Smarttelefon til 30 kroner?

Aftenposten skriver i dag om hvordan det indiske selskapet Freedom 251 nå lanserer en ny smarttelefon som skal koste bare 251 indiske rupi, som tilsvarer omtrent 30 kroner. Det er helt absurd billig.

Telefonen ble lansert på onsdag i India og fikk naturligvis bred omtale, blant annet i Hindustan Times (10 ting vi trenger å vite) og Times of India, men også i store medier verden over. Det er jo ikke hver dag det kommer en mobiltelefon som senker prisen til en brøkdel av dagens billigste telefoner.

Nå var det ikke slik at man kunne få verken kjøpt eller tatt på telefonen da den ble lansert onsdag. Modellen som ble vist frem kom fra en kinesisk produsent og hadde en logo som var malt over. For å få tak i Freedom 251 må man gå inn og bestille den på nettstedet www.freedom251.com, som har vært nede på grunn av ekstremt stor trafikk, men ser nå ut vil å fungere igjen. Der kan man se at denne smarttelefonen har noen temmelig imponerende spesifikasjoner, med 4 tommers skjerm, 3,2 megapiksen kamera bak og også et kamera foran, 1,3 GHz quadcore prosessor, 1 GB RAM, 8 GB lagringsplass og Android 5.1 operativsystem. Både 3G, Wifi, Bluetooth og GPS er det også.

Jeg må innrømme at alt dette gjør at jeg blir litt skeptisk. Flere av komponentene i denne smarttelefonen koster så vidt jeg vet over 30 kroner hver.Og til sammen burde summen bli langt høyere. At det er mulig å selge billige smarttelefoner til langt lavere priser enn Apples og Samsungs modeller har blant annet noen kinesiske produsenter vist.Men dette er en modell som skal koste langt under en tidel av dette igjen, men ha langt høyere ytelse. Det høres ut vil å være for godt til å være sant. Svaret får vi i slutten av juni i år når de nye telefonene etter planen skal være ute hos kundene.

Mer fra andre som er skeptiske kan man lese om i Wall Street Journal India, som skriver om "Is India’s Freedom 251, a $4 Smartphone, Too Good to Be True?". 

til Bloggurat

Svak økonomisk vekst

I dag slapp Statistisk Sentralbyrå (SSB) foreløpige tall for nasjonalregnskapet for 2015. Ikke overraskende er det en nå nærmest nullvekst i norsk økonomi. BNP for Fastlands-Norge steg bare med 1,0 prosent i 2015, den svakeste veksten siden 2009. Det er ikke uten grunn at innsatsen for økt aktivitet og nye arbeidsplasser i privat sektor er øverst på den politiske agendaen til regjeringen for tiden.

Som vi vet er situasjonen i industrien nokså blandet, der oljerelatert virksomhet opplever nedgang, mens det i andre deler av industrien er noen som gjør det ganske bra, blant annet fordi lav kronekurs gjør at man får bedre betalt for eksporten. SSB skriver:

"Utviklingen i industrien preges av den reduserte etterspørselen fra petroleumsvirksomheten, noe som førte til stor produksjonsnedgang særlig i verftsindustri og hos utstyrsleverandører. I eksportrettet industri er bildet mer sammensatt, blant annet har kjemisk og farmasøytisk industri hatt god vekst siden slutten av 2014, mens trevareindustrien hadde god vekst fram til 4. kvartal da den falt med 1,6 prosent. Også produksjon av metaller gikk ned i fjorårets siste to kvartaler og var 6,3 prosent lavere samlet for 2015 enn året før. Ellers hadde næringsmiddelindustri en liten, men jevn vekst gjennom fjoråret."

Også i de tjenesteytende næringene har det jevnt over vært en ganske svak vekst i 2015:

"I tjenesteytende næringer utenom offentlig forvaltning økte bruttoproduktet i 4. kvartal med bare 0,1 prosent etter tilnærmet nullvekst også i de tre foregående kvartalene. Sett over hele året økte bruttoproduktet i disse næringene med 1 prosent fra året før. Aktiviteten i offentlig forvaltning økte med 0,5 prosent i 4. kvartal, mens den fra 2014 til 2015 økte med 1,7 prosent."

Dersom vi skal få en sterkere og mer vedvarende vekst i Norge er vi avhengige av at investeringene i næringslivet øker.Den økningen ser ut vil å la vente på seg. SSB skriver:

"Foreløpige tall viser at nedgangen i petroleumsinvesteringene fortsatte også i 4. kvartal 2015, men avdempet i forhold til 3. kvartal. For året var nedgangen på hele 14,7 prosent etter et fall på i underkant av 3 prosent i 2014. Investeringene i industri og bergverk gikk ned 1,3 prosent fra 3. til 4. kvartal. Økte investeringer i produksjon av metaller bidro til å dempe nedgangen. I 2015 var industri- og bergverksinvesteringene nærmere 9 prosent lavere enn året før, mens de i 2014 økte med 5,5 prosent."

Tallmaterialet fra SSB sier også interessante ting om utviklingen i bruttoprodukt og sysselsetting i ulike næringer og hvordan ulike næringer har utviklet seg i forhold til hverandre. Men det får jeg komme tilbake til i en senere bloggpost.

Det bygges flere boliger i Norge

2015 var et godt år for boligbyggingen, skriver Statistisk Sentralbyrå på sine nettsider i dag. Der kan vi lese at:

"Fjoråret ble et godt år for boligbygging. I 2015 ble det gitt igangsettelsestillatelse til bygging av 15 prosent flere boliger enn i 2014. Dette utgjør 31 300 boliger, det høyeste antallet siden 2007."

Dersom vi fordeler alle disse nye igangsettingene av boligbygging på fylker så er det Akershus som topper listen, med ganske klar margin. I Akershus er det igangsatt 4830 nye boliger. Deretter følger Sør Trøndelag med 3188 boliger, Hordaland med 3051 og Rogaland med 2992.

Dersom man i stedet bryter tallene ned på kommuner er det Trondheim som topper listen med hele 2503 igangsatte nye boliger. Deretter følger Oslo med 2328 boliger, Bergen med 1253, Tromsø med 842, Kristiansand med 833, Skedsmo med 796, Bærum med 693, Fredrikstad med 681 og Sandnes med 643 nye boliger.

Årsmøte i Geiranger

Utsikt fra rommet på Hotell Union

Det er årsmøtesesong i de politiske partiene. Den årstiden der de av oss som jobber med politikk på heltid, og vel så det, også bruker noen helger og kvelder på å holde innledninger på lokale partiårsmøter. For de fleste medlemmer er partipolitikk noe man bruker fritiden sin på og ikke har som jobb. Da må vi som er så heldige å ha politikk som jobb stille opp.

Selv deltar jeg i hvert fall på to av fylkesårsmøtene i Høyre i år. Oppland Høyres årsmøte på Fagernes om et par uker og Møre og Romsdal Høyres årsmøte i Geiranger nå i helgen som var. Der holdt jeg to innledninger, en om den pågående kommunereformen og en om arbeidet med å lage nytt partiprogram for neste stortingsperiode. Innlendingen om kommunereformen ble også fulgt opp med en spørsmåls. og kommentarrunde der mange hadde ting de ville ta opp. Det er bra fart i mange av nabopratene i Møre og Romsdal for tiden, så dette var derfor en god anledning til å både diskutere hvorfor kommunereform er viktig og hvordan prosessen gjennomføres på en best mulig måte.

Geiranger er dessuten en fantastisk flott sted å avholde årsmøte.Det tar riktignok litt tid å komme dit. Flyr man til Ålesund er det et par timers kjøretur over fjellet, og en kort fergetur, men når man først er fremme er omgivelsene så spektakulære som de kan få blitt. Hotell Union er en flott ramme, både innvendig og utvendig (bildet over er tatt fra balkongen utenfor rommet mitt) og det skader jo heller ikke at hotellet er familieeid av Monja og Sindre Mjelva, fjerde generasjon av familien som overtok hotellet i 1899.

Kan Michael Bloomberg vinne?

Jeg er i utgangspunktet ikke blant dem som tror en uavhengig kandidat har mulighet til å bli president i USA. Vi har sett både Ross Perot stille og i realiteten bidra til at Bill Clnton ble president to ganger med mindre enn 50 prosent av stemmene. Ralph Nader fikk  bare litt over 2 prosent av stemmene, men sørget med det for at George W. Bush ble president i 2000 i stedet for Al Gore.

Er det annerledes denne gangen? Er det slik at Michael Bloomberg faktisk kan vinne et presidentvalg dersom det for eksempel er Bernie Sanders og Donald Trump som er de øvrige to kandidatene? Det unike i en slik situasjon er at de etablerte partiene da vil ha hver sin populist, uten spesielt mye relevant politisk ledererfaring, som sin presidentkandidat, mens den uavhengige kandidaten Michael Bloomberg har 12 års politisk ledererfaring som borgermester i New York City. Det er USAs største by med 8,5 millioner innbyggere.

Nettstedet RealClear Politics ser litt på hva slags barrièrer en uavhengig kandidat må overvinne for å kunne vinne. Den mest opplagte hindringen for de fleste er nok penger. Det gjelder ikke for Michael Bloomberg som er dollarmilliardær og har mer enn nok penger til å stille. Men valgsystemet er ikke akkurat lagt opp slik at det er enkelt for uavhengige å registrere seg som kandidater.Hver delstat har sitt eget system og Bloomberg vil få det veldig travelt. RealClear Politics skriver:

"Each of the 50 states has its own, unique process for accepting independent candidates on the ballot. Many of them are inherently designed to make it extremely difficult for anyone without an “R” or a “D” behind their names. Even in 2016, little has changed. There is an old trope in politics: There are only two finite commodities in a campaign – the candidate’s time and money, and they’re directly related to one another. For Bloomberg, money may not be finite, but time is the precious resource in his case. Qualifying as an independent candidate in all 50 states is an arcane, expensive and time-consuming process."

Men, dersom Michael Bloomberg klarer å overvinne disse praktiske hindringene, kan han vinne? Det er sannsynligvis mest avhengig av om det er Donald Trump som blir kandidat for republikanerne eller ikke. At Bloomberg kan slå Bernie Sanders er utvilsomt, men jeg tror han også han kan slå Hillary Clinton. En ulempe kan nok være at en uavhengig kandidat som er mer establishment enn kandidatene for de egentlig establishment-partiene kan slite med å mobilisere og organisere på grasrota, men på den annen side vil en slik kandidat kunne appellere både til moderate republikanere og moderate demokrater. RealClear Politics skriver:

"For the two parties, the question would be: How does Bloomberg’s candidacy affect the major party nominees? He is seen as fiscally conservative and is clearly successful in business. Those traits may appeal to Republicans. He is also pro-choice, chairs an international group that works to protect the environment and spent his own money attacking candidates who didn’t support gun control. Those positions make him popular with Democrats. For sure, swing voters who make up that valuable, golden tranche of the electorate might well agree with him – and might choose him over any GOP nominee—and either Bernie Sanders or Hillary Clinton."

Jeg tror ikke Michael Bloomberg kan vinne over en hvilken som helst republikansk kandidat. Men dersom Donald Trump vinner nominasjonen tror jeg at Bloomberg har en reell sjanse til å bli USAs neste president.

Produktivitetskommisjonens andre rapport

I dag kom produktivitetskommisjonens andre rapport. Den har fått tittelen "Ved et vendepunkt - Fra ressursøkonomi til kunnskapsøkonomi". Det er et viktig politisk dokument som fortjener å bli lest av mange, av flere grunner. Blant annet fordi sannsynligheten for at mye av det som står der blir fulgt opp og gjennomført er enda større nå enn da forrige rapport ble lagt fram for et år siden. Grunnen til det er at Norges mulighet til å betale seg ut av alle utfordringene med oljepenger har krympet betraktelig det siste året og behovet for å finne gode måter å omstille oss til en ny virkelighet har økt.

Lav oljepris og høy flykningetilstrømning til landet gjør at jeg tror at enda flere ser behovet for å diskutere og gjennomføre tiltak for å øke produktiviteten i norsk økonomi. Vi må få mer ut av de skattekronene vi setter inn i offentlige tjenester og vi må lage rammebetingelser for et enda mer kunnskapsbasert og innovativt næringsliv.

Det er et år siden jeg blogget om hva produktivitetskommisjonen skrev i første rapport at den ønsket å jobbe videre med. Og det er nettopp de tre utpekte områdene kommisjonen har tatt for seg nå, etter innledningsvis å ha beskrevet utsiktene i norsk økonomi og konsekvensene for velferdssamfunnet vårt av langvarig lav produktivitetsvekst. Når Aftenposten og andre medier skriver om at "Ekspertgruppe varsler om skatt på 65 prosent" er det ikke fordi produktivitetskommisjonen ønsker en skatt på 65 prosent, eller tror det er bærekraftig med en skatt på 65 prosent, men fordi alternativet til å ikke øke produktiviteten er mye høyere skatter. I hvert fall dersom vi skal ha skole, eldreomsorg, helsetjenester og samferdsel på dagens nivå.

Det første av de tre temaene som behandles særskilt er i overskriften kalt "Forskning, innovasjon og adopsjon", og handler særlig om hvordan kvaliteten på norsk forskning kan økes og hvordan det kan bygges sterkere koblinger mellom universitetene og næringslivet. Kapitlet ser også på organiseringen av forskningsrådet, på instituttsektoren og på ulike innovasjonsvirkemidler rettet mot næringslivet. Jeg tror både analysene og anbefalingene som antydes kan vekke en del debatt.

Det andre temaet som behandles av produktivitetskommisjonen er "Arbeidsmarkedet i omstilling". Det handler både om arbeidsinnvandring, om effekten av automatisering og teknologibruk, om kompetansebehov og om arbeidsmarkedsreguleringer og om utstøting. Om hvordan det aller viktigste for å øke produktiviteten i norsk økonomi er at flest mulig er i arbeid, samtidig som vi også legger til rette for å ta i bruk ny teknologi, smartere arbeidsprosesser og nye forretningsmodeller der det er mulig og lønnsomt for næringslivet.

Det tredje temaet som tas opp i et eget kapittel har overskriften "Økt effektivitet i offentlig sektor", og ser både på veksten i offentlig sysselsetting, på mål- og resultatstyring. på driverne for økt ressursbruk, på rammebetingelsene for ledelse, på arbeidskraftbehovet fremover, på offentlige anskaffelser og på digitalisering. Her er det både gode oppsummeringer av tiltak som er gjennomført, analyser av hva det er viktigst å gjøre noe med fremover og noen konkrete forslag til tiltak.

Jeg opplever at det regjeringen allerede har gjennomført og satt i gang for å fornye, forenkle og forbedre offentlig sektor er helt i tråd med det produktivitetskommisjonen anbefaler. Flere eksempler på ting regjeringen har gjort er også nevnt i teksten som tiltak som peker i riktig retning. På noen punkter er det slik at produktiviteteskommisjonen mener at regjeringen bør gå enda lenger i for eksempel strukturendringer, samordningstiltak og dereguleringer. Dette er gode og nyttige innspill som helt sikkert vil bli diskutert fremover som svar på et omstillingsbehov som i hvert fall ikke ser ut til å bli mindre i tiden som kommer.

Lavere kontorkostnader

Dagen før produktivitets-kommisjonen legger frem sin lange liste med gode råd om effektiviseringstitak i staten, vil jeg peke på enda et eksempel på at vi er godt i gang med å gjennomføre endringer allerede. Utnytter vi ressursene bedre kan vi frigjøre ressurser som kan brukes på viktigere ting.

I følge beregnene vi har, og som her er omtalt i nettavisen Vestviken 24, leier staten 7 millioner kvadratmeter for sin sivile virksomhet rundt om i landet. Det er store variasjoner i husleie for hver kvadratmeter statlige virksomheter leier og når det gjelder hvor effektivt arealet utnyttes. Det finnes i dag en samlet oversikt over statens eiendommer, men ingen samlet oversikt over arealbruk og utgifter. Dette har regjeringen bestemt at det skal gjøres noe med. I en pressemelding på regjeringen.no står det at:

"Regjeringen har bestemt at det skal etableres en database med informasjon om leiekontrakter, leietid, areal, pris per kvadratmeter, energikostnad og antall ansatte for statlige eiendommer og leide lokaler. Legger vi til grunn en gjennomsnittlig leiekostnad på 2 500 kroner per kvadratmeter gir dette husleiekostnader 17,5 milliarder kroner. Klarer vi å få det ned en prosent har vi spart 175 millioner kroner i året, men vi må ha høyere ambisjon enn det, sier Sanner."

Dette er også et godt eksempel på hvordan IKT kan brukes som et redskap for å få ned kostnader og effektivisere. Med bedre kunnskap som gjøres lettere tilgjengelig i en database blir det mulig å utnytte kunnskapen til å gjennomføre endringer. Det er jo ikke slik at kunnskapen om hva staten eier og leier av kontorlokaler, hvor høy prisen er, hvor mange kvadratmeter det er pr ansatt og hva energikostnadene er ting vi ikke vet. Problemet er at denne informasjonen ikke har vært så lett å finne i oppdatert form. Det har heller ikke vært mulig å sammenstille informasjonen på en slik måte at man kan sammenligne ulike statlige leietageres kostnader og arealbruk. Men det blir heldigvis mulig nå.

Digitale domstoler

Noe av det beste med å jobbe med å fornye, forenkle og forbedre offentlig sektor er at jeg blir invitert med på spennende diskusjoner om omstilling og digitalisering i veldig mange ulike deler av offentlig sektor. I dag var jeg på et seminar som ble holdt i en rettssal i Oslo Tinghus om "digitale domstoler" i regi av Domstoladministrasjonen der Anders Anundsen stod for åpningen.

Jeg var invitert for å snakke om regjeringens arbeid med omstilling og digitalisering  i offentlig sektor generelt, men hovedtemaet på seminaret var en veldig lærerik gjennomgang av hvordan digitalisering av arbeidsprosesser og dokumenthåndtering i rettssystemet kan både spare tid og penger, gjøre hverdagen enklere for alle involverte i sakene og bidra til å styrke rettssikkerheten. Ukeavsien Ledelse har skrevet en sak der de har tatt med noen av de konkrete beregningene av hva man kan spare og hva man kan forbedre.

Mange tenker kanskje på domstolene og rettsapparatet som noe ganske gammeldags  og som i hvert fall ikke er glad i forandringer. Det stemmer ikke. Og det var definitivt ikke noe ønske om å bevare ting slik de er i dag deltagerne på seminaret fikk. Vi fikk tvert imot høre noen entusiastiske innlegg om hvorfor omstilling er både ønskelig og nødvendig og hvordan digitalisering av noen av arbeidsprosessene allerede har bidratt til mye viktig forenkling og forbedring, for eksempel raskere gjennomføring av rettssaker. Men det er mulig å gjøre enda mer. Vi fikk høre at opp til 20 prosent av tiden i norske rettssaler brukes til å bla i papirer og at med dagens papirbaserte system brukes det i hver enkelt sak 20 dager bare til å få avviklet postgangen. I noen store saker der lasset av ringpermer har vært byttet ut med PCer er det derfor gjort store besparelser både på tidsbruk og penger.

En annen, men sterkt beslektet diskusjon som også ble tatt opp av Domstolsadministrasjonen på seminaret er lagring av lyd og billedopptak fra rettssalene. Og hvordan dette både kan bidra til bedre rettssikkerhet for de involverte og eventuelt også til endringer i hvordan ankesaker behandles uten å gjenta store deler av behandlingen i første instans. Hvordan det siste skal gjøres helt konkret er det ikke min jobb å mene noe bestemt om, men VG hadde en bra artikkel  for et par dager siden om noen av de mulighetene som ligger der.

Jeg begynte mitt innlegg med å si at jeg kommer i godt humør av å høre ledere i store offentlige virksomheter snakke engasjert om omstilling fordi det er så mange muligheter der når man forenkler og forbedrer, i stedet for å bare snakke om alt som er vanskelig, Derfor var dette et seminar til å komme i godt humør av.

Tydeligere mål og mindre detaljstyring

ANB om mindre detaljstyring av fylkesmennene

Det er lett å snakke om at det i staten er for mye detaljstyring, utydelige mål og sektorer som ikke klarer å samordne seg. Det er vanskeligere å gjør med det. Utfordringen er å komme forbi programerklæringene og gjøre noe helt konkret med problemene.

Et godt eksempel på hvor komplisert statlig styring kan være er departementenes styring av fylkesmennene. Fylkesmannsembetene følger opp beslutninger i Stortinget og regjeringen når de utfører statlige forvaltingsoppgaver på vegne av departementene. De har også en viktig rolle i å føre tilsyn med om kommunene følger opp lov-og regelverk på en rekke viktige områder.

Problemet er at summen av alle gode intensjoner på alle disse viktige områdene har resultert i at 11 departementer har sendt hvert sitt tildelingsbrev til alle fylkesmennene med en beskrivelse av det kommende årets mål. Fordi man i departementene også er opptatt av å følge med på fylkesmennenes innsats underveis har de hatt hver sin styringsdialog med fylkesmannsembetene og etablert hver sin struktur for hvordan rapporteringen av måloppnåelse og gjennomførte aktiviteter skal foregå. Det blir veldig mange møter og mye papir av slikt.

Nå har regjeringen sørget for at dette fra 2016 vil skje på en ny måte der hver fylkesmann vil få et felles tildelingsbrev fra alle departementene (her kan man se hvordan de ser ut) i stedet for 11 forskjellige. Der der det tydeligere mål, mindre aktivitetsstyring og mer fokus på resultater. Det at sektorene har samordnet seg i tildelingsbrevene muliggjør også en samordning av rapporteringsrutiner. Styringsdialogen som skjer underveis, kan foregå i felles møter. I tillegg til at man kan klare seg med færre møter enn før, har det også den positive effekten at sektorene er nødt til å lytte mer til hva de andre sektorene driver med. Akkurat det er ikke dumt når vi vet at mange utfordringer løses best med virkemidler fra flere sektorer. Dessuten er det som statsråden min minner om i dagens pressemelding fra KMD slik at:

"Nå blir det mindre aktivitetsstyring, tydeligere mål og mer fokus på resultater. – Mindre detaljstyring gir mer tid til å finne løsninger og løse oppgavene, sier kommunal- og moderniseringsminister Jan Tore Sanner."

Willoch om forskjellen på høyre og venstre

Det er mulig de er blitt færre den senere tiden, men jeg har en mistanke om at noen på venstresiden i norsk politikk stadig lever i en slags villfarelse om at Kåre Willoch har forlatt politikkens høyreside og langt på vei er enig med dem i de viktigste spørsmålene. Både de og veldig menge andre vil ha nytte av å lese Kåre Willochs siste bok "Strid og samarbeid" der fortsettelsen i undertittelen nettopp er "...mellom høyresiden og venstresiden i norsk politikk fra 1814 til i går".

Det er naturligvis en subjektiv bok, for Kåre Willoch har ikke sluttet å være politiker. Men først og fremst er den en strålende historiebok som underviser leserne om hvor vi finner de viktigste stridstemaene mellom høyresiden og venstresiden i politikken i Norge de siste 200 årene og hvor vi finner de viktigste sakene det har vært samarbeid om. I et land som Norge er det jo også mye det har vært enighet om, blant annet innenfor sosialpolitikken, likestillingspolitikken og miljøpolitikken.

Men det er jo det Willoch skriver om konfliktene det gnistrer mest av og som det er mest interessant å lese om. Jeg synes vel særlig tre temaer peker seg ut. For det første om hvordan utfordringen fra en voksende og til dels revolusjonær venstreside ikke resulterte i det nødvendige borgerlige samarbeidet på slutten av 1920-tallet og utover 30-tallet. Den borgerlige splittelsen da bidro til at Arbeiderpartiet satt med regjeringsmakten helt frem til 1965. Her har Willoch også et interessant kapittel om datidens utenomparlamentariske høyreside, blant annet i Fedrelandslaget, som kanskje bidro mer til å ødelegge for det borgerlige samarbeidet på Stortinget enn til å styrke det.

Det andre stridsspørsmålet det er særlig interessant å lese om er uenigheten om forsvarspolitikken i årene forut for 2. verdenskrig. Her mener Willoch at det egentlig ikke handlet om høyreside mot venstreside, for Venstre var et mer eller mindre pasifistisk parti, så det var i realiteten Høyre som ville styrke forvaret, mot alle de andre. Så sent året før invasjonen fremmet Høyre et mistillitsforslag mot regjeringen begrunnet i den mangelfulle satsingen på forsvaret, men ingen av de øvrige borgerlige partiene støttet dette.

Fra etterkrigperioden, der Willoch selv spilte en sentral rolle i politikken i mange år, er det mange saker og konflikter som er nevnt, men den jeg synes det er mest interessant å lese om er diskusjonene om den planøkonomiske industripolitikken som dominerte i flere tiår. Også innenfor skipsfarten, boligpolitikken, finansnæringen og mediepolitikken var det reguleringer, monopoler og planøkonomisk styring som var resultatet av at venstresiden vant valgene. Lenge var også flere av de andre borgerlige partiene enige i deler av denne tenkemåten, der politikere hadde stor makt over både etablering og lokalisering av næringslivet i flere bransjer, men da det gradvis ble enighet på borgerlig side om å gå bort fra de planøkonomiske og sosialistiske virkemidlene, ble det igjen skapt et grunnlag for borgerlige regjeringer i Norge.

Denne uenigheten om industripolitikken kom også til uttrykk i kampen om Statoil, der det ikke var uenighet om at det skulle være et statseid oljeselskap, men om dette selskapet med et kommersielt mandat og internasjonale ambisjoner også skulle forvalte hele det statlige ressurseierskapet på norsk sokkel. Kåre Willoch forklarer innsiktsfull og engasjert om hvorfor den norske modellen med en klar deling mellom det selskapsmessige, det forvaltningsmessige og det politiske, har blitt en lykkelig løsning for Norge og etter hvert også et forbilde for mange andre land. Uten et borgerlig flertall ville ikke det skjedd.

Donald vs Trump

Kanskje er det slik at primærvalget i Iowa innebærer begynnelsen på slutten for Donald Trumps presidentambisjoner. Selv har jeg holdt Marco Rubio som favoritt helt siden han erklærte at han var kandidat helt tilbake i april i fjor.Han er en ung og sympatisk republikansk kandidat som har gode muligheter til å slå Hillary Clinton, men jeg må innrømme at jeg hadde regnet med at Trump ville være ute av bildet for lenge siden og at Scott Walker eller Jeb Bush ville være den mest sannsynlige utfordreren til Rubio. Med Ted Cruz som en mulig outsider.Akkurat det siste stemmer jo.

Noe av det utrolige med Donald Trump er at han fått enorm oppslutning i meningsmålingene til tross for at han er uforskammet, har enorme kunnskapshull og er fullstendig inkonsekvent i sine politiske standpunkter. Han kan ha diametralt motsatte synspunkter i løpet av kort tid. Til stor glede for humorprogrammene på TV, for eksempel Stephen Colbert som her tar på seg å lage den store TV-debatten med Donald vs Trump:

Handlingsplan for universell utforming

Fredag var jeg med på et flott arrangement på Norsk design- og arkitektursenter (DOGA) der vi var representanter for politiske ledelse i tre departementer som la fram en splitter ny handlingsplan for universell utforming. Det var barne-og likestillingsminister Solveig Horne, min statssekretærkollega Astrid Nøklebye Heiberg i Helse- og omsorgsdepartementet og jeg. Og jeg begynte mitt innlegg med å slå fast at når politisk ledelse fra tre ulike departementer våger å legge frem noe sammen så bør man spisse ørene, for da har man virkelig fått til noe,

Mange tenker nok fortsatt på universell utforming som tiltak, tilpasninger og ombygging som gjør det mulig for funksjonshemmede å få adgang til bygg, reise med kollektivtransport og bruke nettsteder. Men egentlig er universell utforming det motsatte av spesialtilpasninger. Det er sunne og gode designprinsipper og standarder som har som utgangspunkt at alle skal kunne delta på lik linje dersom man bygger inn funksjonalitet som gjør at man slipper å lage dyre tilpasninger i ettertid. Eller som det står innledningsvis i handlingsplanen:

"Universell utforming er å utforme produkter og omgivelser på en slik måte at de kan brukes av alle mennesker, i så stor utstrekning som mulig, uten behov for tilpassing og en spesiell utforming."

I et samfunn der en stadig større andel av befolkningen er eldre og flere enn før vil oppleve både svekket syn, dårligere hørsel, redusert bevegelighet og andre funksjonsnedsettelser, er det dessuten både en god samfunnsmessig investering og et viktig demokratisk prinsipp å tenke tilgjengelighet og deltagelse når både fysisk infrastruktur og digitale tjenester skal designes.

Handlingsplanen favner bredt og inneholder i alt 47 ulike tiltak under 10 departementer. Satsingene på IKT og velferdsteknologi er løftet frem som særlig prioriterte. På IKT-området er lov- og forskrifter allerede på plass, men det må arbeides videre med øke kunnskapen om regelverket og sørge for at det blir praktisert. Her er DIFI både kompetansemiljø og tilsynsmyndighet og har en egen nettside med informasjon om universelt utformet IKT. Nå hjelper det ikke med universell utforming dersom store grupper faller utenfor fordi de ikke vet hvordan de skal ta i bruk digitale verktøy. Derfor er også satsingen på digital deltagelse gjennom læringsressursene som deles gjennom nettstedet Digidel.no en del av handlingsplanen.

At velferdsteknologi er løftet frem som det andre store satsingsområdet er også veldig viktig. Her pågår det mye spennende tjeneste- og teknologiutvikling for tiden (design av velferdsteknologi var også tema på resten av DOGAs arrangement der vi lanserte handlngsplanen). Dette er en samfunnsområde i en rivende utvikling, med stadig nye muligheter, og det er viktig at det allerede i utgangspunktet legges opp til universelt utformede tjenester og hjelpemidler. De fire tiltakene under velferedsteknologiområdet i handlingsplanen skal alle bidra til å fremme og forsterke en utvikling der vi bevisst velger universelt utformede løsninger.

Handlingsplanen inneholder også en samlet oversikt over igangsatte tiltak som skal bidra til mer universell utforming innenfor sentrale områder som bygg og bolig, utforming av utearealer og transportløsninger. Her har også handlingsplanen flere eksempler på gode løsninger som allerede finnes. De er presentert i egne tekst- og bildebokser og kan fungere som inspirasjon for andre.

Så er det viktig å understreke at en handlingsplan ikke er et resultat, men en beskrivelse av ulike virkemidler og tiltak som blir gjennomført og skal gjennomføres. Det er mye arbeid som gjenstår, men handlingsplanen angir en retning og sier noe om prioriteringer. Dessuten er det lettere å vurdere i ettertid om vi politikere har gjort jobben vår når det er laget en slik liste med 47 tiltak som skal gjennomføres.