously weaken the EU in the world. (...) Without Britain, it would be harder for the EU to pull its global weight—a big loss to the West in a troubled neighbourhood, from Russia through Syria to north Africa. It is little wonder that Russia’s Vladimir Putin is keen on Brexit—and that America’s Barack Obama is not."

Det er som sagt verdt å lese hele denne lederartikkelen om "The real danger of Brexit".  Jeg vil også anbefale de grafiske oversiktene over Storbritannias forhold til EU som er i oversikten "A background guide to “Brexit” from the European Union". Her tar man også et oppgjør påstanden om at EUs økonomier er mer avhengige av Storbritannia enn omvendt, og skriver:

"The Brexit camp’s claim that Europe needs Britain more than the other way round is fanciful: the EU takes almost half Britain’s exports, whereas Britain takes less than 10% of the EU’s; and the British trade deficit is mostly with the Germans and Spanish, not with the other 25 countries that would have to agree on a new trade deal."

Anbefales kan også den litt lengre briefingen om "The Brexit delusion" som går litt dypere inn i handelspolitikken og andre problemstillingene som nå diskuteres for fullt i den britiske debatten, og også ser på noen problemer som vil oppstå om briten forlater EU og som burde vært diskutert mer.

Hvordan lage en suksessfilm?

Klikkbar tabell her

Når de store filmstudioene i verden investerer millioner og noen ganger milliarder av kroner i en ny film er det naturligvis fordi de ønsker at de skal trekke publikum til kinoene. Da kan filmen tjene inn mer penger enn det som er investert. Helst mye mer, for det er en bransje der man også kan tape mye hvis en film flopper.

Men er det noen måte å spå på forhånd hvilke filmer som vil bli kommersielle suksesser? Og om det ikke er mulig å gjøre det for hver enkelt film, er det noen spesielle egenskaper ved de filmene som gjør det best hos publikum? Er det for eksempel slik at kjente skuespillere eller gode filmanmeldelser er det viktigste kjennetegnet ved filmer som gjør det godt kommersielt?

Denne jobben har The Economist tatt på seg å gjøre. De gått igjennom tallene for 2000 filmer gitt ut i USA og Canada siden 1995 som hadde et budsjett på over 10 millioner dollar for å finne ut hva som karakteriserer en suksessfilm. Resultatet kan man finne i denne interaktive grafen på nettsidene til The Economist. Og i siste nummer har de skrevet om hva de har funnet ut i artikkelen: "Silver-screen playbook - How to make a hit film".

Resultatene er ganske interessante. Som en ser i grafen over er det en ganske tydelig lineær sammenheng mellom hvor mye penger man investerer i en film og hvor mye den tjener inn, i hvert fall når man ser stort på det, Det er ikke så rart som det kanskje høres ut. Hvis et filmselskap har en god idé de selv har stor tro på vil lykkes hos publikum, vil de sannsynligvis også investere mer i gode skuespillere, spesialeffekter og andre dyre ting. De vil bruker mer penger på markedsføring og filmen vil bli vist på flere kinoer i premièrehelgen.

En annen viktig indikator på om en film vil være en kommersiell suksess og som kommer frem i disse tallene er kanskje litt mer overraskende. Hvis en film er en oppfølger av en tidligere suksess eller en "franchise film", som i mange tilfeller vil si at det er en film basert på en superhelt fra en populær tegneserie, er det noe som gir markert større sjanse for kommersiell suksess. The Economist skriver:

"Sequels and franchise films are another way for studios to limit their risks. Nearly one in five of the films Hollywood pumps out nowadays is a sequel, up from one in 12 a couple of decades ago. All other things being equal, sequels earn $35m more than non-sequels at the box office. Franchise films increasingly depend on superhero characters. Hollywood made just eight superhero films between 1996 and 2000, but 19 in the past five years. A $200m-budget superhero film will earn $58m more at the box-office than a non-superhero film of the same budget."

Som man vil se på den interaktive listen er det ganske mange filmer i toppen av omsetningslisten som er "superhero sequels", det vil si filmer som både handler om superhelter og er oppfølgere av tidligere suksesser, Eksempler på dette er The Dark Knight, The Dark Knight Rises, The Avengers: Age of Ultron, Superman Returns, Spider.Man 2, Spider-Man 3, Iron Man 2, Iron Man 3 osv. osv. Har man suksess med gamle tegneseriehelter er det åpenbart ikke noen grunn til å gi seg. The Economist har riktig nok et viktig tilleggspoeng; Det er viktig at filmen er barnevennlig nok til å ikke få aller høyeste aldergrense. Da blir en viktig del av markedet borte.

Hva så med skuespillernes stjernestatus? Ja, i følge tallmaterialet har det litt betydning for filmer som ikke er rene oppfølgere. Man kan i hvert fall legge et par prosent på inntektene for den neste filmen, men så er det jo også slik at største stjerner får mye høyere lønn. Hva så med kritikernes anmeldelser av filmene? I følge The Economist har også det litt betydning, men langt mindre enn mange ser ut til å tro. Betydningen av filmanmeldelser for besøkstallene ser ut til å være fallende. Og minst like interessant er at det virker som publikums vurdering av filmene, som gjerne deles aktivt i sosiale medier, betyr mer. The Economist skriver:

"Do critics play a role in the success of films? Not as much as they would like to think. Between 1996 and 2006 an extra ten percentage points on the aggregate critics’ score on Rotten Tomatoes was associated with just $4m in extra box-office takings. Now it is worth just $1m. The wisdom of crowds matters more these days: the same increase in positive audience reviews on Rotten Tomatoes is associated with an $11.5m increase in box-office revenues."

Litt forenklet kan man vel si at sjansene for kommersiell suksess på kinoene øker hvis man lager en superheltfilm, gjerne en oppfølger av en tidligere suksess, og den må være tilstrekkelig barnevennlig. Man bør ha med skuespillere som har gjort det bra før, men det kan blir for dyrt med alt for store stjerner. Gode anmeldelser er bra, men det er enda viktigere at publikum er fornøyd og forteller det til andre.

Og siden det er Oscar-utdeling på søndag er det kanskje greit å nevne at det som her virker som en god oppskrift på kommersiell suksess ikke fungerer hvis man skal vinne en Oscar. Der er det helt andre filmer som kommer til å få oppmerksomhet.

Ny utredningsinstruks

Lenke til heftet

Ja, jeg innrømmer at noen sikkert ser på utredningsinstruksen som et tema for de spesielt interesserte, litt nerdete rett og slett, men min erfaring er at de som er opptatt av krav til offentlig utredninger er veldig opptatt av det. Når er det riktig å gjennomføre en utredning? Hva skal en utredning i så fall inneholde? Og hvordan passer vi på å ikke utrede for mye eller for lite? Det er spørsmål som er viktige for statlige forvaltningsorganer og som mange derfor er opptatt av å finne gode svar på.

Vårens gladnyheter for alle som er opptatt av bedre utredningskvalitet er en ny utredningsinstruks som ble besluttet i statsråd 19 februar og gjelder fra 1. mars 2016. En av flere forbedringer i den nye instruksen er at det er skilt tydeligere mellom krav og bestemmelser,  som ligger i selve instruksen som er på bare litt over 7 sider, og forklaringer med tilhørende eksempler som ligger i en veileder på litt over 50 sider. Begge dokumentene finner man i dette oversiktlige heftet fra Direktoratet for økonomistyring som av Finansdepartementet har fått ansvaret for å forvalte utredningsinstruksen og veilede om bestemmelsene der.

Kravene i den nye utredningsinstruksen er enklere og mer konkrete enn tidligere . Noe av det viktigste er tydeliggjøringen av minimumskrav til en utredning i form av seks spørsmål som skal besvares. Dette omtales i Punkt 2-1 i utredningsinstruksen som slår fast at:

"En utredning skal besvare følgende spørsmål:

1. Hva er problemet, og hva vil vi oppnå?
2. Hvilke tiltak er relevante?
3. Hvilke prinsipielle spørsmål reiser tiltakene?
4. Hva er de positive og negative virkningene av tiltakene, hvor varige er de, og hvem blir berørt?
5. Hvilket tiltak anbefales, og hvorfor?
6. Hva er forutsetningene for en vellykket gjennomføring?"

De seks spørsmålene må besvares i alle utredninger, men et viktig poeng i den nye utredningsinstruksen er å tilpasset omfanget av utredningsarbeidet til størrelsen på tiltaket. Denne forholdsmessigheten er dekket i punkt 2-2 i utredningsinstruksen og i veilederen vil man finne råd og eksempler både om hvordan man går frem for å besvare spørsmålene i konkrete saker og hva slags vurderinger det er klokt å gjøre om omfanget av og ressursbruken i utredningsarbeidet. For eksempel spørsmålet om tiltaket er så stort at det skal gjøres en samfunnsøkonomisk analyse, og hvilke krav som da stilles til utredningen.

Kapittel 3 i utredningsinstruksen gir en oversikt over hvilke krav som stilles til involvering av de som er berørt og hvordan høringer gjennomføres. Kapittel 4 beskriver kravene til utforming av lover og forskrifter og kapittel 5 beskriver hvordan Norge forholder seg til arbeidet med EØS- og Schengen-saker, både når det gjelder utforming av norske posisjoner i forkant og effektiv innlemming av beslutninger i norsk regelverk.

Så vil sikkert noen innvende at hovedproblemet ikke har vært selve formuleringene i utredningsinstruksen, men at etterlevelsen av bestemmelsene har vært for dårlig. Både Difi i rapporten "Graves det dypt nok? Om utredningsarbeidet i departementene?" fra 2013 og Riksrevisjonen har vært opptatt av at det har ikke har vært en klar nok sammenheng mellom størrelsen på tiltaket og omfanget av utredningsarbeidet og at noen av de største tiltakene har vært for dårlig utredet. Det er åpenbart et viktig poeng. Men jeg er overbevist om at vi med en bedre utredningsinstruks, som både tydeliggjør hvilke spørsmål som må besvares og slår fast at det skal være forholdsmessighet mellom størrelsen på tiltaket og ressursene som brukes på utredninger, har tatt et viktig skritt i riktig retning.

SV-ere for kommunereform

Dagens Klassekampen slår opp over to sider at flere sentrale personer i SV er sterke tilhenger av en kommunereform med langt færre og større kommuner enn i dag. Jeg skal være den siste til å kritisere folk for å oppdage enda bedre tanker enn dem man hadde fra før, så jeg mener at det er en bra utvikling at også SVere sier klart fra om at Norge trenger en kommunereform.

Så vil kanskje noen som har lest Klassekampen i dag innvende at det er rart at tidligere sekretariatsleder for SV på Stortinget, Thor Egil Braadland, og flere andre navngitte støttespillere som argumenterer så sterkt for kommunereform, ikke kritiserer sine egne partifeller i Stortinget som stadig argumenterer mot kommunereform, men i stedet kritiserer en regjering som driver denne prosessen fremover for "å bruke for lite makt for å gi landet et nytt kommunekart". Men når selve hovedsaken er så bra er det naturligvis lett å tilgi en kritikk som går ut på at regjeringen er for opptatt av lokaldemokrati.

Det som er viktigst med dette utspillet er ikke diskusjonen om "tvang" og "makt", for det vil uansett være en stor fordel med en reform som utvikles nedenfra og bygges gjennom lokalt lederskap. Det viktigste med utspillet er at noen sentrale personer på den rødgrønne siden har begynt å argumentere politisk og tydelig for at Norge er bedre tjent med større kommuner. Dessverre er Klassekampen mer opptatt av å dekke spillet og den interne partidebatten enn av selve de politiske argumentene, men slik jeg leser Thor Egil Braadland mener han at det er gode politiske og demokratiske grunner til at kommunekartet bør samsvare med arbeidsmarkedsregioner. Blant annet fordi en slik sammenheng både vil gjøre det lettere å levere gode offentlige velferdstjenester og lettere å drive med helhetlig arealplanlegging, Det blir rett og slett blir lettere å drive med lokalpolitikk, noe både partier til venstre og til høyre bør være opptatt av.

Det er som sagt bare å ønske disse synspunktene hjertelig velkommen. At de delvis pakkes inn som kritikk mot regjeringen tar jeg ikke så tungt, det er helt sikkert lettere å få gjennomslag i egne rekker om man ikke høres ut som regjeringen. Og det er jo resultatene som teller.

Ja til utvinning av kvarts i Rana

I forrige uke godkjente Kommunal- og moderniseringsdepartementet en reguleringsplan i Rana kommune som gjør det mulig å utvinne mineralet kvarts i Nasafjell. Prosjektet vil gi omkring 50 nye arbeidsplasser i kommunen, men råstoffproduksjonen vil også bidra til økt verdiskaping ved annen industri i regionen og dermed kunne sikre enda flere arbeidsplasser. Driftstiden ved dette dagbruddet er anslått til å bli omkring 30 år.

I følge en pressemelding fra Elkem, som er bedriften som har søkt om å få ta ut kvarts fra Nasafjell, står det:

"Nasafjell regnes for å være et av Nord-Europas største og viktigste gangkvartsfelter. Elkem vil bruke kvartsforekomsten på Nasafjell i Rana for produksjon av silisiumprodukter ved Elkem Salten i Sørfold og til produksjon av solar silisium ved Elkem Solar i Kristiansand."

Det har kommet innsigelser til reguleringsplanen som er begrunnet i konflikt med reindriftsinteresser. Det har ført til at KMD har gjort noen endringer i reguleringsbestemmelsene for å sikre sameksistens mellom reindriften og mineralnæringen. Og det er naturligvis ingen tvil om at disse arbeidsplassene ønskes varmt velkommen i regionen. I tillegg til at det er mange arbeidsplasser i selve kvartsbruddet, bidrar uvinning av kvarts som nevnt også til å sikre industrien i en større region.

Det er tilsynelatende bred enighet om at vi i Norge må skape arbeidsplasser og økonomiske verdier ut av de naturressursene vi har vært så heldige å bli utstyrt med fra naturens side. Dette er ressurser som skaper aktivitet og bosetting over hele landet dersom de utnyttes. Men dersom vi skal lykkes med å skape disse arbeidsplassene, ved blant annet å videreutvikle en livskraftig mineralnæring i Norge, kan vi ikke bare være for mineralutvinning generelt og i festtaler, men mot alle de konkrete prosjektene. Som i alle industri- eller utbyggingsprosjekter kan det være noen konflikt med andre hensyn som må håndteres og balanseres. Men resultatet av å si nei til alle prosjektene ville bli at store deler av landet blir umulig å ta i bruk til annet enn reiseliv og museumsdrift. Det er ikke spesielt bærekraftig.

Verden har et stort behov for metaller og mineraler i årene som kommer. Norge er godt posisjonert til å ta ansvar og skape arbeidsplasser her. Vi har strenge miljøkrav, vi har en industri som ligger langt fremme i å ta samfunnsansvar og vi har gode og demokratiske planprosesser der ulike hensyn blir veid mot hverandre og der vi søker løsninger som kan ivareta flere interesser samtidig.

Donald Trumps samlede fornærmelser

Trump insults - The complete list

Donald Trump slenger så mange beskyldninger, fornærmelser, eder og galle mot andre personer og steder, spesielt gjennom sin favorittkanal Twitter, at det kan være vanskelig å holde følge med alt sammen. Derfor har New York Times tatt på seg å lage en komplett og klikkbar liste over alle fornærmelsene Donald Trump har kommet med på twitter.

Den heter nå "The 199 People, Places and Things Donald Trump has Insulted on Twitter: A Complete List". Så langt er det 199 personer, medievirksomheter, land og steder som har blitt utsatt for Trumps angrep, men det antallet vil helt sikkert øke videre. Trump har tross alt bare vært kandidat i syv måneder. Det er lenge igjen. Og så er det jo heller ikke slik at det bare er 199 meldinger.Mange av de Donald Trump ikke liker blir utsatt for det man kan kalle seriefornærmelser, det vil si ukentlige og noen ganger daglige kanonader på twitter med påstander om at de er veldig lite vellykkede personer..

For Trump handler det selvsagt om å på sin noe spesielle måte markere avstand mot demokratene.Som mot president Barack Obama: "This from perhaps the worst president in U.S. history!", "The incompetence of our current administration is beyond comprehension" og Hillary Clinton: "She is strong on corruption - corruption is what she's best at!", men mange er nok mer overrasket over at han er akkurat like destruktiv mot sine egne partifeller som Jeb Bush: "Jeb Bush just got contact lenses and got rid of the glasses. He wants to look cool, but it's far too late.", Ted Cruz: "This shows what a complete & total liar Ted Cruz is" og Marco Rubio: "Marco Rubio is a total lightweight who I wouldn’t hire to run one of my smaller companies - a highly overrated politician!"

Og like spesielt er det at han også kaster seg over gamle politiske veteraner som John McCain: "Graduated last in his class at Annapolis--dummy!" og Karl Rove: "People that have read it tell me that @KarlRove book is terrible (and boring). Save your money!", angriper medier som New York Times og Washington Post, men også Murdoch-eide medier som Fox News "FoxNews is so biased it is disgusting. They do not want Trump to win. All negative!" og Wall Street Journal. "The @WSJ Editorial Board is so wrong, so often. They got info from an incorrect story in another pub." og individuelle journalister som Megyn Kelly: "Too bad dopey @megynkelly lies! og Graydon Carter: "Rumor has it that the grubby head of failing @VanityFair Magazine, "Sloppy" Graydon Carter, is going to be fired or replaced very soon?"

Alt dette er sendt ut i offentligheten av Donald Trump selv og det virker ikke som om han er det minste flau over noen av meldingene han har sendt. Jeg tror likevel at New York Times gjør en viktig jobb med å sette sammen og oppdatere denne oversikten. Jeg tror nemlig ikke USAs befolkning ønsker en president som holder det samme nivået i debattene som vi ellers bare finner i anonyme kommentarfelt i nettavisene. Når det blir synliggjort at Donald Trump også går løs på statsledere i allierte land som Angela Merkel: "the person who is ruining Germany" viser det en oppførsel som jeg tviler på at det store flertallet er komfortable med når USA skal velge sin øverste sjef.

Beste coverversjon av en Bowie-sang

I ukene som har gått siden David Bowie døde har mange artister hyllet sitt store forbilde ved å fremføre coverversjoner fra Bowies katalog. Med varierende hell. Lady Gagas poturri under Grammy-showet var ingen innertier og fikk ganske hard medfart. Betydelig hyggeligere mottagelse fikk Madonnas versjon av Rebel Rebel, men litt spesielt er det jo å se Madonna flagre rundt.

Men de virkelig gode coverversjonene må man lete litt lenger tilbake for å finne. Flere musikkaviser har laget lister over de beste coverversjonene av Bowies sanger, blant annet Rolling Stone, People, The Telegraph og Yahoo Music. På listene deres er det artister som Nirvana, Arcade Fire, The Cure, Smashing Pumpkins, White Stripes, Beck, Barbara Streisand og Bay City Rollers. Og de som har laget listene er naturligvis ikke helt enige om hvilken coverlåt som er best.

Selv har jeg en klar favoritt. Det er Bauhaus versjon av Ziggy Stardust. Det er jo ikke helt uten risiko å gi ut akkurat denne ikoniske sangen på singel med tilhørende musikkvideo. Om Bauhaus lyktes da de tok sjansen i 1982 er det delte meninger om. Jeg mener dette ble en veldig bra alternativ versjon.

Ny direktør i Difi

Fordi offentlig sektor ledes av politikere, får man av og til inntrykk av at vi bare kan vedta i regjering og storting hva resultatet på ulike områder skal bli. Dessverre er det ikke fullt så enkelt. Vi politikere kan formulere målsettinger, tildele oppgaver og vedta budsjetter, men selve gjennomføringen av jobben gjøres av alle medarbeiderne og lederne i de ulike virksomhetene i offentlig sektor, Hvis disse organisasjonene ikke har rett kompetanse, ikke ledes godt eller ikke evner å samarbeide med andre, spiller det mindre rolle hva vi politikere vedtar.

Derfor er det alltid en viktig begivenhet når vi utnevner nye toppledere for store statlige virksomheter som har mye ansvar og leverer viktige tjenester til innbyggerne eller har en viktig rolle i innovasjons- og omstillingsprosessene som skal gjøre offentlig sektor bedre.

I dagens statsråd ble Steffen Sutorius utnevnt til ny direktør i Direktoratet for forvaltning og IKT (Difi). I en samtale med pressen rett etterpå sa han at å lede Difi er selve drømmejobben for en som han som brenner så sterkt for å gjøre offentlig sektor bedre. Han kommer fra en jobb i privat konsulentbransje, men har også mye erfaring fra offentlig sektor, blant annet fra digitaliseringen av Statens pensjonskasse.

Difi er kanskje ikke best kjent av virksomhetene i staten, men har en nøkkelrolle når det gjelder å fornye, forenkle og forbedre offentlig sektor. De har ansvar for å samordne digitaliseringen, for å effektivisere offentlige anskaffelser og ikke minst for å bidra til bedre styring og ledelse i staten. Derfor har også rapporten fra Produktivitetskommisjonen som nettopp ble lagt frem brukt en del plass på å ønske velkommen en sterkere og tydeligere rolle for Difi. Ansettelse av ny direktør er en viktig del av dette. Det er Kommunal og moderniseringsdepartementet som har ansvaret for Difi og i dagens pressemelding om ansettelsen står det:

"Steffen Sutorius (45) er i statsråd i dag utnevnt til ny direktør i Direktoratet for forvaltning og IKT (Difi). – Nye Difi skal være spydspissen i arbeidet med å modernisere offentlig sektor. Sutorius vil gi Difi tyngde i dette arbeidet, sier kommunal- og moderniseringsminister Jan Tore Sanner.

- Jeg er glad for at statsråden og departementet har vært så tydelige på at de ønsker et sterkt Difi. I samarbeid med dyktige ansatte og våre samarbeidspartnere, ønsker jeg å bidra til at Difi skal være en relevant og etterspurt aktør i arbeidet med å modernisere offentlig sektor, sier Difis påtroppende direktør. Sutorius tiltrer stillingen 1. mai.

Ingelin Killengreen har i en overgangsperiode ledet og gjennomført evalueringen av Difi. Evalueringen er nå gjennomført, og Difi har etter nyttår fått nye virkemidler for å digitalisere, brukerrette og effektivisere offentlig sektor.

Sutorius har lang og relevant erfaring fra Difis fagområder; digitalisering, offentlige innkjøp og styring og ledelse. Han har erfaring med tunge offentlige digitaliserings- og omstillingsprosjekter, blant annet i Statens pensjonskasse. Her hadde han ansvaret for gjennomføring av et av de største og mest suksessfylte it- og endringsprosjektet som er gjennomført i offentlig sektor, Perform.  Sutorius er utdannet siviløkonom fra Norges handelshøyskole og kommer fra stillingen som direktør for konseptvalg og forretningsplaner i konsulentselskapet Metier."

Her er Digi.no sin omtale av samtalen Steffen Sutorius og Jan Tore Sanner hadde med pressen i dag.