Italiensk riksdag

Man hører ganske ofte politikere som har opplevd et veldig dårlig valgresultat, eller vært gjennom en særlig vanskelig periode, si at det positive er at nå kan det i hvert fall ikke bli verre. Men sannheten er er det dessverre ikke stemmer. Det kan alltid gå videre nedover. Og hvis det er kaos kan det alltid bli mer kaos.

Noe italiensk politikk bekrefter til fulle akkurat nå. Da den historisk merkverdige koalisjonen av høyrepopulister og venstrepopulister sprakk for noen uker siden, trodde mange at det kanskje ville bli en form for relativ stabilitet i Italia når sosialdemokratene og femstjernesbevegelsen fant sammen for første gang, i en slags sentrum-venstre koalisjon.

Men det Matteo Renzi slett ikke ha noe av. Den tidligere statsministeren og borgermesteren i Firenze for sosialdemokratene ser ikke ut til å ha nedjustert sine rikspolitiske ambisjoner, men tvert om funnet ut han han skal "ta en Macron", ved å etablere et helt nytt parti med seg selv som partileder. I første omgang som en blokk i parlamentet, som sitter på vippen og sier den skal støtte regjeringen, men ambisjonen ser ut til å være å kopiere den nye varianten av liberalt sentrumsparti vi ser i Frankrike og i Spania. The Economist skriver:

"But on September 17th Italian politics were once more cast into commotion. Matteo Renzi, prime minister for almost three years until December 2016, announced he was leaving the PD to form a separate parliamentary caucus. That appeared to be his first step towards the foundation of a new centrist party along the lines of La République En Marche in France and Ciudadanos in Spain."

Nå er ikke et europavennlig og liberalt sentrumsparti etter fransk modell det dummeste man kan kan jobbe for i Italia for tiden, men problemet er at valgsystemet ikke akkurat gjør det lett å kopiere Macron. Sjansen er nok dessverre større for at dette bidrar til enda mer fragmentering, og regjeringer med enda kortere levetid.