Forsiden i denne utgaven er en strekkode med en vertikal strek for hvert år som er gått siden The Economist kom ut første gang midt på 1800-tallet. Fargen på streken forteller om den globale gjennomsnittstemperaturen på jordoverflaten det året var under eller over gjennomsnittet for årene 1971-2000. Hvit stripe betyr at året hadde en temperatur på gjennomsnittet. Jo mørkere blå jo kaldere. Og jo mørkere rød dess høyere var temperaturen det året over gjennomsnittet.
Og som forsiden illustrerer med all mulig tydelighet så er det ikke snakk om tilfeldige svingninger opp og ned, men et klart mønster. Gjennomsnittstemperaturen på jorden har økt i løpet av denne perioden, og de siste årene har det økt mer enn før. Inne i magasinet får vi i gjennomgangen "The past, present and future of climate change" forklart hvortfor for lengst passert det punktet der temperaturøkningen kanskje kunne være et resultat av tilfeldige svingninger. Det er i dag ingen tvil om sammenhengen mellom økte menneskelige utslipp og effekter på klimaet vårt.
Det er tre ting som gjør sist ukes The Economist spesielt leseverdig. For det første er det nettopp dette at de er opptatt av tall, fakta og grafiske fremstillinger som på en god og pedagogisk måte beskriver hvor store effekter vi snakker om. For det andre har de valgt å la klimaspørsmålet være hovedtema ikke bare i en lederartikkel og noen temaartikler, men det gjennomsyrer også mange av artiklene i de andre seksjonene i magasinet.
Og for det tredje er mye av det The Economist beskriver av tiltak konkret og løsningsorientert, og opptatt av at det ikke handler om en konkurranse om hvem som vil mest, men om insentiver, reguleringer, teknologi og innovasjon. Og slår ettertrykkelig fast at forutsetningen for å finne de riktige løsningene må være dagens markedsøkonomiske system, som fremmer konkurranse og innovasjon i næringslivet, og ikke et eller annet planøkonomisk og autoritært alternativ. De skriver i lederartikkelen at:
"In fact, to conclude that climate change should mean shackling capitalism would be wrong-headed and damaging. There is an immense value in the vigour, innovation and adaptability that free markets bring to the economies that took shape over that striped century. Market economies are the wells that produce the response climate change requires. Competitive markets properly incentivised, and politicians serving a genuine popular thirst for action, can do more than any other system to limit the warming that can be forestalled and cope with that which cannot."
Lederartikkelen avslutter med følgende appell, med brodd mot både ytre venstre og ytre høyre i politikken:
"The damage that climate change will end up doing depends on the human response over the next few decades. Many activists on the left cannot imagine today’s liberal democracies responding to the challenge on an adequate scale. They call for new limits to the pursuit of individual prosperity and sweeping government control over investment—strictures some of them would welcome under any circumstances. Meanwhile, on the right, some look away from the incipient disaster in an I’m-alright-Jack way and so ignore their duties to the bulk of humanity.
If the spirit of enterprise that first tapped the power of fossil fuels in the Industrial Revolution is to survive, the states in which it has most prospered must prove those attitudes wrong. They must be willing to transform the machinery of the world economy without giving up on the values out of which that economy was born. Some claim that capitalism’s love of growth inevitably pits it against a stable climate. This newspaper believes them wrong. But climate change could nonetheless be the death knell for economic freedom, along with much else. If capitalism is to hold its place, it must up its game."
Også resten av innholdet i denne klimautgaven kan anbefales.
Ingen kommentarer :
Legg inn en kommentar