Et økonomisk vekstvarsel for 2016

Det er tid for oppsummeringer av 2015 og prognoser for 2016. En av de mer leseverdige i sistnevnte kategori er Bloombergs enkle gjennomgang av hva som kan gå galt i 2016, under overskriften  "A Pessimist's Guide to the World in 2016", Da handler det mer om scenarier enn om spådommer eller prognoser, men jeg tror alle sakene som er nevnt er innenfor det mulige.

I den noe mer nøkterne prognosesjangeren finner vi grafene til høyre som er hentet fra The Economist og som sier noe om hvor det forventes at den økonomiske veksten vil være sterkest i 2016. Siden slutten på finanskrisen i 2009 har de såkalte BRIC-landene (Brasil, Russland, India og Kina) bidratt sterkt til den globale veksten i verdiskaping, men nå må andre gjøre en større del av jobben.

Både Russland og Brasil vil i følge prognosen oppleve nedgang i BNP i 2016. Kina vil ha en brukbar vekst, dersom vi skal tro de offisielle tallene, men den er lavere og langt mer usikker nå enn før. Bare India ser ut til å gå i riktig retning og det er anslått en BNP-vekst der på 7 prosent. Som andel av den globale veksten er det anslått at BRIC-landene samlet vil bidra med 16 prosent.

I følge The Economist er det slik at de rike landene vil stå for en større del av den globale økonomiske veksten enn noen gang tidligere dette tiåret. Ikke nødvendigvis spektakulært, men mye bedre enn på lenge:

"Against all this, the rich world will look solid, if unspectacular. America’s economy will expand by around 2.5%, and the American jobs machine will crank out at least 2m new positions for a sixth straight year—the first time that has happened since the 1990s. Europe will no longer be threatened by recession or deflation, and the euro zone’s most obvious time-bomb, Greece, has been defused for now."

I følge denne prognosen vil verdensøkonomien vokse med totalt 2,7 prosent i 2016. Ikke siden 2011 har veksten vært over 3 prosent.

På vei bort fra dødsstraff i USA

Mens stort sett hele resten av den vestlige verden har avskaffet dødsstraff for flere tiår siden, har USA holdt fast på denne straffereaksjonen, som det i følge Amnesty Internationals norske nettsider bare var 22 land i verden som brukte i 2014.

Men litt under radaren, og kanskje litt i strid med det vi har trodd, er også USA i praksis i ferd med å bevege seg bort fra bruk av dødsstraff. I USA ble 28 personer henrettet i 2015, det laveste antallet siden 1991. I Texas, som har stått for en tredel av henrettelsene de siste årene ble bare 2 nye dødsdommer avsagt i 2015, ned fra 11 året før.

The Economist har i sitt julenummer noen veldig interessante betraktninger om årsakene til at det er en så markant nedgang. De peker på noen ganske ulike aktører og årsaker som stort sett ligger utenfor de rent politiske beslutningene som tas nasjonalt og i delstatene om straffelov og straffereaksjoner:

Den første grunnen de peker på er jurymedlemmene. I USA brukes det et jurysystem når man vedtar dødsstraff som reaksjonsform og man kan jo tenke seg hvor enorm belastning det er for en vanlig borger å har ansvar for å beslutte den ultimate uopprettelige straffereaksjonen. Når lovverket gir en muligheter for livsvarig fengsel, uten at den dømte noen gang får komme ut i samfunnet igjen, fremstår nok dette som en bedre løsning, selv når det er snakk om de aller grusomste forbrytelser.

Her er det også en annen gruppe som har fått økende betydning og som bidrar til juryene usikkerhet; Dødsdømte fanger som det viser seg, før eller etter at henrettelsene er gjennomført, at ikke var skyldige i forbrytelsen likevel. En tredje gruppe som i praksis har bidratt til å redusere bruken av dødsstraff i USA er påtalemyndigheten. Ikke bare de som gjennom har tatt ulovlige snarveier i sin innsats for å få folk dømt til døden, og gjennom dette har gjort stor skade på rettssystemet, men også påtaleadvokater som bevisst har latt være å kreve dødsstraff der det kunne vært aktuelt.

En fjerde og veldig interessant gruppe The Economist trekker frem er ofrenes nærmeste pårørende. Mange av av disse vil helst unngå den oppmerksomheten og det sirkuset som oppstår, og der den som er dømt til døden kan oppnå en slags heltestatus blant aktivister som kjemper for at vedkommende ikke skal henrettes. Da er det bedre for de pårørende at drapsmannen soner en livstidsstraff og er glemt, The Economist skriver om en slik sak at:

"Bethany Webb’s sister was among eight people killed in a Californian hair salon in 2011; her mother was shot, but survived. She wants the culprit to die “alone and unnoticed”, rather than being euthanised in an execution-night circus. The way prosecutors messed up the case—by needlessly deploying a jailhouse informant—has alerted her to the risks of injustices in others. Then there is the attritional legal rigmarole: the killer would smile at the victims’ families at court appearances, Ms Webb says; her mother is obliged to relive the trauma at each fresh hearing. A life sentence would have meant that “next time we see his face in the paper, it would be for his obituary."".

Femte sett med argumenter handler om kostnadene og om hva skattepengene skal gå til, En dødsstraff i det amerikanske systemet er ekstremt tidkrevende og stiller strenge krav til prosesser og ankeprosesser hele veien. Det er i gjennomsnitt 16 års opphold mellom dødsstaffen blir avsagt og selve gjennomføringen. Noen har beregnet at hver person som dømmes til døden koster samfunnet en million dollar til blant annet advokater, etterforskere og psykologer, tillegg til fengselsoppholdet. Så man kan kanskje si at mens det før i tiden var en bekymring for at mange ble dømt til døden i rettsalene med de dårligste advokatene og de dårligste dommerne, er det nå oppstår en ny urettferdighet ved at skattebetalerne må betale enorme beløp for bistand til noen av samfunnets mest kriminelle for å hindre at det ikke skjer noe som kan kritiseres.

En sjette og litt mer eksotisk faktor som bidrar til å vanskeliggjøre bruke av dødsstraff er problemene med å få tak i kjemikaliene som brukes i giftsprøytene. Det er ikke akkurat noe stort og lukrativt marked og USAs egne legemiddelfirmaer har sluttet å produsere giften som brukes. Det gjør at man er avhengig av import fra utlandet, men en kombinasjon av firkantede importreguleringer i USA og eksportforbud i europeiske land som ikke vil bidra til gjennomføring av henrettelser i land med dødsstraff, gjør at også dette er blitt et problem.

Og så har vi naturligvis en syvende og svært viktig aktør i USAs høyesterett, der et par av medlemmene allerede har antydet at dødsstraff er et tema som snart kan finne veien til en høyesterettsbehandling og bli tatt stilling til på et prinsipielt grunnlag. I 2015 er det bare seks delstater som har henrettet noen og antallet har krympet raskt. Det kan i følge The Economist gjør det enklere for høyesterett å lukke døren helt. "Fairly soon, someone will be the last person to be executed in America.", skriver The Economist, Uansett hvilken av de nevnte aktørene som til slutt får hovedæren for å gjøre det slutt er det dødstraffens innebygde selvmotsigelser som vil være hovedgrunnen:

"But in a deeper sense, all these are merely accomplices. In truth capital punishment is expiring because of its own contradictions. As decades of litigation attest—and as the rest of the Western world has resolved—killing prisoners is fundamentally inconsistent with the precepts of a law-governed, civilised society. In the final verdict, America’s death penalty has killed itself."

Apple TV som spillkonsoll

Apple TV: Galaxy on Fire - Manticore Rising

Det har vært litt tynt med bloggposter om spill her de siste par årene, i hvert fall med tanke på at dette er en blogg som markedsfører bloggerens interesse for dataspill. Dels har det litt med tid å gjøre, et godt konsollspill er jo en ordentlig avhengighetsskapende tidstyv. Men det har også med at etter at jeg satset på riktig hest for ti år siden med Nintendo Wii i 2006, og har blogget om storspill som Super Mario Galaxy 2 og "Legend of Zelda - Skyward Sword", satset jeg definitivt på feil hest noen år senere med Nintendo Wii U. Det er noen ganger lett å glemme at grunnen til at man hadde suksess var at det enkleste er det beste.

Men det er ikke bare Wii U som sliter i konsollmarkedet. Salgstallene viser at også konsollene, fra Sony og Microsoft, har noen utfordringer. I glansdagene midt på 2000-tallet solgte de mest populære konsollene over 100 millioner enheter (Playstation 2, Wii). I siste generasjon har Sony Playstation 4 solgt 30 millioner og Wii U og Xbox One bare 10 millioner enheter hver. Med tanke på den kraftige veksten i levestandard i denne perioden, ikke minst i Asia, og veksten i antall TV-apparater i verden, er dette bemerkelsesverdig nedgang. Salgstall for de mest populære PC-spillene tyder på en tilsvarende nedgang.

Betyr dette at det i verden spilles mindre dataspill enn før? Det er det absolutt ingen grunn til å tro, tvert imot. Men det betyr at nettbrett og særlig smarttelefoner har tatt over spillerne, særlig i den delen av markedet der spill handler om enkel avkobling og tidsfordriv, og kanskje utvikler seg til litt mer etter hvert. Dessuten har spillbransjens forretningmodeller også endret seg ved at man ikke kjøper et ferdig spill på en DVD-plate i en spillbutikk, men betaler for å leste ned ulike figurer, oppgraderinger eller utvidelsespakker, noe app-butikkene til Apple og Google er spesialister på, men som også de tradisjonelle konsollprodusentene nå satser på i sine online-plattformer. .

Jeg vil tro at særlig smarttelefonen vil være den viktigste spillplattformen i overskuelig fremtid, slik smarttelefonen er foretrukket for alt mulig annet, ikke minst bruk av sosiale medier. Men er det håp om et nytt oppsving i den delen av spillmarkedet som spilles på en TV-skjerm? Etter å ha prøvd nye Apple TV tror jeg det kan være mulig. Apple har jo også en viss erfaring i å bruke sitt økosystemet av hardwaredingser og tilknyttede tjenester til å gå inn i og omdanne hele bransjer, som musikkindustri og mobiltelefoni.

I utgangspunktet virker det kanskje litt rart å bruke penger på nye Apple TV. Den koster mer enn det dobbelte av den gamle, kr 1700 for den minste med 32 GB lagringsplass. Og hva skal man egentlig med en mye raskere prosessor eller egen lagringsplass når det den tilbyr er enda en måte å se Netflix og TV2 Sumo på. Ellers streame annet medieinnhold fra nettet? Det som er er helt sikkert er at den nye Apple TV-boksen gir helt andre muligheter enn de som hittil er utnyttet. Og jeg tror spill er en av disse nye mulighetene som ikke var der før..

En titt i spillbutikken i Apple TVs appstore viser at det har begynt å skje spennende ting allerede, Her har det på kort tid dukket opp en rekke ulike spilltitler, Ordentlige spill som koster penger å kjøpe og laste ned, men som typisk koster langt mindre enn et PC-spill på DVD. Her er en video på YouTube med en kåring av "Top 10 Apple TV games". Jeg vil tro at ganske mange spillprodusenter vil mene det er interessant å selge spill på denne plattformen og at spillbiblioteket raskt kan bli både stort og lett tilgjengelig. Apple TV bruker dessuten en teknologi som gjør at maksimalt omkring 200 MB av spillet lagres på konsollen, mens resten ligger i nettskyen og bruker bredbåndet.

Og sett i lys av dette er det jo plutselig ikke så dyrt med en Apple TV, som koster langt mindre enn en typisk spillkonsoll. Nå har den naturligvis også enklere utstyrt når det gjelder prosessor og grafikkhardware, men min erfaring er at den er forbausende rask og bra. Det som er lurt er å investere i en ordenlig trådløs spillkontroller.med analoge joysticks og knapper slik man er vant til å bruke til spill. Den medfølgende touchpad-fjernkontrollen til Apple TV kan faktisk brukes den også, og fungerer helt fint til noen enkle spill, men skal man gjøre mer avanserte ting, og flere oppgaver samtidig, må man ha en ordentlig kontroller.

Hva så med spillene? Jeg har hittil rukket å prøve to som jeg synes er veldig bra. Det ene er Geometry Wars 3. Dimensions, et spill som finnes på flere plattformer og som er en videreutvikling av en gammel 2D-klassiker blant skytespill. Men spillet som virkelig imponerer er "Galaxy on Fire - Manticore Rising" (koster 59 kroner, her er videotrailer på YouTube). Vi snakker om et ordentlig Star Wars-lignende skytespill der du styrer et lite romskip ute i verdensrommet og må skyte ned bølger av fiendtlige romskip som angriper deg fra alle kanter, med stadig økende intensitet. Selv om spillet foregår i et veldig raskt tempo og det er mye detaljer i bildet, imponerer det med en fantastisk bra grafikk på min 48-tommers TV skjerm i stuen hjemme.

Og det er bare å se frem til fortsettelsen. Det er vel ikke akkurat en like stor nyhet å lage en spillpakke med enkle sportsspill der hele familien kan ha glede av å spille tennis og golf sammen som da Wii Sports kom i 2006, men jeg tipper likevel Beat Sports kan spille en lignende rolle for Apple TV. En annen jeg må få testet er Rayman Adventures. et eventurspill i Super Mario-sjangeren. som også finnes for håndholdte enheter, men som har fått sin egen versjon til Apple TV. Men i løpet av kort tid vil jeg tro det kommer mye mer, også av den typen spill som ikke passer så godt på en håndholdt enhet, men som trives best med en ordentlig stor skjerm.

Og nok en julelåt fra the Killers

I forrige bloggpost la jeg ut the Killers 2014-julelåt (de har gitt ut en i året siden 2006) og da er det jo rett og riktig å også ta med årets julevideo fra the Killers som kom i begynnelsen av desember. Videoen er en slags fortsettelsesfortelling fra "Don't Shoot Me Santa" fra 2007, som fikk en "prequel", en forløperfortelling, i 2012 som het "I Feel It In My Bones". Og fortsettelsen på den nokså sære julefortellingen heter "Dirt Sledding":

The Killers julesingler

Det er på tide med litt julemusikk her på bloggen. Dagens tema er the Killers fra Las Vegas som har gitt ut en julesingel hvert år siden 2006. Men når jeg sjekker tilbake her på bloggen ser jeg at jeg ikke har blogget om disse julesinglene siden 2011 da the Killers ga ut EPen "(Red) Christmas EP" en samling med de seks julesinglene som kom fra 2006 til 2011. Den inkluderte klassikere som "The Cowboy's Christmas Ball" og "Don't Shoot Me Santa".

Men saken er den at the Killers ikke ga seg der, men har fortsatt å gi ut julesingler hvert år etterpå også, gjerne nokså utradisjonelle varianter av det vi forbinder med julesang. Og en slik ganske utradisjonell utgave av julesang er fjorårets singel "Joel, the Lump of Coal", en sang laget sammen med talkshowverten Jimmy Kimmel. Den handler så vidt jeg skjønner om hvordan kullet, som skaper så mye problemer i verden i form av forurensning og klimagassutspill, her symbolisert av en kullklump kalt Joel, også kan omdannes til en skinnende diamant.

Nye avtaler om handelsliberalisering i WTO

Financial Times om ITA2-avtalen

Å følge med på de globale forhandlingene i WTO om liberalisering av verdenshandelen har vært omtrent like spennende som å se på maling tørke. Det har egentlig ikke manglet ambisjoner. I 2001 ble den såkalte "Doha-runden" satt i gang, en forhandlingsrunde skulle vedta en altomfattende pakke med nye spilleregler for handel med varer og tjenester, investeringer og immaterielle rettigheter. Men de etter hvert 162 landene ble stort sett aldri enige om noen ting.

Derfor mente nok noen at det var like greit at en ny runde med forhandlinger i WTO i Nairobi denne gangen skulle foregå i skyggen av det store klimatoppmøtet i Paris, der forventningene tross alt var noe større i forkant og resultatet ble minst like bra som forventet.

Men det er viktig å huske på at temaene WTO har ansvar for å finne globale løsninger på er svært viktige for verden, Når stadig flere mennesker i verden løftes ut av ekstrem fattigdom er det som et resultat av investeringer i et næringsliv som kan selge flere varer og tjenester og skape nye arbeidsplasser. Friere bevegelse av varer, tjenester og kapital på tvers av landegrensene er, sammen med satsing på utdanning og helse, de viktigste redskapene vi har for gi folk en høyere levestandard. I vår åpne norske økonomi, som er så avhengig av både eksport og import. vet vi godt hvor viktig det er å ha god markedsadgang til større markeder enn vårt lille hjemmemarked.

Hvordan gikk det så på WTO-toppmøtet i Nairobi? I følge Utenriksdepartementets pressemelding og ulike presseoppslag gikk det langt bedre enn vi kunne frykte. Og da er det særlig tre ting som trekkes frem som svært positive.

Det første er at WTO har forlatt ideen om en stor forhandling som skal løse alt på en gang, men vil satse på flere og mindre omfattende pakker med liberaliseringer. Financial Times har omtalt dette som "The death of Doha and birth of new WTO" og skriver:

"They also opened the door to discussing new issues and focusing more on delivering smaller packages of trade reforms. Agreements included a global ban on farming export subsidies that Roberto Azevêdo, the WTO’s director-general, called the “most significant” achievement on agriculture in the organisation’s history. The new line in Nairobi, said one senior trade official, amounted to “the death of Doha and the birth of a new WTO”.

Det andre som er verdt å merke seg er en ny om omfattende avtale om handel med informasjonsteknologiprodukter. Her går den teknologiske utviklingen så raskt at når man har en snart 20 år gammel avtale og så holder på i 14 år uten forhandlingsresultat, så ser listen over varer land kan eksportere og importere uten toll ut som inventarlisten i et teknisk museum. Mange av dagens ikt-produkter fantes ikke da den forrige avtalen ble vedtatt og er derfor ikke er dekket.

Det gjør at produkter som lages av norsk høyteknologisk industri innen blant annet maritim teknologi. energiteknologi  og telekommunikasjon møter handelshindringer. Dessuten er høy toll  og andre handelshindringer også en fordyrende faktor for næringsliv og forbrukere i Norge som har behov for å kjøpe varer fra utlandet. Derfor er den informasjonsteknologiavtalen som 50 land i WTO har skrevet under på viktig for Norge og svært viktig for den globale handelen. Man snakker om et marked som utgjør 10 prosent av varehandelen i verden, eller 1 300 milliarder dollar. Financial Times skriver i en egen sak om ITA2-avtalen. at dette er den største WTO-avtalen siden 1996:

"More than 50 members of the World Trade Organisation on Wednesday concluded the biggest tariff-reduction deal in almost two decades, eliminating restrictions on the $1.3tn trade of 201 IT products. The expansion of the 1996 Information Technology Agreement will increase global gross domestic product by $190bn a year, according to IT experts, as the costs are cut in trading goods from GPS devices and video game consoles to next-generation semiconductors."

Den tredje positive nyheten handler om eksportsubsidier. Det lille som har vært skrevet i norske medier om toppmøtet i WTO har handlet om subsidier til eksport av Jarlsberg-ost som kanskje må fjernes. Nå er ikke den globale utfordringen først og fremst norsk ost, men at eksportsubsidier generelt sender en stor ekstraregning til skattebetalerne, gjør markedet mindre effektivt og hindrer utviklingsland i å kunne konkurrerer på like vilkår. I Utenriksdepartementets pressemelding oppsummeres enigheten som er oppnådd om eksportsubsidier slik:

"For en mellomstor, åpen økonomi som Norge, er det viktig at forhandlinger i det multilaterale handelssystemet gir resultater. Enighet om utfasing av eksportsubsidier og innstramming av andre former for støtte til eksport av landbruksprodukter er et viktig bidrag til å redusere fattigdom i mange utviklingsland, legger utenriksministeren til. For Norge innebærer enigheten at våre eksportsubsidier må avvikles senest innen utgangen av 2020. (...) Det ble også fattet vedtak til fordel for de minst utviklede landene (MUL), om forlengelse av muligheten til å gi tjenesteeksportører fra MUL positiv særbehandling samt bedre opprinnelsesregler for import av varer fra de fattigste landene. Bomullseksport fra minst utviklede land vil få bedre markedsadgang. Eksportstøtte for bomull skal avvikles umiddelbart i i-land og fra 1. januar 2017 i u-land."

Hva skjer så videre med de globale multilaterale forhandlingene om friere handel? Det er jo ganske håpløst med et avtaleverk som står stille mens virkeligheten rundt er i stadig raskere utvikling. For eksempel har forhandlinger om handelsliberalisering historisk handlet mest om tollsatser på industrivarer og landbruksvarer, mens den klart største delen av den økonomiske aktiviteten i dag foregår i tjenestektoren. Det gjør at det er store huller i det internasjonale avtaleverket, noe som i praksis betyr at det ofte er svært vanskelig å selge tjenester til andre land. Men forhåpentligvis innebærer møtet i Nairobi starten på en mer kraftfull innsats også her. Financial Times skriver i en oppsummerende kommentar om møtet at:

"After a death scene so drawn-out it would have done credit to a Victorian melodrama, the curtain has finally come down on one of the longest-running farces in global policymaking. The so-called Doha round, the programme of multilateral trade talks that started in 2001, was last week declared dead by World Trade Organisation members after nearly a decade spent comatose. The admission that Doha is no more is welcome: the talks were wasting a lot of breath, time, energy and air miles. But to preserve the negotiating function of the WTO, member governments need to pursue other ways of doing business that preserve the multilateral approach as far as possible while having a fighting chance of actually producing a deal."

Økt produksjon, lavere klimagassutslipp

Som beskrevet her på bloggen tidligere i år er det slett ikke alt som går i feil retning når det gjelder utslipp av klimagasser. Det er tvert imot slik at utslippsintensiteten fra næringslivet i Norge er omtrent halvert siden 1990. Statistisk Sentralbyrå skriver i ny oversikt over klimagassutslipp at:

"Utslippsintensiteten for klimagassutslipp fra norsk økonomisk aktivitet har sunket jevnt siden 1990 og er nær halvert i perioden frem til og med 2014. Nedgangen i denne perioden fra 31,9 til 14,8 tonn utslipp av klimagasser per million kroner som er produsert, skyldes i hovedsak en generell overgang fra industri- til tjenesteproduksjon i norsk økonomi. De tradisjonelt mer utslippsintensive næringene i norsk økonomi har også bidratt til nedgangen i utslippsintensiteten for klimagasser. Dette skyldes teknologiske endringer og en overgang fra bruk av fossile brensler til fornybare energiformer."

Når klimagassutslippene ikke har falt med mer enn 6,2 prosent siden 1990 er det ikke fordi det er gjort lite for å redusere utslippene, men fordi denne nedgangen kommer til tross for at verdiskapingen fra næringslivet er fordoblet siden 1990. Noe som betyr at utslippene pr produsert enhet er mer enn halvert. Og som sitatet over beskriver så skyldes denne nedgangen to ting, Dels har tjenestenæringene vokst kraftig, mens industrien har gått tilbake. Men like viktig er det at den industrien vi har i Norge har investert mye i teknologi og produksjonsprosesser som fjerner utslipp, og er derfor blant de beste i verden.

Hvilke næringer som har de høyeste klimagassutslippene ser vi i tabell 2, Den viser at transportsektoren og petroleumsvirksomheten har de høyest utslippene. Petroleumsvirksomheten har dessuten en økning i klimagassutslippene og også økte utslipp per krone i verdiskaping, noe som ikke er forklart utover at turbinene på sokkelen bruker mer gass, men som jeg antar skyldes at oljefelt som nærmer seg slutten av levetiden er langt mer energikrevende å operere.

"Klimagassutslipp per produsert krone innenfor olje- og gassutvinningsnæringen samlet sett økte også i 2014. Sammenlignet med 2013 økte produksjonen (målt i faste 2005-priser) i olje- og gassutvinningsnæringen i 2014 med 1,7 prosent. Klimagassutslippene økte med 4,8 prosent, noe som blant annet kan tilskrives økt bruk av naturgass i turbiner på sokkelen."

Men selv om oljevirksomheten totalt sett har store utslipp har den også en svært høy verdiskaping og er derfor langt fra toppen av listen over næringer som har høyest utslipp pr produsert krone:

"Det er transportnæringene, primærnæringene og produksjon av metall og ikke metallholdige produkter som har de høyeste utslippene per produsert krone. Olje- og gassutvinning er ikke blant næringene med høyest utslippsintensitet, men på grunn av stor aktivitet bidrar de likevel stort til totale utslipp".

En nærmere utforsking av hvor mange tonn CO2-ekvivalenter som slippes ut pr millioner kroner i produksjon viser at (tabell 2) oljeindustrien slipper ut 31 tonn CO2-ekvivalenter per millioner kroner i produksjon, mens landbruket ligger klart på topp i utslipp og slipper ut 73,6 tonn CO2-ekvivalenter per millioner kroner i produksjon. Til sammenligning slipper transportsektoren ut 58 tonn CO2-ekvivalenter pr million kroner, mens industrien er nede i 18,8 tonn. 

Men langt lavere utslipp enn fra alle de nevnte er det fra tjenestesektoren, som målt i produksjon er den største næringen , men som bare har utslipp på 0,4 tonn CO2-ekvivalenter per millioner kroner produsert. Omtrent på samme nivå ligger helse og undervisning med 0,6 tonn og offentlig administrasjon og forsvaret med 1,5 millioner tonn CO2-ekvivalenter.

Hva skal vi så lese ut av dette når det gjelder utsiktene til en mer kraftfull innsats for å få ned utslippene av klimagasser ytterligere? Som vi ser er det krevende å få ned utslippene mye når det er kraftig vekst i den økonomiske aktiviteten. Men samtidig er det jo ganske imponerende at utslippene går nedover selv om det produksjonen er fordoblet og det er økte utslipp fra petroleumsvirksomhet, Det viser at det gjennom omstilling og innovasjon er fullt mulig å oppnå svært mye mer gjennom smartere ressursbruk og mindre energikrevende prosesser og materialer. Næringslivet er ikke miljøets motstander i klimapolitikken. Det er nye og bedre produksjonsprosesser, produkter og tjenester fra næringslivet vi er avhengige av for å finne løsingene.

USA fjerner oljeeksportforbudet

Vi snakker gjerne om verdensmarkedet for råolje, et marked både norske bedrifter og den norske statskassen er veldig påvirket av, men strengt tatt har ordet "marked" vært litt misvisende. Dels har OPEC i perioder styrt oljeprisutviklingen ved å fastsette produksjonskvoter for medlemslandene. Og dels har USA bidratt til at verdensmarkedet ikke har fungert som det kunne gjøre gjennom å holde liv i et forbud mot eksport av råolje fra USA siden 1975.

Nå er ting i rask endring, OPEC har ikke blitt enige om noen reelle produksjonskutt på svært lenge, kanskje fordi Saudi Arabia ikke har noe imot en lengre periode med veldig lave oljepriser for å få stengt ned noe av konkurrentenes produksjon og bremse deres investeringer i nye prosjekter. Problemet er at de lave prisene ser ut til å ramme OPEC-landenes oljeindustri og statsfinanser mer enn oljeprodusenter utenfor OPEC, blant annet fordi evnen til å kutte sine kostnader og drive med innovasjon er veldig ujevnt fordelt..

Men det er mer dårlig nytt for aktører som ønsker å vedta oljeprisen i stedet for å la tilbud og etterspørsmål i markedet bestemme. 18. desember vedtok den amerikanske kongressen, som en del av budsjettavtalen for 2016, å oppheve lovforbudet mot eksport av råolje fra USA. Dette kan i følge The Economist få tre viktige konsekvenser:

"The move has three potentially positive outcomes. It will increase the market for the light, sweet crude pumped out of America’s shale deposits, which may eventually give the fracking industry a fillip. It will give refineries outside America access to a greater variety of oil, enabling them to operate more efficiently. And it will make West Texas Intermediate (WTI), the reference price in the United States, a global benchmark for light, high-grade crudes to rival Brent, an international benchmark that is based on a mix of heavier crudes. That would make oil trading more efficient."

Lovgivningen som fjerner dette eksportforbudet var del av en større pakke som til slutt ble vedtatt med 65 mot 33 stemmer i senatet og 316 - 113 i representantenes hus på fredag. Avtalen sikrer at man skaffer 1 100 milliarder dollar til offentlige budsjetter og unngår en ny "government shutdown", i hvert fall frem til høsten. Den delen som handler om å fjerne forbudet mot eksport av råolje høyere på republikanernes ønskelister før jul enn på demokratenes, men en viktig grunn til at det ble med i avtalen er at det samtidig blir gitt store nye skatteinsentiver til vind- og solenergi i USA.

Bortgjemte musikalske perler (44)

Det er på tide med litt julemusikk og da er klassikeren "Frosty the Snowman" et kjent og trygt alternativ som ble gitt ut på plate første gang på 1950-tallet. Men denne versjonen er litt annerledes. Her er det Cocteau Twins, det skotske 80-talls indiebandet som i 1993, mot slutten av sin karriere da bandet ikke hadde det helt godt med seg selv, spilte inn en EP som het "Snow" med sangene "Winter Wonderland" og "Frosty the Snowman", som er på denne videoen:



I bandet Cocteau Twins var det for øvrig ingen tvillinger, men de to frontfigurene Elisabeth Fraser og Robin Guthrie var samboere og fikk et barn sammen. En kombinasjon av dårlige nerver hos henne og hans inntak av noen kjemikalier som ikke er helt bra for kroppen, bidro imidlertid at forholdet tok slutt. Det var omtrent da EPen med julesanger kom ut i 1993. Som band holdt de det på sett og vis gående en stund til, og ga ut noen singler og et album i 1995-96, men så var det brått slutt for Cocteau Twins.

Og sjangen Cocteau Twins bidro til å gi et navn omtales ofte som "dream pop", en nær slektning av fenomener som goth og shoegazing, og i likhet med sistnevnte en temmelig introvert gren av postpunk-sjangeren fra tidlig på 80-tallet.

Nå går det best i Nord-Norge

Det er langt mer krevende tider i næringlivet nå enn for et år siden. Når oljeprisen har falt til under 40 dollar fatet, omkring en tredjedel av prisen sommeren 2014, har det naturligvis store konsekvenser for mange. Investeringene bremses, bedriftene nedbemanner og skatteinntektene til det offentlige går ned. Men disse effektene er ikke jevnt fordelt geografisk. Ser vi på skatteinngangen ser vi at noen deler av landet går svært bra.

Det er Statistisk Sentralbyrå som utgir skattetall hver måned. Og når vi ser på novembertallene ser vi at en kraftig nedgang i petroleumsskattene, på omkring 30 prosent, gjør at den totale skatteinngangen så langt i 2015 er 3,1 prosent lavere enn i 2014 (og 2014 var 2,5 prosent lavere enn 2013). Men tar vi ut petroleumsskattene er det en vekst i skatteinntektene så langt i år på 3,1 prosent. Men som grafen over viser er denne veksten ujevnt fordelt geografisk.

Nord-Norge er ligger i særklasse på topp når det gjelder vekst i skatteinntekter (her er en tabell som viser tall og prosenter). I Nordland er det 7,4 prosent vekst siste året, i Troms er veksten 9,6 prosent og Finnmark er det hele 10,7 prosent vekst i skatteinngangen. Det vitner om gode tider både i næringslivet og i offentlig sektor. Ingen andre norske fylker har så sterkt vekst, men både Nord-Trøndelag, Østfold, Vestfold og Oppland har en vekst på litt i overkant av seks prosent.

I motsatt ende av skalaen finner vi Rogaland, som det eneste fylket med nedgang i skatteinntektene. Nedgangen i Rogaland er på 4,5 prosent og i følge SSBs omtale er det særlig Stavanger kommune som utmerker seg med en nedgang:

"I Rogaland er det Stavanger som har reduserte innbetalingar av skattar eksklusiv petroleumsskattar. Skattane her er 14,5 prosent lågare enn i den same perioden i fjor. Dei andre kommunane i Rogaland hadde alle enten same nivå på skatteinnbetalingane eller høgare innbetalte skattar jamfør i fjor. Det er i hovudsak netto innbetalingar av skatt frå overskott i bedrifter som er blitt lågare i Stavanger."

Det er også verdt å merke seg at offentlig sektor i Norge raskt blir mindre oljeavhengig når oljeprisen faller:

"Ved utgangen av november 2015 var det innbetalt 790 milliardar kroner i skatt mot 815 milliardar kroner i den same perioden i fjor. Petroleumskattane hittil i år er 105 milliardar kroner og utgjer 13 prosent av totale skattar. I den same perioden i fjor var skattane frå petroleum 150 milliardar kroner som svarar til 18 prosent av totale skattar."

Pepperkakeindeksen

Det går mot jul. Julepynt, julehandel, julemat og julebakst preger alle kanalene og sendeflatene der vi forventer en solid dose juletilbehør, både innendørs og utendørs, men noen ganger dukker juleeffektene også opp i noen litt mer overraskende sammenhenger.

I den første kategorien hører Kommunal- og moderniseringsminister Jan Tore Sanner hjemme. Og noen skulle leve i den villfarelse at han bare er opptatt av budsjetter, forskrifter, tidstyver og kommunesammenslåinger, bør de se på dette innslaget på God Morgen Norge på TV2 der statsråden redegjør for hvor viktig det er starte juleforberedelsene tidlig og dessuten viser hvordan han pleier å lage fornyet og forbedret julemarsipan. Dessuten ble han nylig den stolte eier av en ny og meget bereist kommunenisse som i løpet av året har besøkt en rekke av landets kommuner, noe vi også får høre om i innslaget.

Litt mer overraskende for mange er det nok at Statistisk Sentralbyrå (SSB) også interesserer jeg for julebakst i disse førjulstider. Hos SSB er det ikke julemarsipan, men derimot pepperkaker som har påvirket statstikkproduksjonen, De kan i år presentere sin egen oppdaterte pepperkakeindeks. Den viser hvordan prisutviklingen på de ulike ingrediensene i pepperkaker har vært siden 2006. Som en ser av grafen har alle ingrediensene økt i pris de siste årene, men det er smør som har økt klart mest i pris. SSB skriver:

"Matvarene som inngår i pepperkaker har en ulik prisutvikling fra 2006 til 2014. Krydder har steget minst i pris, med rundt 17 prosent. Prisen på mel, egg og farin har steget med mellom 30 og 40 prosent siden 2006. Smør er den pepperkakeingrediensen som har hatt brattest prisutvikling: drøye 80 prosent. (...) Til sammenligning har prisen for matvarer og alkoholfrie drikkevarer samlet steget med knappe 18 prosent i samme periode."

Jeg ser at det i dag spekuleres i media om at landet snart får en ny landbruksminister. Da kan vi jo håpe at vedkommende drar nytte av den viktige kunnskapen som ligger i pepperkakeindeksen når det skal lages god landbrukspolitikk..

Det satses på jernbane

Aftenposten om de tre "nye" stasjonene

Det satses for tiden mye på jernbane i Norge. En bra påminnelse om det kom i dag da samferdselsminister Ketil Solvik-Olsen, jernbanedirektør Elisabeth Enger og Bærums ordfører Lisbeth Hammer Krogh markerte åpningen av tre "nye" togstasjoner på strekningen mellom Sandvika og Oslo. De tre stasjonene er Stabekk. Høvik og Blommenholm.

Når "nye" står med anførselstegn er det fordi det egentlig er noen svært gamle stasjoner på Drammensbanen det er snakk om. Stabekk stasjon åpnet i 1884, Høvik stasjon helt tilbake i 1874 og Blommenholm stasjon i 1910. Alle tre er mindre stasjoner mellom Lysaker og Sandvika som kom etter at jernbanen mellom Oslo og Drammen ble åpnet i 1872. Men de tre stasjonene har vært stengt siden 2011, da det nye dobbeltsporet mellom Asker og Oslo (Askerbanen) åpnet.

Gjenåpningen av de tre stasjonene markerer avslutningen på en enorm investering i jernbaneinfrastruktur vest for Oslo. Første etappe var nytt dobbelspor mellom Sandvika og Asker, 9,5 kilometer som ble igangsatt i 2001 og åpnet i 2005. Neste del var strekningen Lysaker og Sandvika, 6,7 kilometer til en kostnad på 3,2 milliarder, som ble åpnet daværende statsminister i 2011. Dette er til sammen 17 km ny jernbane der nesten hele strekningen går i tunnel. Men det betød også at den gamle Drammensbanen i dagen kunne bygges om til å bli lokaltog, med helt eller delvis nye stasjonsbygg, flere parkeringsplasser og langt flere togavganger.

Det er ikke bare her det investeres store beløp i ny jernbaneinfrastruktur for tiden. Follobanen, det nye dobbetsporet mellom Oslo og Ski, er Norges største samferdselsprosjekt og inkluderer landets lengste jernbanetunnel. Og nord-vest for hovedstaden skal det snart bygges en Ringeriksbane som vil knytte Hønefoss og Ringerike tettere til Oslo og forkorte Bergensbanen. Og for noen dager siden ble det kjent at det skal igangsettes et arbeid med å planlegge både vei og jernbane mellom Arna og Voss, også dette en stor jernbaneinvestering. Jernbane er med andre ord en viktig del av svaret på hvordan er transportsystem som kan håndtere vekstutfordringene ser ut.