Norges nasjonalformue

Kakediagrammet til venstre er mitt favorittdiagram i hele statsbudsjettet. Ja, det er en av de viktigste illustrasjonene som finnes når det gjelder å vise hva som er grunnlaget for verdiskaping i samfunnet vårt. Den viser hvordan Norges nasjonalformue er sammensatt og er på side 104 i Nasjonalbudsjettet, helt innledningsvis i kapittelet som heter "Tiltak for økt produktivitet og en mer effektiv økonomi".

Diagrammet viser at verdien av oljen som fortsatt ligger i bakken er 3 prosent av den totale nasjonalformuen. Verdien av alle verdipapirer og penger i banken, inkludert oljefondet, er 5 prosent av totalen. Verdien av bygninger, eiendom og alt som er gjort av fysiske investeringer utgjør 10 prosent av totalen. Men den helt dominerende formuesposten er verdien av menneskers kompetanse og arbeidskraft, som utgjør hele 83 prosent av Norges nasjonalformue. Nasjonalbudsjettet forklarer det slik fra side 103:

"Den viktigste drivkraften bak veksten i verdiskapingen på lang sikt er økt arbeidskraftsproduktivitet. Dette illustreres av beregninger av Norges nasjonalformue, som viser at verdien av arbeidet som arbeidstakerne utfører utgjør om lag fire femdeler av den samlede formuen, jf. figur 5.2. Både det vi har hentet opp av olje- og gassreservene og plassert i Statens pensjonsfond utland og det som ligger igjen under havbunnen på kontinentalsokkelen, er i denne sammenheng relativt beskjedne størrelser. Olje og gass har satt Norge i en gunstigere situasjon enn de fleste andre land, men likevel er det arbeidskraften som er vår desidert viktigste ressurs. På lang sikt bestemmes velferdsutviklingen i Norge først og fremst av vår arbeidsinnsats og av hvor mye vi får ut av hver arbeidstime. Hvis vi fram til 2060 klarer å øke den årlige veksten i arbeidsproduktiviteten med 0,2 prosentenheter, betyr det mer for vår velstand i 2060 enn hva vi kan vente å få i avkastning fra Statens pensjonsfond utland på samme tidspunkt."

Eller for å si det på en annen måte: Dersom vi alle skulle slutte å jobbe, og heller ta sikte på å leve av oljeinntektene og oljefondet, ville pengene ta slutt ganske raskt. Petroleumsinntektene har naturligvis vært et viktig supplement som har muliggjort et ekstra høyt nivå på velferdsytelsene i Norge, men verdien av arbeidet vi gjør og kompetansen vår er langt større. Derfor er det å øke verdien av arbeidsinnsatsen gjennom å heve kompetansen hos de som er i arbeidslivet, eller snart skal ut i arbeidslivet, noe av det aller viktigste vi kan gjøre. Det er derfor det er så viktig å løfte kvaliteten i skolen ved å blant annet investere i videreutdanning for lærere. Og det er derfor vi må trappe opp satsingen på forskning og høyere utdanning, slik det er beskrevet i den nye langtidsplanen for forskning og høyere utdanning.

Også andre forhold enn utdanning kan bidra til å øke produktiviteten og verdien av arbeidsinnsatsen. Blant annet reformer som bidrar til å utnytte kompetansen og ressursene bedre gjennom fjerning av byråkratiske hindringer og gjennom å sørge for avregulering og mer konkurranse der monopoler og innelåsing hindrer en riktig bruk av ressursene. Her har Norge også gjort bra ting tidligere, noe Nasjonalbudsjettet beskriver slik:

"Det er mange forhold som påvirker arbeidsproduktiviteten, herunder utdanning, kompetanseutvikling, evnen til å ta i bruk nye produksjonsprosesser og teknologi, samt evnen til å flytte ressurser fra sektorer med lav produktivitet til sektorer med høy produktivitet. På 1990-tallet ble det gjennomført en rekke strukturreformer som bedret konkurransen i næringslivet og produktiviteten i norsk økonomi. Økt konkurranse i tjenesteytende næringer har vært en viktig drivkraft for anvendelse av ny teknologi, for introduksjon av nye produkter og for forbedring av kvalitet og service. Bruk av informasjons- og kommunikasjonsteknologi og etablering av nye selskapsstrukturer med større konsern eller kjeder startet i 1980-årene og fikk et bredt gjennomslag i 1990-årene. Mer hensiktsmessige reguleringer med økt vekt på konkurranse og markedsmekanismer i bl.a. finansmarkedene, kraftmarkedet, markedet for flytransport, markedene for elektronisk kommunikasjon, betalingsformidling og i dagligvarehandelen bidro til disse omstillingene. (...) Videre trådte EØS-avtalen i kraft fra 1994, med den betydning den har hatt for å bidra til like konkurransevilkår og begrense statsstøtte til bedrifter og næringer."

Det er kloke ord om hva slags reformer og tiltak som virker, og en god påminnelse  om dette er den hovedretningen det er nødvendig å gå også i fortsettelsen.