Hvordan tape 500 milliarder euro

The Economist om energi i Europa

Tallet 500 milliarder euro er differensen mellom markedsverdien til de 20 største europeiske energiselskapene i 2008, da de var verdt 1000 milliarder euro, og verdien til de samme selskapene i dag, som er på under halvparten. I følge markedet, det vil si eiere og potensielle eiere, har verdier for 500 milliarder euro forduftet i løpet av bare fem år. Hva er det egentlig som har skjedd?

Det skjer enorme endringer i den europeiske energibransjen for tiden, en bransje som i hvert fall jeg tidligere har sett på som veldig stabil og litt kjedelig Men akkurat nå skjer endringene så fort at The Economist i en briefing om "European utilities - How to lose half a trillion euros" sammenligner det som skjer i energibransjen nå med endringene i telekom på 90-tallet og mediebransjens møte med internett og sosiale medier de siste årene:

"Renewables have not just put pressure on margins. They have transformed the established business model for utilities. Michael Liebreich, BNEF’s chief executive, compares them to telephone companies in the 1990s, or newspapers facing social media now: “It is an existential threat,” he says."

Det handler dels om at energieffektivisering og ny teknologi gjør at Europa bruker mindre energi enn før. Men aller mest handler det om at fornybar energi er blitt langt billigere å produsere enn før på grunn av en kombinasjon av teknologisk utvikling og politiske tiltak som er ment å gi fornybar energi fordeler. Enkelte dager er produksjonen av elektrisitet fra sol og vind så høy i Tyskland at det har negativ strømpris. I disse periodene får ikke eierne av kraftverkene betalt for elektrisiteten de produserer, men må betale netteierne for å bli kvitt strømmen. Vinnerne er kundene som får billigere strøm og, med noen forbehold jeg kommer tilbake til, miljøet.

Men som med alle disruptive omveltninger i næringsstrukturen er det både vinnere og tapere. Og de største taperne er de store kraftselskapene som opplever at de må stenge ned produksjon fordi prisen er for lav og fordi fornybar energi har fått forkjørsrett i nettet. Kullkraftverk er ikke laget for å bli skrudd av og på i takt med endringer i vindstyrken, slik man kan gjøre med et vannkraftverk. Når antall solpaneler og vindturbiner i Europa øker kraftig blir det stadig flere dager med ekstremt lav og noen ganger negativ strømpris. Da kan eierne av kullkraftverkene velge: enten stenge ned ordentlig og tape penger. Eller produsere for fullt. Og tape penger.

Effekten av dette på  markedsverdiene til selskapene er, som man kunne forvente, helt katastrofal. The Economist skriver:

"The decline of Europe’s utilities has certainly been startling. At their peak in 2008, the top 20 energy utilities were worth roughly €1 trillion ($1.3 trillion). Now they are worth less than half that. Since September 2008, utilities have been the worst-performing sector in the Morgan Stanley index of global share prices. In 2008 the top ten European utilities all had credit ratings of A or better. Now only five do. The rot has gone furthest in Germany, where electricity from renewable sources has grown fastest. The country’s biggest utility, E.ON, has seen its share price fall by three-quarters from the peak and its income from conventional power generation (fossil fuels and nuclear) fall by more than a third since 2010. At the second-largest utility, RWE, recurrent net income has also fallen by a third since 2010."

Noen hevder at miljøet også har havnet på den tapende siden i denne omveltningen. Det stemmer nok ikke når det gjelder totaleffekten av mye mer bruk av fornybar energi, men man må erkjenne at effektene på miljøet av den omveltningen vi er inne i er ganske sammensatte. En negativ miljøeffekt av et stadig større innslag av mer fragmentert og veldig svingende produksjon av fornybar energi er det må bygges ut mye mer nett for å sikre forsyningssikkerheten. Mer nett betyr flere "monstermaster". Og de er ikke mer populære i resten av Europa enn de er i Norge.

En annen negativ påvirkning på miljøet er at den omveltningen vi ser i Europa ikke bare handler om billigere fornybar energi, men også om billigere kull. Den såkalte skifergassrevolusjonen i USA har ført tll at bruk av kull har blitt langt mindre lønnsomt i USA, noe som fører til at kullet fra USA i økende grad selges i Europa til veldig lave priser, noe som fortrenger europeisk gasskraft. The Economist skriver:

"The other influence was the shale-gas bonanza in America. This displaced to Europe coal that had previously been burned in America, pushing European coal prices down relative to gas prices. At the same time, carbon prices crashed because there were too many permits to emit carbon in Europe’s emissions-trading system and the recession cut demand for them. This has reduced the penalties for burning coal, kept profit margins at coal-fired power plants healthy and slashed them for gas-fired plants. Gérard Mestrallet, chief executive of GDF Suez, the world’s largest electricity producer, says 30GW of gas-fired capacity has been mothballed in Europe since the peak, including brand-new plants. The increase in coal-burning pushed German carbon emissions up in 2012-13, the opposite of what was supposed to happen."

Det som skjer i det europeiske energisystemet er veldig interessant, og det er i all hovedsak også bra for miljøet at denne omleggingen skjer. Men dette byggverket har noen åpenbare designproblemer som vi får håpe at både EU og de enkelte medlemslandene tar tak i. Noen av disse utfordringene og veivalgene er godt beskrevet i artikkelen i The Economist, som er vel verdt å lese.