Rangering av lands energisystemer

World Economic Forum produserer en rekke interessante rangeringer av hvor gode verdens land er på ulike områder. Nå i påsken oppdaget jeg en ny rangering de har gjennomført, av 127 lands evne til å gi innbyggere og næringsliv en sikker og bærekraftig energiforsyning med hensyn til  både pris, leveringssikkerhet og miljøpåvirkning. Det handler med andre ord både om kvaliteten på både det fysiske energisystemet, men også om det politiske energisystemet, og hvordan dette skaper rammebetingelser for riktige investeringer.

Rapporten heter Global Energy Architecture Performance Index Report 2017 og har brukt 18 indikatorer for å rangere landene. Det er Sveits som ligger øverst på listen, mens Norge er på andre plass, Sverige på 3. plass og Danmark på 4. plass. Om Sveits skriver rapporten at:

"Switzerland (1st) tops the rankings for the third consecutive year, benefiting from a diverse supply mix, low-energy intensity and low carbon dioxide (CO2 ) emissions from electricity production. It has continued to improve its scores since last year in economic growth and development (5th to 3rd) and environmental sustainability (18th to 16th), staying constant for energy access and security (7th)"

Om de andre landene i toppen av listen, inkludert Norge, skriver de:

"Switzerland is followed closely by Norway (2nd), Sweden (3rd), Denmark (4th) and France (5th), cementing their position as the top five countries on the EAPI from last year (with France and Denmark switching ranks). Nordic economies have successfully balanced performance across each side of the energy triangle. Norway ranks 1st on energy access and security, reflecting how it has successfully translated a high supply of natural resources into benefits across its entire energy system. Sweden ranks in the top 10 globally on environmental sustainability, with investment in renewables paying off. From being heavily reliant on oil in the 1970s to achieving one of the highest shares of renewables across the EU, it has reached 50% of consumption from renewable energy before the 2020 deadline. Denmark is 8th on economic growth and development, achieving low levels of energy intensity and competitive energy prices."

Rapporten peker også på noen andre interessante forhold. Et av dem er at de virkelig store energikonsumentene i verden, som USA, Kina, Russland, India og Japan sliter med å hevde seg på denne listen. Alle har store og komplekse energisystemer, men har mye å gå på når det gjelder å gjøre dem mer effektive og bærekraftige. Slik utviklingen er nå er det de landene som allerede er i toppen av listen som øker forspranget til de andre. WEF skriver i rapporten:

"Top-ranked countries and the rest of the table exhibit a growing divide in performance: Since last year, the top 20 highest-performing countries have achieved twice the average increase in EAPI score compared to that of all other countries. This difference in improving performance reflects a further strengthening of energy sectors in countries already performing well, and an opportunity for other countries to understand these journeys more closely."

Bortgjemte musikalske perler (65)

Her er det en pussig sak fra musikkhistorien. I en film laget i 1980 som het "Roadie", og som svært få husker lenger, var det et innslag fra en konsert der Blondie spiller Johnny Cash "Ring of Fire":



Selve filmen hadde Meatloaf i hovedrollen som roadie. Som film betraktet skal den ha vært helt elendig, men det kan kanskje være verdt å se konsertklippene i filmen med flere kjente artister. Her er hva Amazon.com skriver om filmen "Roadie":

"One the strangest musical curiosities of the 1980s, Roadie stars Meat Loaf as a good ol' Texas boy who turns himself into the world's greatest roadie to win the heart of a teen-age groupie (Kaki Hunter). She, however, is obsessed with Alice Cooper, just one of the musical guest stars in this rock & roll road movie farce. Meat Loaf single-handedly saves concerts by Hank Williams Jr. and Roy Orbison (who duet on "The Eyes of Texas") and Blondie (who crank up "Ring of Fire") as well. Directed by Alan Rudolph, from a slapdash story he co-wrote with producer Zalman King (which surely qualifies as one of the most unlikely creative partnerships in film history), this high-energy cinematic jam is a raucous, disjointed goof. But only the comedy is played out of key. The music rocks."

Religionsfrihet på retur

Hva passer vel bedre på en langfredag enn en listen status i form av en graf som viser hvordan det står til med religionsfriheten i alle landene i verden. Det er The Economist som i dag skriver om en helt ny rapport som har undersøkt dette, under overskriften "Freedom of worship is on the decline in many countries". De skriver:

"The overall level of restrictions on religion is surprisingly elevated: the study finds it “high” or “very high” in fully one-quarter of the 198 nations assessed. Moreover, the situation appears to be getting worse: both the government and social indicators show that religious freedom deteriorated in 2015—the latest year for which data are available—for the first time in three years. State restrictions on freedom of worship are concentrated in the Middle East and North Africa, the origin of the Abrahamic faiths. In that region, 95% of governments engage in harassment and the use of force against religious groups, with Egypt’s policies the sternest of all. However, European countries, including some of the continent’s secular liberal democracies, can be intolerant as well. Pew found more than 200 cases of government constraints on religious groups not only in Russia, which forbids some forms of public religious practice, but also in France, which maintains a ban on face-coverings in public spaces."

Undersøkelsen er laget at Pew Research Centre. Den vurderer både myndighesbegrensninger på utøvelsen av religion, for eksempel i form av lover og regler, men også ulike samfunnsmessige hindringer som gjør det vanskelig å praktisere sin religion, for eksempel trusler eller voldsutøvelse mot tilhengere av en bestemt religion. Rapporten til Pew ligger på nettstedet deres og er omtalt i artikkelen Global Restrictions on Religion Rise Modestly in 2015, Reversing Downward Trend. Og som vi ser på flere av grafene som er presentert der så har det, etter å ha gått i riktig retning i flere år, vært en moderat men urovekkende negativ utvikling i flere land fra 2014 til 2015.

Bortgjemte musikalske perler (64)

Jeg innbiller meg at denne passer bra til påske. Det handler om et samarbeid fra 1992 mellom Nick Cave og Shane MacGowan der de skulle synge hverandres sanger, samt synge en sang sammen. Det munnet ut i en felles EP. Her er det Shane MacGowan som synger Nick Caves "Lucy":



EPen det er snakk om kom som sagt i 1992, i en periode der begge de medvirkende personene var ganske preget av regelmessig bruk av kjemikalier som ikke virker spesielt positivt på kroppen. Men det ble forbausende bra. EPen består av tre sanger: Louis Armstrongs "What a wonderfull world", som de synger sammen, The Pogues "Rainy Night in Soho", sunget av Nick Cave og Nick Caves "Lucy", sunget av Shane MacGowan.

Flere hytter enn boliger i 45 kommuner

Påsken er hytteid for mange og da passer det jo fint at SSB har oppdatert nettsiden sin med litt hyttestatistikk. Her kan vi for eksempel finne ut både hvilke kommuner som har flest hytter, hvor det er flest hytter pr kvadratkilometer areal, og ikke minst, hvor det er mange flere hytter enn det er boliger i kommunen.

Flest hytter totalt har Ringsaker kommune med 6981. Deretter følger Trysil, Hol, Vinje og Sigdal. Men det er ikke bare på fjellet det er store hyttekommuner. Også Fredrikstad, Hvaler og Larvik er topp ti i antall hytter i landet.

Ser vi i stedet på hyttetettheten i norske kommuner, det vil si hvor mange hytter det er PR kvadratkilometer areal, er det kommuner ved Oslofjorden som dominerer. Her er Tjøme øverst på listen, med over 56 hytter pr kvkm. Deretter følger Hvaler, Frogn, Nesodden, Nøtterøy, Fredrikstad, Hurum og Rygge.

Graver man dypere ned i SSBs statistikker og sammenligner statistikken for bygninger med statistikken for boliger, vil man se at 45 norske kommuner har flere hytter enn boliger. I noen er det mer enn 2500 flere hytter enn boliger. Denne kåringen er toppet av Vinje, foran Sigdal, Trysil, Hol og Sirdal.

Bredbåndshastigheten nidoblet

Norge ligger gjerne svært høyt på internasjonale rangeringer av hvor digitalt avansert vi er. Og særlig høyt ligger Norge på rangeringer av hvor god den digitale infrastrukturen er. Til tross for en vanskelig geografi er vi I toppen i verden verden når det gjelder bredbånd.

Hvordan det er blitt slik får vi beskrevet i en ny statistikk fra Statistisk sentralbyrå som nettopp er kommet. Det den beskriver er hvordan bredbånd er noe bare enkelte hadde for åtte år siden, mens der nå er noe nesten alle har. Dessuten har hastigheten økt kraftig. SSBs statistikk forteller at gjennomsnittshastigheten hos norske bredbåndskunder er nidoblet bare siden 2008. De skriver:

Gjennomsnittshastigheten på private faste bredbånd har økt fra 5,0 Mbit/s i 4. kvartal 2008 til 47,0 Mbit/s i samme kvartal 2016. Antall bredbånd per 100 husholdninger har i samme periode økt fra 68 til 84. (...) Tallet på private bredbåndsabonnement steg kraftig i første tiår av 2000-tallet. Deretter flatet veksten ut fram mot 2016. I 4. kvartal 2004 var det 604 000 private bredbåndsabonnement i Norge. Fire år senere var antallet 1 440 000. (...) I 4. kvartal 2016 var det 1 965 000 private faste bredbånd. Dersom utviklingen fra de siste årene fortsetter, vil 2 millioner private bredbånd passeres i løpet av 2017.

I 2016 var det slik at halve befolkningen strømmet film og TV-serier over internett. Det forklarer nok mye av behovet for mer kapasitet. Dessuten er det slik at de fleste hjem har flere enheter i hjemmet enn bare en PC som bruker bredbåndskapasiteten, inkludert smarttelefoner, nettbrett, medieenheter og spillkonsoller. Men ikke alle hjem har like stort behov. Derfor ser vi at gjennomsnittshastigheten øker mer enn medianhastigheten, noe som skyldes at særlig de aller raskeste bredbåndshastighetene blir enda raskere.

På ministermøte i G20

Torsdag og fredag denne uken har jeg ledet Norges delegasjon på en konferanse og på et ministermøte i G20 om digitalisering. G20 består av de 20 landene med størst økonomi i verden. Norge er normalt ikke med her, men det tyske formannskapet i G20 har invitert Norge med som gjest. Det betyr at Norge deltar på G20s ministermøter om ulike viktige temaer i hele vår og frem til toppmøtet i Hamburg i juli.

På ministermøtet i Düsseldorf nå var det digitalisering som var tema. Kompetansebehov, frihandel, sikkerhet, forbrukerrettigheter, deltakelse, infrastruktur, konkurranse og vilkår for små og mellomstore bedrifter var blant temaene på dagsorden under Ministermøtet. G20-møtet samlet ministre med ansvar for digitalisering i de 20 største økonomiene i verden.

Dette er første gang G20 gjennomfører et eget ministermøte om digitalisering. Det ble utvekslet erfaringer, diskutert hva som kreves for å utnytte mulighetene enda bedre, og vedtatt en felles ministererklæring. De ulike dokumentene blir lagt ut på G20s nettsider etter hvert. Og så kan det også være interessant å lese OECDs "Key issues for digital transformation in the G20" som er skrevet som et innspill til ministermøtet og kom i januar.

Merkedag for kommunereformen

I dag er en merkedag for alle rundt i hele landet som gjennom tre år har jobbet for å få en kommunestruktur og en oppgavefordeling som er bedre tilpasset utfordringene vi står overfor. Stortinget får presentert hele tre proposisjoner om dette, som skal behandles før sommerferien. Og her har Aftenposten oppsummert de viktigste tingene som legges frem i dag.

Når det gjelder sammenslåinger er fasit så langt (det kan også hende noen flere melder seg i løpet av behandlingen i Stortinget) er at 118 kommuner blir til 46 nye kommuner. Det gir 356 kommuner i 2020, mot 428 kommuner før reformen startet. Dette vil være det laveste antallet kommuner siden formannskapslovene ble innført i 1837. Én av tre innbyggere vil bo i en ny kommune etter reformen og det skjer sammenslåinger fra Lindesnes i sør til Hammerfest i nord.

Av disse er det fem som er besluttet tidligere i denne stortingsperioden, gjennom kongelig resolusjon:

- Stokke, Andebu og Sandefjord i Vestfold ble slått sammen fra 1. januar 2017.

- Lardal og Larvik i Vestfold er vedtatt slått sammen fra 1. januar 2018.

- Tjøme og Nøtterøy i Vestfold vedtatt slått sammen fra 1. januar 2018.

- Hof og Holmestrand i Vestfold er vedtatt slått sammen fra 1. januar 2018.

- Rissa og Leksvik i Trøndelag er vedtatt slått sammen fra 1. januar 2018.

De sammenslåingene Stortinget blir invitert til å vedta nå og som vil gjelder fra 2020, er:

- Moss og Rygge
- Askim, Hobøl, Spydeberg og Eidsberg
- Aurskog-Høland og Rømskog
- Oppegård og Ski
- Skedsmo, Fet og Sørum
- Asker, Hurum og Røyken
- Drammen, Nedre Eiker og Svelvik
- Holmestrand og Sande
- Tønsberg og Re
- Bø og Sauherad
- Lyngdal og Audnedal
- Mandal, Marnardal og Lindesnes
- Kristiansand, Søgne og Songdalen
- Stavanger, Rennesøy og Finnøy
- Forsand og Sandnes
- Fjell, Sund og Øygarden
- Radøy, Lindås og Meland
- Os og Fusa
- Ullensvang, Odda og Jondal
- Voss og Granvin
- Førde, Naustdal, Gaular og Jølster
- Selje og Eid
- Sogndal, Balestrand og Leikanger
- Volda og Hornindal
- Fræna og Eide
- Molde, Midsund og Nesset
- Ålesund, Sandøy, Skodje, Haram og Ørskog
- Stordal og Norddal
- Trondheim og Klæbu
- Hemne, del av Snillfjord (Vennastranda) og Halsa
- Hitra og del av Snillfjord (Sundan/Hemnskjela)
- Orkdal, Agdenes, Meldal og del av Snillfjord (Krokstadøra)
- Bjugn og Ørland
- Roan og Åfjord
- Verran og Steinkjer
- Namdalseid, Namsos og Fosnes
- Vikna, Nærøy, Leka og Bindal
- Narvik, Ballangen og nordøstsiden av Tysfjord
- Hamarøy og sørvestsiden av Tysfjord
- Skånland og Tjeldsund
- Tranøy, Lenvik, Berg og Torsken
- Kvalsund og Hammerfest

Klart for elektronisk tinglysing

Et viktig digitaliseringstiltak som både vil forenkle hverdagen for mange og spare næringsliv og offentlig sektor for mye penger er rett rundt hjørnet. Det handler om elektronisk tinglysing som settes igang 18. april. Aftenposten hadde en fin artikkel i går med overskriften "Denne endringen er godt nytt for alle som skal kjøpe eller selge bolig", der de skriver:

"Fra 18. april digitaliseres store deler av Kartverkets tinglysning. Prosessen blir automatisert og tinglysning skal nå kun ta sekunder. Normalen har ligget på nesten 14 dager med innsending og retur, ifølge DNB Eiendom. Målet er at 50 prosent av sakene går digitalt i 2017 og 80 prosent i 2019. De profesjonelle blir prioritert i første omgang, finans og eiendom. I neste runde kan folk bruke Kartverkets tjenester fra stuen."

Tinglysing er i dag en virkelig manuelle prosess i forvaltningen med et stort volum. Hver dag kommer det inn 15-20 kasser post til Kartverket med omkring 5000 brev med dokumenter . Til sammen 1,5 millioner saker med 16 millioner papirark som som må åpnes, sorteres og signeres manuelt. Heretter vil overdragelse av eiendom kunne skje helt digitalt. 

Det gjør det mulig å få raskere utbetaling av boliglån, eiendomsoverdragelsene vi skje raskere og risikoen for feil vil bli redusert. Boligkjøpere får raskere utbetaling av lån og perioden med mellomfinansiering vil kunne bli kortere. Det blir også mulig for bankenes lånekunder å signere alle dokumenter i nettbanken.Hvor mye penger vil så samfunnet kunne spare på denne viktige forenklingen? Aftenposten skriver:

"Samfunnsgevinsten kan komme på 1,3 milliarder kroner, tror regjeringen, mest i privat sektor. Christian Vammervold Dreyer, administrerende direktør i Norsk Eiendom, tror det kan dreie seg om en større sum på grunn av effektivisering av kjøpsprosessen. – Det er effektivt for forbrukerne. Når man reduserer behandlingstiden fra 14 dager til et par dager, er det store penger å spare. Blant annet på grunn av mellomfinansiering. Det vil også bli færre feil, sier Dreyer."

Og rett over påske kommer vi igang, etter at mang har gjort en stor innsats for å gjennomføre dette prosjektet. Her på Kartverkets nettsider er det mulig å lese mer om elektronisk tinglysing:

Hvem bør Jan Tore Sanner besøke?

Jan Tore Sanner skal snart reise på teknotur rundt i Norge. Teknotur handler om å besøke virksomheter som gjør noe spennende og kanskje uventet med teknologi. Bedrifter som skaper nye arbeidsplasser ved å bruke teknologi til å lage nye produkter og tjenester. Eller som jobber smartere og mer effektivt ved å automatisere og robotisere. Men dersom turen skal gi maksimal uttelling trenger han innspill om hvem han skal besøke.

Selv om turen handler om teknologi er det ikke bare bedrifter i it-bransjen det er aktuelt å besøke. Det kan like gjerne være bedrifter i helt andre bransjer, som industri, varehandel, byggenæring, reiseliv eller transport, og som bruker teknologi til å gjøre noe helt nytt og annerledes. Eller det kan være virksomheter i offentlig sektor som buker teknologi til å forenkle hverdagen til innbyggerne og gjøre kontakten med stat eller kommune enklere.

Vi er interessert i å lære mer om muligheter og utfordringer når det gjelder det å ta i bruk ny teknologi på ulike områder og i ulike bransjer. Derfor må vi få innspill om hvem det er verdt å lære av. Skal vi legge forholdene til rette for at flere skal lykkes med digitalisering, automatisering og det å lage nye varer og tjenester, må vi vite mer om de som har lykkes, og gjerne også høre mer om hva vi bør gjøre politisk for å fjerne hindringer og legge forholdene til rette for mer innovasjon og mer digitalisering.

Alle som har innspill om hvem kommunal- og moderniseringsminister Jan Tore Sanner bør besøke på sin Teknotur17 kan skrive dem inn her på KMDs nettside om Teknotur17.

Min favorittfigur i Perspektivmeldingen

For oss som er opptatt av helhet, sammenheng og langsiktighet i politikken er det rene julekvelden når regjeringen legger frem Perspektivmeldingen. Den kommer hvert fjerde år og er det politiske dokumentet som særlig er opptatt av alt dette. Og på fredag kom Perspektivmeldingen 2017, full av vurderinger av hvordan det går og hvordan fremtidsutsiktene er.

Og like viktig som selve teksten er alle grafene og figurene som gjennom de litt over 200 sidene illustrerer ulike utviklingstrekk og sammenhenger nasjonalt og internasjonalt. Og det er her min favorittfigur i den nye perspektivmeldingen kommer inn i bildet. På side 113, i underkapitlet 5.4 om Sårbarheten for et varig fall i inntektene fra olje og gass, finner man kakediagrammet til venstre som viser hvordan Norges nasjonalformue er sammensatt. Perspektivmeldingen beskriver det slik i teksten:

"Norges formue består av humankapital, realkapital, finanskapital i form av netto fordringer på utlandet, i all hovedsak SPU, og fremtidig grunnrente fra olje og gass i bakken. Nåverdien av fremtidig arbeidsinnsats, humankapitalen, er den aller viktigste delen av formuen. Arbeidsinnsatsen anslås å utgjøre om lag 75 pst. Finanskapitalen utgjør om lag 9 pst. og verdien av olje og gass i bakken knapt 3 pst."

Det er med andre ord slik at de fremtidige inntektene fra olje- og gass som ligger under havbunnen fortsatt er betydelige, men ganske små sammenlignet med andre deler av nasjonalformuen. Litt større, med 8,6 prosent er finanskapitalen, i all hovedsak petroleumsfondets plassering av penger i utlandet. Realkapitalen, det vil si eiendom og fysisk infrastruktur av ulike slag, utgjør 13,7 prosent av vår nasjonalformue. Mens innbyggernes kompetanse og arbeid i dag og i fremtiden, det Perspektivmeldingen kaller "nåverdi av fremtidig arbeidsinnsats", utgjør 75 prosent av nasjonalformuen vår.

Det er i hvert fall et par viktige konklusjoner man kan trekke av dette. En er at det ikke er noen god idé å tro at oljefondet vårt er så stort at vi kan leve av bare det. Hvis alle plutselig sluttet å jobbe og heller brukte pengene i fondet, ville pengene ta slutt etter svært kort tid. Både petroleumsfondet og oljen og gassen som fortsatt er igjen i bakken er fantastiske ressurser for Norge, men det er ikke slik at det er mindre nødvendig å jobbe her i Norge enn i andre land.

Det andre denne grafen får frem veldig tydelig er at fordi kompetanse og arbeid er en så stor del av nasjonalformuen vår så er det også endringer i denne delen av nasjonalformuen som har størst betydning for vår fremtidige velstand, Hvis vi øker verdien av arbeidsinnsatsen vår, enten ved at det samlet sett jobbes mer eller ved å øke produktiviteten blant de som er i arbeid, for eksempel ved å investere i økt kompetanse, har det mer å si for fremtidig velstand enn stort sett alt annet. 

I nasjonalbudsjettet for 2015 ble det beregnet at hvis vi fram til 2060 klarer å øke den årlige veksten i arbeidsproduktiviteten med 0,2 prosentenheter, betyr det mer for vår velstand i 2060 enn hva vi kan vente å få i avkastning fra Statens pensjonsfond utland på samme tidspunkt. Nasjonalbudsjettet for 2015 hadde også flere andre gode råd om hvorfor både strukturreformer og konkurransefremmende tiltak også er avgjørende dersom vi skal øke produktiviteten vår:

"Det er mange forhold som påvirker arbeidsproduktiviteten, herunder utdanning, kompetanseutvikling, evnen til å ta i bruk nye produksjonsprosesser og teknologi, samt evnen til å flytte ressurser fra sektorer med lav produktivitet til sektorer med høy produktivitet. På 1990-tallet ble det gjennomført en rekke strukturreformer som bedret konkurransen i næringslivet og produktiviteten i norsk økonomi. Økt konkurranse i tjenesteytende næringer har vært en viktig drivkraft for anvendelse av ny teknologi, for introduksjon av nye produkter og for forbedring av kvalitet og service. Bruk av informasjons- og kommunikasjonsteknologi og etablering av nye selskapsstrukturer med større konsern eller kjeder startet i 1980-årene og fikk et bredt gjennomslag i 1990-årene. Mer hensiktsmessige reguleringer med økt vekt på konkurranse og markedsmekanismer i bl.a. finansmarkedene, kraftmarkedet, markedet for flytransport, markedene for elektronisk kommunikasjon, betalingsformidling og i dagligvarehandelen bidro til disse omstillingene. (...) Videre trådte EØS-avtalen i kraft fra 1994, med den betydning den har hatt for å bidra til like konkurransevilkår og begrense statsstøtte til bedrifter og næringer."

Og det er nettopp oppfølgingen av temaer som dette som er noe av hovedpoenget i den nye perspektivmeldingen. Fordi det handler om vår fremtidige levestandard og vårt velferdsnivå i Norge er det vel knapt noe i den politiske debatten som er viktigere enn akkurat dette.

60 prosent av innvandrerne er i arbeid

En ny statistikk fra Statistisk Sentralbyrå (SSB) viser at over 390 000 innvandrere var sysselsatte i 4. kvartal 2016. De som er i arbeid utgjør 60,2 prosent av bosatte innvandrere i aldersgruppen 15-74 år. I befolkningen ellers var sysselsettingsandelen på 66,7 prosent.

Nå er dette gjennomsnittstall der det finnes veldig store variasjoner mellom ulike grupper innvandrere, og i noen av gruppene er det også svært store kjønnsforskjeller når det gjelder deltagelse i arbeidslivet. 

Mens det blant innvandrere fra Norden (73 prosent), Øst Europa (71 prosent) og Vest Europa (67 prosent) er høyere sysselsettingsgrad enn i flertallsbefolkningen, noe som delvis skyldes at det er en høy andel i de mest yrkesaktive aldergruppene fra disse regionene, er sysselsettingen blant innvadrere fra Asia omtrent 52 prosent. Blant innvandrere fra Afrika er sysselsettingen 42 prosent.

SSBs statistikk viser at sysselsettingen er 68,5 prosent blant menn og 64,9 prosent blant kvinner i befolkningen utenom innvandrere. Blant svensker er samme tall 77,7 prosent og 75,8 prosent, blant polakker 74,8 og 66,3 prosent og blant innvandrere fra Sri Lanka 73,7 og 63,4 prosent. Blant mange andre innvandrergrupper er det relativt høy sysselsettingsgrad og en kjønnsforskjeller som er sammenlignbare med de som er i den øvrige befolkningen i Norge.

Men statistikken viser at det i noen innvandrergrupper er en langt lavere sysselsettingsgrad, ofte i kombinasjon med store kjønnsforskjeller. Pakistanske innvandrere har en sysselsettingsgrad på 62,8 prosent blant menn, men bare 31,8 prosent blant kvinner. Hos afghanske innvandrere er tallene 56 prosent og 34,3 prosent. 

Svært svake sysselsettingstall er det blant irakiske innvandrere med 51,2 prosent blant menn og 38,8 prosent blant kvinner, somaliske innvandrere med henholdsvis 39,8 og 24,1 og eritreiske innvandrere, som riktignok er mer likestilte i arbeidslivet, men der tallene er nede i 37,8 blant menn og 38,2 blant kvinner. Og aller nederst er syriske innvandrere der sysselsettingsgraden blant menn er 17,2 prosent og blant kvinnene bare 10 prosent. Det er nok slik at mange i disse gruppene mangler mye kompetanse som trengs for å fungere i et norsk arbeidsliv, men tallene kan også tyde på at vi har en vei å gå også når det gjelder holdninger til likestilling.