Lang musikk til lange feriedager (34)

En god sommertradisjon her på bloggen er serien "Lang musikk på lange feriedager". I disse tider der alt blir streamet er jeg klar over at det kan virke håpløst umoderne å reklamere for "box-sets" og lange samlealbum, men jeg har ikke tenkt å gi meg. Det er nemlig ikke teknologien som er poenget her, men det musikalske innholdet har en sammenheng.

Og for å minne kort om reglene mine så må det være "box sets", samlealbum eller fleralbumutgivelser med omkring 40 sanger, men gjerne mange flere, med samme artist. Om det er greatest hits, artistens samlede verker, rariteter og b-sider eller tidligere ikke-utgitte ting spiller ingen rolle. Poenget er at innholdet må være bra og holde til en dag på en badestrand, enten den tilbringes i et sommervarmt Norge eller et sted lengre sør. Først ute i denne serien sommeren 2009 var "Weird tales of the Ramones". Så har det hvert eneste år senere kommet til sammen 33 bidrag som er listet opp nederst i denne bloggposten. 

Og i dag er det en virkelig godbit i kategorien b-sider og rariteter fra Nick Cave & the Bad Seeds som ganske enkelt heter "B-Sides & Rarities". Den kom ut i 2005, men jeg må dessverre medgi at jeg ikke har fått med meg før helt nylig da jeg var på jakt etter nye bloggbare kandidater til å ha med på stranden. Og for en fantastisk oppdagelse! For folk som enda ikke har fått med seg noe av Nick Cave og trenger en grunnleggende innføring, finnes det et "best of"-samlealbum, men for alle som kjenner litt til Nick Cave fra før er dette et mye mer spennende alternativ. Hans mørke fortellinger om samfunnets skyggesider og dets personligheter, gjerne fulle av galgenhumor, passer dårlig i et "greatest hits"-format, men helt perfekt når det får flyte ut i dette lange formatet

Samlingen har totalt 56 låter, og kom  i sin tid kom ut som en 3CD-boks. Den åpner med fine akustiske versjoner av to av hans mest kjente låter, "Deanna" og "The Mercy Seat" og går så videre gjennom noen kjente og mange mer bortgjemte låter. Blant de kjente som har fått plass er en duett der Nick Cave og Shane McGowan synger "What a Wonderful World", som i sin tid ble utstyrt med en musikkvideo der de to ikke bare hørtes ut som de var fyllesyke, men også så ut som de var ekstremt fyllesyke. Shane McGowen synger også på Nick Caves  flotte sang"Lucy", mens Nick Cave synger en bra versjon av The Pogues "Rainy Night in Soho".

Blant andre kjente låter som er her, men i litt andre versjoner enn de vi har hørt før, finner vi en flott utgave av "Where the Wild Roses Grow" der det ikke er Kylie Minogue som er med, men Blixa Bargeldt som synger hennes del. Her er også en cover av Neil Youngs "Helpless" fra tributealbumet "The Bridge" fra 1989, en cover av Roy Orbisons "Running Scared" og Nick Caves versjon av den tradisjonelle sangen "Rye Whiskey".

Et annet pluss ved denne samlingen er at den også samler noen låter som ble laget som soundtrack til ulike Wim Wenders-filmer; "I'll love you till the end of the world", "Cassiels Song" og "I Feel So Good", som derfor ikke er med på de ordinære albumene til Nick Cave. Og dessuten er det flere andre hørbare låter her som av en aller annen grunn endte opp som bortgjemte b-sider, men som kommer frem i lyset, som "Blue Bird", "Gods Hotel", "Sail Away" og "She's Leaving You". På en så utflytende samling helt som ventet at ikke ikke alt er like bra. Noen av sangene her ble utelatt fra albumene fordi andre låter var bedre. Spesielt på slutten er det det en del fyllmasse. Men alt i alt er dette en samling med mange høydepunkter som det er vel verdt å utforske.

-------

Og her er lenke til alle tidligere og alle fremtidige bidrag (etter hvert som de kommer) i spalten Lang musikk til lange feriedager.

Nick Cave: The Weeping Song

Det er helg og det er en trykket stemning etter de forferdelige hendelsene i Nice i Frankrike i går kveld. Her på bloggen blir det helt sikkert noen kommentarer både om kampen mot terror og om samfunn og politikk ellers også nå i sommer.

Men sommeren er også tiden for noen musikalske dypdykk det ikke er like mye tid til ellers i året. Ikke minst må serien "Lang musikk til lange feriedager", som startet i 2009 og kom til episode 33 i fjor sommer, få sin fortsettelse. Neste episode skal handle om Nick Cave and the Bad Seeds, som for noen år siden ga ut en stor samleplate med b-sider og sjeldenheter som jeg er i ferd med å oppdage nå. Den er i et toneleie som kan passe i en litt krevende tid der det trengs alternativer til sommerpopmusikken. Her er et av høydepunkene i katalogen til Nick Cave and the Bad Seeds, som riktignok ikke er med på samlealbumet med b-sider og sjeldenheter, men likvel:"The Weeping Song":



"The Weeping Song" ble for øvrig utgitt i 1990 som en del av albumet "The Good Son", og kom også ut som singel. Mannen som er med i videoen og synger duett sammen med Nick Cave er bandmedlem Blixa Bargeld, en mangfoldig og til tider temmelig eksperimentell musiker, som i tillegg til å være gitarist i The Bad Seeds også er frontfigur i Einstürzende Neubauten.

Fossile kraftverk til salgs

Finansnettstedet Bloomberg.com har i dag en artikkel som er en svært god påminnelse om at det såkalte "grønne skiftet" over til mer klimavennlige produkter, energibruk og prosesser ikke bare er retorikk, men noe som skjer i virkeligheten. Og det pågår akkurat nå, med store muligheter for de som sitter med løsninger og teknologier som etterspørres i markedet, men med smertefulle konsekvenser for de som er på feil side av utviklingen.

Det artikkelen beskriver er at så mange som 22 av Italias fossile kraftverk kan være til salgs fordi de ikke trengs til kraftproduksjon lenger. Da kan det dukke opp muligheter for andre:

"Enel SpA, which is the nation’s biggest utility, plans to close 13 gigawatts of power stations fired by coal, natural gas and oil as part of a shift toward renewables, said Enrico Viale, the head of thermal power generation. Rather than razing them, the Rome-based company looking for developers to turn the sites into shopping malls, medical facilities or high-tech facilities. “We don’t have the capability and the knowledge to find a new industrial use,” Viale said in an interview at Bloomberg’s office in London. “If there’s still a possibility to produce energy in a different way, we’ll develop the project, but if it’s not energy use, it’s not our business.”

Interessant nok nevnes store datasentre som en av flere muligheter i artikkelen og den nevner at det går rykter om at Amazon, verdens største leverandør av nettskylagring og -tjenester, har vist interesse for noen av kraftverkene. Men hvorfor skulle noen som trenger store mengder elektrisitet kjøpe nedstengte fossile kraftverk? Ikke for å sette dem i gang igjen, men fordi de har en veldig gunstig beliggenhet og ligger rett ved viktig infrastruktur, med både tilgang kraftnettet og vann til kjøling, og god fysisk sikkerhet.

Hva er det så som gjør at denne kraftige omveltningen i kraftbransjen skjer akkurat nå. Man har jo snakket om behov for mer miljøvennlige energiløsninger lenge, uten at det skjedde så veldig mye, men nå virker det plutselig som det skjer mer i energimarkedet på 4-5 år enn på de forrige 100. Jeg tror europeiske politikere må ta noe av æren. Både EUs kvotesystem og andre tiltak som setter en pris på blant annet klimagassutslipp og de enkelte EU-landenes energipolitikk som har favorisert bygging av sol- og vindkraft har åpenbart hatt effekt. På samme måte som norsk bilavgiftspolitikk har betydd et kjempeløft for salget av el-biler.

Men politikk alene er ikke nok. Det er to andre forhold tom er minst like viktige, og som har med markedet å gjøre. For det første bruker vi mindre energi enn før. Vi har frikoblet veksten i BNP fra veksten i energiforbruk. Digitalisering og smartere tjenester gjør at vi får mer ut av mindre. Vi trenger mindre ressurser og mindre energi for å skape verdiene. 

Den tredje, og kanskje viktigste grunnen, er at fornybar energi er blitt konkurransedyktig. Prisene har falt kraftig de siste årene, slik at det ikke ser ut til å være behov for evige grønne energisubsidier for å få til et grønt energiskift. Teknologiutvikling, innovasjon og masseproduksjon gjør jobben, akkurat som i alle andre næringer som utkonkurrerer andre. Da handler det ikke om venstreradikalere og miljøvernere mot industri og grådige kortsiktige kapitalister. Det handler om konkurranse i næringslivet om hvem som har de beste og billigste løsningene og hvem som er de dyktigste innovatørene. Slik det bør være i et velfungerende samfunn.

Færrest kan svømme i Oslo og Finnmark

Siden mange av oss i Norge tilbringer sommeren på eller ved vannet, kan det noen ganger være nyttig å vite hvor stor andel av befolkningen som kan svømme, og om det er noen interessante forskjeller mellom ulike deler av befolkningen.

Nå finnes det ikke noe sentralt register over om folk i Norge kan svømme, men det finnes et annet register som gir oss ganske mye informasjon om dette: Forsvarets spørreskjemaer, der et helt årskull på 60 000 17-åringer hvert år blir spurt om ulike ting, spør blant annet om de kan svømme 200 meter. Og resultatene av disse svarene om svømmeferdigheter kan man lese om på nettsidene til Statistisk Sentralbyrå (SSB).

Svarene fra norske 17-åringer til forsvaret i 2014 viser at 86 prosent kan svømme 200 meter. Guttene er flinkere til å svømme enn jentene. Blant guttene har det vært 88 prosent over flere år som oppgir at de kan svømme. Blant jentene er det 83 prosent, noe som er en liten nedgang de siste fem årene.

Hva så med svømmeferdighetene i ulike fylker? Her der det Slik at Sogn og Fjordane ligger på topp blant både gutter og jenter, mens Nord-Trøndelag er på andreplass blant jentene og Akershus blant guttene. Forskjellen mellom fylkene er imidlertid ikke ekstremt stor, med unntak av to fylker som skiller seg veldig klart ut nederst på listen, Oslo og Finnmark. Her er det SSB skriver om fylkesvise forskjeller i svømmeferdigheter blant 17-åringer:

"Det står best til med svømmeferdighetene i Sogn og Fjordane. Der kan ni av ti – både blant gutter og jenter – svømme. Det har heller ikke vært noen særlig endring i perioden etter 2009. Oslo er det fylket hvor det står dårligst til med svømmeferdighetene for begge kjønn. Mens åtte av ti gutter kan svømme 200 meter, er tallet for jenter sju av ti, og det står faktisk litt dårligere til i 2014 enn i årene før. Andelen for jenter falt fra 74,1 i 2010 til 71,2 i 2014. Oslo er også det fylket med størst forskjell mellom gutter og jenter, og det gjelder hele perioden vi har tall for. Også i Finnmark står det dårligere til med svømmeferdighetene enn i landet ellers. Men mens ungdommene i Oslo har blitt litt dårligere til å svømme, er situasjonen blitt litt bedre blant ungdommene i landets nordligste fylke. Størst forbedring har det vært blant jentene, og det gjør forskjellen mellom gutter og jenter i Finnmark mindre."

Bortgjemte musikalske perler (47)

Heldigvis hender det at folk rydder på loft og i kjellere og finner ting de ikke husket at fantes og som ingen andre har fått se tidligere. Et slikt eksempel er videoen under som ble funnet igjen av en kameramann tidligere i år og som viser et klipp fra en konsert i Notting Hill i London i 1988. Der spiller Joe Strummer den gamle Clash-sangen "Straight to Hell". Ikke med the Clash som for alle praktiske formål ble oppløst i 1983, men med sitt backingband på den tiden: "The Latino Rockabilly War";

Banco rotto

Symbolikken er det i hvert fall ikke noe å si på når det er verdens eldste bank, Monte dei Paschi di Siena, grunnlagt i 1472, som er truet av konkurs. Det var i Siena og Firenze i Toscana selve starten på det moderne bankvesenet foregikk tidlig i renessansen. Men fordi det å låne ut penger til investeringer i næringsvirksomhet også medfører risiko for bankene som låner ut, var det her uttrykket bankerott, eller "banco rotto" oppstod.

Bankfolkenes benker (banco) stod utendørs. Det var her de betjente sine kunder, tok imot innskudd og lånte ut penger til de som trengte lån, Dersom bankfolkene ikke hadde nok penger til å betale tilbake det de skyldte innskyterne, for eksempel på grunn av kunder som ikke kunne betjenes sine lån, ble benkene ødelagt (rotto) slik at utlåneren ikke kunne drive videre.

Det kan kanskje virke litt paradoksalt at det nå er i Italia og ikke i Storbritannia vi ser de sterkeste effektene av Brexit. Men det er egentlig ikke så merkelig. Dels er det selvfølgelig slik at Italia i langt tid har hatt utfordringer med for lav vekst i privat sektor, for liten omstilling i offentlig sektor og for høy offentlig gjeld i lang tid. I sin lederartikkel "The Italian Job", om italienske banker, skriver The Economist denne uken at:

"Italy is Europe’s fourth-biggest economy and one of its weakest. Public debt stands at 135% of GDP; the adult employment rate is lower than in any EU country bar Greece. The economy has been moribund for years, suffocated by over-regulation and feeble productivity. Amid stagnation and deflation, Italy’s banks are in deep trouble, burdened by some €360 billion ($400 billion) of souring loans, the equivalent of a fifth of the country’s GDP. Collectively they have provisioned for only 45% of that amount. At best, Italy’s weak banks will throttle the country’s growth; at worst, some will go bust."

Og dels er det nok dessverre også slik at britenes nei til EU bidrar til å sette det hele på spissen og forsterker problemer som allerede var der. Og som vi vet fra tidligere økonomiske kriser er det ikke nødvendigvis slik at de som er mest direkte berørt av beslutningen er de som merker de største effektene, i hvert fall ikke med en gang. Det vil ofte være de som, med rette eller urette, oppfattes som det svakeste leddet som får svi.

Banken Monte dei Pachi di Sienna må helt sikkert ha opplevd litt av hvert de siste 500 årene og har garantert hatt tøffe tider før. Vi får håpe at det ikke blir Boris og Nigel som gjør det slutt.

Gjensyn med "Where the wild roses grow"

I forbindelse med en filminnspilling omkring 20 år etter at  Nick Cave i 1995 fikk med seg Kylie Minogue på å synge på "Where the Wild Roses Grow", gjorde de sangen på nytt. Denne gangen live. Da singelen kom i -96 var dette litt skjønnheten møter udyret, eller den dystre, svarkledde og litt intellektuelle rockeren møter sin motpol, en av popmusikkens store symboler på det det lette og bekymringsløse 80-tallet. Og man må jo si at de holder seg godt, Nick og Kylie:



Så skal man jo huske at allerede i 1996 var begge to etablerte artister som hadde vært gjennom oppturer og nedturer og utviklet seg musikalsk. Nick Cave var ikke lenger bare punkeren fra "The Birthday Party", men eksperimenterte med flere musikalske sjangere. Og Kylie, som i likhet med Nick Cave kommer fra Australia, og slo igjennom som TV-stjerne i den australske såpe-serien "Neighbours og ble global popstjerne med "The Locomotion" i 1987, hadde også begynt å gjøre litt mer varierte ting. Men sjokket var likevel ganske stort hos fansen på begge sider da de spilte inn originalversjonen sammen, med musikkvideo og alt mulig. Men, som vi ser på konsertopptaket 20 år senere virker det ikke akkurat som noen av dem angrer.

Sangen "Where the Wild Roses Grow" var med på Nick Cave and The Bad Seeds album "Murder Ballads" som kom i 1996, Det er Nick Caves mestselgende album noen gang, både fordi det er et veldig bra album, sannsynligvis mye på grunn av all oppmerksomheten og radio- og TV-avspillingen singelen "Where the Wild Roses Grow" fikk. Felles for alle sangene på "Murder Ballads", med et unntak, er at det er minst et drap i hver sang. Noen har regnet ut av det totalt på albumet og b-sidene på singlene er minst 75 dødsfall. Det ene unntaket er coverversjonen av Bob Dylans "Death is not the end"

138 kommuner vil slås sammen

Kommunal Rapports telling for en uke siden

At kommunereformen nå har gått inn i en ny fase ble synliggjort på en veldig fin måte i torsdag denne uken da Ulstein og Hareid hadde besøk av statsministeren og undertegnet en intensjonsavtale om nye Hareidlandet kommune.

Så lurer sikker noen på hvorfor de nå, etter at fristen for de lokale prosessene har gått ut, lager ny intensjonsavtale med sikte på sammenslåing? Svaret er at de tidligere jobbet for en enda større sammenslåing som ikke hadde tilstrekkelig støtte, men fordi dagens kommunegrenser ikke er noe godt svar på fremtidens utfordringer, og det er et ønske om sammenslåinger, så må de forsøke på nytt med et mer realistisk alternativ.

Og slik er det flere andre steder i landet også. I noen kommuner, for eksempel rundt Molde og rundt Ålesund var det ambisjoner om noen virkelig store sammenslåinger, men ikke tilstrekkelig vilje i alle kommunene som skulle være med, slik at de mest positive startet på nytt og rakk å vedta disse sammenslåingene før sommeren, Andre steder vil det jobbes utover høsten med å gjennomføre innbyggerhøringer og fatte endelige beslutninger.

Et interessant spørsmål nå er hvor mange kommuner som nå, basert på lokal naboprat og lokale politiske prosesser, har gjort positive vedtak om å slå seg sammen. Det vil si beslutninger som er kommet allerede før vi går inn i denne neste fasen. Vi får jo ofte høre, både fra politiske motstandere av kommunesammenslåinger og fra tilhengere av sammenslåinger som er negative til den frivillige prosessen, at dette har vært mislykket. Men tallene viser noe helt annet. Den frivillige prosessen har ført til svært mange positive vedtak, langt flere enn jeg tror noen ville våget å tippe for to år siden. I følge min oversikt, som er basert på Kommunal Rapports oversikter, NRKs oversikter og noen noen personer her i KMD som følger svært godt med, er det i alt 138 kommuner som nå har gjort positive vedtak. I de kommunene bor 50 prosent av Norges befolkning, 57 prosent hvis vi holder Oslo utenfor.

De positive kommunevedtakene kommer riktignok i litt ulike kategorier. I 70 kommuner er det gjort gjensidige vedtak, det vil si at kommunene er enige om sammenslåingene, som vil resultere i 29 nye kommuner. 21 kommuner har gjort positive vedtak, og vil etter alt å dømme inngå i nye kommuner, med det gjenstår noen avklaringer om hvem som ellers vil eller får lov til å bli med i den nye kommunen. I 47 kommuner er det fattet positive vedtak og det er et ønske om sammenslåing, men de har foreløpig ikke noen å slå seg sammen med. Her må det derfor gjøres en jobb dersom disse kommunenes ønsker skal gi konkrete resultater. For å ta det i tur og orden:

De 70 kommunene som slås sammen til 29 nye kommuner er:

Sandefjord, Stokke og Andebu
Larvik og Lardal
Hof, Holmestrand og Sande
Tjøme og Nøtterøy
Rissa og Leksvik
Audnedal og Lyngdal
Trondheim og Klæbu
Bø og Sauherad
Fræna og Eide
Moss og Rygge
Fjell, Sund og Øygarden
Roan og Åfjord
Oppegård og Ski
Asker, Røyken og Hurum
Drammen og Svelvik
Lindås, Meland og Radøy
Os og Fusa
Askim og Hobøl
Stavanger, Rennesøy og Finnøy
Molde, Midtsund og Nesset
Hammerfest og Kvalsund
Ålesund, Skodje og Sandøy
Førde, Jølster, Gaular og Naustdal
Hemne, Halsa og en del av Snillfjord
Hitra og en del av Snillfjord
Orkdal, Meldal, Agdenes og en del av Snillfjord
Steinkjer og Verran
Namsos, Fosnes og Namdalseid
Volda og Hornindal

I flere av disse nye kommunene er det gjort vedtak om at de er åpne for å ta med også andre kommuner i regionen, for eksempel kommuner som i etterpåklokskapens klare lys ser at omgivelsene deres blir endret så mye at det er nødvendig å foreta en ny vurdering, Slik Sande i Vestfold gjorde da de sa ja til å slå seg sammen med Holmestrand og Hof etter å først ha sagt nei. Og slik Re kommune i Vestfold til høsten skal velge mellom Tønsberg, Horten eller nye Holmestrand, etter først å ha sagt nei. Man kan derfor ikke se bort fra at noen av disse nye kommunene blir enda større. Men allerede nå, basert på denne lokalt ledede prosessen, kan vi slå fast at det vil bo omkring en million innbyggere i nye kommuner i 2020.

De 21 kommunene der det er er gjort positive vedtak, og det er en gjensidig vilje til å få til sammenslåinger, men der det gjenstår noen avklaringer om hvordan den nye kommunen vil se ut, er:

Re kommune som skal velge mellom Holmestrand, Horten og Tønsberg
Åfjord og Roan som har vedtatt sammenslåing, men må avklare om de vil ha med Bjugn, som har vedtatt at de ønsker å få være med.
Mandal og Marnadal som sa ja til en sammenslåing med Lindesnes, som ikke ble med likevel
Ullensvang, Odda og Jondal der det har vært usikkert om Jondal vil være med.
Evenes, der et stort flertall vil ha sammenslåing men andre kommuner, men der sammenslåing med Narvik og et alternativ med tre mindre kommuner fikk omtrent samme stemmetall
Aurskog-Høland og Rømskog, der Rømskog må ha en ny behandling av saken.
Sandnes, Gjesdal og Forsand, der det ikke er enighet om alle tre skal være med.
Oppdal og Rennebu som gjør endelige vedtak over sommeren
Ulstein og Hareid som skrev en ny intensjonsavtale i juli og vil beslutte til høsten.
Vågsøy, Vanylven, Sande, Herøy og Selje, der flere av kommunene hadde positive folkeavstemininger og er positive til nye forsøk med to eller flere kommuner.
Voss, Granvin, Ulvik og noen andre Hardanger-kommuner som har vært positive til sammenslåing, men har støttet litt ulike alternativer.

Og så er det hele 47 kommuner som har fattet positive vedtak om kommunesammenslåing, men så langt ikke har funnet noen å slå seg sammen med, enten fordi nabokommunene har valgt andre partnere, vil fortsette alene eller fordi en annen kommune blokkerer for det som kunne blitt en større sammenslåing i regionen. Det er jo her det er viktig å fortsette prosessene slik at dette ønsket om å ruste seg bedre for fremtiden med en annen kommunestruktur kan bli til virkelighet, enten ved at noen ombestemmer seg eller ved at Stortinget vurderer det slik at en god løsning for flere kommuner ikke skal blokkeres. De kommunene som så langt har gjort ensidige positive vedtak er:

Bergen, Dovre, Eigersund, Fredrikstad, Hamar, Kvam, Sogndal, Tromsø, Bodø, Kongsvinger, Narvik, Sarpsborg, Stjørdal, Strand, Surnadal, Sør-Fron, Time, Tønsberg, Vennesla, Ullensaker, Haugesund, Harstad, Lyngen, Nord-Aurdal, Skedsmo, Gol, Tysvær, Røros, Birkenes, Eidsberg, Eid, Farsund, Levanger, Sørum, Arendal, Stord, Alta, Grong, Fjaler, Rana, Haram, Kristiansund, Ørskog, Lenvik, Stryn, Ringerike og Kristiansand.

Som en ser av av listene er dette kommuner i hele landet, med en god blanding av store og små kommuner og av storbyer, småbyer og utkanter. Derfor er det veldig misvisende når noen partier på Stortinget og noen kommentatorer i media beskriver kommunereformen som en mislykket reform. At 138 kommuner, der halvpartene av Norges befolkning bor, gjør positive vedtak om sammenslåing er et veldig godt utgangspunkt. I tillegg til disse kommunene som har gjort egne vedtak er det ytterligere noen andre der innbyggerundersøkelser eller folkeavstemninger var vist et flertall for sammenslåing, men det er det ikke er gjort noe vedtak. Det gjelder blant annet i så ulike kommuner som Vestvågøy, Sortland og Bærum.

Men som sagt gjenstår det en god del jobb for at denne positive holdningen skal omsettes til konkrete sammenslåinger. Derfor vil også høsten bli brukt aktivt. I et nytt brev til fylkesmennene har Jan Tore Sanner beskrevet den rollen han forventer at de skal ta for å få med kommuner som ser at dagens inndeling ikke er bærekraftig, av ulike grunner ikke kom helt i mål før sommeren, og derfor ønsker å forsette prosessen.

Berømte hands

I konkurransen om å ha mange "hvor var du da Oddvar Brå brakk staven"-øyeblikk tror jeg fotball er den globale vinneren. Målene, redningene, frisparkene, straffekonkurransene og til og med utvisningene, som da David Beckham ble utvist mot Argentina i 1998 og da Zinedine Zidane måtte ut av VM-finalen i 2006.

Men hva med hands, det at en annen spiller en keeperen tar ballen med hendene? Det er jo ikke lov, men er det noen tilfeller av legendariske hands som det blir snakket om i mange år etterpå? Ja det er faktisk noen, og det er ut til å ha rammet de britiske øyer spesielt hardt, i den forstand at det har vært avgjørende situasjoner, rett og slett vinn-eller-forsvinn, der dommeren har gått glipp av at det var hands. Noe man snakker mye om i landet som blir rammet av uretten, men som ikke nevnes så ofte hos de som dro fordel av dommerens uoppmerksomhet.

Ingen dyrker sine nederlag i fotball like intenst som engelskmennene og det var selvfølgelig England som ble rammet av verdenshistoriens mest berømte hands som dommeren gikk glipp av. Diego Maradonas 1-0 mål i kvartfinalen mot England i VM i 1986 ble scoret med hånden. Ja, Maradona slo etter kampen fast at det måtte ha vært "Guds hånd" som scoret målet. Først i 2005, 19 år etter kampen, innrømmet han at han hadde slått ballen i mål med vilje og at Guds hånd egentlig var hans egen. For mange tror jeg imidlertid det virket i formildende retning at Maradona senere i samme kamp scoret "århundrets mål", der han startet på midtbanen, driblet av fire engelske spillere før han fintet keeper Peter Shilton ned på rumpa og plasserte ballen i mål.

Irland husker også en ulovlig hands svært godt. I en avgjørende playoff foran Fotball VM i 2010, der enten Irland eller Frankrike ville komme til VM, vant Frankrike 1-0 borte, mens resultatet i Paris etter full tid i returkampen var at Irland ledet 1-0. Da ble det ekstraomganger der avgjørelsen kom da Thierry Henry bevisst brukte hånden for å stoppe ballen før han la den målgivende pasningen til målet som avgjorde kampen. Henry skyldte for øvrig ikke på Guds hånd, men innrømmet handsen rett etter kampen, uten at det gjorde noen forskjell. Irland kom ikke til VM.

Men lengst hukommelse av alle når det gjelder en hands dommeren ikke så har de i Wales. Den kom helt tilbake i 1977, men er så viktig i walisisk fotballhistorie at det er med i mesterskapssangen Manic Street Preachers laget til EM nå i 2016, men der mye av taksten handler om alle gangene Wales nesten kvalifiserte seg til store mesterskap, og de aktuelle linjene lyder:

"Joe Jordan won with his hand
Russia was Giggsy’s last chance
Paul Bodin’s penalty miss
That 85 night was so tragic"

Linjen om Joe Jordan handler om en avgjørende VM-kvalifiseringskamp mellom Wales og Skottland som ble spilt i 1977 der vinneren ville gå til VM i Argentina. Det var egentlig en hjemmekamp for Wales, men i frykt for tribunebråk lot den bli spilt på Anfield i Liverpool, men der viste det seg at det var klart flest skotter på tribunene, Og det ble Skottland som vant 2-0. Den virkelig store kontroversen etterpå handlet om Skottlands spiss Joe Jordan hadde brukt hånden da han forlenget et langt innkast til en medspiller og det ble 1-0. I følge Jordan blir han minnet om denne episoden hver eneste gang han besøker Wales, også nå snart 40 år senere: "Every time I come over the Severn Bridge it gets mentioned,". 

Så moralen er: Ikke bruk hånden hvis du ikke er keeper. Og særlig ikke når du spiller mot et lag med fans som dyrker sine nederlag og nesten-øyeblikk. Du vil bli husket for det resten av livet. Du kan til og med havne i fotballsangene til det andre laget.

Litt lavere arbeidsledighet i juni

Nok en gang er det lyspunkter i de månedlige ledighetstallene fra NAV som kom i forrige uke. 700 færre personer var helt ledige i juni, viser tallene fra NAV. Fordi mange startet i arbeidsmarkedstiltak i juni, er summen av helt ledige og arbeidssøkere på tiltak omtrent uendret.

Men på samme måte som da jeg beskrev utviklingen i april er det veldig interessant å se på de regionale forskjellene, Som en kunne vente blir Vestlandet og særlig Rogalands arbeidsmarked rammet av nedgangen i oljerelatert næringsliv. Også Hordaland og Agder-fylkene har ganske høy ledighet og høyere enn for et år siden. Men for svært mye annet næringsliv er det gode tider, med lavere kronekurs og bedre markedsforhold ute. I 13 av 19 fylker er ledigheten lavere enn den var for et år siden. NAV skriver dette på sine nettsider:

"De fylkesvise forskjellene i ledighetsutviklingen fortsetter. Nord-Trøndelag og Sogn og Fjordane har hatt størst nedgang i ledigheten det siste året, med henholdsvis 16 og 13 prosent. I 13 av 19 fylker er ledigheten lavere nå enn for ett år siden. I Rogaland har antallet helt ledige økt med 40 prosent sammenlignet med juni i fjor, mens ledigheten har økt med henholdsvis 26 og 25 prosent i Møre og Romsdal og Hordaland. Ledigheten er nå høyest i Rogaland med 4,3 prosent av arbeidsstyrken. Deretter følger Aust og Vest-Agder med henholdsvis 3,7 og 3,6 prosent. Ledigheten er lavest i Sogn og Fjordane og Oppland, med henholdsvis 1,6 og 1,8 prosent av arbeidsstyrken."

Her synes jeg også det er grunn til å minne om hvor bra det går fra Trøndelag og nordover for tiden. Mens andelen helt ledig i gjennomsnitt i Norge er 2,9 prosent i øyeblikket, og Rogaland er oppe i 4,3 prosent, har ledigheten i Nord-Trøndelag det siste året falt fra 2,7 til 2,2 prosent, i Nordland fra 2,6 til 2,5 prosent, i Troms fra 2,3 til 2,0 prosent og i Finnmark fra 3,4 til 3,2 prosent. Det er oppmuntrende tall som forteller om bra vekst i næringslivet.

Anarchy in the UK

Ikke uventet handler mye av ukens The Economist om Storbritannias utmelding av EU. Nå som alvoret gradvis synker inn har nok enda flere blitt oppmerksomme på at det kommer til å bli ganske krevende å utforme nye spilleregler. Med i dette bildet hører en del negative konsekvenser den britiske utmeldingen påfører andre land, som for eksempel hvordan man skal håndtere grensepasseringer mellom Irland og Nord-Irland.

Men de aller største utfordringene, i hvert fall på kort sikt, er hos Storbritannias politikere som nå må bestemme seg for hva slags forhold de egentlig skal ha til EU. Og før de kommer i gang med forhandlinger må de ha en statsminister som kan forhandle en ny avtale. Hvor vanskelig denne jobben kommer til å bli er tema for The Economists lederartikkel "Adrift", der de peker på at utgangspunktet er omtrent det vanskeligst tenkelige med tanke på de mange uansvarlige løftene som kom fra brexit-tilhengerne om hvordan man etter en utmelding skulle få alle fordelene ved adgang til EUs indre marked, men ingen av ulempene. Hinsides det som er realistisk politikk:

"Fixing the mess will be an urgent task for the prime minister. Who should that be? Tory party members, who have the final say, may favour one of the victorious Leave campaigners, a mediocre bunch who have disgraced themselves during the campaign: lying about inflated budget payments and phantom Turkish migrants, before vanishing after the vote when the Brexit hit the fan. None of them would make a worthy prime minister. And yet the very falseness of the prospectus they flogged may be their best qualification for the job. Britain’s next leader must explain to 17m voters that the illusion they were promised—all the EU’s benefits with none of its obligations—does not exist. Only when the authors of the Brexit fantasy themselves return from Brussels without this magical deal might Leave voters accept that a compromise is necessary".

The Economist har også en egen briefing om Brexit der de går litt dypere ned i noen temaer, blant annet om hvordan man går frem rent praktisk for å gjennomføre en utmelding og samtidig ordner et nytt avtalemessig forhold til EU. Den artikkelen heter "Article 50 ways to leave you lover" og understreker at mens artikkel 50-forhandlingene skal handle om en ordnet utmelding, må det så parallelt som mulig forhandles om hvordan både handelspolitikk og en rekke andre relasjoner mellom EU og Storbritannia skal håndteres i fremtiden, Her eksisterer det ingen oppskrift på hvordan ting skal gjøres: The Economist skisserer tre alternativer for UK, der en EØS-konstruksjon slik Norge har er en mulighet, men ikke spesielt sannsynlig i og med at brexit-valgkampen handlet mye om å få redusert arbeidsinnvandringen. EU er krystallklare på at fri bevegelse av arbeidskraft er helt avgjørende for å få være del av det indre markedet:

"If not Norway (or Norway-lite), there are only two other options: a Canada-type free-trade deal, which would eliminate most tariffs on goods; or normal World Trade Organisation rules. Either would take time, not least because, since Brussels has taken care of trade negotiations since 1974, Whitehall lacks experience. Neither would cover most services (including, crucially, financial services). In either case banks in London could well lose many of the “passporting” rights that let them trade across the EU—much to the delight of rivals in Paris and Frankfurt."

En egen artikkel tar for seg utfordringene den nord-irske fredsavtalen og grensen mellom Irland og Nord-Irland kan komme opp i hvis når Irland skal fortsette som medlem i EU, mens Nord-Irland skal være utenfor. Et av mange nye problemer den britiske folkeavstemningen har påført andre land, og som må løses på en eller annen måte i tiden som kommer.

Også land utenfor EU kan risikere å føle konsekvensene av britenes nei, for eksempel andre land som forhandler med EU om ulike avtaler. Britenes nei fører, ikke uventet, til at EU tydeliggjør at de vil være konsekvente når det gjelder balansen mellom fordelene ved markedsadgang og forpliktelsene man må påta seg. The Guardian skrev på søndag om at "EU tells Swiss no single market access if no free movement of citizens". Ytterligere et eksempel på at ganske mye blir påvirket. Og at flere ting leave-tilhengerne påstod var skremselspropaganda fra ja-siden viste seg å være høyst reelle problemer.

Let's not forget Gary Speed

Tidligere i dag, før jeg skulle i Dagsnytt 18 og diskutere Brexit, fant jeg ut at jeg trengte en Wales-drakt til kampen i kveld,, Men det var ingen igjen i sportsbutikken i Oslo sentrum jeg rakk å besøke. Kanskje hadde de kjøpt inn litt få. For at Wales skulle spille seg til en semifinaleplass i EM, og slå Belgia 3-1 i en fantastisk fotballkamp, hadde vel ikke engang folk i Wales våget å tippe. Det er et eventyr.

Og, ja jeg holder alltid med England, men de er ute og da faller det veldig naturlig å holde med Wales. Jeg får nøye med med en reprise på Manic Street Preachers hyllest til landslaget i kveld, og gå på jakt etter drakt i helgen.så den er klar til Wales - Portugal 6. juli.



Og som tidligere nevnt her på bloggen: Dette er den klart beste fotballsangen i dette mesterskapet og en av de bedre siden "Three Lions" og "World in Motion". Og som "Three Lions" er den også opptatt av å minnes noen gamle nederlag og nesten-øyeblikk,, og hyller noen gamle helter som skal ha sin del av æren I dette tilfellet den gamle Leeds United og Newcastle-spilleren og Wales-treneren Gary Speed. Første vers og refreng er slik.

"Not since 1958
When Brazil would make our hearts break
But now that France has arrived
It feels so good to be alive

Let's not forget Gary Speed
He wore his heart upon his sleeve
And if he is looking down
Then our love is all around

So Come on Ramsey
Lets set the world alight
When Gareth Bale plays
We can beat any side

So come on Wales
So come on Wales
With Ashley Williams
We can win any fight,"