The Legend of Zelda: Skyward sword

Ingen ferie er helt komplett uten en dose spill. Det skrev jeg i hvert fall her på bloggen sommeren for to år siden. Da skrev jeg om Super Mario Galaxy 2 for Nintendo Wii, et stort spill og en virkelig tidstyv. Og det er jo tiden som er begrensningen når det gjelder å gå løs på disse store konsollspillene. Derfor er det bra med ferie av og til, slik at man av og til har mulighet til å fordype seg i noen krevende spill.

I sommer har spilt The Legend of Zelda - Skyward Sword, et enormt eventyrspill laget for Nintendo Wii som kom i november i fjor. Og som jeg egentlig spilte i julen, men da ikke kom lenger enn rundt halvveis i. Ikke er jeg sikker på om jeg blir ferdig nå heller, for her er det mange verdener som skal finnes, oppdrag som skal utføres, fiender som må drepes og skattekister som skal åpnes.

The Legend of Zelda er, i likhet med for eksempel Super Mario og Star Wars, ikke bare et enkelt spill, men navnet på en hel samling ulike spill, som i Zeldas tilfelle har kommet ut helt siden 1986 til Nintendos ulike konsoller. Nesten 20 spill har det blitt i alt, med The Ocarina of Time fra 1998 (som i 2011 kom ut på nytt i en versjon tilpasset den håndholdte konsollen Nintendo 3DS) som det kanskje største høydepunktet. Men i Zelda-universet er det er mange høydepunkt og stort sett alle Legend of Zelda spill har fått toppkarakterer av anmelderne.

Det gjelder også Skyward Sword, som i følge spillnettsiden IGN fortjener 10 av 10 poeng. De skriver:

"The Legend of Zelda: Skyward Sword is the greatest Zelda game ever created. It's the best game for Wii and one of the finest video game accomplishments of the past 10 years. The game has once again raised the bar and forged new territory for an iconic and innovative franchise. It's not enough that it finally establishes a powerful, stirring origin story or that it features near-perfect pacing. What puts Skyward Sword over the top is its layered, dense, absolutely perfect gameplay that manages to not only nail motion-controlled combat but remarkably offers a stunning level of diversity."

Dette er naturligvis å ta hardt i, men det jeg er enig i at dette er et uvanlig godt og variert spill. I en spillsjanger som lett kan bli litt forutsigbar og kjedelig fordi den er fortellingsdrevet. skiller Zelda-spillene seg ut ved å være enormt innovative og kreative. Til tross for at hovedpersonene er de samme, de man sloss mot i stor grad er de samme, og den grunnleggende fortellingen har mye felles fra spill til spill, blir man stadig overrasket over hvor overraskende og intelligente nye utfordringer det er mulig å legge inn.

Hva handler så The Legend of Zelda - Skyward Sword om? Det enkle svaret, og det holder i massevis, er at dette handler om kampen mellom det gode og det onde, slik det er i de fleste slike spill. Det onde har av ulike grunner kommet på offensiven i verden. Det kommer til uttrykk ved at de erobrer og ødelegger det som tidligere var harmoniske samfunn med vennligsinnede innbyggere som levde i fred. Naturen er også endret, sjøer er for eksempel ødelagt og blitt til ørkener fulle av monstre som må bekjempes. Noen områder er helt avstengte, og en viktig utfordring er ofte å finne ut hva som kan åpne opp veien inn.

Og så er det naturligvis ikke slik at hvem som helst kan bekjempe det onde. Bare noen ytterst få utvalgte har egenskapene som kreves, i dette tilfellet prinsesse Zelda og hovedpersonen i spillet, Link, den grønnkledde helten, som finner ulike hjelpemidler og verktøy som gjør han i stand til å løse stadig mer krevende utfordringer. Som sagt veldig morsomt og ganske tidkrevende. Kan anbefales på det sterkeste.

Arbeidshestene i oljeindustrien

Graf:  The Economist

The Economist har i forrige nummer en artikkel om selskapene de beskriver som: "the unsung workhorses of the oil industry". Det de sikter til er såkalte "oilfield services (OFS) companies", bedrifter som i motsetning til "oil companies" ikke eier olje selv, men blir leid inn av oljeselskapene til å levere ulike, og stadig mer kunnskapsintensive og kompliserte, tjenester. The Economist beskriver strukturen i bransjen slik:

"OFS firms come in three flavours. Some make and sell expensive kit for use on drilling rigs or the seabed. These include FMC, Cameron and National Oilwell Varco, all $10-billion-plus companies. Some own and lease out drill-rigs. These companies include Transocean, Seadrill, Noble and Rowan. The third group carries out most of the tasks involved in finding and extracting oil. It is dominated by four giants: Schlumberger, Halliburton, Baker Hughes, and Weatherford International."

Dette er viktige bedrifter i norsk sammenheng, med tusenvis av arbeidsplasser. Noen av dem er norske og har hovedkontor i Norge. Mange er utenlandske, men har bygget seg opp gjennom oppkjøp av blant annet norske teknologibedrifter. De aller fleste i denne bransjen er godt representert i Norge med store leveranser til norsk sokkel, og ofte også en omfattende forsknings- og utviklingsaktivitet i Norge. Selv om disse  bedriftene er mindre kjente enn oljeselskaper som Exxon, BP, Shell og Statoil, er de største virkelig store. Schlumbergers markedsverdi på 91 mrd dollar er for eksempel høyere enn både Statoil og Conoco-Philips.

Jeg synes The Economist tar opp et par svært gode poenger i sin lille analyse av endringene i struktur, verdikjede og arbeidsfordeling i oljebransjen. Det ene gjelder internasjonalisering, i en tid der flere land satser på å gi "nasjonale" oljeselskaper de beste arealene og ønsker at disses selskapene skal utvikle prosjektene selv, uten å trekke inn de store internasjonale oljeselskapene. OFS-selskapenes teknologikunnskap og tjenester bidrar til at de statseide oljeselskapene kan være mer uavhengige av de internasjonale oljeselskapene enn før. I områder med store teknologiske utfordringer, som på svært dypt vann, er man helt avhengige av ha tilgang til erfaring, kunnskap og teknologi utenfra.

Et annet sentralt poeng i det The Economist beskriver, og som er illustrert i grafen over, er at arbeidsdelingen er blitt endret slik at OFS-selskapene står for mye av forskningen og teknologiutviklingen, blant annet utviklingen av nye softwareplattformer og applikasjoner som oljeindustrien er stadig mer avhengig av. Oljeselskapene har de siste årene outsourcet stadig mer av de arbeidsintensive jobbene for kutte kostnader og konsentrere seg om kjernevirksomheten som er å forvalte og utvikle oljeressursene. Men når arbeidsprosessene er blitt så mye mer kunnskaps- og teknologiintensive, betyr det at stadig mer av jobbene som er blitt outsourcet er tjenester og kompetanse som er høyst spesialiserte og til dels vanskelig å få tak i. 

Hvis vi sammenligner med ikt-bransjen, og er litt spekulative, kan man kanskje si at dette minner om situasjonen da de store integrerte it-bedriftene som IBM begynte å outsource deler av virksomheten de mente ikke var kjernevirksomhet. Da IBM begynte å lage PCer valgte de å selv være integratoren, den som kontrollerte verdikjeden og designet og satt sammen maskinene. Men de overlot til andre å lage prosessoren og operativsystemet. Det gjorde at Intel og Microsoft kunne bli skapt, som leverandører av noe IBM mente bare var mindre interessante delkomponenter. 

Det viste seg etter hvert at  hvem som helst kunne sette sammen en PC veldig billig (IBM gjør det ikke lenger) med standardiserte og masseproduserte deler. Men ikke alle har kapital og forskningsressurser til å lage neste generasjons prosessorer og operativsystemer. Her, som i alle andre bransjer, handler det om å være "Intel inside", den som leverer de mest kunnskapsintensive produktene, tjenestene eller arbeidsprosessene. De som differensierer og som det ikke er så lett for andre å kopiere.

Mye av det OFS-selskapene i oljeindustrien forsker og utvikler er nettopp  informasjonsteknologi. Software som kan behandle og tolke enorme mengder geologiske data og produksjonsdata, visualisere informasjon med 3D-teknologi og tilrettelegge for samhandling i sanntid globalt. Noen av bedriftene utvikler softwareplattformer man vil at alle andre, inkludert de store oljeselskapene, skal bruke når de utvikler sine egne arbeidsprosesser og applikasjoner. Derfor investerer Schlumberger like mye som Exxon i forskning og utvikling, omlag en millard USD i året, selv om Exxon har fem ganger høyere salgsinntekter. 

I en bransje der det koster en halv million dollar om dagen å leie en dypvannsrigg og det tar tre måneder å bore en brønn, er det lett å se at forskning og kunnskap som bidrar til at boret treffer på på riktig sted eller at kan gjøre jobben noen dager raskere enn andre, er ekstremt verdifull. Dette betyr ikke at oljeselskapene er uten betydning. Det er tross alt de som investerer og tar den enorme finansielle risikoen det er å utvikle nye områder. Men måten man fordeler og gjennomfører arbeidet på er i endring. "Drilling is thrilling, and getting more so", skriver The Economist.

David Abulafia: The Great Sea

David Abulafia, middelalderhistoriker ved Cambridge University, har tatt på seg den tilsynelatende umulige oppgaven å skrive hele historien om Middelhavet. I form av en bok der hovedperspektivet ikke er land som delvis ligger ved Middelhavet eller en avgrenset tidsperiode, men selve Middelhavets betydning, fra bronsesealderen startet rundt 3000 f.Kr og helt frem til i dag.

Boken heter The Great Sea - A Human History of the Mediterranean, og er et usedvanlig godt svar på en vanskelig oppgave. Dr. Samuel Johnson erkjente allerede i 1776 at:

"All our religion, almost all our law, almost all our arts, almost all that sets us above savages, has come to us from the shores of the Mediterranean."

Hvis man en gang i blant tilbringer noen dager i en by eller ved en badestrand langs Middelhavet kan det være interessant å se stedet man er i en større sammenheng. Til dette er Abulafias bok helt ypperlig. Hans beskriver hvordan store sivilisatoriske fremskritt og velstandsøkning, men også en hel del store konflikter og tragedier har oppstått ved Middelhavet. De har kommet som et resultat av relasjoner og interaksjoner mellom land, byer og mennesker, der Middelhavet har vært den store muliggjøreren.

Derfor skriver Abulafia mye om handel, krig, politikk og piratvirksomhet. Aktiviteter som fremmer eller hemmer kontakt og utvikling. De imperiene ved Middelhavet og de store religionene er naturligvis med, men det som gjør denne boken spesielt spennende er beskrivelsen av de mest sentrale byene rundt Middelhavet i ulike perioder. Om Kartagos vekst og fall. Om Marseille, Syracuse og Alexandrias røtter som greske handelsbyer. Om Roma og byens behov for å skaffe en tilstrekkelig stor havn. Man kan lese seg opp på Genoas og Venezias rolle som økonomiske og politiske stormakter i middelalderen, i en tid lenge før Italia fantes. 

Og man lærer mye om litt mindre kjente, men svært betydningsfulle handelsbyer, som Ragusa (Dubrovnik), Pisa, Amalfi, Alicante og Livorno. Byer som levde av at det var kontakt mellom kjøpmenn og transportører på tvers av nasjonalitet, etnisitet og religion. Derfor var alle disse byene preget av et utrolig etnisk, språklig og religiøst mangfold i storhetstiden. De var helt avhengige av at kristne, muslimer og jøder kunne leve sammen i samme by. Da dette gikk galt, som da jødene i Spania måtte trangsomvendes eller reise fra slutten av 1300-tallet (muslimene ble kastet ut av Spania i 1609), eller da Smyrna og Saloniki ble etnisk renset av henholdsvis tyrkere og grekere etter første verdenskrig, mistet disse byene sin rolle som knutepunkter og ble langt fattigere både økonomisk og kulturelt.

For å forenkle fremstillingen er boken delt inn i fem store historiske epoker som på ulike måter adskiller seg fra hverandre, og som også gjør det mulig å lese disse delene uavhengig av hverandre. De 750 sidene legger ikke nesten all vekt på nyere tid heller, slik mange andre bøker gjør. Når man er halvveis er man kommet til omkring år 1300. Første epoke er fra de første menneske kom til Middelhavet (den første neandertaler ble funnet på Gibraltar i 1848 og levde for 24 000 år siden), via den minoiske sivilisasjonen på Kreta og frem til slutten av bronsealderen rundt 1000 f.Kr. Slutten av epoken var en urolig folkevandringtid med desintegrasjon, redusert handel og mindre kontakt enn før.

Andre epoke varer fra 1000 f.Kr til år 700 e.Kr, en periode som i starten var dominert av et fønikisk handelsimperium med byer som Tyr, Kartago og Syracuse, og deretter preget av fremveksten av den klassiske greske sivilisasjonen og så det romerske imperiet. Romerne lyktes i å gjøre Middelhavet til Mare Norstrum, eller "vårt hav", etter at ulike erobringer og Pompeius kampanje for å knuse piratene i år 66 f.Kr i praksis gjorde Middelhavet til en romersk innsjø. Mot slutten av epoken flyttet keiseren til Konstantinopel og den vestlige delen av riket gikk i oppløsning. Kristendom og jødedom spredte seg rundt Middelhavet og i likhet med avslutningen av epoken før, bidro også store folkevandringer og uroligheter til desintegrasjon.

Tredje epoke er middelalderen, fra år 600 til 1350. Det første hundreåret i denne epoken er preget av en rask islamsk og arabisk ekspansjon. Kartago ble for eksempel endelig ødelagt i 698 av araberne. I 711 invaderte araberne Spania, der Granada forble islamsk frem helt frem til 1492. Islams fremmarsj førte til et delt Middelhav, et muslimsk sør og et kristent nord, preget av kriger, korstog, slavehandel og piratvirksomhet. Men dette var også en epoke med blomstrende handel og det vokste frem internasjonale og flerkulturelle handelsbyer som Venezia, Genoa og Alexandria.

Fjerde epoke varte fra 1350 til 1830. Epoke startet da man fikk båter og navigasjonsutstyr som gjorde at man mye lettere kunne seile ut av Middelhavet i vest, til blant annet India og Amerika og avsluttes med at Middelhavet også ble åpnet i den andre enden, både praktisk og politisk. I starten av perioden vokste et samlet Spania fram som dominerende stormakt i vest, og presset ut araberne. De ottomanske tyrkerne ble gradvis dominerende i øst, ikke minst etter erobringen av Konstantinopel i 1453. I stedet for en nord-sør deling, ble Middelhavet delt i en østlig og en vestlig del der kampen handlet om kontrollen i Adriaterhavet. Hvem som styrte Sicilia og Malta ble avgjørende for maktbalansen i Europa. 

Middelhavet ble del av Atlanterhavets handelsnettverk da båtene begynte å passere Gibraltar, noe som førte til at nye viktige aktører kom inn i Middelhavet, blant annet portugisere, engelskmenn og nederlendere. Men i løpet av perioden ble Middelhavets globale betydning ble mindre enn før. De store europeiske krigene foregikk andre steder. Og etter hvert ble det tyrkiske imperiets sammenbrudd en større trussel for stabiliteten enn tyrkisk ekspansjon.

Den femte og siste epoken, fra 1830 og frem til i dag, er preget av at Middelhavet er blitt både globalisert og nasjonalisert. Globalisert i den forstand at det er en del av et mye større handelssystem. Det er ikke like opplagt at stormaktene skal ha baser og investere i flåtestyrker har når de også har interesser helt andre steder i verden som skal ivaretas. På den annen side passerer olje fra Midt Østen gjennom Middelhavet hver dag, på vei til Nord-Europa og USA. Mens Middelhavet spilte en birolle under første verdenskrig, viste andre. verdenskrig at det fortsatt kan ha stor strategisk betydning.

Og nasjonalisert i den forstand at resultatet av verdenskrigene ble mer etnisk og religiøst homogene nasjonalstater, ofte som et resultat av krig, tvang og terror. Noe som har ført til at mange av de flerkulturelle og flerreligiøse byene som var motoren i Middelhavets særegne handel og kultur, er blitt mindre viktige og mindre interessante enn tidligere. I et eget veldig interessant kapittel beskriver Abulafia hvordan de fire byene Salonika, Smyrna, Alexandria og Jaffa endret seg totalt, av litt ulike årsaker, mellom 1900 og 1950.

Dette er en bok det definitivt er verdt å lese hvis man er interessert i gode fortellinger som illustrerer og forklarer de lange linjene og store sammenhengene.Simon Sebag Montefiore skrev i sin utmerkede anmeldelse av boken i Financial Times at:

"Abulafia illustrates the importance of war, politics and trade to the region throughout. Over the course of nearly 800 pages, we follow faiths; sail with fleets; trade with bankers, financiers and merchants; raid with pirates and observe battles and sieges; watch cities rise and fall and see peoples migrate in triumph and tragedy. But at its heart, this is a history of mankind – gripping, worldly, bloody, playful – that radiates scholarship and a sense of wonder and fun, using the Mediterranean as its medium, its watery road much travelled."

Spania invadert av medusaer

Stranden i Estepona

Medusa kalles de på spansk, brennmanetene som denne sommeren har invadert strendene ved Malaga og resten av Costa del Sol og skapt problemer for badegjestene. Jeg har vært på sommerferie med familien i Estepona, som ligger mellom Malaga og Gibraltar og på hele denne lange kyststripen som er så avhengig av turisme, har det vært problemer med brennmaneter nå i juli.

De aktuelle brennmanetene er røde og kommer gjerne i store klynger når de først kommer, litt avhengig av havstrømmer og temperaturforhold. Noen dager er det slik at man "stenger" strendene. Mobilbildet til høyre tatt på den lange, flotte sandstranden i Estepona, der det enkelte dager var røde flagg og en hvit vimpel under som advarte mot medusa. Man prøver man også andre tiltak, som å tråle sjøen utenfor strendene med båter eller å sette opp garn, men det er ikke så lett å få det til å virke.

Nå er ikke dette et helt nytt fenomen. Under en ferie vi hadde på Mallorca for noen år siden husker jeg også at det var mye medieoppslag om brennmaneter i den vestlige delen av Middelhavet. Et av barna fikk den gang oppleve hvor vondt det er å bli brent. Mange eksperter mener imidlertid at problemet er økende og at det har med økologiske ubalanser å gjøre. Blant annet tror de at overfiske og forurensning har medført at det har blitt færre igjen av brennmanetens naturlige fiender.

Man sier gjerne at en ulykke kommer sjelden alene. Slik må det i hvert fall føles i Spania for tiden. I tillegg til en svært problematisk økonomi, stor arbeidsløshet og kutt i ulike offentlige tjenester, er turismen i Andalucia rammet av at mange store utbyggingsprosjekter som ble påbegynt i vekstårene aldri ble ferdig ferdig, noe som rammer både de spanske bankene og offentlige finanser. Dessuten gjør dårlige økonomiske tider både i Spania og resten av Europa et det er mye leiligheter til salgs.

En region som er så avhengig av inntekter fra turisme er allerede rammet fra mange kanter, og trenger ikke  enda flere dårlige nyheter. Det er et flott sted å dra på ferie, med god infrastruktur, lang sesong og mye annet å gjøre i tillegg til å være på badestrendene. Vi får virkelig håpe at invasjonen av medusaene er noe man får gjort noe med. I gresk mytologi var Medusa en av de tre gorgon-søstrene som hadde hår av giftige slanger. Hun ble i følge myten halshugget av den greske halvguden Persevs.

Lang musikk til lange feriedager (19)

Madonna har holdt det gående så lenge at hun ga ut sitt første greatest hits album, The Immaculate Collection, allerede for 22 år siden, i 1990. Det inneholdt 17 sanger og kom da hun kanskje var på sitt aller største rent kommersielt. Det solgte 30 millioner eksemplarer globalt og lå hele ni uker på førsteplass på albumlisten i UK.

Nå var Madonnas fire første album usedvanlig tettpakket med bra sanger og store kommersielle suksesser, men hun har gjort mye bra også etter dette, og det manglet lenge et oppdatert greatest hits-album fra Madonna som dekker hele karrieren. Men i 2009 kom Celebration, en samleutgivelse med 38 sanger i en "De luxe edition".

Når man har holdt på så lenge og hatt så stor suksess som Madonna er det umulig å ta med alt på en samleplate, men Celebration er et hederlig forsøk på å dekke over det viktigste. Her er sangene fra The Immaculate Collection med og de fleste store hitlåtene fra årene etter er med, samt to nye låter som ble utgitt her for første gang, "Celebration" og "Revolver". Noen vil irritere seg over at sangene ikke er i kronologisk rekkefølge. Mange vil naturligvis savne enkelte av sine favoritter her, som for eksempel "True Blue", "Rain" eller "Angel".

Men detter er uansett et godt samlealbum. Det er ikke noe poeng å trekke frem høydepunkter her heller, for de kommer tett hele veien, fra "Hung Up", sangen der Madonna sampler Abbas Gimmie! gimmie! gimmie! (a man after midnight), via Vogue, Holiday, Everybody, Like a Prayer osv., osv... Strengt tatt er ikke denne samleplaten kvalifisert til å være med i serien "lang musikk til lange feriedager" fordi den er litt for kort i og med at det ikke over 40 låter her. Men i dette tilfellet er det greit å gjøre et unntak. I motsetning til mange andre samlealbum er det ikke mye her man bare vil hoppe over, så den effektive spilletiden på disse 38 sangene er nok vel så høy som mange flere sanger.

Celebration kan anbefales til alle som har behov for lytte seg opp igjen på det viktigste i Madonnas svært store og varierte katalog. Hun er utvilsomt en av de største pop-artistene gjennom tidende. Mp3-utgaven av versjonen med 38 låter er å få kjøpt hos Platekompaniet for 129 kroner.

----------

Og her er lenke til alle tidligere og alle fremtidige bidrag (etter hvert som de kommer) i spalten Lang musikk til lange feriedager.

USA - The comeback kid

I denne ukens The Economist er det en meget god "briefing" om hvorfor det er USA som nå virker som det største lyspunktet i den globale økonomien. Artikkelen har overskriften "Points of light", og det er også en egen lederartikkel om "Comeback kid". Både  lyspunktet og "the comeback kid" er altså USA.

Kort oppsummert er det omtrent fire grunner til at USA ser ut til å være bedre posisjonert enn andre land når det gjelder å komme seg ut av de vanskelige økonomiske tidene verden opplever nå. For det første har USA vært langt mer kraftfulle enn for eksempel EU-landene når det gjelder å reparere feilene som var der, spesielt i finanssektoren:

"Nonetheless, in the past three years that repair has proceeded fast. America’s houses are now among the world’s most undervalued: 19% below fair value, according to our house-price index. And because the Treasury and other regulators, unlike their euro-zone counterparts, chose to confront the rot in their financial system quickly, American banks have had to write off debts and raise equity faster than their peers."

For det andre er den amerikanske eksportsektoren sterkere enn mange tror. Økt eksport forklarer 43 prosent av den amerikanske BNP-veksten på vei ut av krisen (en vekst som i gjennomsnitt har vært på 2,4 prosent av BNP de siste tre årene), mens forbruk og boligbygging forklarer 65 prosent av veksten. Det betyr at eksportens andel av veksten er langt høyere enn i de to foregående oppgangene, i 1991-93 og 2002-04, rett etter at økonomien var i resesjon. Det har ført til at USAs underskudd på handelsbalansen er redusert til 4 prosent av BNP i dag, mot 6 prosent i 2006.

For det tredje er det slik at at USAs styrker innenfor kunnskapsbaserte tjenester påvirker eksporttallene og handelsbalansen positivt. Innenfor "high-value services", tjenester som arkitekttjenester, rådgivende ingeniører, prosjektledelse og finansielle tjenester skjer det nå en sterk økning i eksporten, og en stadig større del av denne kunnskapsintensive eksportveksten skjer i vekstmarkeder som Kina, Brasil og India. Dessuten er det en fremvoksende "app-økonomi", der terskelen for at små leverandører av nyttetjenester og underholdningstjenester kan selge til andre land er senket. The Economist skriver:

"This trend has been pushed on by digital technology, which makes effortless the sale of many services across borders. Michael Mandel of the Progressive Policy Institute, a think-tank, reckons there are now 311,000 people employed making applications, games and so forth for smart devices such as Apple’s iPhone, and for Facebook. Zynga, one of the largest makers of online games and mobile entertainment applications, recorded $1.1 billion in revenue last year, largely from the sales of virtual goods in its games. A third of this came from players who live outside America."

Fjerde grunn til at USA kan se lysere på fremtiden handler om energi. Landet bruker mest energi i verden pr innbygger, og har blitt stadig mer avhengig av import, mye energi kommer fra politisk ustabile deler av verden og til stadig høyere priser. Det har gått hardt ut over handelsbalansen. Men dette er nå i ferd med å snu etter at det er satt i gang storstilt produksjon av skifergass og skiferolje i USA. Mens man bare for få år siden planla nye LNG-terminaler for å importere dyrere gass fra Europa, er det mulig USA snart blir en gasseksportør. Utnyttelsen av disse nye energiressursene har også lagt grunnlaget for nye arbeidsplasser, blant annet kjemisk industri, og det har også ført til at importen av rålolje til USA nå er på det laveste nivået siden 1995. 

Nå er det mange land som har store reserver av skifergass og skiferolje, også i Europa, men også her virker det som USA har tatt ledelsen når det gjelder teknologisk innovasjon for å få nyttiggjort seg ressursene til en akseptabel pris. Dessuten har de vært raskere enn mange andre land når det gjelder å legge til rette for å bygge opp denne industrien, gjennom et tilpasset lov- og regelverk, og har dermed skaffet seg et forsprang. Det står faktisk mye interessant om dette temaet i en annen og enda lengre artikkel i denne ukens The Economist, en egen special report på 14 sider om "An unconventional bonanza". Akkurat det er dessuten et tema jeg tror jeg må komme tilbake til her på bloggen senere.

Lang musikk til lange feriedager (18)

Hvordan høres et punkeband ut etter at de har lært å spille mer enn tre grep på instrumentene sine? Blir det mer eller mindre interessant? Stiff Little Fingers store samleboks  "Anthology" (opprinnelig en boks med tre CDer) gir et slags svar på det spørsmålet.

Noe av problemet til Stiff Little Fingers, et av Nord-Irlands mest kjente alternative band, var at de fra starten i 1979 ble beskrevet som Irlands  svar på The Clash. Sammenligningen er ikke helt håpløs, men det etablerte en målestokk det skulle vise seg svært vanskelig å leve opp til, spesielt etter det første energiske og sinte albumet Inflammable Material og det litt mer utviklede Nobody's Heroes..

The Clash sin musikalske utvikling kan man høre i all sitt mangfold på samleboksen "Clash on Broadway", som jeg blogget om i denne serien for et par år siden. Anthology er Stiff Little Fingers forsøk på å gjøre noe av det samme, men med et låtmateriale som i all hovedsak er hentet fra et kortere tidsrom og er mindre mangfoldig rent musikalsk. Nesten alle låtene på Anthology er hentet fra de fire første albumene som kom i rask rekkefølge 1979-82.

Men selv på den korte tiden bandet var på topp, beveget de seg raskt fra utgangspunktet som punkband, via noen riktig bra reggea-inspirerte låter, og til et forsøk på kommersielt gjennomslag med mer mainstream pop/rock på slutten, som verken var særlig vellykket eller slo an blant fansen. Det gikk så dårlig at bandet ble oppløst. Noen få år senere gjorde Stiff Little Fingers riktignok et comback, og holdt det gående riktig lenge, men materiale fra del to av karrieren er heldigvis nesten ikke med her.

Med en såpass kort og hektisk karriere på topp, med fire album, er det litt begrenset låtmateriale å ta fra. Det ser man også på at det av totalt 55 låter på Anthology er omkring 20 låter som er liveversjoner av de samme samme sangene som finnes tidligere på den samme samlingen. Men Stiff Little Fingers var et bra live-band, og live-versjonene er stort sett bra. To høydepunkt er covre av Jerry Dammers "Doesn't make it all rignt" og  Bob Marleys "Johnny Was". 

Og ellers er jo Anthology en nostalgisk påminnelse om hvordan sinte unge punkere så på verden rundt 1979-80, med sangtitler som "Wasted Life" og "Alternative Ulster", mens de raskt  ble både mykere og mer reggae-inspirert da skrev låter som "Safe as houses" og "Listen (to your heart)". Anthology er neppe noe som vil slå an i brede kretser, men for de som hørte på denne type musikk i det aktuelle tidsrommet er det et godt sammensatt gjensyn. Er å få kjøpt hos Platekompaniet i MP3-versjon for 99 kroner. Det er jo en bra pris for 55 sanger.

------

Og her er lenke til alle tidligere og alle fremtidige bidrag (etter hvert som de kommer) i spalten Lang musikk til lange feriedager.

Andrew Blum: Tubes

Andrew Blum, til daglig journalist i tidsskriftet Wired, har nylig gitt ut boken "Tubes", en svært leseverdig fortelling om hvordan internett egentlig ser ut. Den amerikanske utgaven (anmeldt her i New York Times) har fått undertittelen "A journey to the center of the internet". Den engelske undertittelen er "Behind the scenes at the internet". Og det er i grunnen dette boken handler om.

Vi er blitt vant til at internett er over alt og ler litt hvis noen spør hvor internett er, eller hvordan det ser ut. Derfor kalte man internett "cyberspace", og i dag brukes begreper som "virtuelle verdener" og "the cloud". I følge Andrew Blum er dette både riktig og feil. For internett befinner seg naturligvis på et virtuelt nivå, løsrevet fra sted og avstand der vi alle bruker det samme nettet. Men internett finnes på flere nivåer samtidig, og viktige deler av det vi kaller internett er i aller høyeste grad fysisk, i den forstand at man både kan se det og ta på det. I boken skriver Blum at:

"...the networks that compose the Internet could be imagined as existing in three overlapping realms: logically, meaning the magical and (for most of us) opaque way the electronic signals travel; physically, meaning the machines and wires those signals run through; and geographically, meaning the places those signals reach."

Boken er en slags reiseskildring som har som mål å finne ut av denne geografien, og ta oss med til de viktigste stedene på internett. Et hovedpoeng er at til tross for at internett er nesten over alt, er det noen få vitale deler av denne enorme infrastrukturen som er mye viktigere enn andre. En kombinasjon av nettverkseffekter og stordriftsforedeler gjør at ting klumper seg sammen. Det er noen store klumper i form av koblingsbokser og noen store rør. Andrew Blum viser dette ved å reise på besøk til fysiske lokasjoner swe der det finnes tre hovedtyper av infrastruktur, som både er gigantiske, men for oss brukere ganske bortgjemte på samme tid.

Den første typen vital infrastruktur er de store koblingsboksene. Internett er et nettverk av nettverk. Skal det virke må de ulike store og små nettverkene kobles sammen fysisk. Et nettverk som ikke er koblet til de andre nettverkene er ikke på internett. En internettleverandør må derfor være koblet til andre internettleverandører, og samtidig har kort vei til store innholdsleverandører som Facebook og Google. Skal dette skje må det være fysiske kabler mellom maskinene deres. Alle parter er interessert i at tiden det tar å flytte data til brukernes maskiner er så rask som mulig, men uten at det blir for dyrt og komplisert. Det gjør at det har vokst frem noen få gigantiske "koblingsbokser", store bygg fulle av de ulike leverandørenes maskiner, med tusenvis av kabler mellom dem.

De virkelig store av disse sentrene, Internett Exchanges (IX), er i de samme store byene som har store flyplassene. For hvis du er en internettleverandør som vil at kundene dine skal ha Facebook enda raskere enn andre, må du sette inn en router i for eksempel Amsterdam Internet Exchange (AMS-IX), eller tilsvarende i London (LINX) eller Frankfurt (D-CIX), slik at en leverandør kan strekke en kort fiberkabel og koble seg til Facebooks store router i samme bygg.

Den andre viktige og veldig fysiske infrastrukturen er de store undersjøiske kablene mellom kontinentene. Andrew Blum tar oss med på besøk til Lands End i Cornwall i England, der telefonkablene har vært i 150 år og der verdens mest trafikkerte internett-fiberkabel, fra New York til London, kommer i land. Og han tar oss med til kysten av Portugal der enden av en helt ny fiberkabel som skal legges langs vestkysten av Afrika blir trukket i land og sveiset til en koblingsboks på land. I likhet med de store koblingsboksene er også de store undersjøiske kablene en type infrastruktur som ikke kan være "over alt", men der noen store globale aktører investerer milliardbeløp i håp om å kunne være operatører av en fysisk nettverksinfrastruktur som andre nettverk velger å kjøpe tjenester av. Og på noen strategiske punkter på land kommer disse kablene opp fra havet og kobles sammen med nettet der.

Den tredje type infrastruktur Blum beskriver og besøker er de store datasentrene som lagrer enorme mengder nettsider og innhold, det vi i dagligtale ofte omtaler som "nettskyen" fordi vi ikke nødvendigvis vet eller behøver å bry oss om hvor dataene vi laster opp og ned befinner seg. Men også dette handler egentlig om høyst fysisk infrastruktur. Dataene lagres i bygg fylt av et vanvittig antall store harddisker plassert inne i store servere, og med et enormt behov for energi til drift og og kjøling. Og fordi datamengden som skal lagres i verden vokser eksponentielt, dukker det opp stadig flere slike enorme datasentre.

I motsetning til de store koblingsboksene som gjerne ligger ved viktige knutepunkter, gjerne i store byer, ligger de store datasentrene ofte svært desentralt. Det som kreves er veldig mye dataoverføringskapasitet, så man må ha mye fiberkabel, og så må man ha mye billig og gjerne grønn energi. Og så hjelper det naturligvis å ha gunstige skattevilkår. Dette gjør at en del avsidesliggende gamle industrisamfunn kan ha konkurransefortrinn fordi de gjerne ligger nær kraftproduksjon. Slike lokalsamfunn har dessuten ofte en interesse av å trekke til seg nye arbeidsplasser som kan bruke denne kraftressursen når gammel industri forsvinner. Andrew Blum tar oss med til et par slike steder i Oregon på vestkysten av USA, som har store vannkraftressurser, bra med fiberkabler, og der både Microsoft, Google og Facebook har etablert enorme datasentre.

Dette er som sagt en høyst leseverdig bok som heller ikke er spesielt teknisk. Det var da et ekorn bet over internettkoblingen hans at han fikk behov for å se hvordan internett ser ut. Og minne om at selv i vår moderne og virtuelle tid handler mye fortsatt om kabler, maskiner og geografisk plassering.

Lang musikk til lange feriedager (17)

The Stone Roses fra Manchester har opp igjennom årene fått æren for å være gudfedrene til både acid house og britpop. Og i enkelte kretser er det vel også slik at hvis du ikke mener at debutalbumet "The Stone Roses" er det beste britiske albumet gjennom alle tider, så ser de rart på deg.

Alt dette er naturligvis overdrivelser, men det er ingen tvil om at The Stone Roses album med samme navn fra 1989 var spesielt og har blitt stående i musikkhistorien som en veldig viktig inspirasjon for mange betydningsfulle senere band. Og selv om bandet egentlig bare lyktes med dette ene albumet, forteller årets gjenforeningskonserter, der det er solgt 250 000 billetter, at mange fans husker bandet og dette albumet som satte "Madchester" på kartet i perioden etter New Order og The Smiths, men rett før Happy Mondays, Inspiral Carpets og Oasis.

I 2009, i forbindelse med 20-års jubileet til albumutgivelsen, ble det gitt ut et par remastrede og utvidede samlerversjoner av The Stone Roses debutalbum, der "Collectors Edition", som kan kjøpes digitalt på Platekompaniet for 169 kroner, har hele 40 låter. Det kvalifiserer har på bloggen til kategorien "lang musikk til lange feriedager", musikk som er lang nok og ellers egner seg til et dypdykk en lang dag på stranden. Kjernen her er et enkelt album med de 11 låtene fra det opprinnelige albumet. Klassiske låter som I wanna be adored, She bangs the drums, Made of stone, Elephant Stone og I am the resurecction.

Resten av de 40 låtene i samlingen er en kombinasjon av b-sider og andre sanger som ikke kom ut på albumet, samt demoversjoner av mange av albumsangene. Selv om de ikke er like bra som albumlåtene, holder mye av dette overraskende høy kvalitet og gjør at denne utgivelsen er verdt å kjøpe i utvidet versjon. På sangen Fools Gold kan man kanskje også høre at forbindelsen til house-musikken er der, om enn ikke så veldig tydelig ellers på det første albumet. Og som en innføring i The Stone Roses for alle som ikke fikk det med seg for 20 år siden, er dette i grunnen alt man trenger.

-----

Og her er lenke til alle tidligere og alle fremtidige bidrag (etter hvert som de kommer) i spalten Lang musikk til lange feriedager.

Lang musikk til lange feriedager (16)

Igjen er det sommer, mange har ferie, og det er på tide å ta opp blogg-tradisjonen med å skrive om lang musikk til lange feriedager. Det vil si "box sets" med rariteter eller fleralbumsutgivelser med minst 40 sanger, og gjerne mange flere, slik at det holder en hel dag på en iPod på en badestrand. Og er ikke været slik at badestranden frister så tar man med iPoden et annet egnet sted.

Dagens box set er X5 med Simple Minds. Nå kan man selvsagt innvende at Simple Minds ikke akkurat ble U2, selv om de prøvde ganske hardt en periode, og at mye av det de gjorde høres ganske slitent ut i dag. Men det bra med denne boksen er at den består at de fem første albumene, ting som stort sett ble laget før Simple Minds ble mainstream og kjedelig. De var en stund et ganske lovende post-punk band. Disse fem albumene kom ut i en hektisk periode på bare 3 1/2 år, mellom 1979 og 1983. Tross den korte tidsperioden er de svært ulike, og vitner om et band som var på jakt etter en retning.

Om det er fem eller seks album med i X5 kan forresten diskuteres. I 1981 ga de ut albumet Sister Feelings Call som en ekstra bonus.LP sammen med hovedalbumet Sons and Fascination, mens i en periode litt senere ble solgt som to separate album, før den noen år senere ble gitt ut på nytt som et felles album, riktignok fratrukket et par sanger fra Sister. Men her er alt med, sammen med en del bonusmateriale i form av b-sider, live-versjoner og utvidede versjoner av noen av de beste låtene fra alle albumene.

Første album heter Life in a Day og kom i 1979. Et ujevnt og stilmessig litt sprikende album, men med noen lovende anslag. Så kommer Real to Real Cacophony, som i følge AllMusic.com er et av de største albumene i post-punk historien, på line med Kraftwerk, Wire og Joy Divisions beste. Det er kanskje å overdrive litt, men en ikke veldig fjern sammenligning, Real to Real.. minner faktisk ikke så rent lite om Kraftwerk, og stilskiftet fra det første albumet er helt enormt. Et album som dessuten står seg svært godt 30 år etter, med høydepunkter som Real to Real og Premonition.

Så skiftet Simple Minds sjanger igjen med det tredje albumet Empires and Dance. Det med "dance" er helt alvorlig ment, dette er at slags eurodisko-album, med lange, sugende og dansbare låter som "I Travel" og "Celebrate", som begge også er med i "extended"-versjoner på X5. Deretter kom nevnte album Sister Feelings Call og Sons and Fascination, også disse med flere bra sanger. Blant annet den fine instrumentalen "Theme for Great Cities" og "Sweat in Buttet"

Siste album i denne samlingen er New Gold Dream (81-82-83-84), som man kan innvende at ikke hører hjemme i samlingen fordi dette albumet er et sprang i mer kommersiell retning og dermed ville passet bedre sammen med de lettere pompøse pop-albumene til Simple Minds fra årene etter. Men i motsetning til det meste som kom senere, er dette er virkelig bra album, og det passer godt inn i denne samlingen fordi den uansett er veldig variert sjangermessig. Sanger som tittelmelodien "New Gold Dream", "Someone Somewhere in Summertime" og "Glittering Prize" er frem deles store poplåter.

------

Og her er lenke til alle tidligere og alle fremtidige bidrag (etter hvert som de kommer) i spalten Lang musikk til lange feriedager.

Comeback fra Smashing Pumpkins

Det går som oftest veldig galt når store pop-og rockartister prøver å komme tilbake et par tiår etter at de var store og nyskapende stjerner. Jeg vet at Mods nylig samlet 25 000 på Stavanger stadion og at The Stone Roses, britpopens fedre, skal ha noen konserter i Manchester i sommer der 250 000 har kjøpt billett, men de er likevel unntakene. Og når gamle guder  gir ut album 20 år etter, blir det normalt veldig pinlig.

Forventningene til et comeback fra The Smashing Pumkins, som ga ut et par strålende album tidlig på 90-tallet, er ekstra små fordi de allerede har prøvd seg på et slikt comeback en gang før, med nokså svakt resultat. Albumet Zeitgeist fra 2007 har riktignok et par greie låter, inkludert Doomsday Clock fra Transformer-filmen, men er ellers ikke mye å skrive hjem om. Derfor er forbauselsen nesten fullstendig når bandsjef Billy Corgan, som nok en gang har byttet ut hele bandet, leverer at album som flere anmeldere mener er det beste siden gjennombruddet Siamese Dream helt tilbake i 1993.

Jeg var veldig skeptisk på forhånd, men ble i likhet med anmelderne ble jeg positivt overrasket. Oceania er naturligvis pompøs og har merkelige tekster, slik det alltid har vært med Billy Corgan. Men det er ikke like overdrevet som før. Melodiene er bra og mange av noen av låtene er definitivt blant det beste Smashing Pumpkins har laget siden Siamese Dream. Jeg synes starten er litt haltende, men så kommer poplåtene som perler på en snor: The Celestials, Violet Rays, My Love is Winter og One Diamond, One Heart. Fin er også Wildflower helt til slutt. Albumet er vel verdt å høre på, i hvert fall for oss som fikk med seg første delen av historien om dette underlige fenomenet fra Chicago.

VGs omsorg for komitéene

VG om komitemøter i Stortinget

Jeg er normalt ikke blant de mest kritiske til den politiske journalistikken i Norge, fordi jeg tror at norske politikere stort sett har fått de mediene de fortjener. Men jeg ser at jeg kanskje må gjøre et unntak for sommersesongen. Da skrives det forbausende mye tull og unøyaktigheter om politikk.

En populær variant er å finne en eller annen statistikk, og ut fra tallene prøve å bevise at politikere er enten late eller griske, og helst begge deler på en gang. Det er jo en god sak hvis man avslører griskhet og latskap, men det blir ikke spesielt opplysende eller elegant hvis statistikken man bruker ikke beviser noe som helst, eller kanskje heller viser det motsatte av det journalisten prøver å få frem.

Slik er det med VGs oppslag i dag om at Helga Pedersen, Erna Solberg og Siv Jensen ikke deltar på så mange komitémøter i Stortinget (2-3 av 30 møter siste år) eller voteringer i Stortingssalen (5-10 prosent av 600 voteringer). Nå ser det ut som VGs journalister også har en alvorlig vrangforestilling når det gjelder hva en Stortingskomité egentlig gjør. For VG skriver:

"Komiteene på Stortinget er tenkt som politiske verksteder der saker skal debatteres og forberedes til votering i selve stortingssalen. Møtene er ikke offentlige, slik at medlemmene trygt skal kunne tale fritt, sende prøveballonger og arbeide seg frem til kompromisser ved å prøve og feile uten å bli sitert i media."

Dette er det reneste sludder, heldigvis. Det skulle tatt seg ut om de viktigste politiske debattene i Norge, der man taler fritt og tester ut standpunkter, foregikk bak lukkede dører i Stortingets komiteer. Heldigvis foretrekker politikere å diskutere med publikum til stede, så debatten foregår i media, i stortingssalen og i valgmøter, eventuelt på lukkede partimøter. Når partiledere ikke har så god tid til  å gå i komitemøter handler det ikke minst om at de stadig svarer på spørsmål og deltar i debatter i media.

Komiteene har ansvar for ting som gjelder sakenes fremdrift, gjennomføring av høringer, organisering av debattene og for så vidt viktige politiske ting, som å avklare hvilke standpunkter som har flertall og mindretall bak seg i en sak (noe som kommer frem i en offentlig komiteinnstilling). Men noen viktig politisk debatt kan jeg ikke huske at noen har fortalt meg at de har hatt i en komité. Arbeiderpartiets Hadia Tadjik skriver godt om dette i bloggen sin i dag og siterer Carl I. Hagen som siterer Jan P. Syse om saken:

"Jan P. Syse (H), partileder og statsminister 1989-1990: Han lærte med et par setninger at man ikke kaster bort tid på debatt i komiteene. Der melder man av standpunkter. Jeg prøvde en gang å overbevise Høyre-representantene i finanskomiteen da Syse var formann om en sak. Han sa til meg: Hagen, jeg tar gjerne en debatt med deg, men da vil jeg ha publikum."

Det er mye man kan kritisere politikere for (ikke minst når det gjelder politikken deres), men jeg synes det er nokså merkelig å insinuere at Helga Pedersen, Erna Solberg og Siv Jensen ikke gjør jobben sin fordi de ikke går i komitemøter så ofte som andre. Helga Pedersen er parlamentarisk leder i det største regjeringspartiet, Arbeiderpartiet, og representerer Finnmark på Stortinget. Hun har med andre ord mye annet å gjøre både i Stortinget, overfor Regjeringen og i forhold til velgerne hun representerer. Hun sitter i utenriks og forsvarskomiteen, sammen med hele fem andre representanter fra Arbeiderpartiet som fint ivaretar partiets interesser der, mens lederne er opptatt med de tingene som ikke kan overlates til andre.

Det samme gjelder Siv Jensen, partileder i FrP, som også er medlem i utenriks- og forsvarskomiteen. Der er det tre andre representanter fra Fremskrittspartiet i tillegg til Siv. Og fordi en partileder må ha sin oppmerksomhet rettet mot alle politikkområder, og ikke bare den komiteen man selv er medlem av, er jeg helt sikker på at hun gjør lurt i å overlate dette ansvaret til andre. Erna Solberg er medlem av helse- og omsorgskomiteen, sammen med to andre fra Høyre, blant annet komiteens leder Bent Høie. Jeg er også helt sikker på at de har funnet frem til en klok og riktig arbeidsdeling som gjør at de samlet sett utfører en best mulig jobb for partiets velgere og for å legge grunnlaget for en borgerlig valgseier om et år. Da kan de ikke bruke fremmøtestatistikk i en komité som rettesnor for hvordan man skal fordele oppgaver og ansvar.

Jeg er helt sikker på at de tre nevnte personene er blant de som jobber mest i hele Norge. De jobber langt mer enn arbeidsmiljøloven tillater (heldigvis er Stortingsrepresentanter unntatt fra arbeidsmiljøloven og bestemmer selv hvor mye de vil jobbe). VG skriver et sted at de slipper billig unna ("Også når det gjelder voteringer i stortingssalen slipper de parlamentariske lederne billig unna."). Det kan naturligvis skyldes mangel på kunnskap hos journalistene som har skrevet saken. Mest sannsynlig vet de at det de insinuerer ikke stemmer, men det er opportunt å gi inntrykk av at vi har late politikere som skulker viktige møter.

Kristin Clemet er i et blogginnlegg i dag  innom det som er den største faren ved en fordummende debatt der noen insisterer på at folkevalgte politikere skal ha arbeidstid og ordninger som om de var vanlige arbeidstagere. Det å være politiker er ikke det samme som å være statsansatt, men krever en annen type frihet, fleksibilitet og arbeidstid, som for mange, og særlig de fremste lederne, handler om friheten til å jobbe mer:

"En stortingsrepresentant kan, fordi han ikke har regulert arbeidstid, i teorien ta fri på tidspunkter da de fleste av oss andre jobber. Men prisen han må betale for det, er at han igrunnen er på "jobb" 24 timer i døgnet. En stortingsrepresentant må være i virksomhet kvelder og av og til netter, lørdag og søndag. Jeg ønsker meg ikke politikere som begynner å oppføre seg som om de var statsansatte arbeidstakere (...) Jeg ønsker at de skal være det de er, nemlig ombud, altså mennesker som har fått vår tillit til å styre landet og ta svært viktige beslutninger på våre vegne. Det krever uavhengighet, fleksibilitet og oppofrelse - og kontakt med det virkelige arbeidsliv. Om det en gang iblant skulle gi dem en liten fordel fordi de f.eks. kan ta fri en fredag formiddag, så får det heller være."

Det er mye man kan bekymre seg over når det gjelder norsk politikk. At de parlamentariske lederne ikke deltar på flere komitémøter i Stortinget er ikke på den listen.

Lunsj i Bakgården i Sandvika

Cathrine og Marianne i Bakgården

Denne bloggen har forsømt seg i det siste når det gjelder å melde om interessante steder å besøke i nærområdet (steder som Sjøflyhavna Kro og Cafe Odonata). Men nå er det sommer, og litt bedre tid til å utforske og skrive om de nære omgivelsene. I dag var deler av familien en tur i Sandvika, "hovedstaden" i Bærum kommune.

Jeg vokste opp ganske nær Sandvika og har sånn sett et forhold til stedet, men for de fleste er Sandvika i dag lik Sandvika Storsenter og et sted man kjører raskt forbi når man kjører E18 sørover eller tar E16 vestover mot Sollihøgda. Jeg husker fra barndommen at det var underskriftskampanje mot å "ødelegge det gamle Sandvika" ved å bygge et nytt kjøpesenter på Løkketangen. I dag holder NAV til i den røde mursteinsbygningen med "det store kjøpesenteret" på Løkketangen. Sandvika Storsenter på den andre side av elven er mange ganger større og tilhører en helt annen divisjon.

Men selv om storsenteret trekker til seg mye folk og aktivitet er det faktisk ting som skjer i det gamle Sandvika på østsiden av Sandvikselven også, selv om det ikke er like godt kjent. Og det har kommet til mer i det siste, blant annet flere spisesteder langs elven og et bra kulturtilbud med teaterscener og gallerier. Sandvika er ikke bare kjøpesenter,  kommuneadministrasjon og bussterminal. I dag spiste  Marianne, Cathrine, Petter og jeg lunsj i Bakgården inne i Brambanigården/Budstikkagården. De åpnet i mai (med omtale i Budstikka) og har egen Facebookside. Det er en ordentlig stor og trivelig bakgård som ligger mellom gågaten, Rådhuset, Kinoveien og Sandvikselven. Og i dag fant vi ut at de serverer store, gode lunsjretter der.

At den flotte hvite bygården midt i gamle Sandvika heter Brambanigården kan kanskje virke underlig, men det har sin klare historiske forklaring. Den er oppkalt etter industrigründeren Caspar Donato Brambani, den viktigste personen i Sandvikas historie. Han ble født i Christiania, var barnebarn av en nord-italiensk vinbonde og kom til Sandvika i 1870, der han etablerte kalkfabrikker, teglverk og andre industrivirksomheter. I Budstikkas store Asker og Bærums leksikon står det om Brambani at:

"Han bygde sommerhus i Sandvika (...) i 1870, og etablerte snart en omfattende industrivirksomhet: Sandviken Kalkfabrik (1871), Kampebråten Kalkfabrik på Jong (1874), Sandviken Blikvarefabrik (1888), Bjørnegård Teglverk, Sandvikens Takstenfabrik og en kjemisk fabrikk. Brambani tjente gode penger, og kjøpte i 1892 Brønnøya, der han også anla en kalkfabrikk. Han grunnla Christiania Portland Sement på Slemmestad, bl.a. sammen med Viktor Plahte på Høvik."

Flere av Brambanis industrivirksomheter fikk problemer i den økonomiske krisen i 1899 og måtte stenge. Han døde 72 år gammel i 1906  (Brambanigården er nyere, den eldste delen stod ferdig i 1937, med blant annet en av landets eldste yrkesskoler). Men det er jo interessant at en industribygger med italiensk opprinnelse har betydd så mye for historien til et sted man i dag forbinder med alt mulig annet enn industri. 

Mattekunnskaper og feilmedisinering

Aftenposten lørdag hadde et ganske skremmende oppslag om at halvparten av sykepleierstudentene i Oslo svarer feil på forholdsvis enkle spørsmål om legemiddeldoser på eksamen:

"Hvert år stryker mange sykepleierstudenter i enkel regning med legemiddeldoser. I Oslo strøk over halvparten av studentene på eksamen i vår. Landets sykepleierstudenter har store problemer med å regne ut riktig dose medisin. De klarer ikke matematikken - som er på ungdomsskolenivå."

Ingen vet nøyaktig hvor mange tilfeller av feilmedisinering som forekommer hvert år, eller hvor mange skader og dødsfall det resulterer i, men de undersøkelsene som er gjort tyder på at tallet er svært høyt. For eksempel skrev Aftenposten i mars i år at 3 av 4 pasienter ved sykehjem får feil medisiner (riktignok også av helt andre årsaker enn regnefeil). Når det gjelder feilmedisinering i norske sykehus fant jeg en interessant artikkel fra 2009 i Tidsskrift for den norske legeforening som slår fast innledningsvis at:

"Vi kjenner ikke til noen publiserte norske studier der man i detalj har sett på omfanget av ulike typer legemiddelfeil i sykehus. I en artikkel i Tidsskriftet i 2004 ble det rapportert at bare 7 % av legemiddelkurvene i sykehus var helt korrekt ført, mens 79 % hadde avvik med antatt liten risiko for pasienten og 14 % avvik med antatt mulig skaderisiko for pasienten."

Mye tyder med andre ord på at dette er et stort og viktig problemområde man raskt bør gjøre noe med. Det kan jo ikke være slik at vi bare setter inn masse ressurser på havarikommisjoner, granskinger og etterforskning av hendelser på steder der det egentlig er veldig få tilfeller av skader og dødsfall (som på fly og oljeplattformer), mens det ikke skjer noen systematisk avdekking av tekniske, organisatoriske og menneskelige feil på steder der det skjer klart flest skader og dødsfall i året i Norge (på sykehus og sykehjem).

Jeg tror det i hvert fall er to ting man kan og bør ta tak i nokså raskt. For det første, og dette er Aftenposten inne på i sin oppfølgingsartikkel (bare på papir) søndag, så må man løfte matematikkunnskapene hos sykepleiere. Sykepleierforbundet og flere politikere mener at man må stille krav om minst karakteren 3 i matematikk for å komme inn på sykepleierutdanningen. Det høres fornuftig ut, men dette tiltaket alene vil gjøre at det tar flere tiår å løse problemet med dårlige matematikkunnskaper. Man må i tillegg gjøre noe med matteferdighetene til de som allerede er sykepleiere, i form av både testing av kunnskapen og etterutdanning, på samme måte som man i andre yrker har krav om at man jevnlig må oppgradere kompetansen for å kunne fortsette i jobben.

For det andre er det ganske merkelig at det ikke finnes noen offentlig tilgjengelig oversikter over hvor stort problemet med feilmedisinering er. Vi kan lese i media, basert på offentlig tilgjengelig informasjon hvilke veistrekninger som tar flest menneskeliv og hvilke flyselskaper det er farligst å fly med. Men vi vet ikke hvilke sykehus og sykehjem som gjør flest feil, noe som har langt større betydning for flere av oss.

Sett utenfra virker det som om det som det er en mindre moden og mindre åpen sikkerhetskultur i helse- og omsorgsektoren enn i andre deler av arbeidslivet, der det å rapportere ulykker, skader og hendelser med stort skadepotensiale er en helt sentral del av det daglige skadeforebyggende arbeidet. Ved å lage aggregerte oversikter over disse dataene kan man sammenligne seg med og lære av andre som har bedre resultater. Når det gjelder helse og sikkerhet er åpenhet om resultatene en forutsetning for å kunne bli bedre. Jeg skjønner rett og slett ikke hvordan en virksomhet kan forbedre seg uten å vite mer om hvor stort problemet er i dag.