Subsidiespøkelset

Samfunnsredaktør Berit Aalborg i Vårt Land har skrevet en kommentarartikkel om politisk retorikk der hun som eksempel trekker frem et kort blogginnlegg jeg skrev i 2012 om en OECD-statistikk om landbruksstøtte. Det er hyggelig med reklame for denne bloggen og temaene hun tar opp er interessante og viktige, men kommentaren inneholder noen unøyaktigheter som er såpass store at jeg må kommentere dem. Det er minst to ting som gjør akkurat dette til et ganske dårlig eksempel på det poenget hun prøver å få frem;

Det ene er at jeg i løpet av over 1000 innlegg på bloggen siden 2008 nesten aldri har skrevet om landbrukspolitikk. Omtalen av denne ene OECD-statistikken er vel det ene unntaket. Grafen i The Economist som jeg tok utgangspunkt i har overskriften "Agricultural subsidies" og Norge ligger øverst. Aftenposten skrev om det samme og hadde overskriften "OECD: Norske bønder mest subsidiert". Derfor hadde mitt blogginnlegg overskriften "Norge på verdenstoppen i landbrukssubsidier". Det var ikke del av noen større plan for å kutte noe som helst. I så fall ville jeg nok skrevet flere innlegg og brukt mye mer energi på saken, men jeg har vært mer opptatt av andre politikkområder.

Når det gjelder bruken av ordet subsidier er det jo helt i orden å kalle det statsstøtte i stedet. Begge deler er et dekkende ord, i hvert fall hvis vi skal holde oss til den brede definisjonen Store Norske Leksikon gir av subsidier:

"Subsidier, overføringer, ensidige eller vederlagsfrie ytelser, som er knyttet til næringsvirksomhet. Tilsvarende ytelser til private husholdninger kalles stønader. Betegnelsen subsidier brukes mest om de åpne subsidier, som bevilges over offentlige budsjetter. Det kan imidlertid også finne sted en betydelig skjult subsidiering ved at bedrifter for eksempel får billige lån med lave renter, innsatsfaktorer som for eksempel elektrisk energi til lave priser."

Som eksempel på at politisk retorikk i følge Aalborg: "blir brukt for å sverte eller stemple en næring eller et politisk felt" er dette derfor dårlig. Et mye bedre og mer dagsaktuelt eksempel ville være å peke på hvordan opposisjonen i Stortinget velger å beskrive mange bevilgningsforslag på statsbudsjettet for 2015 som "kutt" eller "nedskjæringer", selv om de i realiteten er økninger fra i fjor og på mange områder ligger på et historisk høyt nivå. Men politisk retorikk handler som kjent om å bruke ord og begreper til å forme folks oppfatning av virkeligheten, og prøve å bruke dette til å skape endringer.

Det andre, som er mer problematisk i Berit Aalborgs kommentar, er at hun har fått det for seg at det i statsbudsjettet foregår en skjult støtte på en rekke områder som ingen vil snakke om eller som vi velger å kalle noe annet enn statlig støtte. Hun skriver at:

"Dessuten er norsk høyreside betydelig mer selektiv i sitt subsidieprat enn konservative og liberalistiske partiet i andre land, der sosialdemokratiet historisk har stått svakere. Den norske høyresiden begrenser seg til enkelte politikkområder som landbruk, distrikter, kultur eller medier."

Denne påstanden er fullstendig meningsløs og må skyldes en svært mangelfull lesing av statsbudsjettet. For det første er hele poenget med et statsbudsjett at forslag til bevilgninger på absolutt alle områder blir redegjort for i detalj, slik at Stortinget kan ta stilling til dem og stemme for eller mot. Men i tillegg til dette er det en utførlig redegjørelse i Nasjonalbudsjettet 2015 i Kapittel 5,3 Næringsstøtte (side 118-132) om ulike tiltak som gir bedrifter eller grupper av bedrifter særskilte økonomiske fordeler, helt uavhengig av hvilken bransje de er i. Å blande offentlige bevilgninger til helse eller utdanning inn i dette ville være feil, det er beskrevet andre steder, men støtte til alle typer privat næringsliv, direkte og indirekte, er med.

Dette Kapittel 5,1 i Nasjonalbudsjettet, som jeg vil anbefale alle som interesserer seg for næringsliv og næringsstøtte å lese, går først igjennom den direkte budsjettmessige støtten på budsjettet utgiftsside, som var på tilsammen 22,3 milliarder kroner i 2013. EØS-avtalen legger strenge begrensninger på omfanget av slik støtte, så omlag to tredjedeler av den direkte støtten går til landbruket. Men det er også noe støtte som går til forskning, innovasjon, regionale ordninger og miljøtiltak i næringslivet. For eksempel finner man omtale av næringsrettede ordninger i regi av Norges Forskningsråd, Innovasjon Norge og SIVA her.

Deretter går kapitlet gjennom den indirekte støtten deler av næringslivet nyter godt av i form av blant annet selektive skatte- og avgiftslettelser (f,eks SkatteFunn og lavere merverdiavgift på matvarer og bøker), unntak fra konkurranselovgivningen, tollbeskyttelse og statsgarantier. Alle disse varianten av statlig forskjellsbehandling er naturligvis godt begrunnet og har sine sterke talspersoner i ulike bransjer i næringslivet, men det er viktig å synliggjøre både hva helheten koster og de enkelte delene for å få frem at det også har en kostnad å ha slike ordninger. Det er jo penger som kunne vært brukt på andre områder i samfunnet eller som kunne vært brukt til å bedre rammevilkårene for alt næringsliv og ikke bare noen bransjer.

På slutten av kommentaren hevder Berit Aalborg at det på en eller annen måte ikke kommer klart frem hva slags ordninger olje- og gassnæringen nyter godt av og som fremmer investeringer der. Dette er helt feil. I motsetning til mange andre oljeland subsidierer heldigvis ikke Norge kundenes forbruk av oljeprodukter (det er tvert imot høye avgifter), men vi har et petroleumsskattesystem som er annerledes en de skattene andre bedrifter betaler på fastlandet og som påvirker insentiver og investeringsbeslutninger. Effektene av dette er beskrevet på side 123 i Nasjonalbudsjettet, på samme måte som det er en gjennomgang av ordninger som gjelder skipsfart og landbruk.

I Nasjonalbudsjetttet finner man nettopp de analysene og regnestykkene Berit Aalborg etterlyser og som gjør at man kan ha en nøktern og saklig debatt om kostnader og gevinster ved ulike ordninger, uten å måtte basere seg på ren retorikk.