Tiden det tar å doble inntekten

Fra The Economist/McKinsey

The Economists blogg Graphic Detail, som hver dag har en ny graf om noe viktig her i verden, har i dag en virkelig godbit av en interessant graf. Den viser hvor mange år det tar å doble inntekten sin i ulike land.og bygger på historiske data om økonomisk vekst fra McKinsey Global Institute.

Den øverste fremstillingen viser når og hvor lang tid det tok å øke BNP pr person fra 1300 US dollar til 2600 US dollar i noen utvalgte land. Først ute var Storbritannia, der denne reisen skjedde fra tidlig på 1700-tallet mens landet hadde 9 millioner innbyggere. Doblingen av BNP tok hele 154 år. USA startet samme dobling rundt 1820 da landet hadde 10 millioner innbyggere og det tok 53 år. I Japan startet prosessen i 1910 da landet hadde 48 millioner innbyggere og det tok 33 år.

Både Storbritannia, USA og Japan hadde industrielle og økonomiske løft som preget hele verden den gang det skjedde. Marx og Engels ble så påvirket av det de oppfattet som store og fundamentale endringer i England at de laget en ny politisk ideologi for å forklare det. Men som vi ser av grafen var dette ganske langsomme saker som omfattet ganske få mennesker i forhold til det vi nå ser i Kina og India. Kinas dobling omfatter over en milliard innbyggere, startet omkring 1980 og tok 12 år. Indias dobling av BNP pr innbygger handlet om 800 millioner mennesker da den startet i 1990 og tok 16 år. Veksten fra 1300 til 2600 US dollar pr innbygger i dag går med andre ord veldig mye fortere og handler om vanvittig mange flere personer.

Den andre grafen illustrerer en litt annen side av det samme og viser hvor raskt neste dobling av levestandarden vil komme i ulike land, med utgangspunkt i 2011-nivået. I Japan, USA, Tyskland og UK vil det ta 23-27 år, noe som er raskere enn under den industrielle revolusjon. Sør Korea, som allerede ligger nær Tyskland og UK i BNP pr innbygger vil bare bruke 14 år på neste dobling. Men den virkelig raske veksten kommer i Kina og India, som begge har godt over en milliard innbyggere nå. Kina vil bruke bare syv år og India vil bruke ni år på fordoble befolkningens inntekter nok en gang. Det er et tempo og en kraft i dette som verden aldri tidligere har sett maken til.

Gir Big Bang Theory flere fysikkstudenter?

The Big Bang Theory går på TV Norge på hverdager kl 18 og er et av de morsomste programmene på TV for tiden. Serien handler om to forskere ved California Institute of Technology, Sheldon som driver med teoretisk fysikk og Leonard som driver med eksperimentell fysikk. De har stadig besøk i leiligheten av romfartsingeniøren Howard og astrofysikeren Rajesh. Nerdefaktoren er meget høy og det er mye fysikkhumor, Sheldon er for eksempel i en av episodene utkledd som Dopplereffekten i en Halloweenfest hos nabo Penny.

De fire setter dessuten sin ære i å kunne alt om ulike science fiction- og tegneseriehelter, særlig Star Trek, noe som inkluderer det å kunne snakke språket Klingon . Som en kan forvente er kunnskapen om fysikk, teknologi og andre typiske nerdeting betydelig høyere enn evnen til å håndtere praktiske gjøremål og relasjoner til mer normale personer. Det oppstår derfor en hel del morsomme hendelser i møtet med den virkelige verden utenfor, blant annet i forhold til naboen Penny som jobber som servitør. Hun er både pen, hjelpsom og har stor praktisk sans, men er ikke veldig interessert i verken teoretisk eller anvendt fysikk.

Denne serien har blitt veldig populær både i og utenfor USA, og i følge en artikkel i nettutgaven til The Guardian nylig er det slik at interessen for å studere fysikk har økt merkbart i UK etter at The Big Bang Theory kom på TV:

"According to the Higher Education Funding Council for England (HEFCE), there was a 10% increase in the number of students accepted to read physics by the university admissons services between 2008-09, when The Big Bang Theory was first broadcast in the UK, and 2010-11. Numbers currently stand at 3,672. Applications for physics courses at university are also up more than 17% on last year. Philip Walker, an HEFCE spokesman, said the recent spate of popular televisions services had been influential but was hard to quantify."

Også i videregående skole (A-levels) har fysikk blitt langt mer populært enn før. Men jeg tillater meg å tvile på om TV-serien kan ta en spesielt stor del av æren. Det har vært en trend i flere land, også i Norge, at realfagenes popularitet har tatt seg litt opp etter å hva vært helt på bunnen rundt 2005. Vi ser det på søkningen til både ingeniørfagene og til de matematisk-naturvitenskapelige fakultetene ved universitetene. Dersom det er slik at en underholdende TV-serie som The Big Bang Theory har bidratt litt til denne veksten i interessen for realfag er det flott, men den må nok dele æren med flere tiltak som har vært satt inn for å få flere unge til å velge realfagsutdanninger.

Herman Cain var inspirert av Pokémon

Amerikansk presidentvalgkamp er morsomme saker og årets versjon har allerede inneholdt en bra dose med fargerike kandidater og merkelige utspill. Mest utradisjonell av alle har nok Herman Cain vært, med erfaring fra Burger King og Godfather's Pizza, og veldig glad i å strø om seg med imponerende og visjonære sitater. Den eneste i det republikanske feltet som har vært i nærheten av å ha Barack Obamas formuleringsevne.

Men nå når han har trukket seg innrømmer han at inspirasjonen til noen av disse store talene har kommet fra ganske overraskende kilder. En formulering Herman Cain har brukt i flere av sine taler er:

"Life can be a challenge,

life can seem impossible, 

it's never easy when there is so much on the line.

But you and I can make a difference.”

På pressekonferansen lørdag der han trakk kandidaturet innrømmet Cain det flere bloggere og folk på YouTube har påpekt lenge, at disse linjene ikke stammer fra "a poet" slik han har hevdet og heller ikke fra en eller annen OL-sang i år 2000, men derimot fra Pokémon - The Movie 2000 der Donna Summer, den gamle discodronningen, sang "The Power of One". Det er naturligvis mange steder man kan hente inspirasjon, men Pokémon er nok blant de mer originale inspirasjonskildene i amerikansk politikk. I videoen under kan man følge Donna Summer og Herman Cain linje for linje:

Horizon 2020 lansert av EU

Norges Forskningsråd om Horizon 2020

EU-kommisjonen lanserte i uken som gikk Horizon 2020, den nye store felles satsingen på forskning og innovasjon som skal avløse det 7. rammeprogrammet. Horizon 2020 er på i alt 80 milliarder euro og skal løpe fra 2014-2020, en periode på syv år. Pressemeldingen fra EU-kommisjonen kan leses her. Og her kan man lese mer om hva EU-kommisjonær Máire Geoghegan-Quinn sa da hun lanserte planene.

80 milliarder euro er mye penger og dette nye rammeprogrammet for forskning er betydelig større enn de 50 milliardene som ble satt av til dagens rammeprogram. Pengene skal fordeles på tre hovedinnsatsområder:

For det første skal EU støtte fremragende vitenskap. 24,6 milliarder euro skal gå til tiltak som løfter kvaliteten på europisk forskning til et verdensledende nivå, blant annet gjennom støtte til European Researh Council, investeringer i "Future and emerging technologies", bygging av ny forskningsinfrastruktur og tiltak som fremmer forskeres mobilitet og karrièreutvikling.

For det andre skal EU fremme industrielt lederskap. 17,9 milliarder euro skal brukes på tiltak som skal gjøre Europa til en mer attraktiv region for investeringer i forskning og innovasjon. Områder som prioriteres er informasjonsteknologi, bioteknologi, nanoteknologi romfartsteknologi. Innenfor dette innsatsområdet er man også opptatt av å få økt tilgangen på privat risikokapital og å støtte innovasjon i små bedrifter med et høyt vekstpotensial.

Tredje område kaller kommisjonen sosiale utfordringer og her skal det brukes 31,7 milliarder euro. Seks konkrete nøkkelområder er prioritert. Det er helse og eldrebølge, matsikkerhet, sikker og ren energi, smart grønn transport, klima og ressurseffektivitet og inkluderende, sikre og innovative samfunn.

EU er denne gangen svært opptatt av å kutte ned på skjemavelde og byråkrati når det gjelder forskningsprogrammene. Alle som har vært involvert i EU-forskning vet at det er nokså komplisert, så forenklinger vil være svært velkomne. EU er også opptatt av at dersom Europas attraktivitet og konkurransekraft skal økes igjen, må de lykkes bedre med å få flere produkter og tjenester fra idestadiet og inn i markedet. Det er også en overskrift i pressemeldingen som heter "Reversing the brain drain", der det heter at:

"Horizon 2020 will attract talent from around the world and retain great researchers in Europe by building on initiatives to boost Europe's research and innovation facilities and performance. The European Research Council (ERC) will increase efforts to attract top research talent from outside Europe. This body is already helping to retain and attract leading researchers who might otherwise have pursued their careers in the US or elsewhere."

Det er fristende å tenke at med alle problemene EU opplever for tiden med gjeldskrise og europroblemer så stopper alt annet opp til det er løst. Men slik har det aldri vært i EU. Samarbeidet på andre områder går bemerkelsesverdig uforstyrret videre, slik at det i årene som kommer ikke blir mindre, men en mye større satsing på forskning og innovasjon enn før.

Hvordan man stanser en asteroide

Hvordan stanser vi egentlig en diger asteroide som har kurs rett mot jorden og truer med å utslette alt liv på planeten vår, slik dinosaurene ble utryddet for 65 millioner år siden? Den gang var det en asteroide med en diameter på 10 kilometer, men også langt mindre asteroider som farer rundt i verdensrommet kan gjøre enorm skade dersom de treffer oss. Astronomen Phil Plait har svarene i denne videoen på nettstedet TED.com:

De som har sett filmen Armageddon vil kanskje protestere og si at den beste løsningen er å skyte opp en romferge eller to lastet med en borerigg og et team med boremannskap ledet av Bruce Willis som kan bore et hull som er stort nok til å plassere en atombombe. Som Phil Plait forklarere i foredraget er det ikke nødvendig å verken lande på asteroiden eller sprenge den, det er tilstrekkelig å kollidere med den slik at den dyttes ut av kurs. For å få til dette er det aller viktigste å vite at den kommer i god tid i forveien slik at man har nok tid til å planlegge et mottiltak.

Afrika kommer

Det er en leseverdig såkalt briefing, en litt lengre artikkel, om Afrika i denne helgens The Economist. For noen år siden var slike gjennomganger av den økonomiske og politiske situasjonen i Afrika ganske dystre saker som handlet om fattigdom, korrupsjon, krig og mangel på økonomisk vekst. Slik er det heldigvis ikke lenger. Afrika er den delen av verden der den økonomiske veksten er sterkest for tiden:

"Even after revising downward its 2012 forecast because of a slowdown in the northern hemisphere, the IMF still expects sub-Saharan Africa’s economies to expand by 5.75% next year. Several big countries are likely to hit growth rates of 10%. The World Bank—not known for boosterism—said in a report this year that “Africa could be on the brink of an economic take-off, much like China was 30 years ago and India 20 years ago,” though its officials think major poverty reduction will require higher growth than today’s—a long-term average of 7% or more."

Noen av landene er hjulpet av høye råvarepriser, men noe av det mest interessante er at råvarenes andel av økonomien er på vei ned i mange land, mens handel og tjenester er i vekst. Det som i følge denne artikkelen er de to viktigste driverne av denne nye veksten er teknologi og politisk stabilitet. Teknologi, særlig i form av mobiltelefoner. På et kontinent som er berømt for sine forferdelige veier og dårlige transportinfrastruktur betyr det mye at det nå er 600 millioner mobiltelefoner i bruk, flere enn i både USA og Europa. Teknologi bidrar også til å bekjempe sykdommer som malaria og Aids, som forkorter mange liv.

Dessuten er som nevnt økt politisk stabilitet en viktig faktor, ikke i den forstand at det er fred og demokrati over alt, langt i fra, men det er betydelig bedre enn under den kalde krigen da USA og Sovjetunionen utkjempet mange mange av sine konflikter via sine representanter i Afrika. Det gjorde at mange inkompetente, brutale og til dels ganske bisarre diktatorer ble beskyttet mot demokrati og reformer. I dag er det ikke så lett for en leder å gjemme seg bort når det kommer spørsmål om hva man gjør for å utvikle infrastruktur, investere i utdanning og øke landets produktivitet.

The world of social media 2011

Her er en kort video fra Videoinfographics som viser hvor enorme sosiale medier har blitt globalt på kort tid. To minutter og 45 sekunder tettpakket med fakta :



Det er i følge videoen blitt 800 millioner mennesker i verden som har en Facebookside mens det er 750 millioner mennesker som eier en bil. Minst like interessante er tallene for videobruk. Videoene på YouTube er siden starten for litt over seks år siden blitt sett på 700 milliarder ganger. Hver time legges det til 35 timer ny video. På 60 dager legges det ut mer video på YouTube en de tre store amerikanske TV-nettverkene har produsert i løpet av 60 år.

Fra en ung leges hverdag

Helsesektoren har en hel del utfordringer, og noen av dem handler om at en sliter litt i møtet med det digitale. Løsninger vi tar for gitt ellers finnes ikke nødvendigvis på et sykehus. For oss utenforstående er det ikke spesielt lett å skjønne hva problemet egentlig er. Når man leser helsesektorens egne strategidokumenter eller regjeringens stortingsmeldinger finner man mange store ord om ikt, men det er ikke helt lett å forstå hvordan det vil forandre hverdagen til pasienter eller ansatte. Hvordan er egentlig legenes arbeidsprosesser? Hvordan kan ikt bidra til at helsepersonell kan gjøre en bedre jobb? Og hvordan kan dette bidra til at pasientene får det bedre?

Jeg vil anbefale alle som er opptatt av slike spørsmål, enten de er ledere i helsesektoren, pasienter, pårørende, it-leverandører eller politikere, å ta en titt på bloggen Medisiner - fra en ung leges hverdag, bøker og blader. Bloggen tilhører lege og høyskolelektor Martin Aasbrenn som  har mange gode refleksjoner, forslag og spørsmål han deler med sine lesere om hverdagen som  lege i norsk helsevesen.

Det var da jeg leste en post på denne bloggen at det gikk opp for meg at flere av de kommunikasjonskanalene vi andre bruker hele tiden både privat og på jobb, som epost, sms og direktemeldinger, ikke eksisterer for sykehusleger. De bruker calling eller telefax for å kommunisere med hverandre, for eksempel når en fastlege må konferere med en spesialist ved et stort sykehus. I et innlegg med tittelen "Bør callingen pensjoneres?" skriver Aasbrenn blant annet:

"Vil verdens siste personsøker i daglig bruk befinne seg et sted i helsevesenet i Skandinavia? Jeg kvier meg ofte for å calle opp andre leger, fordi jeg vet hvor irritert jeg selv kan bli av avbrytelser for problemstillinger som ikke haster. Å måtte løpe til nærmeste telefon flere ganger under en viktig pasientsamtale for å motta beskjeder som godt kunne ventet et par timer føles som elendig organisering. Mange av beskjedene som kommer på callingen passer å besvare innenfor en halvtimes tid. Privat bruker jeg SMS til sånt. På andre arbeidsplasser kan slike meldinger gå som korte e-poster."

Disse problemstillingene rundt upraktiske og utdaterte løsninger for kommunikasjon og et ønske om mer moderne verktøy i jobben er en gjennnomgangsmelodi i flere innlegg. I et innlegg nettopp skrev han "Det føles merkelig å skulle sende en cd-rom med taxi for å frakte informasjon". For noen dager siden skrev han et innlegg med tittelen "Ønskeliste" som lister opp fem enkle ønsker for fremtiden:

"1) Datamaskiner der man kan komme til journalsystemet på tre sekunder, ikke fem minutter
2) Et system for bilder og video (røntgen, ekko, skopibilder etc) som går på tvers av helseregioner og responderer like raskt som noe på YouTube
3) Et meldingssystem for kontakt med andre spesialiteter og fastleger (med videovedlegg ved behov) der man svarer i løpet av dagen
4) Mest mulig som metadata - for innovasjon av ting vi ikke klarer å tenke oss nå
5) Et meldingssystem for kontakt med pasienter (med videovedlegg ved behov) der man svarer i løpet av uka og får ordentlig betalt for det."

Jeg tror det er viktig at noen som kjenner dette fra innsiden og har tanker om hva som kan gjøres, formulerer slike klare råd. Bloggen til Aasbrenn har også mye nyttig informasjon og lenker til andre kilder, som for eksempel en liste, riktignok fra 2010, over andre norske leger som har egne blogger. Her er det blant annet lenke til  bloggen til Hege Gjessing, president i Den Norske Legeforening og Maria Gjerpe som har Norges mest kjente lege- og pasientblogg. I en annen post har han laget en liste over norske leger på Twitter. Det er kanskje litt rart at det ikke finnes slike oversikter over leger og andre helseaktører i sosiale medier andre steder, for eksempel hos helsebiblioteket.no, Kunnskapssenteret eller Helsedirektoratet, men det jo bra at noen tar ansvar.

Krise, teknologi og arbeidsplasser

Jeg kom nylig over boken Race Against the Machine, en av de beste bøkene jeg har lest om sammenhengen mellom krise, teknologi og arbeidsplasser. Eller for å si det på en litt annen måte: Hvorfor jobbene forsvinner i USA og Europa når den økonomiske veksten avtar, men ikke ser ut til å komme tilbake igjen i samme antall når økonomien vokser.

Boken kom nå i høst, er svært kort og er skrevet at to økonomer ved MITs Sloan School of Management, Erik Brynjolfsson og Andrew McAfee. Brynjolfsson er også leder av  MIT Center of Digital Business. De har også en egen blogg om boken med innlegg og lenker til debatter som har kommet i etterkant. I første del av boken beskriver forfatterne tre ulike forklaringer på årsakssammenhengen mellom kriser og ledighet. Tre teorier som også tildeler informasjonteknologien svært ulike roller:

Første forklaring er at krisen er en syklisk krise og at det ikke er noe annet mystisk med den høye ledigheten enn at den skyldes at økonomien ikke vokser fort nok. Dette er syn som blant annet Paul Krugman forfekter i sin faste spalte i New York Times. Her har ikke teknologien noen spesielt positiv eller negativ rolle, det handler først og fremst om å få hjulene i gang og få opp veksten slik at arbeidsplassene kan komme tilbake.

Andre forklaring er at problemene med å komme ut av ledigheten skyldes stagnasjon, det vil si en langsiktig nedgang i evnen til å øke produktiviteten gjennom innovasjon. En sentral talsmann for denne skolen er økonomen Tyler Cowen som i 2010 skrev boken The Great Stagnation. Tilhengere av denne teorien er opptatt av at innovasjonstakten var høyere før, at USA har nådd et "teknologisk platå" og at den eneste måten man kan skape flere jobber og løfte levestandarden igjen er å øke innovasjonstakten. En variant av denne teorien er at det ikke er USA som har stagnert, men Kina, India og andre fremvoksende økonomier som har økt tempoet og tatt igjen USA på viktige områder, slik at USA og Europas relative posisjon er svekket.

Tredje forklaring snur den andre forklaringen på hodet og hevder at det ikke er for lite, men "for mye" teknologiutvikling og innovasjon som er problemet når det gjelder sysselsetting. Det trengs færre arbeidere til å produsere varer og tjenester fordi maskiner jobber raskere, gjør stadig flere oppgaver og øker produktiviteten i økonomien. Den mest kjente varianten av denne forklaringen er boken "The End of Work" som Jeremy Rifkin skrev i 1995 og som argumenterte med at særlig utviklingen av datamaskiner og software bidrar til å redusere behovet for arbeid.

Rifkin skrev sin bok med et nokså pessimistisk utgangspunkt, det er jo nokså dystert dersom mennesker blir plassert på sidelinjen av maskiner og ikke trengs i arbeidslivet lenger. Men selve teknologiutviklingen kan også snus til en mer optimistisk visjon. Det er jo bra at vi produserer mer med mindre ressurser og at maskiner tar over de tyngste og kjedeligste oppgavene slik at mennesker kan brukes der de trengs mest, til å være kreative og innovative. Nedsiden for den enkelte og for samfunnet er at noen blir skjøvet ut av arbeidslivet og at dette igjen kan skape større ulikhet og sosiale spenninger. Det løser vi ikke ved å bremse innovasjonstakten eller ved å la være å ta i bruk teknologi, men ved å investere i kunnskap og kompetanse slik at de fleste kan delta.

Brynjolfsson og McAfee bruker resten av boken på å forfølge denne optimistiske versjonen av den tredje forklaringen, dels ved å beskrive hvordan vi bare har sett begynnelsen av en akselerert teknologiutvikling, dels ved å forklare hvilke motsetninger i samfunnet som kan øke som et resultat av dette og dels ved å beskriver ulike politiske tiltak som gjør at arbeidskraft og teknologi kan jobbe bedre sammen (race with the machine) i stedet for at vi skal løpe om kapp med maskinene (race against the machine).

Det kan ofte være vanskelig å fatte hvor raskt informasjonsteknologien egentlig utvikler seg. Et sted i boken skriver forfatterne at:

"It also seems that software progresses at least as fast as hardware does, at least in some domains. Computer scientist Martin Grötschel analyzed the speed with which a standard optimization problem could be solved by computers over the period 1988-2003. He documentet at 43 millionfold improvement, which he broke down into two factors: faster processors and better algorithms embedded in software. Processor speeds improved by a factor of 1000, but these gains were dwarfed by algorithms, which got 43 000 times better over the same period."

Boken bruker også en del plass på å minne om at slik eksponentiell vekst kan virke svært beskjeden den første tiden, fordi utgangspunktet er så veldig lite, før det tar av helt. Derfor undervurderer vi lett teknologien så lenge den ikke kan gjøre komplekse ting som å spille sjakk, oversette språk eller kjøre biler. Men med enda en fordobling som gir enda kraftigere maskiner og software som kan gjenkjenne komplekse mønstre, forandrer dette seg. Flere av oppgavene mennesker gjør kan overtas av teknologi, men noen typer kompetanse er vanskeligere å automatisere bort enn andre, noe som skaper andre typer ulikhet i samfunnet enn før.

Siste del boken handler om strategier for å møte denne utfordringen. Forfatterne minner om at mulighetene for entreprenørskap og innovasjon tross alt er langt større enn før med en så rask teknologisk utvikling. Men det handler om å gjøre de riktige tingene. For samfunnet er det viktig å investere nok i utdanning og kunnskap, slik at flest mulig kan henge med og utnytte de nye mulighetene teknologien gir. Det er også viktige å legge til rette for mer entreprenørskap. For virksomheter handler det om mer innovasjon:

"How can we implement a "race with machines" strategy? The solution is organizational innovation: co-inventing new organizational structures, processes and business models that leverage ever-advancing technology and human skills. Joseph Schumpeter, the economist, described this at the process of "creative destruction" and gave entrepreneurs the central role in the development and propagation of the necessary innovations. Entrepreneurs reap rich rewards because what they do, when they do it well, is both incredibly valuable and far to rare."

Dette er som nevnt en kort og ganske lettlest ebok, som koster bare $ 6,89 hos Amazon, men som tross sin beskjedne lengde både har mye informasjon og er forbilledlig analytisk.

Slutten for euroen?

Nok en gang var det mye stoff i The Economist denne helgen om mulig sammenbrudd i eurosonen - inkludert en forside, en lederartikkel, en artikkel om Angela Merkels avventende holdning og en litt lengre gjennomgang av hele eurokrisen med tittelen Beware of falling masonry. Artikkelen er en grundig og temmelig skremmende gjennomgang av hva eurosonens problemene består i akkurat nå, og hva som vil skje dersom det ikke blir gjort noe. For som The Economist skriver:

"...the threat of a disaster does not always stop it from happening. The chances of the euro zone being smashed apart have risen alarmingly, thanks to financial panic, a rapidly weakening economic outlook and pigheaded brinkmanship. The odds of a safe landing are dwindling fast."

Hva er så problemet? The Economist beskriver trusselen som et slags trehodet troll, der hvert av de tre problemene er ille nok i seg selv, men det at de kommer samtidig og henger sammen gjør det så mye vanskeligere å håndtere. Første problem er de økonomiske utsiktene i EU der den økonomiske veksten nå er i ferd med å forsvinne. Kanskje er det allerede resesjon, en resesjon som i så fall vil bli forsterket av alle innstrammingstiltakene regjeringene må gjøre i 2012:

"...there are signs that the euro zone’s economy is heading for recession, if it is not there already. Industrial orders in the euro zone fell by 6.4% in September, the steepest decline since the dark days of December 2008. A closely watched index of euro-zone sentiment, based on surveys of purchasing managers in manufacturing and services, is also signalling contraction, with a reading of 47.2: anything below 50 suggests activity is shrinking. The European Commission’s index of consumer confidence fell in November for the fifth month in a row."

Andre problem er statsgjeld som må refinansieres fortløpende av hvert enkelt EU-land i tiden som kommer. Renteutviklingen de siste dagene kan tyde på at dette ikke vil bli helt enkelt, selv Tyskland slet med å plassere 6 milliarder Euro med nye 10-årige statsobligasjoner for noen dager siden. Da kan det bli riktig ubehagelig når Italia skal refinansiere betydelig høyere beløp tidlig neste år. The Economist skriver:

"Italy has €33 billion of debt coming due in the final week of January and a further €48 billion in the last week of February (see chart 3). Since bond investors are turning their noses up even at offerings from thrifty Germany, the odds against Italy’s being able to raise the money it needs early next year are uncomfortably short."

Tredje og kanskje største problem hvis den negative utviklingen eskalerer er at kreditt fra bankene tørker inn, slik det skjedde i forbindelse med Lehmann-kollapsen i USA høsten 2008. Nye regler gjør at europeiske banker må rekapitaliseres våren 2012, for å bli mer solide. Det er i og for seg en god ting, men dersom det ikke er et marked som vil skyte inn ny kapital utenfra må bankene i stedet redusere sine utlån for å nå kravene. Noe som vil føre til at det blir mye vanskeligere å få lån for næringsliv og andre som trenger nye lån og bidra til ytterligere kontraksjon i økonomien. 

Men det kan også bli verre enda raskere. Fordi summen av europeiske bankers utlån er større enn summen av innskuddene, er man avhengig av et system med tilgang på både kort og lang kreditt, blant annet i form av at bankene har mulighet til å låne penger av hverandre:

"In aggregate, European banks’ loans exceed their deposits, so they rely on wholesale funds—short-term bills, longer-term bonds or loans from other banks—to bridge the gap. But investors are becoming warier of lending to banks that have euro-zone bonds on their books and that can no longer rely on the backing of governments with borrowing troubles of their own. Long-term bond issues have become scarce and American money-market funds, hitherto buyers of short-term bank bills, are running scared. Banks are frantically shedding assets both to raise cash and to ration their capital in order to meet European Union minimum capital-adequacy targets by next June."

Tyskland insisterer fortsatt på å unngå løsninger, for eksempel i form av lånegarantier fra den europeiske sentralbanken, som innebærer at de må ta en stor del av regningene til land som ikke holder huset sitt i orden. Det er forståelig, men hvis Tyskland ønsker å redde euroen kan de ikke mene dette særlig mye lenger. Noen må snart gi seg.

Kunnskapskanalen

I en bloggpost på sin rektorblogg fredag skrev rektor Ole Petter Ottersen om hvordan Kunnskapskanalen på NRK 2 forrige lørdag hadde flere seere enn World Cup på skøyter på samme kanal tidligere på dagen. Selv om skøyter har havnet noe i skyggen av andre idretter de siste årene, er det interessant at denne type satsinger på formidling av forskningsbasert kunnskap får gode seertall på TV, i dette tilfellet 27 000 personer en lørdag ettermiddag.

Kunnskapskanalen er et samarbeid mellom NRK og de fleste universitetene og noen av høyskolene i Norge. Intermedia ved UiO koordinerer samarbeidet og produserer mange av disse programmene, blant annet serien Etter 22. juli. Men det er flere som bidrar, blant annet har Universitetet i Stavanger en serie med Forsker-standup, små forelesninger på 15 minutter holdt i sosiale omgivelser om spennende forskningsområder, som for eksempel om svarte hull hos Newton og Einstein eller om nanotoksikologi.

Så kan man selvsagt stille spørsmål ved om tradisjonell TV med kanaler og sendeskjema er rett distribusjonsform for dette, eller om ikke nett-TV er vel så interessant. I motsetning til et skøyteløp, som du gjerne vil se når det faktisk pågår, er det jo ikke like viktig å se en forelesning om svarte hull eller nanotoksikologi akkurat samtidig som andre ser det Tilgang til arkivet er viktigere enn direktesendingen. Stoffet er helt ypperlig til fordypning når det passer deg, ikke når det står på TV-programmet. Men det er uansett flott at NRK satser på dette også på vanlig TV, tallene viser jo at det er interesse og det en bra måte å gjøre det kjent, men mange av disse produksjonene kommer etter hvert til å bli sett av betydelig flere på Nett TV enn på  vanlig TV hvis man passer på å gjøre det enkelt å finne fram til og navigere i Kunnskapskanalen på nett.

Som en illustrasjon av potensialet nettet har når det gjelder kunnskapsformidling kan det nevnes at topp 3 kanaler på YouTube Edu nå er:

1. Khan Academy, 2871 videoer og 7 395 146 visninger
2. National Programme for Technology Enhanced Learning i India, 5534 videoer og 6 331 941 visninger
3. UC Berkeley, 2929 videoer og 5 224 805 visninger.

Det er store tall. Av disse er det den indiske satsingen som er et samarbeidsinitiativ mellom flere aktører innenfor høyere utdanning og ligner mest på Kunnskapskanalen. Det er en storsatsing fra den indiske regjeringen som involverer flere av de beste universitetene i India, seks Indian Institutes of Techlology, i Mumbai, Dehli, Guwahati, Madras, Kanpur, Kharagpur og Roorkee, samt Indian Institute of Science i Bangalore. Et annet eksempel er Virtual University of Pakistan som har lastet opp hele 6668 videoer og er sett av 1,5 millioner. Jeg tror dette er gode eksempler på at dette ikke først og fremst handler om å lage mer interessante TV-programmer, men om hvordan video over internett vil forandre høyere utdanning.

Norges Statskalender fikk sitt "iTunes-moment"

Alle vet hva som skjedde med CD-salget da digital nedlasting av musikk ble enkelt og billig, ikke minst i den legale og brukervennlige varianten som kom i form av iTunes Music Store i 2003. Og senere i form av neste digitale trinn, streamingtjenester som Spotify og Wimp.

For bokbransjen kan the iTunes moment tidfestes ganske nøyaktig til lanseringen av Amazon Kindle, for Store Norske Leksikon var det Wikipedia. For andre bransjer er tidspunktet kanskje litt vanskeligere å tidfeste nøyaktig, men alle skjønner at nyheter, rubrikkannonser og telefonkataloger på papir og film på DVD har møtte noen nye digitale utfordringer. Det vil si det er ikke nødvengvis det digitale i seg selv som er utfordringen, CD og DVD er også digitale, men de nye disruptive forretningsmodellene som endrer måten vi kjøper tjenester og innhold.

Jeg tror ikke det bare er medie-, kultur og innholdsbransjene som er utsatt for dette, stort sett alle vil på ulike måter oppleve at kombinasjonen av digitalisering og disruptiv innovasjon endrer spillereglene radikalt i deler av verdikjeden sin. Noen ganger klarer de etablerte aktørene å selv stå for denne innovasjonen, ved å kannibalisere sin egen virksomhet slik Schibsteds Finn.no gjorde med avisenes rubrikkannonsemarked, men veldig ofte betyr radikalt nye forretningsmodeller at de gamle dominerende aktørene blir erstattet av nye.

Grunnen til at jeg kom til å tenke på dette i dag var en pressemelding som gikk ut i går fra Fornyings-, administrasjons og kirkedepartementet om at Norges Statskalender legges ned fra nyttår. Vedlagt pressemeldingen er det sendt ut et leserinnlegg fra statsråd Rigmor Aasrud der hun minner om bakgrunnen og den ærefulle historien Norges Statskalender har hatt. Statskalenderens historie er en fremragende beskrivelse av hvordan ny teknologi har vært tatt i bruk i ulike epoker etter starten1814. Jeg siterer:

"Da Norge fikk sin grunnlov i 1814 hadde den nye staten og de som jobbet der, behov for en oversikt over hvem som gjør hva i statsadministrasjonen. Dette forenklingsgrepet, hvor informasjon om statens kontorer og medarbeidere ble samlet på ett sted, fikk navnet ”Norges statskalender”. Ditlev Wilhelm Falkenberg Peckel ble redaktør, og første utgave kom  i 1815. Nye utgaver av kalenderen kom de neste tiårene med to til fire års mellomrom. Siden opprettelsen i 1814 har statskalenderen endret seg i takt med tidens behov. Et viktig år i statskalenderens historie er 1869 da redaktør Carl Christian Conrad Ruge fornyet statskalenderens visuelle uttrykk og lesbarhet ved å gå bort fra gotisk skrift. 

En ny fornying finner sted under Torleif Gundem, som var redaktør for ti årganger fra 1975.  Elektronisk databehandling, maskinell tekstbehandling og offset i stedet for blysats ble nå tatt i bruk. Helge Hammerstad som overtok som redaktør i 1985, sørget for ytterligere brukervennlighet. Statsinstitusjonenes ansatte ble nå oppført alfabetisk og ikke kronologisk (altså etter ansettelsestidspunkt) til glede for brukerne. Arvid Brundtland tok over stafettpinnen fra Hammerstad i 1997 og sørget for at internett ble tatt i bruk som en publiseringskanal."

Som en skjønner er dette en viktig del av norsk historie. I 197 år har staten tatt ansvar for at befolkningen hadde en oversikt over hvem som gjør hva i statsadministrasjonen, et viktig demokratisk prinsipp. Nå er det plutselig slutt fordi Statskalenderen ikke var nødvendig lenger.

Problemet har ikke vært internett i seg selv, Norges Statskalender var på internett allerede i 1997, tidligere enn mange andre. Den har dessuten vært oppdatert kvartalsvis og hatt en forretningsmodell på nett som fungerte,  i hvert fall en stund. For 515 kroner har du kunnet kjøpe trykt versjon og for 615 kroner får du tilgang på web i et år, begge deler levert av Kommuneforlaget. Problemet er at ingen lenger har behov for den. Alt som står der finner du på nettet helt gratis. 

Noen kunne kanskje blitt fristet til å holde tilbake opplysninger om hvem som gjør hva i staten for å maksimere salget av Norsk Statskalender, men da hadde man i så fall glemt hele målsettingen med denne publikasjonen. I dagens samfunn ville det være helt uakseptabelt om man ikke kunne finne fram til offentlig ansatte uten å kjøpe en bok eller tilgang til lukkede nettsider. Det er en holdning også andre eiere av offentlige data, som ikke blir gjort offentliggjort tilgjengelig gratis, burde merke seg. Mange møter sitt iTunes moment uansett, men det er ofte enklere om man husker hva målsettingen var, og ikke tviholder på et fysisk format eller en betalingsmodell som ikke lenger leverer det den opprinnelig skulle.