mandag 27. oktober 2014

Vinnere og tapere med billig olje

Hvilke land er det som taper mest hvis oljeprisen plutselig faller med 25 prosent på kort tid? Og hvilke land tjener på det? Spørsmålet er ikke lenger teoretisk. Mens et fat nordsjøolje kostet 115 USD i midten av juni så kostet det bare 85 dollar i midten av oktober. Heldigvis er det nettopp slike spørmål The Economist liker å finne svar på og går løs på denne uken i "Cheaper oil - Winners and losers" en bredt anlagt gjennomgang med masse flotte grafer og gode eksempler som forklarer hvordan dette henger sammen.

Det første The Economist analyserer i artikkelen er hva lavere oljepris betyr for verdensøkonomien som helhet. Og svaret er at det er veldig bra for veksten i verdensøkonomien med billigere olje, men akkurat hvor bra er avhengig av om prisfallet skyldes høyere produksjon av olje, overgang til andre energikilder eller lavere etterspørsel etter olje på grunn av økonomiske nedgangstider. Det siste er åpenbart mer problematisk en de to første, og situasjonen akkurat nå er at vi opplever en kombinasjon av flere årsaker. The Economist skriver:

"Today’s falling prices are caused by shifts in both supply and demand. The world’s slowing economy, and stalled recoveries in Europe and Japan, are reining back the demand for oil. But there has been a big supply shock, too. Thanks largely to America, oil production since early 2013 has been running at 1m-2m barrels per day (b/d) higher than the year before. Other influences are acting as a brake on the world economy. But a price cut of 25% for oil, if maintained, should mean that global GDP will be roughly 0.5% higher than it would be otherwise."

Nå er et 0,5 prosent høyere globalt BNP veldig bra, men denne gevinsten er naturligvis skjevt fordelt. Og det er ganske formidable pengebeløp som skifter eier fra en situasjon der oljeprisen er 115 dollar til en situasjon der oljeprisen er 85 dollar. Faktisk blir hele 1000 milliarder USD flyttet på i løpet av et år hvis dette varer. The Economist skriver:

"Some countries stand to gain a lot more than that average, and others, to lose out. The world produces just over 90m b/d of oil. At $115 a barrel, that is worth roughly $3.8 trillion a year; at $85, just $2.8 trillion. Any country or group that consumes more than it produces gains from the $1 trillion transfer—importers, most of all."

Hvem er vinnerne? Den mest opplagte er Kina, verdens nest største importør av olje. Også land med økende forbruk og store forbrukersubsidier til drivstoff, som India og Egypt, vinner. Stort sett alle europeiske land er blant vinnerne når energiprisene faller og det samme er helt klart Japan og Korea. USA, verdens største oljeimportør, er blant vinnerne, men her er bildet litt mer sammensatt i og med at USA også er verdens største oljeprodusent (12 millioner fat om dagen) og står for mye av verdens produksjon av skifergass og skiferolje, Denne krever en høy pris for å være lønnsom. Det er derfor mye hyggeligere å være i California enn i Nord Dakota når oljeprisen går ned, og særlig dersom den skulle falle ytterligere.

Hvem er så de store taperne? De helt åpenbare er de store oljeeksportørene, men The Economist gjør et interessant skille mellom de som har klart å holde kostnadene nede da prisene gikk opp og de som har sølt bort inntektene sine og har behov for en oljepris som mye høyere og helst enda litt høyere enn den var i juni. I den kategorien oljeland som klarer seg finner vi gulfstatene og i en viss forstand også Saudi Arabia, som riktignok taper penger på dagens oljepris, men som har mye penger på bok og også kan ha en interesse i en periode der lavere priser rammer konkurrenter og tar ut produksjon fra markedet.

De landene som har mest å frykte, særlig hvis prisene fortsetter å falle, er Russland, Iran og Venezuela. I Russland dempes riktignok nedgangen av en svekket valuta som gjør at prisfallet ikke er på langt nær er så stort som 25 prosent i lokale penger. Russlands problem med lavere oljepris er mer langsiktig, Landet har blitt mer og mer avhengig av olje- og gasseksport som har fortrengt annet næringsliv og er i tillegg rammet av sanksjoner. På 80 tallet var et lignende oljeprisfall en medvirkende årsak til at Sovjetunionen ikke klarte å finansiere opprustningen og kollapset.

Virkelig vanskelig er det blitt i Venezuela som i fjor, allerede før oljeprisfallet, hadde et budsjettunderskudd på 16 prosent av BNP, For hver dollar et oljefat faller i pris blir eksportinntektene deres nesten USD 500 millioner lavere. For å klare utgiftsforpliktelsene i statsbudsjettet trenger Venezuela en oljepris på 120 dollar. Og i Iran står det enda dårligere til. Der brukes omkring USD 100 milliarder, 25 prosent av BNP, på forbrukersubsidier. Iran trenger en oljepris pr fat på 136 dollar for å klare sine offentlige utgifter,

Norge er ikke nevnt spesielt i artikkelen i The Economist og vi har heller ikke den typen utfordringer med statsbudsjettet som Iran og Venezuela har. Vi har ikke latt oss friste til å skru opp forbruket like mye som inntektene har økt, men har i stedet satt av penger på bok i oljefondet. i erkjennelse av det det kan komme vanskeligere tider, Norge har flere ben å stå på næringsmessig enn mange andre oljeprodusenter. Vi må likevel ikke tro at Norge er upåvirket dersom oljeprisen faller ytterligere. Prisfallet påvirker allerede aktivitetesnivået i leverandørbedriftene, noe som særlig merkes i de mest oljeindustritunge delene av landet, og det vil påvirke skatteinntektene til offentlig sektor. Men samtidig er dette en god påminnelse om at vi gradvis må gjøre Norge mindre oljeavhengig når vi skal være bedre rustet for fremtiden.