Næringsrettet forskning - en strategi som ikke er en strategi

Regjeringen la i forrige uke fram et dokument med tittelen "Strategi for å øke næringslivets investeringer i forskning og utvikling". Og det høres jo riktig interessant ut. Men noen strategi for å øke næringslivets investeringer i forskning og utvikling er dette imidlertid ikke. 

Og dokumentet sier i grunnen veldig klart fra allerede i innledningen om at her er det masse ting som skal uttredes videre, før  det kan pekes ut retning og lages strategi på ordentlig:   

"Siden de offentlige virkemidlene skal finansiere ulike deler av forskningssystemet, er regjeringen opptatt av at det skal være en god balanse mellom virkemidler som bidrar til langsiktig kunnskapsoppbygging i og for næringslivet, virkemidler som bidrar til tilstrekkelig stor forskningsaktivitet og evne til å utnytte kunnskap andre steder, og virkemidler som kan finansiere de store, banebrytende prosjektene. Regjeringen vil fremover vurdere sammensetningen av de næringsrettede virkemidlene, blant annet i hvilken grad forskningsvirkemidlene totalt sett bidrar tilstrekkelig til samarbeid og spredning av kunnskap, og treffer næringslivet i ulike deler av landet."

Dette er med andre ord et dokument som forteller at regjering ikke vil jobbe med å gjennomføre noe bestemt nå, men vurderer om og hvordan den skal jobbe med saken senere. 

Nå er likevel ikke dokumentet helt uinteressant. Man finner noen sammenligninger mellom Norge og andre land, en oversikt over hvor norske bedrifter er på listen over verden 2500 bedrifter med høyest forskningsinnsats (der er det er 9 norske), samt noen andre faktafremstillinger om hvordan det står til med den næringsrettede forskningen i Norge. Her er det også omtaler av hvordan de ulike offentlige virkemidlene for  å fremme forskning i næringslivet er innrettet, og hva de ønsker å oppnå. Et par steder er dokumentet også tydelig  på at noe ikke er bra nok, for eksempel at virkemiddelet Senter for forskningsdrevet innovasjon (SFI) burde oppnå mer i form av konkrete kommersielle resultater i næringslivet.

På flere områder er dokumentet forbausende gammeldags, og løfter frem gamle problemstillinger og mål, og erklærer at de fortsatt gjelder, men uten å ha noen realistiske planer for hvordan vi skal nå målet. Dette gjelder ikke minst for det såkalte tre-prosent-målet for forskning som andel av BNP, der en prosent skal være offentlig finansiert og to prosent finansiert av næringslivet. Dette målet ble fastsatt i 2005, og skulle nås innen 2010. Slik gikk det ikke. I dag er den offentlig finansierte forskningen på like under 1 prosent av BNP, nær målet, mens ambisjonen om at næringslivet skal bidra med to prosent er vi fortsatt langt unna.

I dag er den næringslivsfinansererte delen av forskningen er på omkring 1,2 prosent av BNP. Det har vært en økning de siste årene i denne andelen, ikke minst på grunn av utvidelser av Skattefunn under forrige regjering, men det er ingen utsikter til at vi vil nå 2 prosent av BNP i overskuelig fremtid. Dette er jo heller ikke noe man kan gjennomføre gjennom vedtak i regjeringen eller stortinget, slik man kan med offentlig finansiert forskning, men noe næringslivet selv må gjøre. Ikke fordi regjeringen har bestemt det, men fordi det er lønnsomt. Det myndighetene kan gjøre for å bringe oss dit er å lage rammevilkår og virkemidler som støtter opp om en kraftig økt forskningsinnsats i næringslivet, for eksempel gjennom skatteinsentiver for forskning, mer offentlig finansiert næringsrettet forskning, eller gjennom tematiske satsinger, forskningsinfrastruktur, virkemidler for deltagelse i EU-prosjekter og andre ting som gjør at forskning lønner seg litt mer enn det ellers gjør. Men det er det ingenting som tyder på regjeringen har planer om slik satsinger. De virker tvert imot førnøyd med at den offentlige finansierte forskningen er på nesten en prosent av BNP, og skriver ikke noe sted at den skal økes. Og da blir denne innledende diskusjonen om mål for næringslivets forskning ganske bortkastet.

Det samme problemet med manglende samsvar mellom ambisjoner og virkemidler gjelder også ambisjoner om å få til mer kommersialisering av forskning fra universitetene gjennom støtte fra Forskningsrådets Forny-program. Og for ambisjonen om å få mer kommersialisering og internasjonalisering av forskningsbasert innovasjon gjennom SFI-ordningen. Nå er det ingenting galt med slike ambisjoner. Men dette er blitt 15-20 år gamle ordninger som har hatt disse ambisjonene hele veien. Hvis det da er slik at de ikke leverer slik de skal, og regjeringen har helt rett i at vi må ha ambisjoner om å få til mye mer, ja, da må man jo gjøre noe konkret for å få det til. Men i følge dette dokumentet skal regjeringen "vurdere", "evaluere" og "utrede", men ikke "gjøre".

Det næringslivet vi skal leve av og og jobbe i fremover vil være mer teknologisk og digitalt, mer kunnskaps- og forskningsinstensivt, og må ha større evne til innovasjon og omstilling. Det skal også være grønnere og få mer ut av mindre ressurser. Det innebærer tettere koblinger mellom næringsliv og forskning, både nasjonalt og internasjonalt. Det innebærer at næringslivet må finne partnere og bygge allianser også andre steder enn i sine tradisjonelle leverandørkjeder. Næringslivets forskning blir viktigere enn før. Og heldigvis er det næringslivet selv som  har hovedansvaret for å sørge for dette. Det er bedriftene som må bestemme hva de har tro på og hva de skal satse på. Men det vil åpenbart hjelpe om myndighetene er mer fremoverlent enn det som kommer til uttrykk her.