Førerkort på mobilen

Tidligere i år varslet samferdselsministeren at Norge vil innføre førerkort på mobiltelefonen. Noe som gjør at det ikke lenger vil være påbudt å ha med seg et fysisk førerkort i bilen når man kjører i Norge. I dag ble den nye løsningen tilgjengelig, i form av en ny mobil-app. Den er blant annet omtalt i en informativ nyhetssak i Tek.no i dag.

Førerkort-appen kan lastes ned i Apples App Store eller i Google Play. Man søker etter "førerkort". Når man har lastet ned og åpnet den logger man inn via ID-porten med Bank ID eller BuyPass, på samme måte som man gjør på Altinn og med andre offentlige tjenester. Når det er gjort får man tilgang til opplysninger om hvilke førerkortklasser man har og informasjon om utløpsdato. Dessuten ligger det digitale bilder fra det fysiske førerkortet der bildet der slik at politiet kan bekrefte identitet.

Så er det viktig å være klar over at de som i dag har et fysisk førerkort med bilde tatt før 1.1.2012 og fortsatt ikke har fått fornyet det slik de uansett skal, må møte opp på en trafikkstasjon og få et fornyet fysisk førerkort med digitalt bilde før de kan aktivere førerkort-appen på mobilen.

Fornybar energis voldsomme vekst

Nå er det for så vidt ikke noe nytt i at prognoser om fremtidens energibruk forteller at teknologiforbedringer, skalaeffekter og tilhørende prisfall gjør at energi produsert med sol og vind vil ha en veldig mye større plass i den globale energimiksen i fremtiden. Men det er likevel nyttig å lese en god oppsummering av denne kraftige endringen i en kommentar fra Erik Martiniussen i Teknisk Ukeblad som kom nå i helgen, med en god illustrativ graf.

Jeg synes kanskje Teknisk Ukeblad bommer litt med overskriften "Eksplosiv vekst i fornybar energi kan gjøre Thunbergs dystopi til skamme" i og med at Greta Thunbergs hovedpoeng vel nettopp er at vi må gjøre mer for å unngå å ødelegge kloden for fremtidige generasjoner. Og som grafen og artikkelen i Teknisk Ukeblad viser er det mulig å oppnå svært mye mer med virkemidler som spiller på lag med teknologien og fremmer både teknologiutvikling og det at fornybar energiteknologi blir tatt i bruk.

Det som uansett er rett er at dystopier ikke egner seg så godt til å mobiliserer til positiv omstilling og investeringer i fremtidens teknologier og løsninger. Skal vi lykkes med det trenger vi både fremtidstro og teknologioptimisme. Og en slik teknologioprimisme er er det i følge artikkelen gode grunner til å ha. Teknisk Ukeblad skriver:

"Det som har skjedd de siste ti årene innen vindkraft og solenergi er helt forbløffende. For ti år siden var eksempelvis solenergi et produkt for nisjemarkedet. I år vil sol levere mer enn 600 TWh med energi globalt. Det er mer elektrisk kraft enn hva som blir produsert i hele Tyskland til sammen. For vindkraft er produksjonen enda mer imponerende: I 2018 produserte global vindkraft 1160 TWh med energi. Det er enorme volum. Men heller enn å snakke om volum, må vi snakke om vekst. For det aller mest imponerende, er hvor raskt disse to energikildene har latt seg oppskalere.(...) 

På bare ti år er det bygd ut nesten 500 GW med solenergi i verden. Til sammenlikning har vi 33 GW i det norske kraftsystemet. Og utviklingen går bare raskere og raskere for hvert år. I 2009 ble det globalt installert 7 GW solenergi, i 2018 ble det installert over 100. I Kina alene ble det i 2018 bygd mer en ti ganger så mye solenergi som i Tyskland. I løpet av ett år installerte Kina nesten like mye solenergi, som Tyskland har brukt tjue år på å bygge opp. Det sier noe om hva som er mulig. Samme land installerte mer enn 20 GW med vindkraft i 2018. USA installerte 7,6 GW. India skal ha 100 GW med solenergi installert i 2022, og 450 GW fornybar energi om få år."

Deretter sier artikkelen noe om hvordan utviklingen vil gå minst like raskt fremover fordi prisene på solenergi og vindkraft er nede på et nivå der de nå kan konkurrere med fossil energiproduksjon uten subsidier. Og fordi verken teknologiutviklingen, innovasjonen eller bekymringen for effekten av klimagassutslipp vil bli borte over natten, er det god grunn til å regne med at investeringene i fornybar energi vil øke ytterligere.

Bortgjemte musikalske perler (107)

Siouxsie and the Banshees ble mykere med årene. Her er de på ingen måte det. Dette konsertklippet er fra 1977 da bandet brøytet vei innenfor den britiske punk-bølgen. Sangen er "Metal Postcard", som året etter ble med på bandets debutalbum "The Scream". Den ble for øvrig spilt inn på nytt og gitt ut som singel i 1979, men da med tysk tekst og sangtittelen "Mittageisen"

Mer inn fra miljøavgifter og klimakvoter

Et helt sentralt virkemiddel for å redusere klimagassutslipp og andre utslipp i Norge som vi ønsker å redusere, er å sette en pris på utslippene. Enten som en avgift eller i form av en kvotemekanisme der det er satt et tak og man må betale for utslipp innenfor dette taket.

Oppdatert statistikk for miljøavgifter i 2018 fra Statistisk Sentralbyrå (SSB) viser at det aldri har blitt betalt inn så mye i miljøavgifter som nå, og at det særlig er kjøp av klimakvoter som forklarer den store økningen det siste året. SSB skriver på nettsiden at:

"I 2018 ble det innbetalt 41 milliarder kroner i miljøavgifter, en økning på 8 prosent fra året før. Miljøavgiftene har økt med 10 milliarder kroner siden 2010. Målt i kroner, er de største miljøavgiftene avgifter på klimagassutslipp og drivstoff. Avgifter på klimagassutslipp utgjorde 55 prosent av miljøavgiftene i 2018, mens veibruksavgiftene utgjorde 39 prosent, viser statistikken over miljøøkonomiske virkemidler. Avgifter på klimagassutslipp økte med 14 prosent i 2018. Prosentvis var økningen størst for klimakvotene, hvor beregnet avgift økte fra 565 til 1 572 millioner kroner. Denne økningen kom hovedsakelig som følge av en kraftig økning i kvoteprisen sammenlignet med 2017. CO2-avgiften økte med 22 prosent og utgjør nå 8,7 milliarder kroner."

The Economist i klimautgave

The Economist er kjent for å ha noen fantastisk treffsikre, og ofte nådeløse forsider, som tar et av tidens mest aktuelle temaer på kornet. Det hadde de også sist helg, men på en litt annen måte enn de karikaturene eller spissformuleringene de pleier å bruke.

Forsiden i denne utgaven er en strekkode med en vertikal strek for hvert år som er gått siden The Economist kom ut første gang midt på 1800-tallet. Fargen på streken forteller om den globale gjennomsnittstemperaturen på jordoverflaten det året var under eller over gjennomsnittet for årene 1971-2000. Hvit stripe betyr at året hadde en temperatur på gjennomsnittet. Jo mørkere blå jo kaldere. Og jo mørkere rød dess høyere var temperaturen det året over gjennomsnittet.

Og som forsiden illustrerer med all mulig tydelighet så er det ikke snakk om tilfeldige svingninger opp og ned, men et klart mønster. Gjennomsnittstemperaturen på jorden har økt i løpet av denne perioden, og de siste årene har det økt mer enn før. Inne i magasinet får vi i gjennomgangen "The past, present and future of climate change" forklart hvortfor  for lengst passert det punktet der temperaturøkningen kanskje kunne være et resultat av tilfeldige svingninger. Det er i dag ingen tvil om sammenhengen mellom økte menneskelige utslipp og effekter på klimaet vårt.

Det er tre ting som gjør sist ukes The Economist spesielt leseverdig. For det første er det nettopp dette at de er opptatt av tall, fakta og grafiske fremstillinger som på en god og pedagogisk måte beskriver hvor store effekter vi snakker om. For det andre har de valgt å la klimaspørsmålet være hovedtema ikke bare i en lederartikkel og noen temaartikler, men det gjennomsyrer også mange av artiklene i de andre seksjonene i magasinet.

Og for det tredje er mye av det The Economist beskriver av tiltak konkret og løsningsorientert, og opptatt av at det ikke handler om en konkurranse om hvem som vil mest, men om insentiver, reguleringer, teknologi og innovasjon. Og slår ettertrykkelig fast at forutsetningen for å finne de riktige løsningene må være dagens markedsøkonomiske system, som fremmer konkurranse og innovasjon i næringslivet, og ikke et eller annet planøkonomisk og autoritært alternativ. De skriver i lederartikkelen at:

"In fact, to conclude that climate change should mean shackling capitalism would be wrong-headed and damaging. There is an immense value in the vigour, innovation and adaptability that free markets bring to the economies that took shape over that striped century. Market economies are the wells that produce the response climate change requires. Competitive markets properly incentivised, and politicians serving a genuine popular thirst for action, can do more than any other system to limit the warming that can be forestalled and cope with that which cannot."

Lederartikkelen avslutter med følgende appell, med brodd mot både ytre venstre og ytre høyre i politikken:

"The damage that climate change will end up doing depends on the human response over the next few decades. Many activists on the left cannot imagine today’s liberal democracies responding to the challenge on an adequate scale. They call for new limits to the pursuit of individual prosperity and sweeping government control over investment—strictures some of them would welcome under any circumstances. Meanwhile, on the right, some look away from the incipient disaster in an I’m-alright-Jack way and so ignore their duties to the bulk of humanity.

If the spirit of enterprise that first tapped the power of fossil fuels in the Industrial Revolution is to survive, the states in which it has most prospered must prove those attitudes wrong. They must be willing to transform the machinery of the world economy without giving up on the values out of which that economy was born. Some claim that capitalism’s love of growth inevitably pits it against a stable climate. This newspaper believes them wrong. But climate change could nonetheless be the death knell for economic freedom, along with much else. If capitalism is to hold its place, it must up its game."

Også resten av innholdet i denne klimautgaven kan anbefales.

Bilen dominerer persontransporten

Selv om det er persontransporten på skinner som har den største relative økningen, er det personbiler som er helt dominerende når det gjelder å transportere personer i Norge. Det viser Statistisk Sentralbyrås siste oversikt over persontransport i Norge.

Over 5,8 milliarder passasjerer ble fraktet innenlands i 2018. Det er en økning på 43 millioner passasjerer, eller 0,7 prosent fra året før. Siden 2010 har persontransporten innenlands økt med 15,5 prosent. Passasjertallet på jernbaner, t-baner og sporveier økte i denne perioden med 45 prosent mens antall personer som ble transportert på veiene, med båt eller med fly økte med mellom 14 og 17 prosent.

Men så er det jo slik at prosentvis vekst ofte er høyest der utgangspunktet er lavest. Ser vi på de absolutte tallene er det slik at personbilen ikke bare står for klart flest personkilometer, men også stor for den største veksten, målt i absolutte tall. SSB skriver:

"I hele tall er det imidlertid personbilene som har stått for mye av økningen i persontransporten innenlands de siste årene. Fra 2010 til 2018 økte antall bilreisende med noe over 590 millioner personer, et tall som inkluderer både førere og passasjerer i personbilene. Økt bruk av personbil sto altså for rundt tre firedeler av den samlede økningen i persontransporten i denne perioden. I alt utgjorde antall personer som reiste med bil noe over åtte av ti innenlandske passasjerer i 2018.

Målt i personkilometer sto veitransport for rundt 86 prosent av persontransporten innenlands i 2018, en andel som har vært ganske stabil de siste årene. Tallene for veitransport inkluderer transport med busser, drosjer, personbiler, motorsykler og mopeder. Deretter fulgte lufttransport med en andel på 7 prosent, jernbane og annen skinnegående transport med nær 6 prosent og sjøtransport med 1 prosent av det samlede persontransportarbeidet i 2018."

Design for bedre innovasjon

Kan forskningsbasert designkompetanse bidra til mer innovasjon i offentlige sektor? Og er det slik at innovasjon der vi tar i bruk ny teknologi blir mer vellykket dersom vi også er opptatt av hvordan brukergrensesnitt, arbeidsprosesser og tjenesteleveranser er designet?

Det var tema da jeg besøkte Arkitekt- og designhøyskolen i Oslo (AHO) på mandag for å høre mer om to av forskningsprosjektene deres og diskutere hvordan vi kan bygge flere og bedre broer mellom den forskningsbaserte kunnskapen om verktøy og metoder som finnes i akademia og virksomhetenes innovasjonsutfordringer.

På et par timers besøk var det naturligvis ikke mulig å gå inn i alt AHO driver med av ulike spennende forskningsprosjekter (her er en liste), så vi konsentrerte oss om to. Det ene var
Centre for Connected Care (C3). er et senter for forskningsdrevet innovasjon som er opptatt av å spre nye og bedre modeller for å levere helsetjenester der pasienten settes i sentrum. En del av dette prosjektet har vært å se på hvordan det er mulig å drive overvåkning og oppfølging av pasienter som vanligvis skjer på sykehus, i eget hjem.

Det andre prosjektet vi fikk anledning til å lære mer om og diskutere var et helt annet type prosjekt der designkompetansen blant forskere og studenter ved AHO blir brukt til å designe fremtidens løsninger i den maritime næringen. Prosjektet heter Opembridge og har som mål å samle leverandører og kunder rundt en sikker og brukervennlig teknologiplattform for skipsbroer, og kanskje også andre typer kontrollrom, overvåking og fjernstyring etter hvert. På prosjektets nettsider skriver de:

"With 20 partners from the Norwegian maritime industry holding a leading international position, Openbridge develops an open platform that provides better and safer user interfaces on ships, simplifies multi-vendor integration and opens the ship bridge for new applications. Openbridge realizes modern digital innovation strategy for maritime systems and is an important step towards automation and more advanced maritime operations. OpenBridge will provide cost effective, safer and user-friendly ship bridges and open up for new digital innovation."

De har også en egen nettside om det de gjøre i labben når det gjelder testing av teknologi, feltarbeid og andre nyheter om hva som foregår. Det som også slår en når man lærer om disse ambisiøse og komplekse innovasjonsprosjektene, i samspill med komplekse virksomheter, er at dette er prosjekter som gir store gevinster for virksomhetene i form av bedre kvalitet og reduserte kostnader. Men de har minst like stor verdi som en arena der studentene som bidrar til å finne nye og bedre løsninger høster masse verdifull kompetanse og erfaring de tar med seg inn i arbeidslivet, og på den måten bidrar til at designkompetanse vil få en mer sentral plass i fremtidens innovasjoner.

Shakespears Sister: When She Finds You

Jeg holder nok på at dette har høyere verdi som en nostalgisk gjenforening etter 27 år enn som en fullskala nysatsing. Men når Shakespears Sisters to medlemmer nå har funnet hverandre igjen gjør det det med både nye sanger og musikkvideoer. Og ikke bare har de vært fra hverandre i 27 år, de har rett og slett ikke snakket sammen etter at gruppens grunnlegger Siobhan Fahey følte at Marcella Detroit begynte å overskygge henne som vokalist, og ga henne sparken. Men tiden leger som kjent alle sår, og her er den nye singelen "When She Finds You".



Som man ser og hører har de også trukket inn den britiske veteranen Richard Hawley, som både har vært soloartist og samarbeidet med mange britiske band gjennom to-tre tiår. Og det fungerer jo helt utmerket.

Ina Wroldsen: Haloes

Ina Wroldsen har sluppet en ny singel, og det er en nyhet som må nevnes her på bloggen. Hun har hatt klart mest suksess som låtskriver for store internasjonale artister. Men som jeg har skrevet her før mener jeg hun fortjener minst like mye oppmerksomhet og suksess som soloartist. Hun er jo minst like god som de internasjonale stjernene hun har skrevet sanger for. Her er "Haloes" som kom i dag:

Chips with everything

Overskriften på forsiden av forrige helgs The Economist var "Chips with everything", med undertittelen "How the internet of things will change the world". Og fordi dette utmerkede ukemagasinet ikke er et teknologimagasin, men ofte er opptatt av samfunnsmessige og økonomiske konsekvenser av ny teknologi, er det slike sammenhenter det handler om.

Temaet er "tingens internett", eller hvorfor og hvordan en rekke av de tingene vi bruker og omgir oss med vil inneholde små databrikker som er tilkoblet internett. I lederartikkelen om "How the world will change as computers spread into everyday objects" skriver de:

"Ever more companies will become tech companies; the internet will become all-pervasive. As a result, a series of unresolved arguments about ownership, data, surveillance, competition and security will spill over from the virtual world into the real one."

Lederartikkelen sier også litt mer om hva noen av disse uavklarte diskusjonene om eierskap og tilgang til data, konkurransepolitikk og sikkerhet og personvern kan komme til å handle om. Og selv om The Economist som nevnt ikke først og fremst er et teknologimagasin, skriver de veldig mye om teknologi til vanlig, og hvert kvartal utgir de i tillegg Technology Quarterly som en egen del av magasinet som samler artikler om dagsaktuelle teknologitemaer.

I den siste Tecnology Quarterly handler samtlige artikler om ulike sider av "tingenes internet". En artikkel handler om hvordan det dramatiske prisfallet på datakraft og -kommunikasjon gjør det hele mulig. En handler om hjemmet som arena for tingenes internett, en annen om tingens internett i matproduksjon, en om utfordringer med å få tilgang til egne data. Og så er det en veldig leseverdig artikkel om sikkerhet og om eksempler på hacking av alt fra biler til medisinsk utstyr. Der artikkelen avslutter med å reflektere over konsekvensene dersom vi ikke tar tak i disse utfordringene med det nødvendige alvor:

"Bruce Schneier, an American security expert, thinks that, in the long run, the consequences of poor security could mean that businesses and consumers reach “peak connectivity” and begin to question the wisdom of connecting everyday objects. He draws an analogy with nuclear energy, which enthusiasts once saw powering everything from cars to catflaps. These days “we still have nuclear power,” he writes, “but there’s more consideration about when to build nuclear plants and when to go with some alternative form of energy. One day, computerisation is going to be like that, too.”"

Italiensk riksdag

Man hører ganske ofte politikere som har opplevd et veldig dårlig valgresultat, eller vært gjennom en særlig vanskelig periode, si at det positive er at nå kan det i hvert fall ikke bli verre. Men sannheten er er det dessverre ikke stemmer. Det kan alltid gå videre nedover. Og hvis det er kaos kan det alltid bli mer kaos.

Noe italiensk politikk bekrefter til fulle akkurat nå. Da den historisk merkverdige koalisjonen av høyrepopulister og venstrepopulister sprakk for noen uker siden, trodde mange at det kanskje ville bli en form for relativ stabilitet i Italia når sosialdemokratene og femstjernesbevegelsen fant sammen for første gang, i en slags sentrum-venstre koalisjon.

Men det Matteo Renzi slett ikke ha noe av. Den tidligere statsministeren og borgermesteren i Firenze for sosialdemokratene ser ikke ut til å ha nedjustert sine rikspolitiske ambisjoner, men tvert om funnet ut han han skal "ta en Macron", ved å etablere et helt nytt parti med seg selv som partileder. I første omgang som en blokk i parlamentet, som sitter på vippen og sier den skal støtte regjeringen, men ambisjonen ser ut til å være å kopiere den nye varianten av liberalt sentrumsparti vi ser i Frankrike og i Spania. The Economist skriver:

"But on September 17th Italian politics were once more cast into commotion. Matteo Renzi, prime minister for almost three years until December 2016, announced he was leaving the PD to form a separate parliamentary caucus. That appeared to be his first step towards the foundation of a new centrist party along the lines of La République En Marche in France and Ciudadanos in Spain."

Nå er ikke et europavennlig og liberalt sentrumsparti etter fransk modell det dummeste man kan kan jobbe for i Italia for tiden, men problemet er at valgsystemet ikke akkurat gjør det lett å kopiere Macron. Sjansen er nok dessverre større for at dette bidrar til enda mer fragmentering, og regjeringer med enda kortere levetid. 

Fakta om miljø

Jeg må drive litt reklame for Statistisk Sentralbyrås faktasider om miljø. Det vil si miljø i svært bred forstand, for her er det grafer og statistikk på områder som klimagassutslipp, luftforurensning, avfall, tungmetaller, energiproduksjon og -forbruk, bruk og vern av natur og transportsektorens utvikling

Dette er temaer som får ganske stor politisk oppmerksomhet, og hvor det også jevnlig er debatter om hvilke mål som er nødvendige og hvilke virkemidler som er mulige å gjennomføre. Noe av problemet jeg tror mange opplever er at det er så mye tall og prosenter som preger diskusjonene at man både kan bli forvirret og ramle litt av. For hvordan har nå egentlig utviklingen vært over tid. Er problemene blitt større eller mindre? Hvor mye fornybar energi produserer vi i Norge? Hvor stor andel elektriske biler har vi?

Dette og veldig mye annet har temasidene til Statistisk Sentralbyrå svar på. Så hvis man vil være litt bedre rustet til å mene noe om politiske innspill og utspill om hvordan vi skal gå løst på miljøutfordringene og hvilke partier som har den beste og mest effektive politikken, er dette et bra sted å finne faktakunnskap.

Pixies: Catfish Kate

Som allerede nevnt er Pixies ute med et nytt album, som omtales som det beste de har gjort på snart 30 år. Og selv om det i denne runden handler langt mer om nostalgi enn om originalitet, slik det var da de slo igjennom i 1988, behøver det ikke være noe galt med nostalgi. At Pixies faktisk høres ut som Pixies er ikke så dumt. Her er "Catfish Kate" fra det nye albumet:

Pixies: On Graveyard Hill

Er man opptatt av 80-tallets post-punk og indiemusikk er Pixies fra Boston i USA et band man ikke kan unngå. I 1988 og 1989 var ingen større og albumene fra den gang står seg bra fortsatt. The Pixies ble oppløst, kom sammen igjen, slik også andre 80-tallshelter har gjort, med delvis ny sammensetning i 2004. Albumene kommer ikke like tett og er ikke like fått på langt nær like stort gjennomslag nå i andre runde, men nå har det nettopp kommet et nytt album, nummer tre etter gjenoppstandelsen.

Og i følge musikknettstedet New Musical Express er det siste albumet "Beneath The Eyrie" det beste Pixies har gjort på 28 år. Jeg har foreløpig ikke fått undersøkt om det stemmer. I følge omtalen er den en ganske mørk sak, med mye hekser, lidelse og død, men denne musikkvideoen med en singel som ble sluppet litt i forkant, er i hvert fall helt umiskjennelig Pixies. Her er "On Graveyard Hill".

Verdens 100 største nettsteder

Nettstedet Visual Capitalist har en spennende infografikk med en god visualisering av hvilke 100 nettsteder som er de største i verden, målt som antall besøkende hver måned.

Men i stedet for å bare ha en liste over de 100 største er også størrelsesforholdet illustrert her ved at størrelsen på sirklene viser at det er stor forskjell på de aller største og de neste på listen. Google har 60 milliarder besøkende hver måned. YouTube har 24 milliarder, Facebook har 20 milliarder, Baidu har 10 milliarder og Wikipedia har 5 milliarder.

Det som også er interessant er at de har fargelagt sirklene slik at nettsteder som tilhører selskaper i samme konsern har samme farge. Da ser man hvor dominerende Alphabet/Google-sfæren er med google.com og YouTube, men og en rekke nasjonale google-søkemotorer i ulike land, som til sammen utgjør 44 prosent av trafikken hos de 100 største nettstedene.

Men det finnes også en Facebook-sfære som inkluderer Instagram og Whatsapp, en kinesisk Baidu-sfære, en Microsoft-sfære med Bing, LinkedIn og MSN, en Amazon-sfære og en Yahoo-sfære. Og det finnes også noen andre slike konsernkoblinger av eierskap til nettsteder som er blant verdens 100 største, blant annet noen russiske og noen kinesiske, som jeg vil tro når opp fordi de er store i store hjemmemarkeder. Det er også noen kanadiske-eide nettsteder og noen tjekkisk-eide nettsteder som klynger seg sammen i oversikten og som har et innhold som gjør dem store globalt uten spesielt store hjemmemarkeder.

Et forsøk på å spå valgresultatet

Det er i hvert fall ikke lettere å spå valgresultatet ved årets kommunevalg enn ved tidligere valg. Det virker som det i år er mer fragmentering og til at protester mot det bestående går i flere retninger samtidig. Dessuten tror jeg partienes evne til å mobilisere "egne" velgere på valgdagen er en enda større usikkerhet i år enn det pleier å være, særlig for Arbeiderpartiet og Høyre.

Men jeg må jo prøve meg med noen tips, og publisere rett før resultatene kommer, og ikke i etterkant som for to år siden (da jeg faktisk var ganske treffsikker).  Mine tips for kommunevalget i år, og her bryr jeg meg ikke om desimaler, er AP: 24, H: 21, SP: 15, FrP: 8, MDG: 8, SV: 6, KrF: 4, V: 4 og R: 3 prosent. Da er det også noen få prosent i igjen til bygdelister og bompengelister som kan gjøre det godt i enkelte kommuner.

For en mer inngående gjennomgang av gjennomsnitt av nasjonale målinger, lokale målinger og egne valgtips, kan jeg anbefale Jan Arild Snoens analyse i Minerva (riktignok bak en betalingsmur, men Minerva er det verdt å betale for). Og har man gått glipp av de 521 meningsmålingene som er offentliggjort i løpet av valgkampen, og kommentarer og analyser av disse, er det naturligvis alltid mulig å oppsøke Pollofpolls.no. Der vil det dessuten være løpende oppdaterte valgresultater utover valgnatten også.

Hvor får partiene pengene fra?

I disse valgtider, med stor partiaktivitet, er det gjerne litt ekstra interesse for hvor store inntekter de politiske partiene har og hvor pengene kommer fra. I Norge har vi strenge regler for å rapportere inn både inntekter og regnskapstall, både fra nasjonalt og lokalt nivå, og også full åpenhet om disse tallene.

Statistisk Sentralbyrå har nettopp offentliggjort oppdaterte tall på sine nettsider. Nyhetssaken om dette hos SSB heter "Tre firedeler av parti-inntektene kom fra det offentlige" og forteller om det overordnede bildet, mens de konkrete tallene for ulike partier og inntektskilder finner man på siden om finansiering av politiske partier.

Som en ser av tabellen hadde partiene i alt 671,6 millioner kroner i inntekter i 2018. Selv om det gjerne er bidrag til partiene fra privatpersoner og virksomheter som får mest oppmerksomhet i media, kommer det aller meste av partienes inntekter fra offentlige kilder. 511,8 millioner kroner, eller 76,2 prosent av inntektene kom i 2018 fra offentlige kilder, først og fremst fra staten som bidro med hele 63,8 prosent av partienes inntekter. Kommunene bidro med 10,2 prosent.

Nest største gruppe av inntekter er de inntektene partiene selv skaffer til virksomheten sin, i alt 116 millioner kroner, eller 17,3 prosent. Medlemskontingent er det viktigste her og bidrar med 9,3 prosent av partienes inntekter. I tillegg kommer ulike andre egne inntekter fra lotterier, salg av ulike varer og noen relativt beskjedne kapitalinntekter og inntekter fra forretningsvirksomhet.

Gaver fra private utgjorde i 2018 i alt 43,7 millioner kroner, eller 6,5 prosent av partienes inntekter. Av dette er inntekter fra privatpersoner bare 18,2 millioner, eller 2,7 prosent av de totale inntektene. Gaver fra foretak utgjør 5 millioner kroner, eller 0,8 prosent. Og gaver fra organisasjoner i arbeidslivet var på 11,6 millioner, eller 1,7 prosent av partienes inntekter. Sammenlignet med mange andre land er vel det mest oppsiktsvekkende i Norge hvor lite private givere bidrar til politiske partiers økonomi. Og hvor stor andel staten bidrar med.

Så er det naturligvis interessant å se på forskjeller mellom partiene og på hvilke partier som skiller seg ut med høyest del av inntektene sine fra de ulike kildene. Mest avhengig av offentlig støtte er FrP, med over 86 prosent av inntektene herfra. Høyest andel av inntektene fra egen virksomhet har KrF der 30 prosent av inntektene kommer herfra. Hos KrF kommer 15 prosent av inntektene fra medlemskontingent, men her blir de slått av Rødt som har 17 prosent av inntektene sine fra kontingent.

Høyest på posten bidrag fra private ligger Rødt med 16 prosent og SV med 12 prosent av inntektene. For begge handler dette mye om gaver fra privatpersoner som er henholdsvis 8,8 og 7,5 prosent av inntektene. Til sammenligning er denne andelen 4,7 prosent hos Høyre og 0,8 prosent hos Arbeiderpartiet. Når det gjelder bidrag fra foretak ligger Høyre på topp, men disse inntektene utgjør ikke mer enn 4 millioner kroner totalt, eller 2,5 prosent.

Når det gjelder bidrag fra organisasjoner i arbeidslivet er det Arbeiderpartiet som er klart størst, med 9,4 millioner kroner, eller 4,7 prosent av sine inntekter fra fagorganisasjoner. På andre plass, men ganske langt bak, ligger SV med 1,2 millioner i støtte fra organisasjoner i arbeidslivet.

Lana Del Rey: Doin' Time (2)

Jeg har allerede skrevet om Lana Del Reys helt strålende coverversjon av ska-punk bandet Sublimes "Doin' Time". Der hun på den sedvanlig Lana-måten klarer å omdanne en hvilken som helst låt til sin egen, og får det til å høres ut som det må være hun som har skrevet den.

Nå har sangen også fått sin egen musikkvideo som er så spesiell at det rettferdiggjør en ny bloggpost. Her opptrer nemlig Lana som en svært stor utgave av selv selv, sannsynligvis minst 10 ganger normal størrelse. Man tenker kanskje på filmen King Kong når man ser videoen, men Lana Del Rey kan sin populærkultur- og filmhistorie, så jeg er nokså sikkert på at den riktige referansen her er filmen "Attack of the 50 Foot Woman" fra 1958.

Fallende investeringer i fornybar energi

Etter en eventyrlig vekst utover 2000-tallet, har trenden snudd og globale investeringer i fornybar energi har falt markant de siste to årene. Graven til høyre fra The Economist viser at hovedårsaken er Kina.

 Kina investerte nesten ikke noe i fornybar energi for 15-20 år siden, og bestemte seg så for å bli ledende i verden på solceller og vindkraft. En fjerdedel av verdens solcellepaneler er i Kina. For et par år siden gikk nesten halvparten av alle investeringer i ren energi til Kina. Men de siste to årene har investeringene falt kraftig, samtidig som det også har vært nedgang andre steder. The Economist skriver i artikkelen "The world is investing less in clean energy", at:

"But the solar spending spree is slowing. Last year the Chinese government slashed investment subsidies. In April it said it would give priority to wind and solar projects that can generate power at the lowest prices. (China also has a third of the world’s wind turbines.) This has contributed to a fall of 60% in Chinese investment in renewable energy in the past two years (see chart). American clean-energy investment has also declined. In Europe, greenish countries such as France, Germany and the Netherlands are spending less, especially on relatively expensive projects such as offshore wind."

Nå er heldigvis ikke situasjonen for fornybar energi helsvart selv om investeringene har falt. Produksjonen av fornybar energi fortsetter å stige og er fire ganger høyere enn for ti år siden. Halvparten av denne veksten kom fra solenergi. En krone investert i solenergi i dag gir fire ganger mer produksjonskapasitet enn for ti år siden og fortsetter å øke. Og vindkraft har en tilsvarende utviklingen når det gjelder fallende kapitalkostnader. Problemet er at kull fortsatt utgjør en alt for stor del av både Kinas og Indias energimiks. The Economist skriver:

"Yet renewables are still a long way from replacing fossil fuels. That is especially true of coal in Asia. Despite China’s efforts to go green, it remains the world’s biggest consumer and producer of coal, which still accounts for three-fifths of its energy mix. India is building lots of coal-fired power plants; in South-East Asia the share of coal in electricity generation is on the rise. The world’s fuel palette still has too much black and too little green."

Skolevalgets vinnere i 2019

Jeg mener skolevalg er viktige og bra for demokratiet, og fortjener oppmerksomhet fra både ungdomsorganisasjoner, partier og medier. Jeg er også ganske sikker på at skolevalgene øker interessen for politikk  og bidrar til høyere deltagelse i selve valget i den yngste velgergruppen.

Det jeg imidlertid i økende grad er blitt skeptisk til er om vi kan lese så veldig mye ut av skolevalget når det gjelder selve valget en uke senere. Det er naturligvis spennende å se på både nivåer og trender i skolevalget, og komme med kloke analyser om hva det betyr for kommunevalget, men jeg har smertelig erfart at det er grenser hvor mye man kan tolke ut av skolevalget. Og noen ganger har trenden gått i stikk motsatt retning, noe jeg blogget om her i 2017. Så litt varsomhet er på sin plass.

 Likevel må jeg jo kommentere litt. Jeg mener det er to åpenbare vinnere ved dette skolevalget, mens alle andre bør håpe på at trenden ved selve valget blir annerledes. Den mest åpenbare vinneren er Venstre, noe jeg må innrømme at jeg ikke hadde ventet. Nivået på 10,2 prosent er partiets høyeste noen gang og fremgangen er på 2,7 prosentpoeng fra skolevalget for to år siden, der Venstre også gjorde det godt. Dette at Venstre har blitt et parti med langt høyere oppslutning blant ungdom enn i befolkningen generelt, har gått litt under radaren.

Også Miljøpartiet har grunn til å være fornøyd, med en fremgang på fire prosentpoeng og en posisjon som tredje største parti. Jeg synes det er litt overraskende at MDG, i motsetning til Venstre, ikke ser ut til å få så mye høyere oppslutning blant skoleungdom enn i befolkningen ellers og jeg er litt forbauset over at MDG ikke ble enda større, men et bra resultat er det jo.

For de andre partiene er det forbausende små endringer fra skolevalget for to år siden, noe som må være skuffende for flere. Både Rødt og SV går litt tilbake. Og det er kanskje litt overraskende med tanke på hvordan Arbeiderpartiet har tapt stemmer til SV og Rødt i meningsmålingene, men noen slik rød bølge ser vi ikke ved skolevalget. Også AP går tilbake, men er sikkert fornøyd med å være det største partiet nok en gang.

Et parti som har grunn til å være veldig skuffet er Senterpartiet. En fremgang på bare et prosentpoeng fra to år siden er lite med tanke på det vi ser i meningsmålingene for tiden. Og med en oppslutning på 8 prosent for SP er ikke bare AP og Høyre, men også MDG, Venstre, FrP, og SV større, noe jeg synes er overraskende.

For Høyre og FrP er det heller ikke noe å juble for, med en tilbakegang fra et allerede ganske lavt nivå sammenlignet med de fantastiske skolevalgene de hadde for noen år siden. For Høyre er det en trøst at partiet fortsatt er nest størst på skolene, men også at stortingsvalget for to år siden viste at oppslutningen i befolkningen ellers kan være høy, selv med nedgang ved skolevalg. FrP avstand opp til nivået på meningsmålingene er kortere og den gode nyheten for dem er at det ikke er noen lekkasje til bompengepartiet, som bare fikk 1,4 prosent, og er blant de mange som ikke kan være fornøyde.

Men som sagt, det er ikke nødvendigvis så lett å lese valgresultatet ut av skolevalgsresultatene. Det kan virke som skolevalget ikke alltid fanger opp bevegelsene helt på slutten av en valgkamp. Derfor er et nok best å vente til mandag før vi blir alt for skråsikre på hvem som har vunnet og hvem som har tapt.

Flere ledige stillinger

Jeg blogget nettopp om hvordan en allerede lav arbeidsledighet i Norge går videre ned. En annen god indikator på at det går bra i norsk økonomi er antall ledige stillinger.  Sesongjustert var det i alt 76 000 ledige stillinger i Norge i 2. kvartal 2019, en økning på 3 400 fra kvartalet før. Ser vi på de reelle tallene var det 84 500 ledige jobber, 9 300 flere enn i samme kvartal for et år siden.

Ser vi på de litt lengre linjene i utviklingen i SSBs kvartalsstatistikk over ledige stillinger, ser vi at nå har vært sammenhengende vekst i antall ledige stillinger siden 1. kvartal 2016. Antall ledige jobber er nå høyere nå enn på noe annet tidspunkt dette tiåret, og lenger tilbake går ikke denne statistikken.

Det er også interessant å se på hvordan de 76 000 stillingene fordeler seg på ulike næringer. Tallene for den reelle etterspørselen etter arbeidskraft nå (ikke sesongjustert) forteller at det er 12 800 ledige jobber i pleie og omsorgssektoren, 11 000 i varehandel, 8 200 i forretningsmessig tjenesteyting, 8 000 innenfor undervisning, 6 200 i bygg og anlegg, 6 000 i helsetjenester, 5 100 i faglig og teknisk tjenesteytring, 4 800 i informasjon og kommunikasjon og 4 000 i industrien. Det trengs med andre ord flere folk mange ulike steder.

Det kan også være interessant å se på statistikken over antall ledige stillinger som prosentandel av alle stillinger i ulike bransjer, for å se hvor det er i dag er vanskeligst å få tak i de ansatte man trenger. Her toppes listen av forretningsmessig tjenesteyting med 4.9 prosent av jobbene ledige, foran informasjon og kommunikasjon med 4,7 prosent.

Kriminaliteten er i endring

I dag kom det nye tall fra SSB som viser hvordan kriminaliteten har utviklet seg i Norge de siste årene og til og med 2018. Tallene viser at antall personer som er ofre for kriminalitet har falt de siste årene, særlig i årene fra 2012. Men det har også skjedd store endringer i hva slags kriminalitet vi utsettes for. Og det betyr en del hvor i landet du bor.

I alt 143 000 forskjellige personer ble registrert som ofre for i alt 155 000 lovbrudd i løpet av 2018. Det ser vi i den oppdaterte statistikken Ofre for anmeldte lovbrudd. Det vi si at 2,7 prosent av den norske befolkningen anmeldte å ha blitt utsatt for lovbrudd i løpet av året. Dette er en liten økning fra året før, som skyldes at flere personer anmeldte bedragerier i 2018 enn noe tidligere år, mens den lange trenden med nedgang i anmeldte eiendomstyverier fortsetter. SSB skriver dette om denne nedgangen på 40 prosent siden 2013:

"Ut fra hovedlovbruddet ble det registrert 65 000 personofre for eiendomstyveri i 2018, som er 2 prosent færre enn året før. Dette forlenger trenden med årlig nedgang i antall tyveriofre, som siden 2013 er redusert med nesten 40 prosent. I 2018 ble nærmere 12 100 personer registrert som ofre for tyveri fra bolig og fritidsbolig, mens snaut 9 700 personer ble utsatt for tyveri av og fra motorkjøretøy. Dette er henholdsvis 5 og snaut 9 prosent færre enn i 2017. Politiet registrerte også 24 600 ofre for tyveri fra person, og av disse oppga 7 200 at gjerningsstedet var et salgslokale, nesten 5 000 anmeldte å ha blitt utsatt på kollektivtransport, mens en park, gate eller annet friområde var gjerningsstedet for snaut 3 900 av tyveriene.

Kriminaliteten er i endring og mens antall tyverier går markant nedover er det slik at antall anmeldte bedragerier mot privatpersoner er i kraftig vekst. SSB skriver:

"Mens foretak og andre juridiske enheter anmelder langt færre bedragerier enn tidligere, ser vi motsatt utvikling for personofre for bedrageri. I 2018 ble det ut fra hovedlovbruddet registrert 16 800 personofre for bedrageri. Antallet bedrageriofre var med det 19 prosent flere enn i 2017, og økningen i personofre for bedrageri tilsvarer tilnærmet hele den samlede økningen i personofre. Sammenlignet med gjennomsnittet for perioden 2013-2017 var økningen på nesten 42 prosent, og trenden med at flere anmelder bedrageri gjelder for både menn og kvinner i alle aldersgrupper, i alle landets fylker."

I dette ligger også en viktig grunn til at politiet må ha andre typer kompetanse og ressurser enn før, ikke minst kompetanse og ressurser for å bekjempe kriminalitet som foregår på internett og som i mange tilfeller krever en mer spesialisert og teknisk kompetanse. Det er også interessant å se på den geografiske fordelingen av ofrene for kriminalitet. Her er befolkningen i Oslo klart mest utsatt, og da særlig for tyverier, mens i Telemark er man nest mest utsatt. SSB skriver:

"Når personofrene fordeles etter bostedsfylke er Oslo-befolkningen klart mest utsatt for lovbrudd. I 2018 ble det registrert 27 300 ofre bosatt i hovedstaden, og når vi korrigerer for antall innbyggere utgjør dette hele 52 prosent flere personofre enn for landet som helhet. Som det fremgår av figur 3 henger imidlertid Oslo-befolkningens samlede utsatthet for lovbrudd sammen med at nærmere hvert fjerde registrert tyverioffer i Norge er registrert bosatt i hovedstaden. Kommuner med flere enn 50 000 innbyggere har generelt større andel ofre for eiendomstyveri, noe som samsvarer med resultatene fra levekårsundersøkelsen om utsatthet og uro for lovbrudd."

Hvis vi ser bort antall ofre for tyverier blir statistikken litt annerledes Fratrukket tyverier er det Finnmark om har størst andel personer som er utsatt for lovbrudd. Sett i forhold til innbyggertallet hadde finnmarkingene en større andel ofre for både seksuallovbrudd, vold og mishandling og eiendomsskade enn noe annet fylke. Fylkene der befolkningen er minst utsatt for lovbrudd er Møre og Romsdal, Oppland og Sogn og Fjordane, som er klart best plassert.

Robyn på Roskilde

Jeg kom over dette videoklippet fra Robyns konsert på Roskilde i sommer. Det er ikke helt akkurat uvanlig at publikum synger med og kan alle tekstene utenat, men her på "Dancing On My Own" er det i perioder slik at publikum overtar helt. De som var der må ha hatt en fantastisk konsertopplevelse: