mandag 18. april 2016

En digital agenda med virkemidler

Forrige gang en regjering presenterte en stortingsmelding om IKT-politikk og digitalisering av offentlig sektor, og jeg satt på utsiden og kommenterte, skrev jeg en relativt kritisk blogginnlegg med overskriften "En tannløs digital agenda". Der gikk jeg gjennom kapittel for kapittel, med en del ris og litt ros på slutten, men avsluttet innlegget med å slå fast at:

"Når Stortinget skal behandle denne meldingen gjør de derfor lurt i å konsentrerer seg om de få delene som faktisk handler om politikk og der Fornyingsdepartementets kan gjøre en forskjell som øverste ansvarlige forvaltningsdepartment. Ikt i offentlig sektor er ikke noe mål i seg selv, men et verktøy for å skape bedre tjenester, økt produktivitet og bedre samhandling med brukerne, og med privat næringsliv. Det handler om mest om ledelse og prioriteringer, men også en del om ikt som en muliggjører for en offentlig sektor som gjør ting på smartere og mer effektive måter enn i dag."

Nå er jeg del av et regjeringsapparat og del av Jan Tore Sanners politiske ledelse i Kommunal- og moderniseringsdepartementet, som har hatt ansvar for å skrive en ny stortingsmelding. I løpet av året som har gått siden vi hadde kick-off for arbeidet har jeg jobbet tett sammen med embetsverket vårt i KMD, med politisk ledelse i andre departementer og med ulike eksterne samarbeidspartnere. Det er naturligvis en fare for å møte seg selv i døren, men jeg synes vi har klart å å lage et dokument, Digital agenda for Norge - IKT for en enklere hverdag og økt produktivitet, som i mye større grad konsentrerer seg om de områdene der politikk har betydning.

Innledningsvis slår meldingen fast fem hovedprioriteringer for ikt-politikken, som tydeliggjør at ikt ikke er noe mål i seg selv, men investeringer som skal gi gevinster i form av ressurser som frigjøres og tjenester som blir bedre. IKT-satsingen er et helt sentralt og nødvendig verktøy for å nå andre mål, både for offentlige tjenestekvalitet, for næringlivets konkurranseevne og i samfunnet ellers:

"Brukeren i sentrum: Offentlige tjenester skal oppleves sammenhengende og helhetlige for innbyggere, næringsliv og frivillig sektor. Forvaltningen skal gjenbruke informasjon i stedet for å spørre på nytt.

IKT er vesentlig for innovasjon og produktivitet: Næringslivet og samfunnet skal kunne utnytte mulighetene som digitaliseringen gir. Myndighetene skal legge til rette for økt digital innovasjon.

Styrket digital kompetanse og deltakelse: Gjelder fra grunnopplæringen og gjennom alle faser i livet. Digitale tjenester skal være lette å forstå og lette å bruke for alle. Avansert IKT-kompetanse og IKT-forskning er en forutsetning for digitalisering av Norge.

Effektiv digitalisering av offentlig sektor: Offentlige digitaliseringsprosjekter skal planlegges og gjennomføres profesjonelt. Gevinster skal realiseres. Markedet skal brukes når det er hensiktsmessig. Stat, kommune og ulike sektorer bør benytte fellesløsninger for å dekke like behov.

Godt personvern og god informasjonssikkerhet: Personvern og informasjonssikkerhet skal være en integrert del av utviklingen og bruken av IKT. Den enkelte innbygger skal i størst mulig grad ha råderett over egne personopplysninger. Informasjonssikkerhet skal ivaretas med utgangspunkt i risikovurderinger basert på trussel- og sårbarhetsinformasjon og følges opp gjennom god internkontroll."


Hvorfor trenger vi en ny stortingsmelding om digitalisering bare tre år etter den forrige? Jeg tenker at det særlig er tre grunner til det. Den første er at teknologiutviklingen går så raskt, og innbyggernes forventninger til hva som skal være tilgjengelig av digitale selvbetjeningsløsninger er så store, at et dokument som nøyer seg med å beskrive hva man er i gang med av enkeltprosjekter veldig raskt blir utdatert. Det som stod i den forrige meldingen er stort sett gjennomført for lengst og vi har gått løs på flere nye digitaliseringsprosjekter i offentlig sektor. Samtidig er erkjennelsen av at vi står overfor en stor omstillingsutfordring i næringslivet når oljeproduksjonen går nedover enda større i dag enn for tre år siden. Norge trenger flere ben å stå på og vi må øke produktiviteten i det vi holder på med i dag. Digitalisering er et viktig verktøy for omstilling både i privat og i offentlig sektor.

Men i den erkjennelsen ligger også den andre årsaken til å lage en ny melding: Det vi trenger er ikke først og fremst en sjekkliste der man kan krysse av for ulike nettløsninger, apper og prosjekter som gjennomføres av det offentlige, men et mer strategisk dokument som beskriver helheten og fastsetter noen prinsipper, ansvarsforhold, kjøreregler og retningsvalg i en tid der stadig mer av det vi gjør foregår digitalt.. Prinsipper, ansvar og retningsvalg som har en levetid langt ut over de enkelte tiltakene. Hvis problemet er at staten er for dårlig til å samarbeide på tvers av sektorene eller med kommunene, for dårlig til å lære av tidligere feil eller for lite opptatt av innbyggere og næringsliv når man lager løsninger, ja da er det ikke først og fremst en liste over enkeltprosjekter som trengs, men en klarere strategi og bedre virkemidler for å løse de utfordringene. Dette var Jan Tore Sanner også svært tydelig på da han presenterte stortingsmeldingen på fredag.

Den tredje grunnen til at vi ville legge frem et slikt helhetlig dokument var at vi hadde lyst å grave dypere ned i det vi opplever som virkelig utfordrende med ikt i offentlig sektor. De tingene vi ofte blir kritisert for at ikke er bra nok og som ikke løses med noen fikse formuleringer om at "vi jobber med saken", "heretter tror vi at alt vil være i orden" eller "det kommer vi tilbake til i budsjettet". Er utfordringene vanskelige nok hjelper det ikke å kaster mer penger etter dem heller. Dette handler blant om fire områder der vi har vært opptatt av å finne gode svar og der vi i løpet av det siste året har hatt mange gode diskusjoner med ulike fagmiljøer, organisasjoner og statlige og kommunale virksomheter underveis i prosessen:

1) Hvordan finner vi en samarbeidsform som gjør at stat og kommune samarbeider bedre om ikt-løsninger, innenfor rammen av det kommunale selvstyret i Norge, men i erkjennelsen av at kommunene ikke bør gjøre alt selv? 2) Hvordan skal vi sørge for at vi ikke bruker skattebetalernes penger på å utvikle nye løsninger når det finnes gode løsninger fra før? Hvordan utnytter vi markedet der det allerede finnes bedre produkter eller bedre driftsløsninger enn det en offentlig etat kan lage? 3) Hvordan styrer og leder vi offentlig sektors ikt-prosjekter slik at vi er tilstrekkelig innovative og tar på oss risiko, men unngår gigantoverskridelsene en del store offentlige ikt-prosejkter dessverre er blitt kjent for?  Kan vi dele de store prosjektene opp i mindre biter, der vi får raskere gevinster for brukerne og det lettere å snu i tide? Og 4) Hvordan designer vi fremtidens ikt-løsninger slik at de tar høyde for at personvernhensyn og sikkerhetshensyn vil være minst like viktige og minst like komplekse i årene som kommer som i dag?

Kommentarene som har kommet så langt kan tyde på at vi har lykkes ganske godt med det vi har levert. Mange sier, naturligvis med rette, at det ikke er nok å skrive en stortingsmelding, man må gjennomføre det som står der også. Og at teknologiutviklingen ikke står stille, slik at vi ikke får digitalisert oss ferdig noen gang, men alltid vil måtte ta høyde for at det kommer nye løsninger som er enda bedre enn dagens. Derfor er det hyggelig å lese både IKT-Norges reaksjoner om at vi nå setter fart på kommunene, Abelias beskrivelse av at dette er "en god resept (men tempoet må opp)", Arild Haraldsens artikkel i Digi.no om "Derfor fortjener regjeringen ros for Digital agenda" og NHO som slår fast at dette er: "En fremtidsrettet IKT-politikk". Dette er personer og miljøer som garantert vil stille krav og kreve handling. Nettopp derfor er det bra å se at det er tilslutning til hovedretningen vi ønsker å gå i og at denne digitale agendaen er blitt en del skarpere i kantene.