Hindringer for offentlige digitale tjenester

Hva er det som hindrer offentlige virksomheter i å digitalisere tjenester til innbyggere og næringsliv mer og raskere enn i dag? En kilde til kunnskap om dette er Statistisk sentralbyrås undersøkelser om digitalisering i offentlig sektor der de rett og slett spør kommuner, fylkeskommuner og statlige etater om hva de opplever at de største hindringene er. Er det ressurser? Er det kompetanse? Er det vriene lover og regler? Eller er det rett og slett at andre man er avhengig ikke er langt nok fremme?

Svarene er kanskje ikke så veldig overraskende. SSB har gitt seks svarmuligheter, og man kan oppgi flere hindringer på en gang. Alle seks alternativer skårer ganske høyt, men med litt variasjon. Og selv om mye er ganske likt på tvers av virksomheter, er det forskjell på store og små virksomheter og også noen forskjeller mellom statlige virksomheter og kommuner. 

For å ta det i tur og orden: Øverst på listen over hindringer, med 68 prosent i staten og 77 i kommunene, oppgis det at det er vanskelig å frigjøre ressurser til utvikling. Om det med ordet "ressurser" menes penger til digitalisering, eller tid og kompetanse, er ikke helt tydelig, men jeg antar at hovedproblemet kanskje er at den daglige driften krever så mye at det ikke er tid til og personer nok til å prioritere digitale utviklingsprosjekter. Offentlige sektor, og spesielt kommunesektoren, er driftstunge organisasjoner med ansvar for helse, omsorg, opplæring og andre kritiske tjenester i samfunnet som har førsteprioritet. Det paradoksale blir naturligvis at den digitaliseringen som skal frigjøre mer kapasitet til andre ting må vente, nettopp fordi det er så mange andre ting som haster mer.

Hindring nummer to handler om at utgiftene til IKT er høyere enn forventet. Også dette er litt hyppigere nevnt i kommunesektoren, med 66 prosent, enn i staten, der 53 prosent er svarer at dette er en hindring for digitalisering. Det vi ikke kan lese ut av disse tallene er om kostnadene er høyere enn forventet på grunn av dårlig planlegging, urealistisk budsjettering, eller om svaret skyldes helt andre årsaker.

Avhengighet av utvikling hos andre aktører i offentlig eller privat sektor er den neste forklaringen på listen, med 49 prosent i statlige virksomheter og 51 prosent i kommunene. Hva som ligger i denne forklaringen er ikke helt lett å vite, og det kan være flere ganske ulike ting. Hvis jeg skal våge meg på å gjette kan det handle om at digital løsninger som utvikles for flere virksomheter, og som det er meningen at mange virksomheter skal ta i bruk, som for eksempel pasientjournalløsninger i kommunehelsetjenesten, eller løsninger for å dele data på en sikker måte, ikke har blitt ferdig som forutsatt. Kanskje har virksomhetenelatt være å gjøre ting på egenhånd, og ønsket å satse på en fellesløsning, men dette tar tid.

Fjerde hindring som oppgis er manglende kompetanse i virksomheten. Ikke særlig overraskende, men kanskje litt overraskende at den ikke er enda høyere oppe på listen over hindringer. 38 prosent av statlige virksomheter og 53 prosent av kommunene oppgir dette som en stor hindring. Her viser bakgrunnstallene at det særlig er de mindre statlige virksomhetene og de små kommunene som sliter mest med å få tak i kompetansen de trenger for å digitalisere mer,

Lover og regler som må endres og tilpasses digitale løsninger nevnes av 36 prosent av statlige virksomheter og og av 30 prosent av kommunene, og den eneste hindringen som nevnes av flere i staten enn i kommunene. Og det er ikke så overraskende. I kommunene gjelder det nasjonale lov og regelverket alle, og det er mange som kan jobbe sammen for å få til nødvendige justeringer, mens mange statlige virksomheter har egne lover, regler og paragrafer som gjelder akkurat dem, og som kanskje ikke prioriteres høyt nok i køen av alt man burde gjøre for å legge til rette for digitalisering og omstilling. En lovbestemmelse som regulerer formkrav for søknader om tilskudd eller utbetaling av ytelser kan virke smått i den store sammenhengen, men kan være en avgjørende hindring for å hente ut effektiviseringsgevinster eller samhandlingsmuligheter. Kanskje er det ikke alltid behov for å vedta nye lover som er problemet heller, men å avklare hvordan lovbestemmelser skal forstås og praktiseres når man skal utveksle persondata eller etablere en skyløsning for en ny offentlige tjeneste, og ikke er helt sikker på hva som gjelder.

Nummer seks på listen over hindringer er at det mangler felles offentlige løsninger eller infrastruktur for å få til mer digitalisering. Ting som en enkelt kommune eller virksomhet ikke kan gjøre alene, men som trenger en eller annen fellesløsning å bygge tjenesten på toppen av. Dette nevnes av 31 prosent av statlige virksomheter og hele 50 prosent av kommunene. Også her tenker jeg det spiller inn at kommunene i bunn og grunn gjør akkurat det samme og kan oppnå store gevinster der det finnes fellesløsninger alle kan bruke, men ikke når løsningene ikke finnes oppleves det som en hindring.

Er det så noen felles tråd i disse forklaringene på hvorfor det ikke digitaliseres enda mer? Undersøkelsen viser i hvert fall at det er behov for å holde innsatsen oppe når gjelder å investere i ulike fellesløsninger og felleskomponenter på tvers av virksomheter. Og jeg tror den også viser hvor viktig det er å veilede virksomheter når det gjelder hvordan lov- og regelverk kan legge begrensninger, men kanskje også skape muligheter når man gjør det på rett måte. Men også når dette er på plass kan det være vanskelig å frigjøre nødvendig kapasitet til å implementere digitale tjenester. Det å sortere mellom kortsiktige og langsiktige behov, og rydde plass til å investere i digitale tjenester er en utfordring som neppe vil forsvinne med det første.