Vel har det vært presidentkandidater før som har snakket negativt om handelsavtaler, med Bill Clinton og Barack Obama som de beste eksemplene, men det er lenge siden noen mente det så alvorlig at de gjennomførte en mer proteksjonistisk politikk.
Forrige gang det ble gjennomført var det Reed Smoot i senatet og Wilis Hawley i regpresentantenes hus som fremmet et lovforslag som ville øke tollsatsen på 20 000 ulike varer. Det kom i en situasjon der stadig mer frihandel på 20-tallet hadde økt de amerikanske eksportinntektene kraftig og ført med seg mye velstand, men det at noen grupper hang etter i velstandsutviklingen gjorde at det plutselig kom sterke krav om tiltak som begrenset importen.
I oktober 1929, samtidig som senatet diskuterte lovforslaget til Smoot og Hawley, kom det store børskrakket. I hvor stor grad denne nye proteksjonismen var skyld i den store depresjonen på 30-tallet er selvfølgelig gjenstand for debatt, og var åpenbart flere grunner til nedgangstidene, men Smoot og Hawley må nok ta sin del av ansvaret. De de undervurderte, og det har også andre land som her prøvd samme type tiltak gjort, var at de store handelspartnerne ville reagere med kraftige mottiltak, og dermed utløse en kjedereaksjon av beslutninger som fjernet etterspørsel etter varer og tjenster og førte til en rask nedkjøling av økonomien, med påfølgende massearbeidsløshet.
What is apparent is that the bill sparked international outrage and a backlash. Canada and Europe reacted with a wave of protectionist tariffs that deepened a global depression that presaged the rise of Hitler and the second world war. A myriad other factors contributed to the Depression, and to the second world war, but inarguably one consequence of Smoot-Hawley in the US was that never again would a sitting US president be so avowedly anti-trade. Until today.
Ingen kommentarer :
Legg inn en kommentar