Blå sanger (1): True Blue

Vi går nå inn i den siste innspurten i valgkampen. Mange har stått på lenge, noe som for de fleste er en innsats som kommer på toppen av vanlig jobb, og derfor kan være behov for litt kulturelt energipåfyll for å holde innsatsen oppe hele veien inn. Og hva er vel bedre enn en dose blå kvalitetsmusikk. Nå må det understrekes her at artistene ikke nødvendigvis er på høyresiden politisk, det holder i massevis at ordet "blå" eller "blue" er med i sangtittelen.  Og hva er da mer naturlig enn å starte med selveste "True Blue" med Madonna:

Lokalpolitikere vil ha sammenslåinger

Nok en gang leverer Nationen en gladnyhet om oppslutningen om kommunereform. Tidligere har jeg kritisert dem for veldig upresis fremstilling av hva meningsmålingstallene egentlig viser, både da de omtalte en måling som viser at to av tre innbyggere vil ha færre og større kommuner og en måling som viste at et flertall i befolkningen vil at egen kommune skal slå seg sammen med noen andre,

Dagens gradnyhet er det derimot ikke noen grunn til å kritisere for feilaktig fremstilling. Nationen dekker forsiden sin med et stort bilde av Jan Tore Sanner og teksten "45 prosent støtter sammenslåing". Inne i avisen er saken dekket over to sider, med intervjuer med lokalpolitikere i Hordaland som er i gang med nabopraten og en god graf som viser hvor mange lokalpolitikere i de ulike partiene som vil slå sammen egen kommune. Artikkelen  finnes på papir og bak en betalingsmur på nettet, men jeg har klippet inn grafen til høyre og kan oppsummerer hovedpoengene her:

1008 lokalpolitikere har svart på spørsmålet om egen kommune bør slå seg sammen med en eller flere av nabokommunene. Undersøkelsen er gjennomført fra midten av august, det vil si etter at kommunereform var blitt et hett tema i årets valgdebatter. Og det svarene viser er at 45 prosent svarer at de er for sammenslåing av egen kommune, 43 prosent er mot og 12 prosent vet ikke. I partiene er det slik at 75 prosent er positive i Høyre, 62 prosent i FrP, 60 prosent i Venstre, 54 prosent i KrF og 39 prosent i Arbeiderpartiet.

At så mange som 17 prosent av Senterpartiets kommunepolitikere er for sammenslåing av egen kommune er i grunnen ikke så overraskende det heller. Flere av de sammenslåingene som har blitt gjennomført de siste årene har skjedd i kommuner der Senterpartiet har hatt ordføreren i minst en av kommunene. De har vist politisk lederskap og forhandlet gode avtaler om hvordan en ny felles kommune skal innrette seg, Og slik vil det også være i de kommunene som nå har konkrete diskusjoner om sammenslåing og der politikere fra flere partier tar ansvar sammen.

Dette er en av mange meningsmålinger og undersøkelser den siste tiden som, enkelt oppsummert, viser at tiden er overmoden for å gjennomføre en kommunereform i Norge. Det er bare noen dager siden jeg blogget om en annen undersøkelse som viste at 2 av 3 listetopper, fra alle partier og i alle kommuner mener at vi skal ha færre kommuner enn i dag. Det er viktig å minne om disse tallene når noen påstår at regjeringen tvinger igjennom en reform kommunene ikke vil ha. Listetopper og lokalpolitikere i Norge vil ha kommunereform fordi den er nødvendig for å styrke fagmiljøene i kommunene. Den er nødvendig for å styrke lokaldemokratiet og unngå outsourcing av enda flere oppgaver til interkommunale selskaper. Og den er nødvendig for å få administrative grenser som er mer i samsvar med de bo- og arbeidsregionene folk forholder seg til i hverdagen.

Stor satsing på marin forskning

Havet har alltid betydd mye for Norge, både som transportåre lokalt og globalt, og som en gave fra naturen der vi har kunnet fiske og hente ut andre ressurser. Det som imidlertid er overraskende for mange er at havet sannsynligvis vil bety enda mer for Norge i fremtiden, i hvert fall hvis vi klarer å ta en verdensledende rolle og utvikle den kunnskapen som kreves når nye muligheter skal utforskes og utnyttes.

Hvordan kan det være slik i en tid der tjenestenæringer og kunnskapsnæringer tar en stadig større rolle at vi skal leve av ressursene i havet? Tilhører ikke det en annen tid? Svaret er at nøkkelen til å løse mange av de utfordringene verden står overfor, nok mat og sunnere mat til en stadig større befolkning, mer og renere energi og nye og bedre legemidler, bare for å nevne noe, i økende grad finnes i havet, Derfor var forskning på marine ressurser og andre ting som har med havet å gjøre en av seks langsiktige prioriteringer i langtidsplanen for forskning og høyere utdanning 2015-24 som kom i fjor.

Men også de seks hovedområdene må konkretiseres og tildeles ressurser for at det virkelig skal bli noen satsing. Og tirsdag la statsminister Erna Solberg og fiskeriminister Elisabeth Aspaker frem det regjeringen har kalt en Masterplan for marin forskning, en handlingsplan som beskriver satsingsområder og virkemidler. I kapitlet om marine vekstmuligheter i planen står det at::

"Potensialet for vekst- og verdiskaping i marin sektor er betydelig. Det gjelder innen fiskeri, havbruk, sjømatindustri og andre næringer basert på ressursene i havet. Og i tillegg kommer de mange virksomhetene som leverer teknologi og tjenester til de marine næringene. Rapporten Verdiskaping basert på produktive hav i 20505 anslår at omsetningen i marin sektor kan seksdobles innen år 2050, dersom visse premisser er på plass. En av disse premissene er investering i forskning og utvikling. En annen premiss er globale og nasjonale utviklingstrekk som skaper økt etterspørsel."

Og vidrere om nye muligheter for næringsutvikling står det at:

"Forskning og innovasjoner gjør det mulig å bruke råstoffet fra havet på nye måter. Det gjelder særlig forskning innen moderne bioteknologi og nyskapinger i den industrielle prosessteknologien. Det er også store muligheter for å utvikle nye næringer basert på marint råstoff innen bioenergi, industrikjemikalier, bioplast, næringsmidler, helsekost, dyrefôr, farmasøytiske produkter m.m."

Samtidig med offentliggjøringen av denne handlingsplanen for marin forskning tirsdag kom også nyheten om at regjeringen i neste års statsbudsjett vil bruke 170 millioner kroner på å utvikle den forskningsinfrastrukturen som trengs for å ha miljøer som er verdensledende innen marin forskning, blant annet vil pengene gå til oppgradering av forskningsfartøyene våre.

Innovasjon i næringslivet

Statistisk Sentralbyrå (SSB) publiserte i dag en ny statistikk om hvor mye penger næringslivet i Norge bruker på innovasjon. Tallet de har kommet frem til er at næringslivet i 2014 investerte til sammen 59,7 milliarder kroner i innovasjonstiltak. Selv om noen bedrifter mottar litt støtte fra det offentlige virkemiddelapparatet, som Innovasjon Norge og Norges Forskningsråd, er den altoverveiende delen av disse investeringene penger som tas av bedriftenes egen omsetning og som brukes på innovasjon i stedet for å øke overskuddet på kort sikt.

De nesten 60 milliardene næringlivet bruker på innovasjon i året fordeler seg på 33 milliarder i tjenesteytende næringer, 17 milliarder i industrien og 9 milliarder i andre næringer, en kategori der en stor del er olje- og gassvirksomhet. Som andel av omsetningen er imidlertid innovasjonsinvesteringene omtrent like høye i industrien og i tjenesteytende næringer, der begge sektorer bruker omlag 3,2 prosent av omsetningen, mens de er lavere i "andre" næringer.

Den publiserte statistikken sier også en del om hva slags innovasjonsaktiviteter bedriftene bruker penger på. Mest penger blir brukt på eget forsknings- og utviklingsarbeid i bedriften. SSB skriver dette på sin nettside om hvor mange bedrifter som rapporterer at de bruker penger på ulike innovasjonsaktiviteter og hvor mye som brukes totalt:

"Eget forsknings- og utviklingsarbeid (FoU) er den vanligste formen for PP-innovasjonsaktivitet og er rapportert av 65 prosent av foretakene. FoU har også de største tilknyttede innovasjonsinvesteringene med drøyt 26 milliarder kroner i 2014. 35 prosent kjøpte FoU-tjenester fra andre til en samlet verdi av om lag 7,5 milliarder. Til sammen utgjorde egenutført eller innkjøpt FoU 56,5 prosent av de totale innovasjonsinvesteringene i 2014. 35 prosent kjøpte annen ekstern kunnskap og brukte 3,3 milliarder på dette. Kjøp av maskiner, utstyr og programvare er også hyppig rapportert og ble utført av 58 prosent av foretakene. Det ble brukt over 15 milliarder på slike innovasjonsinvesteringer. Øvrige former for PP-innovasjonsaktiviteter knyttet til utvikling, implementering og markedsintroduksjon av PP-innovasjoner i foretakene brytes ikke ytterligere ned kostnadsmessig, og foretakene brukte til sammen 7,2 milliarder på slike aktiviteter i 2014."

Som sagt er 60 milliarder kroner en så stor innovasjonsinnsats fra bedriftene selv at det offenlige myndigheter bidrar med i form av støtte bare utgjør en liten del. Og slik skal det jo også være. Innovasjon fungerer best når bedriftene investerer i nye produkter, tjenester og produksjonsprosesser de selv mener er lønnsomme og ikke er trenger tilskudd fra staten for å overleve. Men gode offentlige incentiver og rammebetingelser for næringrettet forskning og innovasjon er likevel viktige fordi de muliggjør både større, raskere og mer kraftfulle satsinger enn det som ellers hadde vært mulig. Et eksempel på et viktig innovasjonsfremmende virkemiddel er SkatteFunn, en ordning som gir bedriftene skattefradrag for det de investerer i FoU-prosjekter og dermed reduserer risikoen ved innovasjonsinvesteringer.

Både SkatteFunn og andre ordninger som stimulerer næringslivet til mer innovasjon, som Forny 2020, brukerstyrte forskningsprosjekter, offentlige og private FoU-kontrakter og klyngesatsinger som NCE, har blitt tilført mer penger av H/FrP- regjeringen som sammen med Venstre og KrF i Stortinget. De fire partiene har alle vært svært opptatt av å legge til rette for enda mer innovasjon i næringslivet.

To av tre listetopper vil ha færre kommuner

Trykk på bildet for å forstørre

Vi får stadig høre fra opposisjonspolitikere på Stortinget og fra enkelte medier at kommunereformen er et sentraliseringsprosjekt, kokt sammen av Jan Tore Sanner og regjeringen. Et prosjekt som skal tres nedover hodene på kommunene, men som har liten støtte blant de lokalpolitikerne som skal styre kommunene fremover. En ny undersøkelse viser at en slik negativ fremstilling av holdningen til kommunereform lokalt er svært langt fra sannheten.

Den beste måten å få svar på hva de folkevalgte kommunepolitikerne mener om saken er å spørre dem. Derfor har Dagens Næringsliv nettopp spurt alle listetoppene i landet, fra alle partier og i samtlige kommuner, hva de mener om antall kommuner i Norge. Det er altså ikke en meningsmåling, der noen utvalgte er spurt, men en undersøkelse der alle listetopper har blitt kontaktet og det store flertallet, i alt 2676 personer har svart.

Undersøkelsen er helt entydig. 64 prosent av ordførerkandidatene og listetoppene mener det bør være færre kommuner i Norge enn i dag. Bare 29 prosent mener antallet er passe. Og det man da må huske er at de små partiene som er gjerne er litt mer negative til sammenslåinger enn de store blir kraftig overrepresentert i undersøkelsen sammenlignet med det antallet kommunestyrerepresentanter og den innflytelsen de faktisk får etter valget. Men likevel er det 2 av 3 som vil ha færre kommuner i Norge. I Høyre mener 96 prosent av listetoppene dette, i FrP 93 prosent, i Venstre 86 prosent, i KrF 82 prosent og i Arbeiderpartiet 64 prosent. Det betyr at disse partienes stortingsgrupper er på svært trygg grunn når de har tatt til orde for færre kommuner. Også i MDG mener 45 prosent at listetoppene at Norge har for mange kommuner. Bare SP og SV skiller seg ut ved at et flertall av listetoppene vil beholde ting slik de er i dag.

Så vil naturligvis en innvendig mot dette være at det er lettere å si at man vil ha færre kommuner generelt i Norge enn å slå sammen sin egen kommune med en nabokommune. Men det har også denne undersøkelsen spurt om. Alle som har svart at de mener Norge har for mange kommuner har også blitt spurt om holdningen til sammenslåing av egen kommune. Og det vi ser er at det store flertallet også er positive til å slå sammen egen kommune med en eller flere nabokommuner. Det gjelder 83 prosent av FrPs listetopper, 83 prosent av Venstres, 76 prosent av Høyres, 74 prosent av KrFs og 60 prosent av Arbeiderpartiets listetopper.

Dette kan være nyttige tall å ha i bakhodet neste gang noen påstår at regjeringen tvinger igjennom en reform kommunene ikke vil ha. Sannheten er at lokalpolitikere og listetopper fra stort sett alle partier ser behovet for en kommuneform i Norge fordi en slik reform er overmoden. Den er nødvendig for å styrke fagkompetansemiljøene i kommunene. Den er nødvendig for å styrke lokaldemokratiet og unngå outsourcing av enda flere oppgaver til interkommunale selskaper. Og den er nødvendig for å bringe Norges administrative grenser mer i samsvar med de bo- og arbeidsregionene folk forholder seg til i hverdagen.

Ny valgvideo fra Høyre

Selv om politisk TV-reklame ikke er tillatt er det nå blitt så mange andre kanaler der man kan vise video at det lagets stadig flere politiske valgvideoer. Noen får stor spredning i sosiale medier. De er av litt varierende kvalitet, må man vel si, men jeg synes dette valgvideoen fra Høyre, med statsministeren i hovedrollen, er både morsom og god.

20 år siden Windows 95

Foto: Trond Viggo Håpnes via Flickr

I disse dager ruller Microsoft ut sitt nyeste operativsystem Windows 10. Visstnok det siste som kommer i nummerert utgave, for heretter skal oppdateringer skje fortløpende på nettet. Samtidig har de akkurat feiret 20-årsjubileum for Windows 95, en av tidenes viktigste produktlanseringer i it-bransjen. Som Digi.no skriver ser vi fortsatt sporene etter Windows 95 i dag, ja faktisk har startknappen nede i venstre hjørne som ble introdusert i 1995 og markert på lanseringen ved at Rolling Stones spilte "Start me up", igjen blitt viktigere. Og den er fremdeles nede i venstre hjørne.

Men selv om noe er litt likt må vi også huske at 20 år er veldig lang tid i ikt-sammenheng og at Windows 95 tilhørte en helt annen tid enn både dagens OS X, iOS, Chrome, Android og Windows 10. Artikkelen i Digi.no er innom flere eksempler på hvor enorme forskjellene egentlig er blitt. La meg nevne tre:

For det første er datamaskiner utsatt for den såkalte Moores lov, som handler om at ytelsen øker eksponentielt (jeg blogget om Moores lov i 2010). Omkring annenhvert år fordobles hastighet og lagringskapasitet. Skjermoppløsning, minne og andre viktige egenskaper forbedres i omtrent samme tempo. Skulle du installere Windows 95 i 1995 var det anbefalt at du hadde minimum (men i praksis var det nok lurt å ha mer) 4 MB minne og 50 MB med harddiskplass, noe som kunne være krevende i en tid da dette var ganske dyrt og man helst ikke ville bruke unødvendig lagringsplass til operativsystemet. Installasjonen skjedde normalt fra en CD-ROM. Hadde du ikke CD-stasjon i PCen kunne Windows 95 kjøpes i en utgave som fylte 13 disketter.

I forbindelse med et pc-kjøp i familien for noen dager siden var jeg i et par butikker og så på dagens maskiner. En slank bærbar PC har gjerne minst 4 GB minne, det vil si 1000 ganger mer enn minstekravet i 1995, og kanskje en 500 GB harddisk, det vil si 10 000 ganger mer diskplass enn kravet i 1995. Og jeg tror ting som grafikkort, skjermoppløsning, prosessorhastighet og batterikapasitet også har hatt en tilsvarende utvikling, slik at vi snakker om PCer som er mye mindre, men er minst 1000 ganger kraftigere enn for 20 år siden og kan gjøre helt andre oppgaver.

For det andre var det ikke lagt opp til at man skulle bruke internett når man hadde en PC med Windows 95. Internett fantes for så vidt og det var på den tiden det ble mulig å kjøpe et internettabonnement som privatkunde med tilgang via analog telefonlinje, men Microsoft mente dette ikke var fremtiden. Det var i hvert fall ikke viktig nok til å inkludere nettleser og nødvendige kommunikasjonsprotokoller i Windows. Windows 95 støttet så vidt jeg husker bruk av modem for å få oppringt tilgang til andre type databaser som Compuserve, America Online og Microsoft Network, som alle var lukkede abonnementtjenester, men ikke internett. For å få tak i nettleseren Internett Explorer og støtte for TCP/IP måtte man kjøpe en egen tilleggspakke til Windows 95. Dette viste seg selvfølgelig veldig raskt å være en feilvurdering og både i oppgraderte versjoner av Windows 95 og etterfølgeren Windows 98 hadde internett fått en sentral plass. Så sentral faktisk at Microsofts Internett Explorer, som etter hvert ble inkludert gratis, ble verdens klart mest brukte nettleser og MSN ble et av verdens største nettsteder i mange år fremover. Så selv om Microsoft ikke var først på internett så ble de ganske raskt størst.

For det tredje, og som en konsekvens av at verken datamaskiner eller dataprogrammer var like kraftige som i dag, foregikk ikke opplæring i nye produkter via video på YouTube, men i kursbøker og på VHS-kassetter. Man puttet en instruksjonsvideo i videospilleren for å lære å bruke Windows. Et av de mest kjente eksemplene på dette er Microsofts instruksjonsvideo til Windows 95 med Friends-stjernene Jennifer Aniston og Matthew Perry. Den kom til og med i en norsk utgave (bildet over). I dag finner man naturligvis hele denne videoen på YouTube. TV-serien Friends ("Venner for livet") går i reprise på TV-Norge for tiden, og holder seg vel ganske godt som humorprogram. Når det gjelder datateknologi og slikt må vi imidlertid konstatere at 20 år er veldig lang tid:

Mer penger til omstilling i næringslivet

Regjeringen la i forrige uke frem forslag til nye omstillingstiltak for næringslivet. Kostnaden er til sammen 100 millioner kroner som kommer i tillegg til de økte forsknings- og innovasjonsbevilgningene som allerede ligger i årets statsbudsjett. De nye tiltakene vil bidra til 400 nye gründerprosjekter og med 40 millioner kroner ekstra for å styrke kommersialisering av forsknings- og utviklingskontrakter for små og mellomstore vekstbedrifter.

Det er to gode eksisterende ordninger som blir kraftig styrket med denne bevilgningen. 60 millioner kroner vil bli brukt til å styrke ordningen med etablerertilskudd. Der har Innovasjon Norge så langt i år hatt en rekordstor pågang av etablererlystne. Per 20. august er det gitt 1024 tilsagn om etablerertilskudd for i alt 204 millioner kroner. Ekstrabevilgningen vil bety støtte til 400 nye etablerere.

Det andre er et tiltak som støtter opp om innovasjon i eksisterende bedrifter som utvikler nye produkter eller tjenester i samspill med kunder. 40 millioner kroner av ekstrabevilgningen er øremerket en styrking av ordningen med Forsknings- og utviklingskontrakter (IFU/OFU-ordningen). Ordningen gir risikoavlastning til vekstselskaper og gründere som utvikler nye løsninger i samarbeid med en etablerte kunder fra offentlig eller privat sektor. Det er stor etterspørsel etter denne formen for risikoavlastning som bidrar til at bedriften kan introdusere et nytt produkt og legge grunnlaget for videre vekst.

Så vil sikkert noen lure på hvorfor staten gjennom Innovasjon Norge skal bruke penger på å støtte gründere og på å støtte innovasjonstiltak som bedriftene normalt skal tjene penger på. Kan ikke bedriftene selv investere i slike innovasjonssatsinger? I en markedsøkonomi som vår er det jo en arbeidsdeling mellom offentlig og privat sektor der det er bedrifter som konkurrerer om kunder og tjener penger i markedet, mens staten og kommunene har et ansvar for å legge forholdene til rette for at det skal være attraktivt å drive næringsliv ved å sørge for investeringer i utdanning, forskning og samferdsel, og et skattesystem som gjør det mulig å konkurrere.

Og svaret er at hovedansvaret for slike risikofylte satsinger ligger hos bedriftene, men at det er i lurt å ha noen virkemidler som er særlig rettet mot å fremme innovasjon og omstilling i næringslivet, spesielt i en veldig tidlig fase og til særlig risikofylte satsinger.. Den samfunnsmessige gevinsten ved at bedrifter lykkes med omstilling og med risikofylte innovasjonsprosjekter er ofte større enn den rent bedriftsøkonomiske. Dessuten er gevinstene fra investeringer i ny kunnskap og i forskningsprosjekter ting som deles av mange og som det kan være vanskelig for en enkeltbedrift å løfte satsingene alene. Staten skal ikke finansiere ulønnsomme prosjekter som bedriftene ellers ikke ville gjennomført, men finne gode prosjekter med stort vekstpotensiale og bidra til at de blir gjennomført raskere og blir enda større enn de ellers ville blitt. Det gir gevinster for hele samfunnet når flere tar sjansen, flere vekstbedrifter etableres og flere prosjekter lykkes.

En amerikansk sosialist

The Economist om Bernie Sanders

Til å være så kronisk misfornøyd med den politiske utviklingen i Europa, og det er mye i Europa venstresiden har grunn til å være skuffet over når det gjelder egen suksess, er det alltid morsomt å se hvordan USA med jevne mellomrom dukker opp som det nye store håpet for venstresiden. Nå er vi i gang igjen

I 2004 var det den radikale populisten Howard Dean man håpet på, i hvert fall frem til første nominasjonsmøte da kampanjen havarerte. Siden 2008 har Barack Obama vært president, men så veldig radikal har vel strengt tatt ikke vært, i hvert fall ikke sett med europeiske øyne. Men nå foran presidentvalget i 2016 seiler det opp en ny kandidat. En som til og med kaller seg demokratisk sosialist og har begynt å utfordre Hillary Clinton på meningsmålingene. Han heter Bernie Sanders og er uavhengig senator fra staten Vermont, det samme stedet der Howard Dean var guvernør. Sanders tilhengere holder nok litt med Donald Trump for tiden også, fordi de drømmer om et presidentvalg som står mellom høyrepopulisten Donald Trump og sosialisten Bernie Sanders. Kapitalisten mot sosialisten. Milliardæren mot folkets mann,

The Economists siste nummer heller en solid dose kaldt vann i blodet til alle som tror dette er et realistisk scenario. Sanders har null mulighet til å bli president i USA. Skal han klare dette holder det ikke å nå høyt utdannede og sterkt politisk engasjerte mennesker. Han må overbevise flertallet i befolkningen om at de tidligere ikke har forstått sitt eget beste når de har stemt ved valg.  The Economist skriver:

"But something old and problematic lurks beneath this vision of a new populism of the left. A central argument of the senator and his fans is that the poor have been voting against their own economic interests. They blame wicked billionaires and the corporate media for lulling the masses into this confusion. As the senator told supporters in Boone, they can help him by making working-class Republicans see that it is not in their interests to give tax breaks to the super-rich. “Our job is to educate and organise and when we do that, profound change will come,” Mr Sanders said. That mission to explain inspires Sandernistas, who are disproportionately white, well-educated and politically engaged. Alas, there is nothing new about affluent lefties nagging angry voters to see that they are cross about the wrong things. And there is nothing new about these efforts causing offence."

Ikke lett å være ekspert

TV og aviser liker å hente inn eksperter som kan fortelle oss hvordan verden egentlig ser ut. NRK har eksperter som forteller oss hvem som vinner valgdebattene, til og med mens de pågår. Finanspressen forteller oss hvilke aksjer som gjør det godt og fotballekspertene forteller oss hvilke fotballag som vinner kampene sine, og hvorfor. Så viser det seg ofte at når de skal fortelle oss hvordan det kommer til å på forhånd, ja så er det ikke så lett å være ekspert likevel. Eller som det heter i et kjent sitat med ukjent opphav: "Det er vanskelig å spå, især om fremtiden".

Og noen ganger kan man mistenke de som spår for å ha blandet sammen faglig analyse med personlige preferanser og håp. Et eksempel fra et annet område enn fotball, men med forbausende klare likhetstrekk, er tipping av valgkampdynamikk og valgresultater. Nettavisen Kampanjes ikke påfallende politisk balanserte "valgkampjury" kåret Jonas Gahr Støre til valgkampens vinner allerede i mai, etter Arbeiderpartiets landsmøte. Da erklærte en av landets fremste kommunikasjonseksperter om landsmøtevedtaket om 10 000 Syria-flyktninger at: "Det var et politisk mesterstykke. Han går fra å være tåkefyrste til å eie saken med tre setninger på et landsmøte". Allerede da var det litt vanskelig å få øye på akkurat hva det geniale var, men da er det vel godt vi har kommunikasjonseksperter som kan forklare oss hvorfor noe som virker lite lurt egentlig er genialt.

Men, tilbake til fotball og fotballeksperter. Et eksempel som jeg ikke klarer å la være å nevne er fotballekspert Lars Tjærnås sin vurdering av Stabæks sjanser i tippeligaen 2015, der han i Aftenposten slaktet laget og mente det ville havne på 15. plass, det vil si nest sist, og rykke ned. I analysen tar til og med litt selvkritikk på at han også i 2014 tippet nedrykk, mens laget endte på 9. plass, en ganske grov bom, men i år var han helt sikker. Noe som har resultert i en total skivebom for Tjærnås. Nå ligger Stabæk på 2. plass, ikke veldig langt bak Rosenborg. I de siste fire kampene har de vunnet 2-0 hjemme mot Vålerenga, 2-0 borte mot Strømsgodset, 3-2 hjemme mot Lillestrøm og 4-2 borte mot Sandefjord. Og laget er i semifinalen i cupen.

Nå tror jeg ikke Lars Tjærnås vl Stabæk vondt. Han var til og med trener for Stabæk i 1993-95 da laget hadde to opprykk på rad og havnet i eliteserien for første gang. Poenget er at fotball ikke er naturvitenskap der man kan regne seg frem til resultatet. Særlig ikke hvis man kommenter på et tidspunkt der man ikke kjenner alle forutsetningene, for eksempel hvilke spillere klubben vil ha stallen. Men å være fotballekspert og tippe så spektakulært feil som dette er likevel godt gjort. Bare se på dette intervjuet på TV-kanalen C-More:

- You shouldn't let poets lie to you

I denne rare lille videoen med den islandske artisten Björk skrur hun fra hverandre en billedrørs-TV for å finne ut hva det er på innsiden som gjør at den kan vise så mange fine TV-programmer. Og hun forklarer at hun har hørt mange myter om alt det rare som kan skje når du ser på TV, blant annet fra en islandsk dikter, men at hun ved å lese en bok som forklarer hvordan TV-teknologien virker på en vitenskapelig måte har sluttet å være bekymret.



Dette er med andre ord god reklame for vitenskapelige forklaringmodeller. Akkurat når videoen er spilt inn er litt uklart, men TVens utseende og Björks alder taler vel for at dette må være slutten av 80-tallet eller tidlig på 90-tallet.

Jeg har faktisk møtt Björk en gang. Det var i 1997 da hun vant Nordisk Råds musikkpris. Prisen ble delt ut under en prisseremoni på Oslo Rådhus i forbindelse med en sesjon i Nordisk Råd. Björk fikk ekstra stor oppmerksomhet den kvelden fordi hun kom til Oslo sammen med sin bestemor som feiret 72-års bursdag den dagen. På det tidspunktet var Björk for lengst blitt en stor internasjonal superstjerne, men den dagen i Oslo viste hun alle at hun også var en vanlig jente som ville gjøre litt ekstra stas på bestemoren sin.

Ordførere vil ha færre kommuner

Som jeg har skrevet om her på bloggen før kommer det stadig vekk gode meningsmålinger om oppslutningen om kommunereformen. Befolkningen vil ha færre og større kommuner, lokalpolitikerne vil ha færre og større kommuner, rådmennene vil ha færre og større kommuner og ordførerne vil ha færre og større kommuner.

De som hørte NRK radio i på morgenen i dag fikk med seg at NRK har laget en helt ny undersøkelse av hva ordførerne mener om noen sentrale spørsmål i tilknytning til kommunereform. På NRKs nettsider kan vi lese følgende oppsummering av disse resultatene:

"49 prosent av de 300 ordførerne som har svart på spørsmålet åpner for tvang. Det er mer enn andelen som sier ubetinget nei, altså 47 prosent. 56 av ordførerne som åpner for tvang er høyreordførere, mens 54 representerer Arbeiderpartiet. Resten fordeler seg på lokale lister og de andre partiene. Samtidig sier mer enn seks av ti ordførere at det bør være færre kommuner i deres eget hjemfylke enn tilfellet er i dag, og godt over én tredel sier at deres kommune bør slå seg sammen med en annen kommune."

Dette er jo veldig gode tall. At omtrent to tredeler av ordførerne sier at det bør være færre kommuner i deres eget fylke enn i dag er et meget godt utgangspunkt. Det skaper gode betingelser for å drive frem prosessen lokalt, særlig når vi vet at velgerne de fleste steder også ser behovet for endringer. Og når det dukker opp noen skjær i sjøen, for eksempel i form av at en kommune blokkerer en sammenslåing som løser en større regional utfordring, svarer halvparten av de 300 spurte ordførerne at de mener det er riktig at Stortinget griper inn. Det er et syn som er i tråd med det både regjeringspartiene, Venstre, KrF og Arbeiderpartiet, det vil si et bredt flertall i Stortinget, har gitt uttrykk for både i Stortinget i vår og nå i valgkampen.